Kiberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden.
Kiberg
Kiberg
Oversikt over Kiberg
70°17'7"N, 30°59'53"E
LandNorge Norge
FylkeFinnmark
KommuneVardø
Areal0.3 km²
Befolkning202[a] (2017)
Bef.tetthet673,3 innb./km²
Høyde over havet3±1 meter
Postnummer9960 Kiberg

Kiberg (nordsamisk: Biergi, kvensk: Kiiperi, russisk: Birka) er et tettsted i Vardø kommune i Finnmark. Befolkningstallet er nær grensen for tettstedsdefinisjonen, og falt under i 2016.[1]. Kiberg ligger ca. 10 km sørvest for kommunesenteret Vardø og like sør for Kibergsneset, som er det østligste punktet på fastlandet i Norge.

Kiberg tilhørte inntil 1963 Båtsfjord kommune. 1. januar 1964 ble Kiberg og Indre Kiberg slått sammen med Vardø.[2].

Under andre verdenskrig deltok mange kibergværinger som partisanersovjetisk side i kampen mot tyskerne. Først på slutten av århundret ble kibergpartisanene rehabilitert av kong Harald V.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Bygda ligger på østsiden av Varangerhalvøya mot det åpne Østhavet. Det er 55 kilometer i luftdistanse til Vanja GubaFiskerhalvøya i Russland. Nærmeste by er Vardø. Fjellområdet mot vest ligger inn mot Varangerhalvøya nasjonalpark

Fjell[rediger | rediger kilde]

Høyeste fjellet i området er Storvarden med 166 m.o.h. og Kibergsfjellet med 109 m.o.h.

Samferdsel og kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Europavei 75 går gjennom Kiberg, nordover kan man kjøre til Vardø og videre vestover til Hamningberg der E75 slutter. Sørover går E75 til Vadsø og videre vestover til Varangerbotn der den fortsetter inn på E6 mot Kirkenes eller videre sørover i Indre-Finnmark.

En havn med en molo inn mot Kibergselva og Sandenden ble mudret og ferdigbygd i 1929. Først i 1967 var ytre molo ferdig, den hadde da vært under bygging siden 1935. Deler av ytre molo ble ødelagt av en storm i 1970[3]

Internatskole[rediger | rediger kilde]

Det ble bygd en internatskole i mars 1932 som dekket kretsene. Det var 66 elever på internatet. Det var stor motstand i kommune og skolestyre mot en slik skole. internatet

Kirke[rediger | rediger kilde]

Den siste kirken i Kiberg ble revet i 1746. Barokkaltertavlen fra denne kirken er nå plassert i Nesseby kirke. Kiberg bedehuskapell ble bygd i 1924. vest for kapellet er det kirkegård.

Kiberg bedehuskapell

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig moderne tid [rediger | rediger kilde]

Bevart bu fra pomortiden i Indre Kiberg

Kiberg var tidligere et av de største fiskeværene ved Varangerfjorden. Det eldste skattemanntallet (1520) oppgir 12 skattemenn, tilsv. 60-70 innbyggere. Kiberg var kirkested frem til 1747. Fra midt på 1700-tallet spilte Kiberg en viktig rolle for russiske pomorer som drev fiskeVarangeren. I 1830 ble det vedtatt en lov, de såkalte "Kiberg-rettighetene", som regulerte russefisket. Båtlagene fikk fra nå av bare ha tilhold i seks navngitte fiskevær i Øst-Finnmark, deriblant Kiberg.[4] Etter hvert konsentrerte russerne seg om Kiberg, De satte opp primitive boliger, lagre og rorbuer på stedet, og lot båtene ligge i vinteropplag der. Rundt 1880 drev 150-200 pomorer fiske fra Kiberg hvert år, fordelt på 35-50 båter. På denne tiden ble det opprettet en russisk Røde Kors-stasjon i fiskeværet for å bedre de sanitære forholdene. Russernes fiskerettigheter i Finnmark ble opphevet i 1913.

Krig og partisanvirksomhet[rediger | rediger kilde]

Bygda, som i alle år hadde hatt nær tilknytning til Russland, ble sommeren 1940 satt under tyske og norske nasjonalsosialisters øyne. Det ble derfor naturlig at folk reiste østover til andre siden av Varangerfjorden. det var kjent at i bygda TsypnavolokFiskerhalvøya bodde det norske familier som snakket norsk og levde på gamlelandets minner, selv om de etter revolusjonen ikke hadde hatt kontakt vestover. Mange kiberginger reiste over til Fiskerhalvøya; høsten 1940 gikk den siste båten. Deretter gikk transportene videre til Murmansk. De som var villige til å kjempe for Sovjetunionen, ble sendt til Norge på spionasjearbeid, mens kvinnene og barna havnet i brakkeleirer og på gårdsbruk.

I alt 26 personer fra Kiberg ble opplært til partisaner i Sovjetunionen. Av disse ble 15 mann drept.[5]

Da krigen i Finnmark gikk mot slutt fikk kibergværingene i mars 1945 reise tilbake. Mange ble høyt dekorerte for sin innsats under krigen, og soldatene ble godt ivaretatt av de sovjetiske myndighetene. Ved jubileene i 1965 og 1985 fikk flere krigsdeltakere nye påskjønnelser gjennom den sovjetiske ambassade i Oslo. Derimot følte mange seg stemoderlig behandlet av norske myndigheter. Flere som reiste over til Sovjetunionen opplevde å motta Deltagermedaljen i posten så sent som på 1970-tallet.

På Kibergneset ble det under krigen oppført et tysk marinekystfort, MAB 3./513 Kiberg som var operativt fra midten av 1942 til det ble evakuert sent i 1944.

Så sent som i 1968 ble det foretok overvåkningspolitiet undersøkelser og avhør av tidligere partisaner i Kiberg. I alt 11 personer ble tatt med til Vardø for avhør.

Kiberg ble ikke brent under tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms

Kultur[rediger | rediger kilde]

Varanger museum driver Partisanmuseet i Kiberg.

Fra Partisanmuseet

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Hundsethgården fra 1870 er et fredet forretningsbygg og bolig. Gården ble bygd av russetømmer i 2 1/2 etasje og ble fredet i 1990.[6]

Idrettslag[rediger | rediger kilde]

Idrettslaget Domen ble stiftet 19. juli 1935 under navnet Kiberg Arbeideridrettslag. Klubben er aktiv innen fotball, friidrett og ski, og har også drevet med boksing, bryting og volleyball. Hjemmebanen i fotball er Kiberg stadion (grus).

Gammelt hus i Kiberg

Kjente folk fra Kiberg[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nye og utgåtte tettsteder. 1.januar 2016, Statistisk sentralbyrå
  2. ^ Båtsfjord kommune (tidligere Vardø herred) 1869-1969. [Båtsfjord]: Kommunen. 1969. s. 2. 
  3. ^ Fiskerihavner i Finnmark bygget av Statens havnevesen. Oslo: Kystdirektoratet. 1983. s. 643. 
  4. ^ Retten til fiske i havet utenfor Finnmark: utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 30. juni 2006 : avgitt til Fiskeri- og kystdepartementet 18. februar 2008. Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning. 2008. s. 73. ISBN 9788258309571. 
  5. ^ Fjørtoft, Kjell (1930-2010) (1983). Lille-Moskva: den glemte krigen. Oslo: Gyldendal. s. 202. ISBN 8205147256. 
  6. ^ «Arkitekturguide Nord-Norge og Svalbard». Universitetet i Tromsø. 2004. Besøkt 12. juni 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]