Hopp til innhold

Tuvalu

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tuvalu
Tuvalu

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Tuvalu mo te Atua (Tuvalu for den allmektige)

Kart over Tuvalu

InnbyggernavnTuvaler, tuvalsk
Grunnlagt1. oktober 1978
HovedstadFunafuti
TidssoneUTC+12
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 237
26 kvadratkilometer
0 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 222
11 792[1] (2020)
Bef.tetthet453,54 innb./kvadratkilometer
HDI0,641 (2021)
StyreformMonarki
KongeCharles III
Generalguvernør:
Statsminister		Tofiga Vaevalu Falani
Feleti Teo
Offisielle språkEngelsk, tuvalsk
Uavhengighet fraStorbritannia
1. oktober 1978
ValutaTuvalsk dollar (TVD)
Nasjonalsang«Tuvalu mo te Atua»
ISO 3166-kodeTV
Toppnivådomene.tv
Landskode for telefon+688
Landskode for mobilnett553
Tuvalu på Commons

Tuvalu er en øystat i Polynesia i Stillehavet. Landet har i overkant av 10 000 innbyggere, og er dermed den selvstendige staten i verden med tredje færrest innbyggere, etter Vatikanstaten og Nauru. Tuvalu består av ni bebodde atoller spredt over et havområde på rundt 1,3 millioner km². Med et landareal på bare 26 km² er det verdens fjerde minste uavhengige stat. De nærmeste øygruppene er Kiribati, Nauru, Samoa og Fiji.

De første innbyggerne på Tuvalu var polynesiske folk. Den spanske oppdageren Álvaro de Mendaña ble i 1568 den første europeeren som fikk øye på landet. I 1819 fikk det navnet Elliceøyene. Det kom under britisk innflytelse på slutten av 1800-tallet, og fra 1892 til 1976 utgjorde det en del av det britiske protektoratet og kolonien Gilbert- og Elliceøyene, sammen med en del av dagens Kiribati. Tuvalu ble selvstendig 1. oktober 1978.

Tuvalu er et konstitusjonelt monarki med kong Charles III av Tuvalu som formelt statsoverhode. Monarken representeres i landet av en tuvalsk generalguvernør. Landet er et parlamentarisk demokrati, med en statsminister som regjeringssjef. Statsadministrasjonen holder til i landsbyen Vaiaku på holmen Fongafale, som utgjør en del av atollen Funafuti. Tuvalu er medlem av Samveldet av nasjoner. I 2000 ble landet medlem av FN.

Atollene er svært lave, med det høyeste punktet på under 5 meter over havet, og er dermed trua av en eventuell framtidig stigning i havnivået, noe som kan føre til at befolkninga blir tvunget til å evakuere landet innen få tiår. Landet har få naturressurser, og er avhengig av utenlandsk bistand.

[rediger | rediger kilde]

Navnet Tuvalu betyr «Åtte som står sammen» på tuvalsk.[2] Det kommer av de åtte atollene som opprinnelig var bebodde. Navnet kan således virke misvisende i dag, ettersom den niende atollen, Niulakita, har vært bebodd siden 1949.

Atollen Funafuti fikk navnet Elliceøya i 1819, til ære for den britiske politikeren Edward Ellice.[3] Elliceøyene ble etter hvert navnet på alle de ni atollene, etter et arbeid av den engelske hydrografen A. G. Findlay. Øygruppa var fra 1892 en del av det britiske protektoratet og kolonien Gilbert- og Elliceøyene. Kolonien ble oppløst i 1976, og to år seinere tok Elliceøyene navnet Tuvalu tilbake.

Naturgeografi

[rediger | rediger kilde]
Strand på atollen Funafuti
Foto: Stefan Lins

Tuvalu består av ni atoller i Polynesia i den sørvestlige delen av Stillehavet, omtrent midtveis mellom Australia og Hawaii. Tre av dem er koralløyer, mens de seks øvrige er virkelige atoller som hver utgjøres av flere mindre holmer. Alle de seks virkelige atollene har åpne laguner i midten, mens to av øyene har landlåste laguner.[4] Hele nasjonen befinner seg vest for datolinja. 180°-meridianen skjærer gjennom de østlige delene av landet. De nærmeste nabostatene er Salomonøyene i vest, Tokelau (som tilhører Ny-Zealand) og Kiribati i nord, og Fiji i sør.

Satellittbilde av Nui, en av Tuvalus atoller, foto fra NASA
Vei på den smale landstripa mellom havet (til venstre) og lagunen (til høyre) nord på atollen Funafuti

Tuvalu har et samla landareal på 26 km², og er dermed verdens fjerde minste selvstendige land (etter Vatikanstaten, Monaco og Nauru).[5] Atollene er spredt over et havområde på om lag 1,3 millioner km².[2] Avstanden mellom atollene Nanumea i nordvest og Niulakita i sørøst er på 676 km.[6][7] Atollene er svært lave; Tuvalus høyeste punkt, som befinner seg på Niulakita, er på rundt 4,5 meter over havet.[7][4] Bare noen av atollene har passasjer mellom korallreva, og det er få naturlige havner.[8]

Landområdene er fattige fra naturens side, og jordsmonnet er skrint og kan knapt brukes til jordbruk.[8] Det er ingen elver, og grunnvannet er ikke drikkbart. Det meste av drikkevannsbehovet dekkes av oppsamla regnvann som destilleres.[4]

Flora og fauna

[rediger | rediger kilde]

Tuvalus vegetasjon består hovedsakelig av kokospalmer og skruepalmer.[9] En tredjedel av landarealet er dekka av skog.[10] Det eneste landlevende pattedyret som forekommer naturlig på Tuvalu er polynesiarotte, mens det lever knølhval og delfiner i havområdene.[9] Landet har flere krypdyrarter, deriblant gekkoer, skinker, havskilpadder og flere arter giftige havslanger. Det er observert 40 fuglearter i landet, hvorav ni sjøfugler og fire landfugler hekker på øyene.[9] I tillegg kommer enkelte vadefugler på trekk. De vanligste landfuglene er knollkeiserdue og langhalekoel, mens rødfotsule, småtropikfugl, terner og noddyer er blant de vanligste sjøfuglene.

Klima

[rediger | rediger kilde]

Tuvalus klima er fuktig og ekvatorialt. Middeltemperaturen på Funafuti ligger på 28,9 °C i januar og 27,2 °C i juli, og middelnedbørsmengden er 4000 mm i året.[8] Været fra november til mars preges av vestlig kuling og kraftig regn.[4] Den mest regnfulle måneden er januar, med 400–500 mm nedbør.[8] Resten av året modereres klimaet av østlige vinder, med juli–august som de tørreste månedene.[8] Alvorlige tropiske stormer er sjeldne på Tuvalu, men landet ble ramma av tre sykloner i 1997[4] og en i 2015.

Miljøproblemer

[rediger | rediger kilde]
Den sterke befolkningsveksten har ført til flere miljøproblemer på Tuvalu, blant annet forurensing, slik som ved denne søppeldynga på Funafuti.

På grunn av sitt lave og flate landskap er Tuvalu svært utsatt for den forespeila stigninga av havnivået som forårsakes av global oppvarming.[11][12] Problemet gjør seg spesielt gjeldende under «king tide», et ekstremt høyvann som forekommer hver seinsommer, og forsterkes ytterligere av fenomenet La Niña.[13] Den stadig høyere vannstanden fører til at bølgene slår lengre innover på land enn tidligere og forårsaker oversvømmelser som truer både avlingene, bygningene og infrastrukturen på øyene.[13] Beregninger antyder at landet kan bli ubeboelig allerede i 2060.[14] En australsk forskningsrapport fra 2011 konkluderer med at vannstanden ved Tuvalu har steget med 5 mm hvert år siden 1993.[15]

Den økende havtemperaturen, sammen med en økende mengde karbondioksid i havet, har også skada korallreva i Tuvalu.[16] Befolkningsveksten i landet truer fiskebestanden i området,[16] og har også ført til økende forurensing.[17] Funafutis østlige kystlinje ble modifisert under bygginga av Funafuti internasjonale lufthavn på 1940-tallet, og det arbeides fremdeles med å stabilisere den.[18]

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tuvalus demografi

Innbyggere på Niutao
Hovedveien gjennom en av landsbyene på Funafuti

Tuvalus innbyggertall ble beregna til 10 900 i 2013,[19] noe som gjør det til det selvstendige landet med tredje færrest innbyggere i verden (etter Vatikanstaten og Nauru).[20] Etter en periode med sterk befolkningsvekst ble vekstraten i 2012 beregna til 0,725 %.[4] Landet har høy befolkningstetthet, med rundt 400 innbyggere per km². Tettest er den på hovedatollen Funafuti, med over 1000 innb./km².[21] Dette skyldes særlig at landets administrasjon holder til i landsbyen Vaiaku på Funafuti, hvilket fører til at mange unge flytter til atollen for å gå på skole og for å finne arbeid.[21] Gjennomsnittlig levealder lå i 2012 på 67 år for kvinner og 63 år for menn.[4] Befolkninga består av 96 % polynesiere og 4 % mikronesiere.[4]

Landsbyer

[rediger | rediger kilde]

Det er ingen byer på Tuvalu, kun landsbyer. Noen av dem har vokst sammen og utgjør større tettsteder, blant annet de fire landsbyene Fakaifou, Alapi, Senala og Vaiaku på holmen Fongafale på atollen Funafuti. Landets største landsbyer per 2002 er de følgende:[22]

Landsby Atoll Befolkning
(2002)
Alapi Funafuti 1024
Fakaifou Funafuti 1007
Senala Funafuti 589
Teone Funafuti 540
Vaiaku Funafuti 516
Motufoua Vaitupu 506
Teava Niutao 439
Lofeagai Funafuti 399

Religion

[rediger | rediger kilde]

98,4 % av befolkninga er medlemmer av Den tuvalske kirke, et kongresjonalistisk protestantisk kirkesamfunn.[4] Det fins også enkelte minoriteter av andre trossamfunn. Kristendommen ble enerådende i landet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da det ble drevet intenst misjonsarbeid.[21] Den har imidlertid blitt blanda med noen elementer fra den tradisjonelle religionen, som opprinnelig stammer fra Samoa. Et av de tradisjonelle elementene som har overlevd er matematega eller kaumana, som går ut på å lese i skyene for å finne fiskestimer eller forutsi naturkatastrofer som stormer, høye bølger og oversvømmelser.[23]

Språk

[rediger | rediger kilde]

Tuvalsk, et polynesisk språk som er nært beslekta med samoansk og tongansk, er offisielt språk på Tuvalu og snakkes av nesten alle innbyggerne.[24] Engelsk er også offisielt språk i landet.[4] Kiribatisk snakkes av en del av innbyggerne på atollen Nui.[25]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie

[rediger | rediger kilde]
Tuvalsk mann i tradisjonell klesdrakt, tegna av Alfred Agate i 1841

Det antas at de første menneskene bosatte seg på øyene for 2–3000 år siden.[26][27] Disse kom hovedsakelig fra Samoa, muligens via Tokelau, mens noen også kom fra Tonga og Uvea. Alle nybyggerne var polynesiere, med unntak av enkelte som slo seg ned på Nui, som var etterkommere av mikronesiere fra Kiribati.[27] I tida før tuvalerne hadde kontakt med europeere, tok de seg ofte til de nærmeste øyene, deriblant Samoa og Tonga, ved hjelp av kano.[26]

Europeisk oppdagelse, misjonering og kolonisering

[rediger | rediger kilde]
Kvinne fra Funafuti fotografert i 1900

Tuvalu ble først oppdaga av europeerne i 1568, under spanske Álvaro de Mendañas første ekspedisjon til Stillehavet. 16. januar fant han atollen Nui, som han kalte Isla de Jesús, men klarte ikke å ta seg i land.[27] På sin andre ekspedisjon oppdaga han atollen Niulakita i 1595 og ga den navnet La Solitaria, men heller ikke denne gangen gikk han i land.[27] Neste europeer, Francisco Antonio Mourelle, kom ikke dit før seint på 1700-tallet, da han observerte ei øy som seinere har vist seg å ha vært atollen Nanumanga.[27]

Arent Schuyler de Peyster, kaptein på det britiske skipet «Rebecca», seilte gjennom det sørlige Tuvalu i 1819. Han registrerte både Nukufetau og Funafuti, som han ga navnet Ellice Islands etter den engelske politikeren og handelsmannen Edward Ellice, som var eieren av skipets last.[27] Tidlig på 1800-tallet seilte en rekke hvalfangere og handelsmenn gjennom Tuvalu, men de etablerte ingen bosetninger der. Peruanske slavehandlere, såkalte «blackbirders», finkjemma Stillehavet fra 1862 til 1864, og Tuvalu var ei av de hardest ramma øygruppene med over 400 mennesker tatt til fange på Funafuti og Nukulaelae, hvorav ingen vendte hjem igjen.[27]

I 1861 dreiv noen medlemmer av det protestantiske London Missionary Society i land på Nukulaelae i kano fra Cookøyene, og fire år seinere ble det sendt over en rekke misjonærer fra Samoa som begynte evangeliseringa av Tuvalu. På 1920-tallet var hele befolkninga konvertert til kristendommen. Europeiske handelsfolk bodde også på øyene fra seint på 1800-tallet, i håp om å livnære seg av lokale ressurser. Europeerne hadde med seg nye sykdommer som forårsaka mange dødsfall på Tuvalu. Befolkninga skal ha sunket fra 20 000 i 1850 til bare 3 000 i 1875.[28]

Flagget til den britiske kolonien Gilbert- og Elliceøyene, som Tuvalu var en del av

Øyene kom under britisk styre i 1877, og i 1892 ble de en del av det britiske protektoratet Gilbert- og Elliceøyene, hvor Elliceøyene var navnet på Tuvalu. Protektoratet ble en koloni fra og med 10. november 1915.[27] Under andre verdenskrig invaderte japanerne Gilbertøyene, men amerikanerne ankom før dem til Elliceøyene, i oktober 1942, og de bygde en flyplass og en rekke bunkere med antiluftskyts på Funafuti, og seinere også på Nukufetau og Nanumea.[27] Alle de tre basene ble bomba av japanerne, men med minimale skader.

Selvstendighet

[rediger | rediger kilde]

Britene begynte å forberede kolonien på selvstendighet ved å gi den selvstyre i 1974. Innbyggerne på Elliceøyene, som i all hovedsak var polynesiere, likte imidlertid ikke tanken på at makta skulle overføres fra britene til de mikronesiske innbyggerne på Gilbertøyene. Storbritannia bestemte derfor at det skulle avholdes en folkeavstemning på Elliceøyene. Hele 92 % (3799 personer) stemte for separasjon fra Gilbertøyene.[27] Påfølgende år ble Elliceøyene en separat britisk koloni med navnet Tuvalu, mens Gilbertøyene ble en del av Kiribati. Tuvalu fikk sin uavhengighet 1. oktober 1978, og ble et selvstendig monarki innafor Samveldet av nasjoner.

Tuvalus atoller er svært lave, noe som kan ses tydelig på dette bildet av Funafuti. Høyere vannstand vil derfor få alvorlige konsekvenser for landet.

Tuvalu var lenge et av de mest stabile demokratiene i regionen, med et selvstendig rettsvesen og sunn økonomi.[28] I 1992 krevde landet erstatning fra Storbritannia på grunn av den dårlige forfatninga det skal ha vært i da kolonistyret tok slutt. Det at britene lot USA bygge en base på Funafuti under andre verdenskrig, noe som har gjort nesten halve atollen ubeboelig, var et av ankepunktene.[28] Storbritannia avviste krava, og de tuvalske myndighetene svarte med å innføre et nytt nasjonalflagg uten Union Jack i 1995. Det gamle flagget ble imidlertid gjeninnført to år seinere. Det ble også framlagt et forslag om å forlate Samveldet, men dette ble avvist av nasjonalforsamlinga.[28]

Klimaendringer og havnivåstigning

[rediger | rediger kilde]

Siden 1990-tallet har det vært klart at Tuvalu er svært trua av konsekvensene av de globale klimaendringene, som blant annet fører til høyere havnivå. Tuvalske myndigheter mener også at drivhuseffekten fører til en økning i antall tropiske sykloner og stormer.[28] Hvis ikke utviklinga endrer seg, kan de lave atollene som utgjør Tuvalu bli ubeboelige i løpet av det inneværende århundret, og innbyggerne vil kunne bli tvunget til å evakuere landet.[14] Nordmannen Terje Dahl flytta fra Tuvalu i 1995, og ble i media omtalt som verdens første klimaflyktning.[29]

Tuvalu henstilte gjentatte ganger på 1990-tallet industrilanda til å innføre strakstiltak mot klimaendringene, og har særlig protestert mot USAs avvisning av Kyotoavtalen. I 2000 meldte Tuvalu seg inn i FN i ytterligere et forsøk på å sette fokus på problemet.[11] For å gå foran med et godt eksempel har de tuvalske myndighetene satt seg som mål at 100 % av landets energiforbruk skal komme fra fornybar energi innen 2020.[30] De har bedt Ny-Zealand og Australia om å ta imot tuvalere når de en gang blir nødt til å evakuere landet, men bare Ny-Zealand har gått med på å ta imot en årlig kvote på 75 personer, og kun gjennom et arbeidsprogram.[11]

Syklonen Pam

[rediger | rediger kilde]

I mars 2015 ble landet ramma av syklonen Pam og det ble erklært unntakstilstand.[31] Avlinger og boliger ble ramma. Statsminister Enele Sopoaga opplyste at 45 % av befolkninga ble fordrevet fra sine hjem.[32]

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]
Tuvalus tidligere statsminister Willy Telavi
Se også: Liste over Tuvalus generalguvernører og Liste over Tuvalus statsministere.

Tuvalus grunnlov av 1. oktober 1978 ble endra 1. oktober 1986.[33] Grunnloven definerer Tuvalu som en suveren, demokratisk stat der Storbritannias monark etter folkets ønske har akseptert å være Tuvalus monark og statsoverhode. Landet deler dermed statsoverhode med 14 andre samvelderiker. Tuvalu hadde folkeavstemning om statsformen i 2008, der det ble flertall mot å innføre republikk.[34] For tida er kong Charles III statsoverhode.[35][36]

Den regjerende monark er representert i Tuvalu av en generalguvernør, som må være tuvalsk statsborger og blir nominert av statsministeren og utpekt av monarken.[37] Nåværende generalguvernør er Iakoba Italeli.[4]

Som et konstitusjonelt monarki som følger parlamentarisk skikk, er Tuvalus regjering ledet av en statsminister som velges av og blant medlemmene av parlamentet etter hvert parlamentsvalg.[4] Enele Sopoaga har vært statsminister siden 1. august 2013.[4] Regjeringen består av statsministeren og flere ministere.[36]

Parlamentet, Fale I Fono, har 15 medlemmer og velges hvert fjerde år.[35] Det er ingen politiske partier på Tuvalu, men det dannes vanligvis uformelle grupperinger på grunnlag av geografisk tilhørighet og ulike politiske spørsmål, særlig i forhold til om Tuvalu fremdeles skal være knytta til Storbritannia.[36][35] På et lokalt plan innehas også uformell autoritet av enkelte eldre og respekterte med tradisjonelle høvdingroller.

Statsadministrasjonen holder til i landsbyen Vaiaku på holmen Fongafale, som utgjør en del av atollen Funafuti. Det varierer hvilken av disse tre enhetene som oppgis som landets hovedstad.

Valg

[rediger | rediger kilde]

Det siste parlamentsvalget ble avholdt 16. september 2010, hvor 10 av de 15 sittende medlemmene ble gjenvalgt.[36] 29. september ble Maatia Toafa, som hadde vært statsminister fra 2004 til 2006, på nytt valgt til statsminister med 8 mot 7 stemmer. 21. desember samme år ble imidlertid regjeringa felt av et mistillitsvotum, etter at innenriksministeren og to andre parlamentsmedlemmer gikk over til å støtte opposisjonen. Dette skjedde angivelig på grunn av misnøye med regjeringas budsjett, særlig planene om å slutte å dekke de medisinske kostnadene til pasienter som må få behandling i utlandet.[38] Willy Telavi fra Nanumea ble valgt til ny statsminister, og han og regjeringa ble tatt i ed tre dager seinere.[36]

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over øyer i Tuvalu

De ni atollene utgjør landets nest øverste administrasjonsnivå, og har i henhold til den såkalte Falekaupule-loven av 1997 en viss grad av selvstyre.[6] Hver av dem har valgte råd på seks medlemmer, samt noen ex officio-medlemmer.[35]

Kart over Tuvalu som viser de ni atollene (navn i kursiv) og de viktigste landsbyene

Atoller som består av flere holmer:

Atoller som består av én øy:

Rettsvesen

[rediger | rediger kilde]

Tuvalus høyeste rettsinstans er overretten, som ledes av en høyesterettsjustitiarius. Denne hører appeller fra åtte lokale øyretter på hver av atollene (unntatt Niulakita), som har begrensa sivil- og strafferettslig kompetanse. Overrettens avgjørelser kan ankes inn for appellretten på Fiji og, i siste instans, for den britiske dommerkomitéen i Det kongelige råd.[35]

Menneskerettigheter

[rediger | rediger kilde]

Tuvalu har fengselsstraff inntil 14 år for homofili.[39]

Forsvars- og utenrikspolitikk

[rediger | rediger kilde]

Tuvalu har ikke eget forsvar; sikkerheten ivaretas av Australia.[40] I 1994 donerte Australia patruljefartøyet HMTSS «Te Mataili», som ivaretar overvåkning av Tuvalus økonomiske sone.[6] Fartøyet benyttes også til redningstjeneste. Det drives av den maritime avdelinga i Tuvalu Police Service med assistanse fra Australias sjøforsvar.

Landets internasjonale relasjoner er sterkest er med de omkringliggende stillehavsnasjonene, spesielt Fiji, Ny-Zealand og Australia, og det er et aktivt medlem av Pacific Islands Forum.[6] Landet er også medlem av Samveldet av nasjoner, og ble medlem av FN i 2000.[41] På grunn av landets sårbarhet for klimaendringer deltar det i en rekke internasjonale miljøavtaler.[6] Tuvalus eneste diplomatiske post er på Fiji,[4] mens det eneste landet som har ambassade på Tuvalu er Taiwan.[6] Norges ambassade i Canberra dekker Tuvalu.[42]

Flagg og symboler

[rediger | rediger kilde]
De ni stjernene i Tuvalus flagg representerer de ni atollene som landet består av.

Tuvalus nasjonalflagg ble offisielt antatt i 1978.[43] Det er lyseblått med ni gylne stjerner, som representerer hver av de ni atollene som landet består av. Plasseringa av stjernene tilsvarer omtrent atollenes relative beliggenhet, med øst øverst i flagget, slik at nord kommer øverst når flagget henger fra ei vannrett stang. Øverst i hjørnet inne ved stanga er det britiske flagget, som symboliserer landets fortid som britisk koloni. I perioden 1996–1997 hadde landet et lyseblått, rødt og hvitt nasjonalflagg uten det britiske flagget i hjørnet, som følge av en konflikt med Storbritannia. Tuvalus statsflagg er som nasjonalflagget, men med riksvåpenet under det britiske flagget.

Riksvåpenet er et blått skjold med gyllen skjoldrand. I skjoldet er det en maneapa (det tradisjonelle samfunnshuset), som symboliserer lokalrådas myndighet, over blå og gylne bølger, som representerer folkets avhengighet av havet. Skjoldranda er dekorert med åtte bananblader og åtte muslinger. Under skjoldet er det et tekstbånd med landets motto, Tuvalu mo te Atua («Tuvalu for den allmektige»). Riksvåpenet ble fastsatt i 1976.[44]

Landets nasjonalsang, «Tuvalu mo te Atua» («Tuvalu for the Almighty» på engelsk), er skrevet av Afaese Manoa og ble offisiell i 1978. Teksten fins både i en tuvalsk og en engelsk versjon.

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]

Tuvalu har nesten ingen naturressurser, og nasjonens avsidesliggenhet vanskeliggjør eksport. Inntektene fra landets eksport, som i hovedsak består av kopra og fisk, utgjorde bare 4 % av importverdien i 1994.[29] Hovedinntektskilden for landet er derfor utenlandsk bistand, både økonomisk og i form av teknisk assistanse. Det mottar finansiell støtte fra Ny-Zealand og Storbritannia. De største inntektene kommer fra Tuvalu Trust Fund, et fond etablert i 1987 med hjelp fra Australia, Ny-Zealand og Storbritannia.[6]

Økonomiske
nøkkeltall[10] 		Verdi År, kilde
BNP 0,027 mrd US$ 2009, UN Statistics
BNP (vekst) 2,0 % 2009, UN Statistics
Industriproduksjon 0,2 % 2006, UN Statistics
Konsumpriser 2,0 % 2006, UN Statistics
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet
Handelsbalanse –0,03 mrd US$ 2006, UN Statistics
Betalingsbalanse
BNP per innb 2 749 US$ 2009, UN Statistics

Tuvalus bruttonasjonalprodukt (BNP), som var på 27–36 millioner USD (avhengig av kilde[10][4]) i 2009, er blant de laveste i verden.[45] Landets BNP per innbygger, som i 2009 var anslått til 2 700–2 900 USD,[10][4] er ikke like lavt sammenligna med andre land, men plasserer likevel Tuvalu på den nedre tredjedelen av lista over verdens land.[46] I 2006 budsjetterte staten med 21,54 millioner USD i inntekter og 23,05 millioner USD i utgifter, noe som tilsvarte et underskudd på 4,7 % av landets BNP.[4]

Tuvalske mynter

Landets valuta er tuvalsk dollar (TVD), som er ekvivalent med australsk dollar. Tuvalu har sine egne mynter, men det benyttes australske sedler.

Kun 3 615 av landets innbyggere var i lønna arbeid i 2004.[4] Over halvparten av disse arbeida i offentlig sektor.[29] På grunn av innføringa av en ansettelsesstopp i denne sektoren har det på 2000-tallet vært vanskelig for innbyggerne å få seg jobb. Mange arbeider i utlandet, enten som sjømenn eller kontraktsarbeidere på Ny-Zealand, og fram til årtusenskiftet jobba mange med fosfatutvinning på Nauru. Penger som sendes hjem fra tuvalere som arbeider i utlandet, utgjør en betydelig inntektskilde; i 2003 sto pengeoverføringene fra tuvalske sjømenn for 20 % av landets BNP.[29]

Landets nasjonale toppnivådomene, .tv, har vært ettertrakta, blant annet fordi det er det samme som forkortelsen for televisjon. I 2000 undertegna myndighetene en 12-årsavtale om utleie av domenet med selskapet Verisign til en verdi av 50 millioner USD.[4]

Primærnæringer

[rediger | rediger kilde]

Fiske er Tuvalus viktigste primærnæring. Det ble tidligere eksportert tunfisk, men i dag er fangsten først og fremst beregna på det lokale markedet. Landets fiskerisone ble i 1983 utvida til 1,3 millioner km².[29] Tuvalu har også en viss inntekt fra salg av fiskelisenser.

Jordsmonnet på Tuvalu er dårlig, og det er stadige oversvømmelser som øker saltnivået i jorda, noe som gjør at jordbruksproduksjonen i landet er svært begrensa. Det som dyrkes er taro, brødfrukt, papaya, bananer, skruepalmefrukter og kokosnøtter.[29] Kopra (tørka kokoskjøtt) eksporteres, mens de øvrige produktene er til eget forbruk. Det holdes svin, høns og geiter på øyene.

Det er svært lite industri på Tuvalu; den består kun av produksjon av fletta håndverk, kopra og noe fiskeforedling.[29]

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]
«Manu Folau», et av de to statseide skipa som går regelmessig mellom de ulike atollene og øyene, her utafor Vaitupu.

Funafuti internasjonale lufthavn er Tuvalus eneste flyplass. Air Pacific flyr til og fra Suva på Fiji to ganger i uka.[47]

Landets eneste dypvannshavn er på Fongafale. Transport mellom de forskjellige atollene og øyene foregår med mindre skip.[29] Det er to statseide skip som knytter sammen de ulike atollene og øyene: «Manu Folau» og «Nivaga II». Disse går også tre–fire ganger årlig til og fra Suva på Fiji.[48]

Tuvalu har til sammen åtte kilometer asfaltert vei.[4] Det fins motorsykler og minibusser på atollene.

Turisme

[rediger | rediger kilde]

Turisme utgjør en viss inntektskilde, men er begrensa på grunn av landets vanskelige beliggenhet. Tuvalu ble besøkt av 1127 turister i 2007.[49] De fleste var fra Fiji og andre oseaniske land, samt Japan. Det er ett hotell i landet, Vaiaku Lagi Hotel på Funafuti, og det er også flere gjestehus, restauranter og barer.[50][51] Over halvparten av turistene i 2007 bodde på Vaiaku Lagi Hotel.[49]

Samfunn

[rediger | rediger kilde]

Tradisjonell samfunnsstruktur

[rediger | rediger kilde]
Kanobygging er en viktig tradisjon på Tuvalu.

Det tradisjonelle samfunnssystemet har i stor grad overlevd på Tuvalu. Hver familie har sin egen oppgave, eller polaga, de skal utføre for samfunnet, som for eksempel å fiske, bygge hus, lage mat eller forsvare øya. Ferdighetene videreføres fra far til sønn og fra mor til datter.[23] Det tuvalske samfunnet har tradisjonelt vært organisert rundt høvdinger, aliki, som i tillegg til å være religiøse og politiske ledere hadde som oppgave å ta vare på kulturen og mekle i tvister.[23]

Høvdingene bar spesielle halskjeder som symbol på statusen sin. De hadde også reservert plass i samfunnshuset og hadde rett på hodet til alle skilpadder som ble fanga.[52] Søsterne og datterne til alikiene fungerte som ledere og rollemodeller for kvinnene. Det utvikla seg imidlertid aldri noe kastesystem.[52] Høvdingrollen eksisterer fremdeles, men den er mindre viktig enn før.[52] Den viktigste bygningen i hver landsby er maneapa, det tradisjonelle samfunnshuset, som alltid ligger i sentrum. Den brukes både til å diskutere viktige saker og til bryllupsseremonier og andre aktiviteter.[52]

Kalender

[rediger | rediger kilde]

Tuvalu benytter den gregorianske kalenderen. Nasjonaldagen er 1. oktober, til minne om frigjøringa fra Storbritannia. Også 2. oktober er offentlig høytidsdag. Andre offentlige høytidsdager er 1. nyttårsdag, samveldedagen (andre mandag i mars), langfredag, påskeaften, 1. påskedag, 2. påskedag, Te Aso eller Tala Lei (gospeldagen, mandagen etter andre søndag i mai), dronningas offisielle fødselsdag (andre lørdag i juni), barnas dag (første mandag i august), tronarvingens fødselsdag (andre mandag i november), 1. juledag og 2. juledag.[53] I tillegg har de ulike atollene sine egne, lokale helligdager.

Utdanning

[rediger | rediger kilde]
Skole på Funafuti

Skolesystemet består av 8-årig barneskole og 2-årig videregående skole fra 6- til 15-årsalderen.[54] Alle de ti skoleåra er gratis og obligatoriske. De fins grunnskoler på alle atollene, mens den eneste videregående skolen, som ligger på Vaitupu, er felles for hele landet. De to eneste institusjonene for høyere utdanning på Tuvalu er en underavdeling av University of the South Pacific, som den tuvalske regjeringa er medeier av, og en maritim skole, begge på Funafuti. Annen høyere utdanning må tas i andre land, som oftest Fiji, på stipend.

Lesekyndigheten i landet er forholdsvis høy, med 92,4 % lesekyndige på landsbasis, og 98,8 % blant ungdom i alderen 15–25 år.[55]

Massemedier

[rediger | rediger kilde]

Tuvalu har pressefrihet, men markedet er svært lite.[56] Myndighetene driver radiokanalen Radio Tuvalu gjennom Tuvalu Media Corporation. Den ble grunnlagt i 1975 og har sendinger både på tuvalsk og engelsk, og overfører fra britiske BBC utenom sin egen sendetid. Landet har ingen egen fjernsynskanal, men mange tuvalere får inn utenlandske kanaler via parabolantenne.[56] Det fins rundt 4 000 radioer og 800 fjernsynsapparater i landet.[57]

Den eneste avisa i landet er den statlige Tuvalu Echoes (Sikuleo o Tuvalu), som kommer ut én gang i måneden i en engelsk og en tuvalsk utgave.[58] Den har et opplag på 260.[57] Det religiøse tidsskriftet Te Lama kommer også ut av og til.[59]

Tuvalu hadde om lag 4 300 internettbrukere, altså i underkant av halvparten av befolkninga, i juni 2010.[56]

Helse og levekår

[rediger | rediger kilde]

Det publiseres ingen HDI for Tuvalu, men landet står på FNs liste over minst utvikla land, sammen med 48 andre.[60]

Tuvalerne har en lav forventa levealder ved fødselen, på 63,0 år for menn og 67,3 år for kvinner.[4] Dette plasserer landet på 168.-plass av 221.[61] Spedbarnsdødeligheten er imidlertid på 33 per 1000 levendefødte, noe som er forholdsvis lavt på verdensbasis.[62] Sammenligna med mange andre land er helsevesenet på Tuvalu høyt prioritert: rundt 10 % av landets bruttonasjonalprodukt brukes på helse, og det er 5,56 sykehussenger per 1000 innbyggere.[4] Utgiftene til pasienter som må behandles i utlandet dekkes også av staten. Det fins ingen statistikk over utbredelsen av hiv/aids i landet.

Kjønnsroller

[rediger | rediger kilde]

Det har vært og er et kjønnsskille i forhold til arbeidsoppgaver: Mennene utfører vanligvis arbeid som fisking på åpent hav, kokosnøtthøsting og krevende jordbruksoppgaver, mens kvinnene pleier å ta seg av fisking fra land, innhøsting, veving, matlaging og barnepass.[52] I dagliglivet er kjønna forholdsvis likestilte, men kvinnene er underrepresenterte i politikken og i kirken.[52]

Kultur

[rediger | rediger kilde]

Til tross for en høy grad av lesekyndighet har ikke Tuvalu sterke litterære tradisjoner.[52] Afaese Manoa, som blant annet har skrevet nasjonalsangen «Tuvalu mo te Atua» er den mest kjente tuvalskspråklige forfatteren. Det produseres heller ikke mye billedkunst på Tuvalu, ut over dekorasjon av tepper, klesplagg og vifter.[52] Viktige håndverk er hus- og kanobygging.

Musikk og dans

[rediger | rediger kilde]
Tuvalsk danserinne

De viktigste kunstformene på Tuvalu er sang, dans og musikk.[52] Den mest populære sangtypen kalles faatele, og går ut på at sittende vokalister synger samme vers om og om igjen, raskere og raskere, helt til de når et klimaks og plutselig stopper, mens dansere mimer sangteksten. Denne aktiviteten kan både være en selvstendig begivenhet eller være en del av en annen feiring. Den kan også fungere som en konkurranse. De utelukkende verbale kunstformene består av oratoriske opptredener, og er forbeholdt eldre menn. Vestlig musikk og dans, som popmusikk, er også utbredt i landet.

Tidligere var dansen fakanau svært populær, men den ble motarbeida av misjonærene på grunn av det de mente var seksuelle bevegelser, og praktiseres ikke lenger. Den ble utført både som underholdning og for å hedre en høvding eller andre personer som hadde utmerka seg med spesielle ferdigheter. En dans som sies å være like gammel, fakaneanea, praktiseres fremdeles av noen eldre, og utføres av to personer som danser til en rolig rytme. Den har ingen koreografi, og danserne står fritt til å uttrykke sangteksten gjennom bevegelsene sine. En tradisjonell sangsjanger som ikke lenger praktiseres er kopu, som var ment for å minnes det gode arbeidet til en avdød. Den minte om fakaseasea, men var akkompagnert av gråting. Det var viktig å utføre den bra for at den døde skulle bli tatt godt imot av gudene, hvis ikke kunne det føre til enda mer ulykke for den avdøde og familien dens.[63]

Mat og drikke

[rediger | rediger kilde]

De vanligste ingrediensene i tuvalske matretter er sjømat, kylling, egg, ris, frukt, rotfrukter (særlig taro) og grønnsaker. Fisk og kylling er de viktigste proteinkildene.[23]

Pulaka, en type taro, kokes, stekes eller brukes til pudding. Brødfrukt bakes, kokes med kokoskrem eller stekes i olje. Man steker også bananer. Svinekjøtt serveres ved spesielle anledninger, og det samme gjør søtpoteter. Andre tradisjonelle matretter er laulu eller lolo (taroblad i kokoskrem) og palusami (laulu, løk og fisk, vanligvis servert i et bretta palmeblad).[64]

Av drikke fins det blant annet kaffe, te, pi (kokosmelk), kaleve (søt kokostoddy) og kao (fermentert kaleve).[64]

Idrett

[rediger | rediger kilde]
Tuvalu Sports Ground er landets eneste idrettsstadion.

Den mest populære idretten på Tuvalu er fotball, til tross for at rugby union er dominerende i de omkringliggende øystatene.[65] Den nasjonale fotballigaen, Premier League, består av ni klubber, og sesongen varer fra februar til oktober.[65] Tuvalus rugbylandslag ble starta opp så seint som i 2007.[66] En tradisjonell idrett er kilikiti, en variant av cricket. Det praktiseres også en rekke andre idretter i landet. Landet har ett idrettsstadion, Tuvalu Sports Ground, som ligger i Vaiaku. Det avholdes et stort idrettsarrangement på nasjonaldagen 1. oktober.

Tuvalu ble medlem av IOC i 2007 og deltok i de olympiske leker for første gang i 2008, der de hadde med tre utøvere, to menn og éi kvinne, som deltok i vektløfting og friidrett.[67] Fire år seinere, i Sommer-OL 2012, deltok også tre tuvalere: to 100 meter-løpere og én vektløfter. Landets første deltakelse i samveldelekene var i 1998, og det har deltatt i alle lekene siden.[68] Tuvalu deltar også i stillehavslekene. Tuvalus fotballandslag er assosiert medlem av OFC, og deltar i oseaniamesterskapet. Fotballforbundet søker også om medlemskap i FIFA.[65]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://data.worldbank.org/indicator/SP.POP.TOTL?locations=TV.
  2. ^ a b Tuvalu i Store norske leksikon
  3. ^ Laumua Kofe (1983). Tuvalu: A History, Palagi and Pastors, Kap. 15. Institute of Pacific Studies, University of the South Pacific and Government of Tuvalu. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Tuvalu Arkivert 1. juli 2016 hos Wayback Machine. i CIA World Factbook
  5. ^ Field listing: Area Arkivert 31. januar 2014 hos Wayback Machine. i CIA World Factbook
  6. ^ a b c d e f g Ministerio de Asuntos Exteriores y de Cooperación de España (2007). «Tuvalu».
  7. ^ a b Lewis, James (desember 1989). «Sea level rise: Some implications for Tuvalu». The Environmentalist. 9 (4): 269–275. doi:10.1007/BF02241827. Arkivert fra originalen 14. juli 2017. Besøkt 17. mars 2012. 
  8. ^ a b c d e Tuvalu – natur i Store norske leksikon
  9. ^ a b c Tuvalu – Plante- og dyreliv i Store norske leksikon
  10. ^ a b c d UNdata – Tuvalu
  11. ^ a b c Patel, S. S. (2006). «A sinking feeling» (PDF). Nature. 440 (7085): 734–736. PMID 16598226. doi:10.1038/440734a. Arkivert fra originalen (PDF) 11. april 2006. 
  12. ^ Hunter, J. A. 2002. Note on Relative Sea Level Change at Funafuti, Tuvalu Arkivert 7. oktober 2011 hos Wayback Machine.. Retrieved 13 May 2006.
  13. ^ a b Shukman, David (22. januar 2008). «Tuvalu struggles to hold back tide». BBC News. Besøkt 17. mars 2012. 
  14. ^ a b Krales, Amelia Holowaty (18. oktober 2011). «As Danger Laps at Its Shores, Tuvalu Pleads for Action». The New York Times – Green: A Blog about Energy and the Environment. Besøkt 17. mars 2012. 
  15. ^ «Ch.15 Tuvalu» (PDF). Climate Change in the Pacific: Volume 2: Country Reports. Australia Government: Pacific Climate Change Science Program. 2011. Arkivert fra originalen (PDF) 19. mars 2012. 
  16. ^ a b Lusama, Tafue (29. november 2011). «Tuvalu plight must be heard by UNFCC». The Drum – Australian Broadcasting Corporation. Arkivert fra originalen . Besøkt 18. mars 2012. 
  17. ^ Baarsch, Florent (4. mars 2011). «Warming oceans and human waste hit Tuvalu's sustainable way of life». The Guardian. London. 
  18. ^ Carter, Ralf (4. juli 1986). «Wind and Sea Analysis – Funafuti Lagoon, Tuvalu» (PDF). South Pacific Regional Environmental Programme and UNDP Project RAS/81/102 (Technical. Report No. 58 of PE/TU.3). Arkivert fra originalen (PDF) 18. januar 2012. Besøkt 18. mars 2012.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 18. januar 2012. Besøkt 18. mars 2012. 
  19. ^ Pacific Island Populations. 2013. Les populations du Pacifique, Statistics for Development Division, Secretariat of the Pacific Community, Noumea.
  20. ^ Field listing: Population Arkivert 25. desember 2018 hos Wayback Machine. i CIA World Factbook
  21. ^ a b c Tuvalu – befolkning i Store norske leksikon
  22. ^ Innbyggertall for Tuvalu Arkivert 1. september 2014 hos Wayback Machine.
  23. ^ a b c d Tuvalu Arkivert 19. januar 2012 hos Wayback Machine. hos Global Education
  24. ^ Tuvalsk hos Ethnologue
  25. ^ Kiribatisk hos Ethnologue
  26. ^ a b Howe, Kerry (2003). The Quest for Origins. New Zealand: Penguin. s. 68, 70. ISBN 0-14-301857-4. 
  27. ^ a b c d e f g h i j «A brief history if the islands Arkivert 13. august 2013 hos Wayback Machine.» hos TuvaluIslands.com
  28. ^ a b c d e Tuvalu – historie i Store norske leksikon
  29. ^ a b c d e f g h Tuvalu – næringsliv[død lenke] i Store norske leksikon
  30. ^ CNN: «Drowning island pins hopes on clean energy Arkivert 10. april 2012 hos Wayback Machine.». 21. juli 2009. Besøkt 17. mars 2012.
  31. ^ «State of emergency in Tuvalu», Radio New Zealand International, 14. mars 2015. Lest 15. mars 2015.
  32. ^ «45 percent of Tuvalu population displaced - PM», Radio New Zealand International, 15. mars 2015. Lest 15. mars 2015.
  33. ^ Constitution of Tuvalu 1986, WIPO.
  34. ^ Tuvalu votes to maintain monarchy, Radio Australia, 17. juni 2008.
  35. ^ a b c d e Tuvalu – Forfatning, politikk og rettsvesen[død lenke] i Store norske leksikon
  36. ^ a b c d e Tuvalu country profile. Australian Government – Department of Foreign Affairs and Trade.
  37. ^ The Queen's Role in Tuvalu, The Royal Household.
  38. ^ BBC News – Tuvalu profile: Leaders
  39. ^ «Ulovlig kjærlighet». Amnesty International. 15. desember 2020. Besøkt 2. juni 2022. 
  40. ^ Tuvalu – forsvar i Store norske leksikon
  41. ^ Tuvalu – internasjonale forbindelser i Store norske leksikon
  42. ^ Utenriksdepartementet – Ambassader som dekker flere land
  43. ^ Flags of the World – Tuvalu Arkivert 22. april 2012 hos Wayback Machine.
  44. ^ Tuvalu – flagg og skjold i Store norske leksikon
  45. ^ Country Comparison: GDP Arkivert 19. mai 2012 hos Wayback Machine. i CIA World Factbook
  46. ^ Country Comparison: GDP pero capita Arkivert 12. september 2015 hos Wayback Machine. i CIA World Factbook
  47. ^ «Air Pacific – Tuvalu». Arkivert fra originalen 3. mai 2012. Besøkt 20. mars 2012. 
  48. ^ Getting here Arkivert 25. mars 2012 hos Wayback Machine. på Tuvalus offisielle turismenettsted
  49. ^ a b Tuvalus regjering. 2008. «Biannual Statistical Report Arkivert 5. januar 2012 hos Wayback Machine.». Vaiaku, Funafuti. Besøkt 23. april 2012.
  50. ^ Overnattingsmuligheter på Tuvalu Arkivert 19. april 2012 hos Wayback Machine. på Tuvalus offisielle turismenettsted
  51. ^ Fast facts Arkivert 20. mars 2012 hos Wayback Machine. på Tuvalus offisielle turismenettsted
  52. ^ a b c d e f g h i Tuvalu hos Everyculture.com
  53. ^ Tuvalus regjering. «Public holidays ordinance Arkivert 23. februar 2012 hos Wayback Machine.»
  54. ^ Tuvalu – skole og utdanning i Store norske leksikon
  55. ^ UNESCO Institute for Statistics: Education Profile – Tuvalu[død lenke]
  56. ^ a b c BBC News – Tuvalu profile: Media
  57. ^ a b Press Reference – Tuvalu
  58. ^ «Tuvalu Echoes». Arkivert fra originalen 10. august 2011. Besøkt 24. april 2012. 
  59. ^ Tuvalu – massemedier i Store norske leksikon
  60. ^ Globalis – Minst utviklede land Arkivert 2012-03-08, hos Wayback Machine.
  61. ^ Field listing: Life expectancy at birth Arkivert 21. oktober 2012 hos Wayback Machine. i CIA World Factbook
  62. ^ Globalis – Tuvalu Arkivert 2013-04-11, hos Wayback Machine.
  63. ^ «Tuvalu – Singing and dancing». Arkivert fra originalen 14. mars 2021. Besøkt 21. mars 2012. 
  64. ^ a b Mat og drikke på Tuvalu [http://tuvalu{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}.southpacific.org/travel/food.html]
  65. ^ a b c «Tuvalu eye place in football family» Arkivert 8. november 2012 hos Wayback Machine.. FIFA. 22. september 2008. Besøkt 21. mars 2012.
  66. ^ «Rugby Union starts up» Arkivert 18. oktober 2012 hos Wayback Machine.. Tuvalu News. 10. januar 2007. Besøkt 21. mars 2012.
  67. ^ Olympic.org – Tuvalu
  68. ^ Commonwealth Games Federation – Tuvalu Arkivert 23. juli 2008 hos Wayback Machine.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]



Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tuvalu&oldid=24796568»