Johan Andreas Lippestad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Johan Andreas Lippestad
Johan Andreas Lippestad.jpg
Født19. desember 1902Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død7. november 1961Rediger på Wikidata (58 år)
Far Johan Anton LippestadRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Embete StatsrådRediger på Wikidata
Parti Nasjonal Samling (–1945*)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Norges sosialminister
1941–1944
RegjeringTerbovens kommissariske statsråder,
Quislings NS-regjering

Johan Andreas Lippestad (født 19. desember 1902 i Kristiania, død 7. november 1961) var en norsk politiker for Nasjonal Samling (NS), og sosialminister i Quislings andre regjering fra 25. september 1941 til han ble permittert fra stillingen 8. oktober 1944. Som sosialminister var han sammen med etterfølgeren Christian Astrup pådriveren for innføringen av loven om barnetrygd i Norge.[1] Han hadde dessuten andre verv, som leder for Norsk Arbeidsgiverforening og riksorganisasjonssjef i NS fra 1941.

Lippestad var, sammen med politiminister Jonas Lie, ansvarlig for tvangsevakueringen av Finnmark høsten 1944. Under landssvikoppgjøret i 1946 ble han idømt livsvarig tvangsarbeid, men benådet i 1956.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Johan Andreas Lippestad var sønn av skolemannen Johan Anton Lippestad (1844–1913) og brorsønn av pleiehjemspedagogen Emma Hjorth.[2] Han var søskenbarn til skolemannen Carl Thorvald Lippestad som var oldefar til forsvarsadvokaten Geir Lippestad.[3][4]

Før andre verdenskrig hadde Lippestad en ledende stilling ved Askim Gummivarefabrik.[5]

Posisjon under okkupasjonen[rediger | rediger kilde]

Tiltalen la stor vekt på Lippestads ledende rolle i nazifiseringen av Norge. Som sosialminister la han vekt på å nazifisere departementet og underliggende etater ved å si opp etatsjefer og en rekke ansatte som nektet å melde seg inn i NS. Han kontrollerte både Norsk Arbeidsgiverforening og LO, og fremmet loven om arbeidsplikt, der tusenvis av arbeidere ble utskrevet til arbeid på tyskernes militære anlegg. Han identifiserte seg helt med Hitlers raseteorier og karakteriserte i sine taler jøder som «parasitter - disse snikdyr på samfunnet». Han regnet sjøsamer som mindreverdige.[6]

Vidkun Quisling og de fleste av ministrene i hans andre regjering.
Første rekke fra venstre: Quisling, Albert Viljam Hagelin, Kjeld Stub Irgens, Ragnar Skancke og Tormod Hustad.
Bakre rekke fra venstre: Sverre Riisnæs, Jonas Lie, Axel Stang, Johan Andreas Lippestad og Eivind Blehr.

Rettsoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Lippestad var den eneste av Quislings statsråder som ble tiltalt for medvirkning til tvangsevakueringen. 9. oktober 1941 ble han utnevnt til stedfortredende styresmann for Finnmark og Troms. I forkant av rettssaken ble anklagene i forbindelse med tvangsevakueringen ansett som de alvorligste. Men da rettsaken åpnet, tonet aktor overraskende Lippestads ansvar ned: «Tiltalte skal ikke være syndebukk for tyskernes gjerninger», sa han i retten. Det fremstår som om påtalemyndigheten hadde bestemt seg for å fremstille tvangsevakueringen som en tysk operasjon, der Quisling-regjeringens ansvar var minimalt.[7]

Dette var i strid med bevismaterialet i saken. Av Lippestads mappe i landssvikarkivet fremgår at nærmere femti norske og tyske vitner ble forhørt og skildret en hensynsløs styresmann som truet folk med dødsstraff hvis de motsatte seg tvangsevakuering. Distrikslegen i Hammerfest Gustav Vig, forklarte hvordan Lippestad kommanderte alvorlig syke mennesker om bord i overfylte båter, enda Vig hadde forklart at flere som ville ha overlevd, kom til å dø under slik transport. Lippestad kunne også tiltales for drap ut fra sin medvirkning til henrettelsen av stuerten Ragnvald Wærnes[8] i Alta, der Jonas Lie og Gard Holtskog tvang tre motvillige politimenn til å skyte Wærnes fordi han hadde foreslått at skipet han var om bord i, skulle dra til Murmansk i stedet for å delta i tvangsevakueringen.[9]

I politiavhør hevdet Lippestad at han hadde vært en motstander av evankueringen. Han ankom Kirkenes sammen med Jonas Lie 9. oktober 1944, men returnerte til Oslo dagen etter for å avgi rapport. Selv hevdet han at dette var for å overtale Quisling til å avlyse evakueringen, og at det bare var i den offisielle delen av møtet han hadde latt som om han støttet prosjektet. Men Lippestads faktiske oppførsel i Nord-Norge under tvangsevakueringen viser en mann som gikk fanatisk inn for oppgaven, parallelt med det han ga uttrykk for i brev og telegrammer. Under rettssaken fremstilte han tvangsevakueringen som en humanitær redningsaksjon. I tråd med dette la også aktor og dommer ansvaret for katastrofen på tyskerne, for «evakueringen hadde utelukkende til formål å tjene tyske krigsinteresser». Aktor la ikke frem den avslørende telegramutvekslingen mellom Lippestad og Alf Whist, eller det overveldende etterforskningsmaterialet som beviste Quisling-regjeringens aktive involvering i tvangsevakueringen. Dermed ble Lippestad bare dømt for å yte fienden hjelp.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dahl, Hans Fredrik (2009). «Johan Lippestad». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 27. desember 2014. 
  2. ^ «Hemmeligheten». Dagbladet Magasinet 27. desember 2014.
  3. ^ http://tidogrom.blogspot.no/2015/01/geir-lippestads-slektsreise.html
  4. ^ https://tv.nrk.no/serie/hvem-tror-du-at-du-ere/kmte30001713/sesong-3/episode-1
  5. ^ VG 29. mai 1964, side 18.
  6. ^ Per Kristian Olsen: Jevnet med jorden (s. 331), forlaget Aschehoug, ISBN 978-82-03-29553-9
  7. ^ Per Kristian Olsen: Jevnet med jorden (s. 299-300)
  8. ^ https://www.fanger.no/persons/13272
  9. ^ [1] Sverre Rødder: Min ære er troskap: om politiminister Jonas Lie (s. 180), forlaget Aschehoug, Oslo 1990, ISBN 8203162827
  10. ^ Per Kristian Olsen: Jevnet med jorden (s. 300-02)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Birger Meidell 
Norges sosialminister
Etterfølger:
 Christian Astrup (fungerende)