Det tapte paradis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den første siden på den første utgaven av Det tapte paradis.

Det tapte paradis (originaltittel Paradise Lost) er et episk dikt av den engelske poeten John Milton. Diktet viser ingen helter, men lar leseren følge Satan, en form for antihelt, og forteller den kristne historien om menneskets oppreisning, og om Adam og Eva i Edens hage. Det er en rekke henvisninger til klassiske diktverk, især Homer, Vergil, og Edmund Spenser

Diktet er skrevet i blankvers, femtaktige urimete jamber. Den første utgaven fra 1667 er organisert i 10 kapitler; mens den senere, reviderte utgaven fra 1674 har 12 kapitler (tilsvarende Vergils Æneiden). Den ble oversatt til dansk ved I. H. Schønheyder så tidlig som i 1790 og er utgitt på norsk i Arthur Olav Sandveds gjendiktning fra 1993 og 2005.

Temaet er paradiset som går tapt, teodicéproblemet, det religionsfilosofiske og teologiske forsøk på å løse det ondes problem: Om Gud er god og allmektig, hvordan kan det onde forklares? Svaret er at om mennesket ikke hadde falt i paradiset hadde det ikke unngått en forandring. Det inngår i Guds plan. Fram til Satan møtte engelen Gabriel trodde han at han delte makten med Gud. Ved deres samtale forteller Gabriel om menneskets fall og at Satan inngår i Guds valg. Satan tror at han eier halve verden og av Gabriel får han vite at ingenting har skjedd uten at det var Guds vilje. Alt var Guds plan.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I sin introduksjon til Penguins utgave av Det tapte paradis skrev Milton-forskeren John Leonard at «John Milton var bortimot seksti da han utga Det tapte paradis i 1667. John Aubrey (1626-1697) forteller oss at diktet ble påbegynt en gang rundt 1658 og sluttført i 1663. Men deler ble ganske sikkert skrevet tidligere, og dets røtter ligger i Miltons tidligste ungdom.»[1] Leonard spekulerer om den engelske borgerkrigen forstyrret Miltons første forsøk på å begynne sitt dikt «som ville omslutte all tid og rom.»[1]

Leonard skrev også at Milton «planla ikke i begynnelsen å skrive et bibelsk epos». Ettersom epos ble vanligvis skrevet om heroiske konger og dronninger, og ikke minst hedenske guder, hadde Milton sett for seg at hans epos var basert på en legendarisk engelsk eller angelsaksisk konge som legenden om kong Arthur.

Etter å ha blitt fullstendig blind i 1652 skrev Milton Det tapte paradis helt og holdent gjennom diktat ved hjelp av sekretærer og venner. Hans skrev også det episke diktet mens han ofte var syk, han led av gikt, og til tross for at han følelsesmessig hadde det tungt etter sin andre hustrus for tidlige død, Katherine Woodcock, i 1658, og at deres svært unge datter også døde, skjønt Milton giftet seg på nytt kort tid etter i 1663.[2]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Gustave Dorés Avbildning av Satan, hovedpersonen i John Miltons Det tapte paradis c. 1866

Som tidligere nevnt er diktet fordelt i tolv «bøker» eller seksjoner, og lengden på hver bok varierer ulikt (den lengste er Bok IX på 1189 linjer og den korteste er Bok VII som har 640 linjer). I den andre utgaven hadde hver bok et sammendrag først kalt «Argumentet». Diktene følger den episke tradisjonen ved å starte in medias res (latin for «midt i tingene») hvor bakgrunnshistorien blir oppsummert senere.

Miltons fortelling har to narrative eller fortellertekniske buer: den ene er Satan (Lucifer) og det andre er Adam og Eva. Diktet begynner etter at Satan og andre opprørske engler har blitt beseiret og forvist til Helvete, eller som det også er kalt i diktet, Tartarus. I Pandæmonium benytter Satan seg sin retoriske evner for å organisere sine tilhengere; han er støttet av sine nestkommanderende Mammon og Beelzebub. Belial og Molok er også tilstede. Ved slutten av debatten påtar Satan frivillig å forgifte den nyskapte Jorden og Guds nye og mest foretrukne skapning, menneskeheten. Han skryter av farene i avgrunnen på samme vis som minner om Odyssevs eller Æneas. Etter med vanskeligheter å klatret skråningen Kaos utenfor Helvete kommer han til Guds nye materielle verden, og senere til Edens hage.

Delvis gjennom fortellingen blir englenes krig gjenfortalt. Satans opprør følger den episke konvensjonen av storstilt krig. Kampene mellom de trofaste englene og Satans hær skjer i løpet av tre dager. Det siste slaget involverer Guds sønn som alene beseirer hele hæren med opprørske engler og forviser dem fra himmelen. Etter utrenskningen av himmelen skaper Gud verden og ender med hans skapelse av mennesket i form av Adam og Eva. Mens Gud ga Adam og Eva fullstendig frihet og makt til å styre over alle skapelser, ga han en bestemt ordre under trussel av dødsstraff: ikke spis fra Kunnskapens tre som gir kunnskap om godt og ondt.

Fortellingen om Adam og Evas fristelse og fall er fundamentalt annerledes og en ny form for epikk: en hjemlig epikk. Adam og Eva er presentert for første gang i kristen litteratur som i forhold, men fortsatt uten synd. De har lidenskap og adskilte personligheter. Satan, forkledd i form av en slange, greier med hell å friste Eva til spise fra Kunnskapens tre ved å benytte seg av hennes forfengelighet og lurer henne med sin retorikk. Senere etter at Adam har sett at Eva har syndet begår han bevisst den samme synden. Han erklærer for Eva at ettersom hun var blitt gjort fra hans legeme er de bundet til hverandre. Om hun dør må han selv dø. På dette viset framstiller Milton Adam som en heroisk figur, men også som en dypere synder enn Eva ettersom han er bevisst at hva han gjør er galt.

Etter å ha spist frukten fra Kunnskapens tre har Adam og Eva begjærlig sex. I begynnelsen er Adam overbevist om at Eva hadde rett i å tro at frukten ville være gunstig for dem, men så snart de faller i søvn får de fryktelige mareritt, og etter at de har våknet opp opplever de skyld og skam for første gang. De innser at de har begått en forferdelig handling mot Gud, og de beskylder hverandre gjensidig for å ha havne i uføret.

Imidlertid får Evas unnskyldninger til Adam til at de blir forsont. Hennes oppmuntring får dem til å oppsøke Gud, for å «bow and sue for grace with suppliant knee», bøye og be om nåde med ydmykt kne, og for å motta Guds nåde. Adam er vist i en visjon av erkeengelen Mikael alt som vil skje med menneskeheten fram til Syndfloden. Ettersom Adam er opprørt av denne visjonen om menneskehetens framtid forteller Mikael ham også om menneskehetens forløsning fra den opprinnelige syn gjennom Jesus Kristus (som Mikael kaller for «Kong Messias»).

Adam og Eva blir deretter forvist fra Paradiset, og Mikael sier at Adam må finne «a paradise within thee, happier far», et paradis i seg selv. Adam og Eva har nå et fjernere forhold til Gud som allestedsnærværende, men usynlig (i motsetning til den tidligere konkrete Far i Paradiset).

Tolkning og kritikk[rediger | rediger kilde]

Menneskets skapelse av John Baptist Medina, gravering fra 1688-utgaven.

Forfatteren og litteraturkritikeren Samuel Johnson skrev at Det tapte paradis viste Miltons «eiendommelig evne til å forbause» og at Milton «synes å ha vært godt kjent med sitt eget geni, og å vite det var at Naturen skjenket ham mer gavemildt enn på andre: evnen til å framvise det vidstrakte, opplyse det storartete, håndheve det fryktelige, formørke det dystre, og forverre det forferdelige.»[3]

Angående krigen i diktet mellom Himmelen og Helvete, skrev John Leonard at:

«Det tapte paradis er blant andre ting et dikt om en borgerkrig. Satan begynner en ugudelig krig i Himmelen (i 43) ved å lede en tredjedel av englene i et opprør mot Gud. Begrepet ‘ugudelig krig’ antyder at borgerkrig er ugudelig. Men Milton applauderte det engelske folk for å ha hatt mot til avsette og henrette kong Karl I. I hans dikt tar han imidlertid parti med ‘himmelens fryktelige monark’ (iv 960). Kritikere har lenge kjempet med spørsmålet hvorfor en antimonarkist og en som forsvarte kongemord skulle ha valgt et emne som forpliktet ham til å forsvare monarkiets autoritet.»[1]

Leonard har merket seg at en del kritikere, som den kjente kristne forfatteren C. S. Lewis, har argumentert for at det var ingen motsigelse i det hele tatt ettersom det i henhold til Lewis, «Milton trodde at Gud var hans 'naturlige overordnete' og at Karl Stuart var det ikke.» Andre, som litteraturkritikeren William Empson, argumenterte at «Milton fortjener anerkjennelse for å gjøre Gud ondskapsfull [i diktet] ettersom kristendommens Gud er for Empson 'en ondskapsfull Gud'.» Leonard plasserer Empsons fortolkning «i den [romantiske fortolknings]tradisjonen til Blake og Shelley[1]

Som poeten William Blake skrev, «Årsaken til at Miltorn skrev i lenker da han skrev om englene & Gud, og om frihet da om djevler & helvete, er at han var en sann poet og av djevlenes parti uten vite det.» Blake, William (1793): The Marriage of Heaven and Hell.</ref> Dette kjente sitatet representerer kortfattet den måten som 1700- og 1800-tallets engelske romantiske poeter vurderte Milton. Imidlertid er Empsons syn mer komplekst. Leonard peker på at «Empson aldri benektet at Satans plan er ondskapsfull. Hva han benekter er at Gud er uskyldig av dens ondskapsfullhet: 'Milton driver håndfast hjem at Guds innerste hensikt var menneskets lykkelige fall; uansett hvor ondskapsfull Satans plan enn er, er det Guds plan også [ettersom Gud i Det tapte paradis er avbildet som både allvitende og allmektig].»[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Leonard, John (2000): «Introduction» i Paradise Lost. New York: Penguin.
  2. ^ Abrahm, M.H., Stephen Greenblatt, red. (2000): The Norton Anthology of English Literature. New York: Norton.
  3. ^ Johnson, Samuel (1967): Lives of the English Poets. New York: Octagon.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Patrides, C. A. (1966): Milton and the Christian Tradition, Oxford, ISBN 0208018212
  • Patrides, C. A. (1968): Approaches to Paradise Lost: The York Tercentenary Lectures, University of Toronto, ISBN 0802015778
  • Patrides, C. A. (1971): Bright Essence: Studies in Milton's Theology, University of Utah, ISBN 0835743829
  • Patrides, C. A. (1980): The Age of Milton: Backgrounds to Seventeenth-century Literature, Manchester University, ISBN 0719007704

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Paradise Lost – sitater
Wikisource-logo.svg Wikisource: Paradise Lost – originaltekst
Tekster online