Skjærsliper

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tysk, omreisende skjærsliper med slipestein omkring 1840.

Skjærsliper er en håndverker som har som yrke å slipe sakser, kniver og andre skjærende metallredskaper med skarp egg. Skjærslipere var særlig vanlig i gamle dager før industriell masseproduksjon og det moderne forbrukersamfunnet med billige varer overtok. Skjærsliperne reiste da omkring i byer og bygder med slipeverktøyet sitt, vanligvis en transportabel slipestein. De dro enkeltvis fra hus til hus og tilbød skjærsliping for en billig penge. I Norge var det omreisende skjærslipere helt til begynnelsen av 1970-tallet. Yrket praktiseres fortsatt mange steder i verden.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet skjærsliper stammer fra det nedertyske «scherenslieper» som er dannet av schere, det vil si «saks», og sliepen som betyr «slipe».[1] Det norske dialektordet skyru, som betyr «sigd», henger sammen med verbet schere, altså «skjære». På tysk er betegnelsen for skjærsliper Scherenschleifer eller bare Schleifer, på dansk skærsliber (tidligere også skærslipper) og på svensk skärslipare. På engelsk kan knife grinder bety både «skjærsliper» og «slipestein».

Den svenske betegnelsen skärslipare kunne også brukes spøkefullt og nedsettende i overført betydning om en enfoldig, treig eller pratesjuk person, egenskaper som enkelte tilla de omreisende skjærsliperne.[2]

I dag bruker noen ordet skjærsliper feilaktig om verktøyet vinkelsliper.

Utstyr og historikk[rediger | rediger kilde]

Slipesteiner, bryner, traller og kjøretøy[rediger | rediger kilde]

Postkort fra tidlig på 1900-tallet med skjærsliper fra Marseille i Frankrike.

Skjærsliperne utfører et enkelt håndverk med enkelt utstyr, først og fremst ved hjelp av en mindre slipestein. Før hadde de omreisende skjærsliperne som regel slipesteinen på en trillebår eller kjerre der den stod montert ned i en lav beholder med vann og ble drevet rundt ved hjelp av en trampeanordning eller med venstre hånd. Kjerra kunne i blant ha flere slipesteiner og også bli trukket av en hund. Sliperne dro særlig omkring i sommerhalvåret, men de som også reiste om vinteren, kunne frakte slipesteinkrakken på ryggen eller en kjelke når føret gjorde det tungt å komme fram på hjul.[3] På 1900-tallet ble det vanlig å bruke sykler der slipesteinen var montert slik at en kunne bruke sykkelhjulet til å dreie steinen.

I tillegg til slipehjulene hadde skjærsliperne ett eller flere bryner av sandstein samt reimer av lær for å kvesse barberkniver og annet. Disse reimene kunne også være såkalte stryke- eller slipereimer dekket med smergel, hard karborundum eller annet slipemiddel. Skjærslipere kunne også ha filer for å skjerpe sager. I dag kan skjærslipere ha slipesteinen montert bak på en moped.

Viktig lavstatusyrke[rediger | rediger kilde]

Skjærsliper i Beijing tidlig på 1900-tallet.

Skjærslipere henvendte seg først og fremst til privatpersoner og husstander, men kunne også utføre oppdrag for slaktere, militæret og andre. I byene stilte de seg opp på torg og gater der de ropte ut tilbudet sitt, eller de oppsøkte bygårder med flere leiligheter. De kunne også ha egne boder dit kundene kom. Ofte kombinerte også sliperne arbeidet med andre håndverk eller tilfeldig arbeid.

I det gamle klassesamfunnet representerte skjærsliperne et dårlig betalt lavstatusyrke på linje med andre omreisende handelsfolk og håndverkere med mangelfull utdannelse, for eksempel kramkarer, skomakere, blikkenslagere og gatesangere. Skjærsliperne hadde, og har, likevel en viktig oppgave i et førindustrielt eller materielt fattigslig samfunn der en ikke har billige, masseproduserte varer, men må basere seg på håndverkertjenester for å vedlikeholde, reparere og lage nytt. Dette gjelder ikke minst for alle håndverkere som er avhengige av godt og skarpt verktøy, for eksempel skreddere og tilskjærere, bunt- og salmakere, slaktere og kjøttskjærere. Også tidligere tiders slåttefolk måtte holde sine sigder og ljåer skarpe. Det samme gjaldt barbererne, i middelalderen kalt bartskjærer eller badeskjærer. Mange av disse bartskjærene arbeidet dessuten som enkle kirurger, for eksempel som militære feltskjærer, med stort behov for skarpe kniver.

I Norden[rediger | rediger kilde]

I Norge var særlig taterne kjent for å være gode knivslipere. Ifølge et gammelt råd fra Telemark gjaldt det å holde seg inne med knivsliperen: Eggen ble god hvis han fikk kaffe mens han arbeidet, men den ble enda litt skarpere om han fikk en kopp med melk eller aller best en skvett brennevin. Også i Tyskland og ellers på kontinentet tilhørte skjærsliperne ofte vandrerfolk som sigøynere og Jenischefolket. I Sverige var det omkring år 1900 mange omreisende skjærslipere fra Russland.

I dag[rediger | rediger kilde]

I Vesten er det få omreisende selgere og håndverkere igjen i dag, men fortsatt fins det utøvere som tilbyr skjærsliping på markeder eller demonstrerer det på tilstelninger med gamle håndverk. Enkelte holder også kurs i knivsliping for fagfolk, og verktøymakere reiser rundt i industrien og sliper for eksempel skjærestål og bor.

Skjærslipere i historier, viser og annet[rediger | rediger kilde]

Karikaturtegning av en medfølende gentleman og humanist og en fattig, forfylla skjærsliper med sin trillebår utenfor ei ølstue i London 1797. Tegning av James Gillray (1756–1815)
Skulptur i Esgos i den galisiske provinsen Ourense i Spania til minne om de tradisjonelle skjærsliperne.

Skjærsliperen med sin slipestein var en lett gjenkjennlig figur i byer og lokalsamfunn og er omtalt i mange historier og viser. Han blir framstilt både som en omreisende luring, en munter vagabond og en fattig stakkar med lav anseelse.

I det tyske folkeeventyret Lykke-Hans (Hans im Glück), som ble nedtegnet og utgitt av Jacob Grimm tidlig på 1800-tallet, møter den godtroende og positive Hans til sist en fattig, men syngende blid skjærsliper. Også skjærsliperen klarer å lure Lykke-Hans og tar ei gås i bytte mot en av sine gamle, utslitte slipesteiner.[4]

Enkelte skjærslipere på kontinentet kunne ha en liten, dressert sirkusape ved siden av seg for å tiltrekke folks oppmerksomhet. Dette er bakgrunnen for det tyske munnhellet Er sitzt da wie'n Affe auf'm Schleifstein, «Han sitter der som en ape oppå slipesteinen». Dyret satt ikke på steinen som gikk rundt, men hoppet omkring og gjorde sine små kunster.

En annen tysk henvisning til skjærslipere er Die Schleifer von Paris («Skjærsliperen fra Paris»), ei folkevise som fremdeles synges ved festlige anledninger i Syd-Tyskland.

Skjærsliperen har også vært motiv i billedkunst.

I Norden[rediger | rediger kilde]

I 1955 lagde den danske tekstforfatteren Sigfred Pedersen (1903-1967) og populærkomponisten Kai Normann Andersen (1900-1967) Den gamle skærslippers forårssang eller Nu lokker atter de gamle veje, ei vemodig vise om en ensom skjærsliper og vandringsmann.[5] Sangen ble en stor slager i Danmark. I 1956 spilte den norske plateartisten Jens Book Jenssen inn sangen med norsk tekst under tittelen Skjærsliperen, seinere kalt Jakob Skjærsliper, en finstemt innspilling som ble en like stor hit som i nabolandet. I Sverige gjorde Fred Åkerström balladen populær i 1972 under navnet Den gamle skärsliparen.[6]

Også den danske forfatteren Jens Baggesen (1764-1826) skrev en Skærslipper-Viise[7], mens Johannes V. Jensen skrev Hverrestens-Ajes (Anders med slibestenen), en novelle som er gjengitt i hans Himmerlandshistorier og handler om en fattig mann som forsørger familien ved å dra rundt i omegnen og slipe for folk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]