Dante Alighieri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dante Alighieri
Dante Alighieri
Dante, profilportrett av Sandro Botticelli
Født mai/juni 1265
Firenze
Død 14. september 1321 (ca 56 år)
Ravenna
Yrke Forfatter, poet, språkteoretiker, statsmann
Nasjonalitet Italia
Periode Middelalderen
Påvirket av Vergil

Dante Alighieri (mai/juni 126514. september 1321) var en italiensk forfatter og poet i middelalderen, kjent for Den guddommelige komedie (La Divina Commedia), det fremste litterære verk på italiensk språk og et av verdenslitteraturens høydepunkter.[1]

I Italia er Dante kalt for il Sommo Poeta («Den høyeste poeten») eller ganske enkelt il Poeta («Poeten»). Sammen med Petrarca og Boccaccio er de karakterisert som «de tre kilder» og «de tre kroner». Han er også blitt kalt for «det italienske språks far».[2] Den guddommelige komedie ble begynnelsen til at latinen ble fortrengt til fordel for folkespråket italiensk som litterært språk, og dens handling fornyet fortellerkunsten. For ettertiden er verket også et talende dokument om det verdensbilde som verket ble skapte innenfor. Dante Alighieri er også kjent som den opprinnelige inspirasjonskilden for Auguste Rodin da han lagde sin berømte skulptur Tenkeren.[3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidligste år og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Portrett av Dante, fra en fresko i Palazzo dei Giudici, Firenze

Dante Alighieri ble født i bydelen San Pier Maggiore i Firenze i 1265. Fødselsdatoen er usikker, men det er antatt å ha skjedd en gang rundt 1265. Det kan bli dedusert fra selvbiografiske hentydninger i Den guddommelige komedie. I dens første seksjon, i Inferno, som begynner Nel mezzo del cammin di nostra vita («Halvveis gjennom livets reise»), noe som antyder at Dante var rundt 35 år gammel ettersom det gjennomsnittlige livsløp i Bibelen (Salmenes bok, 89:10, Vulgata) er 70 år gammel; og ettersom han imaginære reise til underverden skjer i 1300, var han mest sannsynlig født rundt 1265. En del vers i seksjonen Paradiso (XXII 151–154) gir også mulige hentydninger på at han var født i tvillingenes tegn. I 1265 var solen i tvillingenes tegn omtrentlig 11. mai og 11. juni.[4]

Dante hevdet at hans familie nedstammet fra oldtidens romere (Inferno, XV, 76), men den eldste slektning han nevner ved navn er Cacciaguida degli Elisei (Paradiso, XV, 135), født ikke eldre enn rundt 1100. Dantes far, Alaghiero[5] eller Alighiero di Bellincione, var en hvit guelfer som ikke opplevde represalier etter ghibellinerne vant slaget ved Montaperti på midten av 1200-tallet. Det antyder at Alighiero og hans familie hadde en del beskyttende prestisje og status.

Dantes familie hadde lojalitet til guelferne, en politisk allianse som støttet pavedømmet og var involvert i et komplekst motsetningsforhold til ghibellinerne, som var støttet av den tysk-romerske keiser. Hans mor var Berta eller Bella, antagelig et medlem av Abati-familien.[5] Hun døde da Dante ennå ikke var ti år gammel, og Alighiero giftet seg snart på nytt ettersom en enkemann var sosialt begrenset i slike saker, og den nye hustruen fødte ham to barn, Dantes halvbror Francesco og halvsøsteren Tana (Gaetana). Han ble døpt Durante etter sin morfar, Durante degli Abati, Dante var et kallenavn han selv antok. Da han var tolv år ble han lovt bort i ekteskap til Gemma di Manetto Donati, datteren av Manetto Donati, et medlem av den mektige Donati-familien.[5] Kontraktekteskap ved tidlig alder var svært vanlig og involverte en formell seremoni, inkludert kontrakter som ble signert hos en notarius. Men på denne tiden hadde den unge Dante selv blitt forelsket i annen, Beatrice Portinari (også kjent som Bice), som han første gang hadde møtt da han var kun ni år gammel. År etter at han var blitt gift med Gemma, hevdet han å ha møtt Beatrice igjen; han skrev flere sonetter til Beatrice, men nevnte aldri Gemma i noen av sine dikt. Den nøyaktige datoen for hans ekteskap er ikke kjent; den eneste sikre informasjonen er at han før hans landflyktighet i 1301 hadde tre barn: Pietro, Jacopo og Antonia.[5]

Dante kjempet med guelfernes kavaleri i slaget ved Campaldino den 11. juni 1289. Denne seieren førte til en reformasjon av konstitusjonen til republikken Firenze. På 1200-tallet hadde Firenze rundt 100 000 innbyggere, og var den største i Italia, støtte enn Roma og Milano. Dens vekst skyldtes håndverksindustri og handel. Veksten og organiseringen av næringslivet hadde skapt sosiale motsetninger og konflikter. Håndverkslaugene hadde blitt så mektig at alle som ville delta i politikken måtte tilhøre et laug.[6] Dante gikk inn legene og apotekernes laug. I de påfølgende årene er hans navn tidvis nedtegnet for at han har stemt eller talt i ulike råd i republikken. En betydelig del av nedtegnelsene av slike møter for årene 1298–1300 gikk tapt under den andre verdenskrig, slik at den utstrekningen av Dantes deltagelse i byrådene er i dag vanskelig å bedømme.

Gemma fødte flere barn. Skjønt flere andre er siden hevdet å være hans avkom, er det sannsynlig at kun Jacopo, Pietro, Giovanni og Antonia var hans faktiske barn. Antonia ble senere en nonne i Ravenna som tok navnet søster Beatrice. To av sønnene, Jacopo og Pietro, skulle senere oppnå en viss berømmelse for sine kommentarer til farens verk.

Utdannelse og poesi[rediger | rediger kilde]

Statue av Dante i Uffizi, Firenze

Ikke mye er kjent om Dantes utdannelse; han studerte antagelig hjemme eller i en friskole tilknyttet en kirke eller kloster i Firenze. Det er kjent at han studerte toskansk poesi på en tid da den sicilianske skole (Scuola poetica Siciliana), en kulturell gruppe fra Sicilia, var blitt kjent i Toscana. Hans kulturelle interesser førte ham til oppdagelsen av oksitansk poesi til trobadorene i Provence, slike som Arnaut Daniel, og de latinske forfatterne fra den klassiske antikken, inkludert Cicero, Ovid og særlig Vergil.

Dante har selv sagt at han møtte Beatrice Portinari, datter av Folco Portinari, da han var ni år gammel og hun var åtte. Han hevdet at han ble forelsket i henne «ved første øyekast», tilsynelatende uten en gang å ha snakket med henne. Han så henne jevnlig etter at han fylte atten år, utvekslet hilsener når han møtte henne på gaten, men kjente henne aldri godt. Han var således et godt eksempel på høvisk kjærlighet, et fenomen utviklet i Frankrike og i provençalsk poesi i århundret forut. Dantes erfaring med denne kjærligheten var typisk, men hans uttrykk for den var særegen. Det var i navnet til denne kjærligheten at Dante forlot hans avtrykk av dolce stil novo («den søte nye stil», et begrep som Dante selv opprettet), og fulgte andre samtidige poeter og forfattere i å forfølge emnet kjærlighet (Amore). I den provençalske elskovslyrikk skulle dikteren velge en høytstående, gjerne gift kvinne, og synge om henne under et oppdiktet navn. I hvilken grad Beatrice allerede i Vita Nuova, Dantes ungdomsverk, foruten å være en kvinne, var et symbol er diskutabelt, [7] men i Den guddommelige komedie er hun en hovedperson der Vergil er et redskap. Hun kommer til ham i Limbo: «Jeg er Beatrice, som sender deg. Kjærligheten driver meg. Hjelp ham med din vise tale, til trøst for meg.»[8]

Dante Alighieri, detalj fra Luca Signorellis fresko, Kapellet San Brizio, Domkirken i Orvieto

Kjærligheten for Beatrice (slik Petrarca viste for Laura om enn noe anderledes) ble Dantes årsak for at han ble dikter og hans poesi, sammen med hans politiske lidenskaper. Den kjærligheten han følte for henne skulle alltid forbli åndelig, av typen som Thomas Aquinas kalte amor amicitiae, kjærlighet for kjærlighetens egen skyld; ren, enkel og opphøyd. I mange av hans dikt er hun avbildet som en halvgud, hans muse, som vokter jevnlig over ham og gir ham åndelig inspirasjon eller instruksjon, tidvis strengt. Beatrice ble giftet bort med en bankfunksjonær ved navn Simone dei Bardi, og da Beatrice døde i 1290 søkte den 25 år gamle Dante flukt og trøst i latinsk litteratur. Convivio nedtegner at han leste Boëthius' Consolatio Philosophiæ og Ciceros Laelius de Amicitia. Han dedikerte seg selv deretter til filosofiske studier ved religiøse skoler som dominikanerordenens i Santa Maria Novella. Han deltok i diskusjonene om de to fremste klosterordenene (fransiskanerne og dominikanerne) offentlig eller indirekte holdt i Firenze, den førstnevnte forklarte læren og mystikken til sankt Bonaventura og den sistnevnte til læren til Thomas Aquinas.

Da Dante var atten år gammel møtte han Guido Cavalcanti, Lapo Gianni, Cino da Pistoia og snart etter også Brunetto Latini; i fellesskap ble de ledere av dolce stil novo. Brunetto ble senere særskilt nevnt i Den guddommelige komedie (Inferno, XV, 28) for hva han hadde lært Dante. Rundt femti poetiske kommentarer av Dante er kjent, de såkalte Le Rime, aldri samlet av ham selv, men ordnet av litteraturforskere senere. Det var dikt i ulik stil og innhold som han skrev livet igjennom. En del ble senere inkludert i den senere La Vita Nuova og Convivio. En del viser overgangen mellom den høviske kjærlighetspoesien til La Vita Nuova og de mer hellige emnene til Den guddommelige komedie.[9]

Firenze og politikk[rediger | rediger kilde]

Statue av Dante i Piazza di Santa Croce i Firenze.

Dante, som de fleste florentinere i hans tid, var involvert i konflikten ghibellinerne og guelferne. Han kjempet i slaget ved Campaldino den 11. juni 1289 med florentinske guelferne mot ghibellinerne fra Arezzo; deretter i 1294 da han var blant de som eksporterte Karl Martel av Anjou (sønnesønn av Karl I av Napoli) mens han var i Firenze. Som nevnt, for å fremme sin politiske karriere ble Dante farmasøyt. Han hadde ikke til hensikt å praktisere, men en lov utstedt i 1295 krevde at adelen som tok sikte på offentlige posisjoner måtte være listet i en av Corporazioni delle Arti e dei Mestieri, så Dante fikk innpass i apotekernes laug. Denne profesjonen var ikke upassende ettersom på denne tiden ble bøker solgt fra apotekernes butikker. Som politiker oppnådde han lite, men holdt ulike posisjoner i flere år i en by plaget av politisk uro.

Etter å ha beseiret ghibellinerne, delte guelferne seg i to fraksjoner: «de hvite guelfere» (Guelfi Bianchi), som Dante tilhørte, og ledet av Vieri dei Cerchi, — og «de sorte guelfere» (Guelfi Neri), ledet av Corso Donati. De hvite styrte svakt og vaklende uten en sterk og hensynsløs leder som Corso Donati.[10] Selv om skillet gikk langs familielinjer først, ble striden ideologisk etter hvert, basert på motstående oppfatninger av synet av pavens rolle i Firenzes affærer, hvor de svarte støttet paven og de hvite ønsket å frigjøre seg fra Roma. De hvite tok makten først og forviste de svarte. Som reaksjon planla pave Bonifatius VIII å okkupere Firenze militært. I 1301 ble Karl av Valois, bror av kong Filip IV av Frankrike, forventet til byen ettersom paven hadde utnevnt ham til fredsmegler for hele Toscana. Men byens myndigheter hadde behandlet pavens sendebud svært dårlig noen tidligere da de aktet å frigjøre seg fra pavens innflytelse.[10] Det er antatt at Karl av Valois hadde mottatt egne instruksjoner under bordet, og rådet sendte en delegasjon til Roma for å klargjøre pavens intensjoner. Dante var en av delegatene.

Landflyktighet og død[rediger | rediger kilde]

Første side av en tidlig utgave av Den guddommelige komedie.

Pave Bonifatius lot de andre delegatene gå og ba Dante alene om å bli igjen i Roma. På samme tid, den 1. november 1301, gikk Karl av Valois inn Firenze med de sorte guelfere. I løpet av de neste seks dagene ble det meste av byen herjet og mange av deres fiender ble myrdet. En ny, «sort» regjering ble opprettet, og Cante de' Gabrielli da Gubbio ble utnevnt som podestà av byen. Dante var dømt til landsforvisning for to år og beordret til å betale en stor bot. Poeten var fortsatt i Roma hvor paven hadde «foreslått» at han holdt seg, og ble derfor betraktet som en overløper av sine egne. Han fikk erfare det som han siden lot en sjel i Paradiset uttrykke i form av en spådom: «Du skal få kjenne hvor tung vei det er å vandre opp og ned ad andres trapper.»[10] Han betalte ikke boten, delvis ettersom han mente at han ikke var skyldig, og delvis ettersom de sorte guelfere hadde tatt alle hans eiendeler i Firenze. Han ble dømt til evig landflyktighet, og han vendte tilbake til Firenze uten først å ha betalt boten ville han bli brent på bålet. (Firenzes byråd vedtok i juni 2008 å trekke tilbake dommen over Dante).[11]

Dante deltok i flere av de hvite guelfernes forsøk på å ta tilbake makten, men alle mislyktes grunnet indre strid og forræderi. Dante, bitter på behandlingen han fikk fra sine fiender, følte også vemmelse over intrigene og mangelen på effektivitet hos sine tidligere allierte, og trakk seg ut. Han dro til Verona som gjest hos Bartolomeo I della Scala, og dro deretter til Sarzana i Liguria. Senere er det antatt at han bodde i Lucca sammen med en kvinne ved navn Gentucca som gjorde hans opphold behagelig (og ble senere nevnt med takknemlighet i Purgatorio, XXIV, 37). Hos della Scala og andre fyrstehus han besøkte, betalte Dante for seg ved sekretærarbeid, deltok i diplomatiske reiser og annen konsulentvirksomhet.[10] En del spekulative kilder hevder at han besøkte Paris mellom 1308 og 1310, og andre kilder har faktisk sendt ham helt til Oxford: disse påstandene som først dukket opp i Boccaccios bok om Dante flere tiår senere, synes å være inspirert av poetens omfattende lesning og kunnskap. Antagelig kunne Dante fordype seg i lesningen og egenstudier i en tid hvor han ikke hadde store daglige gjøremål, men det er ingen bevis på at noen gang reiste ut av Italia. Dantes Immensa Dei dilectione testante til Henrik VII av Luxembourg bekrefter hos opphold «nedenunder kildene til Arno, i nærheten av Toscana» i mars 1311.[12]

Dante, avbalansert mellom skjærsildens fjell og byen Firenze, viser fram incipit, de første ordene, Nel mezzo del cammin di nostra vita. Utsnitt av et maleri av Domenico di Michelino, 1465.

I 1310 marsjerte Henrik VII, som tyskromersk keiser, inn i Italia i spissen for 5000 soldater. Dante så i ham en ny Karl den store som kunne gjenopprette Romerrikets storhet og fravriste de sorte guelfere deres makt i Firenze. Han skrev til Henrik VII og flere italienske fyrster med krav om at de sorte guelfere måtte bekjempes. Ved å blande religion og private anliggender i skrifter, manet han fram Guds verste raseri mot sin hjemby og foreslo flere særskilte mål på sine personlige fiender. Det var i løpet av den samme tiden hvor han skrev De Monarchia, som fremmet et universalt monarki under Henry VII.[13] Her vil Dante først bevise at verden trenger å stå under en hersker som skaffer fred, deretter vil han påvise at da Romerriket vant over alle sine fiender, var det for at Gud ville i keiseren skaffe verden en slik hersker.[14]

Ved et tidspunkt under hans landflyktighet, avlet han Den guddommelige komedie, nøyaktig når er uklart. Verket er langt mer selvsikkert utført og i en langt større skala enn noen annet han hadd skrevet i Firenze; det er sannsynlig at han begynte med slikt omfattende diktverk etter at han innså at hans politiske ambisjoner, som hadde vært sentralt for ham fram til forvisningen, hadde stoppet opp, muligens for alltid. Det er også bemerkelsesverdig at han vendte tilbake til sin lengsler etter Beatrice med fornyet kraft og med en langt større mening enn i Vita Nuova; i Convivio (skrevet ca.1304–1307) hadde han erklært at minnet om denne ungdommelige romansen tilhørte fortiden.

En tidlig ytre indikasjon på at diktverket var underveis er en notis av Francesco da Barberino, stukket unna i hans Documenti d'Amore («Kjærlighetens lekse»), skrevet antagelig i 1314 eller tidlig i 1315. I omtale av Vergil, bemerker Francesco i anerkjennende ord at Dante fulgte de romerske klassikerne i et dikt kalt «Komedie» og at lokaliseringen av diktet (eller deler av det) var i underverden, det vil si i helvete.[15] Dette korte notatet gir intet ubestridelige indikasjon om han selv hadde sett eller lest Inferno, eller om deler av det hadde blitt utgitt, men det indikerer at diktverket er underveis og at skissene til diktverket må ha skjedd en del år i forveien. Det har blitt foreslått at kunnskapen om Dantes verk også ligger under en del av illustrasjonene i Francesco da Barberinos tidligere Officiolum, ca. 1305–1308, et manuskript som ble gjenfunnet først i 2003.[16] Inferno ble publisert i 1317, det er etablert ved siterte linjer innfelt i margene på samtidige daterte nedtegnelser fra Bologna, men det er ingen sikkerhet om alle de tre delene av diktverket ble publisert i helhet eller utgitt som en del cantoer om gangen. Paradiso synes å ha blitt utgitt posthumt.

I Firenze ga Baldo d'Aguglione nåde de fleste av de hvite guelfere i landflyktighet og tillot dem å komme tilbake til byen. Imidlertid hadde Dante gått altfor langt i sine hatske brev til Arrigo (Henrik VII) og hans dom ble ikke endret eller trukket tilbake.

I 1312 angrep Henrik VII byen og beseiret de sorte guelfere, men det er ingen bevis for at Dante var involvert. En del sier at han nektet å delta i angrepet på sin hjemby av en utlending, andre antyder at han hadde blitt upopulær også hos de hvite guelfere, og at ethvert spor av hans ankomst var blitt fjernet. Henrik VII døde fra feber allerede i 1313, og med ham død ethvert håp om at Dante kunne se Firenze igjen. Han reiste til Verona hvor Cangrande I della Scala lot ham leve i en viss sikkerhet, og antagelig også i en rimelig grad av velstand. Cangrande ble således gitt tillatelse inn i Dantes Paradise (Paradiso, XVII, 76).

I 1315 ble Firenze tvunget av Uguccione della Faggiuola (militæroffiseren som kontrollerte byen) å gi amnesti til de som levde i landflyktighet, inkludert Dante, men for dette krevde byen en offentlig botsøving i form av en stor bot. Dante nektet og foretrakk å forbli i eksil. Da Uguccione beseiret Firenze, ble Dantes dødsdom bekreftet og utvidet til hans sønner. Han håpet fortsatt sent i livet at han kunne bli invitert tilbake til Firenze under betingelser som var ærverdige. For Dante var landsforvisning så nært opp til døde som han kunne komme; det fjernet det meste av hans identitet og hans arv. Han skrev om sin smerte og sin forvisning i Paradiso, XVII (55–60), hvor Cacciaguida, hans tippoldefar, advarte ham om hva han kunne forvente.

Dantes gravkammer i Ravenna, reist i 1870.
Gravmonument for Dante i Firenze.

Fyrst Guido Novello da Polenta inviterte ham til Ravenna i 1318, og Dante aksepterte. Han gjorde ferdig Paradiso og døde i 1321, 56 år gammel. Det skjedde på tilbakereise til Ravenna fra en diplomatisk tur til Venezia, muligens var han blitt smittet av malaria der. Han ble gravlagt i Ravenna ved kirken San Pier Maggiore (senere kalt for San Francesco). Bernardo Bembo, pretor av Venezia, reiste en grav for ham i 1483. På graven står en del vers av Bernardo Canaccio, en venn av Dante, dedikert til Firenze:

parvi Florentia mater amoris
«Florence, mother of little love»

Firenze kom til sist til å angre på Dantes forvisning, og byen gjorde gjentatte forespørsler om å få utlevert dikterens levninger. Ravenna nektet og ved et tidspunkt gikk de så langt som å skjule hans levninger bak en falsk vegg i klosteret. Uansett ble en grav reiste for ham i Firenze i 1829 i basilikaen til Santa Croce. Graven har stått tom siden da ettersom hans levninger fortsatt er i Ravenna, langt fra det land som han elsket. Fronten på graven i Firenze har følgende tekst: Onorate l'altissimo poeta, hvilket betyr «Æres den mest opphøyde poet». Frasen er et sitat fra fjerde canto av Inferno som framstiller Vergils velkomst da han kommer tilbake til de store antikke dikterne som tilbringer evigheten i limbo. Den påfølgende linjen, L'ombra sua torna, ch'era dipartita ("«hans ånd, som hadde forlatt oss, er tilbake»), er påfallende nok ikke gjentatt på den tomme graven.

I 2007 ble Dantes ansiktstrekk rekonstruert som et fellesprosjekt. Kunstnere fra Universitetet i Pisa og ingeniører fra Universitetet i Bologna ved Forli konturerte en modell som framstilte Dantes trekk som noe annerledes enn fra man tidligere hadde antatt.[17][18]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Dante Alighieri, tilskrevet Giotto, i kapellet i Bargello palasset i Firenze. Det er det eldste bildet av Dante, malt rett før hans landflyktighet.

Den guddommelige komedie (La Divina Commedia) beskriver Dantes reise gjennom Helvete (Inferno), Skjærsilden (Purgatorio), og Paradiset (Paradiso), ledet av den romerske poeten Vergil, og deretter av Beatrice, målet for hans kjærlighet og i et annet av hans verker, La Vita Nuova. Mens visjonen av Helvete (Inferno) er levende for moderne lesere, krever de teologiske spissfindigheter presentert i de andre delene en større andel tålmodighet og kunnskap for å komme til sin rett. Mens Skjærsilden (Purgatorio) er den mest lyriske og menneskelige av de tre delene, er Paradiset (Paradiso) den mest tyngste teologiske delen, men samtidig også de vakreste og mest ekstatisk-mystisk avsnitt hvor Dante forsøker å beskrive hva han bekjenner er hva han ikke kan videreformidle; det vil si når Dante ser ansiktet til Gud: «all'alta fantasia qui mancò possa» — «ved dette storslåtte øyeblikk, evnen til å beskrive sviktet meg».[19]

Med teksten alvor i dens hensikt, dens litterære statur og rekkevidde — både stilistisk og til emne — om dets innhold, ble Den guddommelige komedie snart en hjørnestein i utviklingen av det italienske språk som et etablert litterært språk. Dante var mer oppmerksom enn de fleste tidlige italienske forfattere av mangfoldet av italienske dialekter og av behovet for å skape en litteratur og forent litterært språk hinsides begrensningene av samtidens latinske skriving. I den meningen er han en forløper av renessansen med dens anstrengelser i å skape en litteratur på folkespråket som kunne hevde seg med tidligere klassiske forfattere. Dante hadde en grundig og dyptgående kunnskap (innenfor begrensningen av sin tid) av den romerske antikken, og hans åpenbare beundring for en del aspekter av det førkristne Roma, noe som også peker framover mot 1400-tallet. Ironisk nok, mens han ble omfattende beundret i århundrene etter sin død, gikk Den guddommelige komedie ut av moten blant litteratene: for middelaldersk, for grovt og tragisk, og ikke stilistisk forfinet nok i henhold til de krav som høyrenessansen og senrenessansen krevde av litteraturen.

Morsmålets diktning[rediger | rediger kilde]

Dante skrev Den guddommelige komedie i et språk han kalte for «italiensk», i en betydning var det et sammenslått litterært språk som hovedsakelig basert på den regionale dialekten i Toscana, men med en del elementer fra latin og fra andre regionale dialekter. Han forsøkte bevisst å nå et mulig publikum over hele Italia, inkludert legmenn, prester og andre poeter. Ved å frambringe et dikt med episk struktur og filosofisk hensikt, etablerte han italiensk som velegnet for det fremste skjønnlitterære uttrykk. På fransk er italiensk tidvis omtalt som «la langue de Dante», «Dantes språk».[20][21] Både Dante og hans samtid kalte latin for grammatica, i motsetningen til folkespråket eller dialektene som ble kalt for latium vulgare. En sammenligning med innledningsverset av Komedien:

Nel mezzo del cammin di nostra vita/ mi ritrovai per una selva oscura

Om Dante hadde skrevet det samme på latin ville det ha vært:

In medio cursu vitae nostrae/ eram in silva obscura

Ved å skrive på morsmålet markerte Dante seg som en av de aller første (blant andre som Geoffrey Chaucer og Giovanni Boccaccio) som brøt fri fra den gjengse standarden om å publisere i kun latin (språket for liturgi, historie og vitenskapelige avhandlinger generelt, men ofte også lyrisk poesi). Dette bruddet satte en presedens og gjorde det mulig at mer litteratur ble publisert for et bredere publikum, og satte scenen for framtidens større litterære nivåer.

Å dikte på morsmålet framfor latin var såpass nytt i Italia at Dante stadig kretset om emnet. I Vita nuova (Nytt liv) går tilegnelsen til Cavalcanti ut på at begge er enige om å dikte på morsmålet. Nesten hele første del av Convivio (Gjestebudet) er et forsvar for denne posisjonen. Samtidig skrev han nær samtidig et lærd verk, paradoksalt på latin, om det samme, De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket).[22] Sistnevnte begynte som en språkhistorie: Språket er Guds gave til menneskene, først til Adam. Mennesker kan snakke, men dyr ikke. Alle språk er like bra, «skjønt det finnes ikke noe bedre sted i verden enn Firenze».[22] Språkforvirringen i Babel ble reddet av latinen, men som er et uforanderlig kunstspråk. Ettersom latinen ikke er et folkelig språk, er det ikke et direkte opphav til de romanske språkene. Av dem kjente Dante til tre som han innovativt inndelte etter ordet for «ja», si-språket var italiensk, oc-språket provençalsk, oil-språket fransk. Resten av de europeiske språkene slo han sammen til en språkgruppe: «Slavere, ungarere, tyskere, saksere, englendere, og mange andre folk.»[22] Deretter diskuterte Dante hvilke av de italienske dialektene som egnet seg best for diktning. Det rene toskanske, som sto latinen nærmest, eget seg godt for de lavere sjangre, som sonetten og ballataen som hos Dante og Petrarca innebar et lyrisk, erotisk dikt. For den høyeste stilen som canzonen krevde var det ingen dialekt som dekket kravet. Til det var det behov for et foredlet kunstspråk, et italiensk bygd på tosakansk med innslag fra latin, provençalsk, fransk, og siciliansk. Det var i realiteten en beskrivelse av Dantes eget litterære språk, og hans betydning førte til at språkutviklingen fulgte den linjen han selv trakk opp.[23] Verket avsluttes med en poetikk. Poesi står over prosa, og canzonen er den edleste diktform. Det er tre sjangrer eller stiler: tragedie (høy stil), komedie (mellomstil), og elegi (lav stil).[24]

Allegorier[rediger | rediger kilde]

Rekonstruert dødsmaske av Dante Alighieri i Palazzo Vecchio, Firenze

Visjonsdiktning var velkjent i middelalderen. Apostelen Paulus' syn i Apostlenes gjerninger og Gregor den stores Dialoger til den hellige Birgitta er eksempler.[25] Norske Draumkvedet er et annet eksempel. Dante var innforstått med mye av denne diktningen og lot seg blant annet inspirere av Albrekt av Monte Cassinos visjoner av is og kulde som straffemidler i Helvete. Men Dantes Komedie er ingen egentlig visjonsdiktning ved at han faller i søvn og avsluttes ved at han våkner. Den er ikke en mystisk diktning, men en intellektuell konstruksjon. Et episk forbilde har han hatt i Aineias' nedstigning til underverden i Vergils Æneiden. Nettopp Vergil valgte han som en av sine veivisere til samme sted. Den andre var Beatrice. Symbolsk sett var han selv, Dante, å oppfatte som symbol på menneskeheten, Vergil som fornuften og Beatrice som troen.[26]

Tallmystikk er en del av Dantes intellektuelle konstruksjon. I Skjærsilden skal de som lutres tre ganger tre, derfra svever Dante og Beatrice opp i Paradis med dets tre ganger tre gjennomsiktige himmelsfærer. Vandringen varer i 3 + 3 + 3 døgn. Underveis treffer Dante over 1000 personer, hvorav over 200 italienere. Verket er oppdelt i 100 sanger (33 + 33 + 33): en prolog pluss 33 sanger om Helvete, 33 om Skjærsilden, 33 om Paradis. Hver sang er på ca 150 verslinjer og formen er hans egen litterære konstruksjon, terziner med rim som forbinder den ene trelinjete strofen med den neste.[27]

At tallet tre har noe med treenigheten å gjøre er nokså sikkert. Tallet går igjen i mange sammenhenger; Lucifers tre ansikter er treenighetens antitese.[28] I hans erotisk-religiøse Vita nuova (Nytt liv) er det særlig tallet ni som gis mystisk kraft: han møtte Beatrice da de var ni år, ni år senere møtte han henne igjen, og hun dør den niende dagen i den niende måneden i det niende tiåret (1290), og hennes 9-tall svarer til de ni himlene og til tre ganger treenigheten: «Hun var et nitall, det vil si et under.»[29]

Tilgjengelighet[rediger | rediger kilde]

Statue av Dante i Verona.

I motsetningen til Boccaccio, Milton eller Ariosto, ble ikke Dante en kjent forfatter som lest over hele Europa før i den romantiske tiden. For romantikerne var Dante, slik Homer og Shakespeare, det fremste eksempelet på de «originale genier» som satte sine egne regler, skapte figurer av overveldende statur og dybde, og gikk langt hinsides enhver etterlegning av mønstrene til tidligere mester og som av samme grunn aldri selv kan bli etterlignet. Gjennom hele 1800-tallet vokste Dantes omdømme og befestet seg. Ved jubileet for hans fødsel i 1865 hadde han blitt solid etablert som en av de aller største litterære ikoner i Vesten.

Dantes første store verk, Vita nuova, som består av rundt tretti ungdomsdikt, som foruten en ballade og fire canzoner, er utelukkende sonetter, knyttet sammen med kommenterende prosatekst. Mange av diktene er ytterst vanskelige å tolke, og dikterens egne analyserende kommentarer gjør det ikke lettere. Dantes skolastiske spissfindigheter er anstrengende for moderne lesere. Deres tilgjengelighet hindrer ikke å oppleve dem som kunstverk av usedvanlig styrke og skjønnhet som knapt noen oversettelse klarer å formidle.[30]

Leserne av i dag blir forvirret over at et slikt alvorlig verk kan bli kalt for en «komedie». I Dantes tid ble alle seriøse og lærde verker skrevet på latin, en tradisjon som ville vedvare i flere hundre år mer inntil de avtakende år av opplysningstiden, og alle verker skrevet i noe annet språk ble antatt å være mer triviell i sitt vesen. I tillegg referert begrepet «komedie» i klassisk forståelse til verker som reflekterte tro i et ordnet univers hvor hendelser tenderte mot ikke bare en lykkelig eller underholdende avslutning, men også påvirket av en skjebnebestemt vilje som ordnet alle ting til en ytterste gode. I samtiden kunne både komedie og tragedie benyttes på fortellende diktning, og ikke nødvendigvis drama. Komedier kunne ende godt, tragedier ille. Ved denne meningen av ordet, som Dante selv skrev om i et brev til Cangrande I della Scala, var utviklingen av pilegrimsreisen fra Helvete til Paradiset komediens uttrykk i form av et paradigme ettersom verket begynner med pilegrimens moralske forvirring og ender med visjonen om Gud. «For hvis vi ser på emnet,» skrev Dante, «så er det i begynnelsen avskyelig og fælt, nemlig Helvete, men slutten er det lykkelige, ettertraktelsesverdige og vennlig, nemlig Paradiset.»[31] Tillegget med komediens «guddommelige» stammer imidlertid ikke fra Dante selv, men ble lansert først ved den trykte utgaven fra Venezia i 1555, og har siden vært alminnelig i bruk.[31]

Andre verker[rediger | rediger kilde]

Dante and Beatrice, maleri av Henry Holiday. Dante ser lengselsfullt på Beatrice (i midten) som går forbi med venninne Vanna (i rødt) lange elven Arno.

Blant Dantes andre verker er Convivio (Gjestebudet),[32] en samling av hans lengste dikt med (uferdige) allegoriske kommentarer; Monarchia,[33] en kortfattet avhandling av politisk filosofi på latin som ble fordømt og offentlig brent etter Dantes død[34][35] av pavens legat Bertrando del Poggetto. Verket argumenterte for nødvendigheten av en universalt eller globalt monarki for å kunne etablere universal fred i dette livet, og den romersk-katolske kirke skulle fungere rettleder for dette monarkiets evige fred; De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket),[36] om diktning på morsmålet, delvis inspirert av katalanske trobadoren Raimon Vidal de Bezauduns verk Razos de trobar, en poetisk avhandling om det romanske språket oksitansk; og La Vita Nuova (Nytt liv),[37] fortellingen om hans kjærlighet for Beatrice Portinari, som også tjente som hans endelige symbol på frelse i Komedien. Ved hennes død bekjenner han at han kun vil dikte om henne:

«Til høye himlers endeløse sfærer
nå stiger sukket fra mitt tunge sinn.» [29]

Vita Nuova inneholdt også mange av Dantes kjærlighetsdikt på dialekten toskansk, skjønt ikke uovertruffent da morsmålet hadde blitt benyttet for lyrisk tekster tidligere. Imidlertid er Dantes kommentarer i sitt eget verk også på morsmålet, både i Vita Nuova og i Convivio, framfor latin.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Vita nuova (Nytt liv), ca. 1295
  • Convivio (Gjestebudet), 1304-07
  • De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket), ca. 1305
  • De Monarchia libri tres (Tre bøker om monarkiet)
  • La Divina commedia (Den guddommelige komedien), 1307-21
  • Eclogae, 1319-20
  • Quaestio de situ et forma aquae et terrae (Undersøkelse om jordas og vannets stilling og form), 1320

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bloom, Harold (1994): The Western Canon.
  2. ^ Haller, Elizabeth K. (2012): «Dante Alighieri» i: Matheson, Lister M.: Icons of the Middle Ages: Rulers, Writers, Rebels, and Saints 1. Santa Barbara, CA: Greenwood. ISBN 978-0-313-34080-2. s. 244
  3. ^ Phelan, Joseph (2001): Who is Rodin's Thinker? Artcyclopedia
  4. ^ Hans fødselsdato er listet som «antagelig i slutten av mai» av Robert Hollander i «Dante» i Dictionary of the Middle Ages, bind 4. I henhold til Boccaccio, skal poeten selv ha sagt at han var født i mai. Se oppslagsord «Alighieri, Dante» i Dizionario Biografico degli Italiani.
  5. ^ a b c d Chimenz, S.A.: Alighieri, Dante (italiensk). Enciclopedia Italiana.
  6. ^ Sinding, Ernst (1963): Den guddommelige komedie. En innføring, Oslo: Universitetsforlaget, s. 12
  7. ^ Sinding, Ernst (1963): Den guddommelige komedie. En innføring, Oslo: Universitetsforlaget, s. 19
  8. ^ Sinding, Ernst (1963): Den guddommelige komedie. En innføring, Oslo: Universitetsforlaget, s. 31
  9. ^ Sturm-Maddox, Sara (1987): «The Rime Petrose and the Purgatorial Palinode» i: Studies in Philology 84 (2): 119–363. JSTOR 4174263.
  10. ^ a b c d Sinding, Ernst (1963): Den guddommelige komedie. En innføring, Oslo: Universitetsforlaget, s. 22-23
  11. ^ Moore, Malcolm (17. juni 2008): «Dante's infernal crimes forgiven», Daily Telegraph.
  12. ^ 1311, Saciol
  13. ^ Popham, Peter (19. juni 2008): «Return of Dante: the Guelphs and the Ghibellines», The Independent
  14. ^ Sinding, Ernst (1963): Den guddommelige komedie. En innføring, Oslo: Universitetsforlaget, s. 25
  15. ^ Tigerstedt, E.N. (1967): Dante; Tiden Mannen Verket, Bonniers, Stockholm.
  16. ^ Bertolo, Fabio M. (2003): «L′Officiolum ritrovato di Francesco da Barberino» i: Spolia—Journal of Medieval Studies.
  17. ^ Pullella, Philip (12. januar 2007): «Dante gets posthumous nose job – 700 years on». Statesman (Reuters)
  18. ^ Benazzi S. (2009): «The Face of the Poet Dante Alighieri, Reconstructed by Virtual Modeling and Forensic Anthropology Techniques» i: Journal of Archaeological Science 36 (2): 278–283. doi:10.1016/j.jas.2008.09.006
  19. ^ Paradiso, XXXIII, 142.
  20. ^ http://fr.wiktionary.org/wiki/langue_de_Dante «la langue de Dante»], Wiktionary
  21. ^ «Du latin à l’italien ─ La langue de Dante» (PDF)
  22. ^ a b c Beyer, Edvard et al (1971): Verdens litteraturhistorie, bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 473
  23. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, bind 1, Oslo: Gyldendal, s. 164
  24. ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdens litteraturhistorie, bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 474
  25. ^ Se Himmelske åpenbaringer
  26. ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdens litteraturhistorie, bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 475
  27. ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdens litteraturhistorie, bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 476
  28. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, bind 1, Oslo: Gyldendal, s. 169
  29. ^ a b Beyer, Edvard et al (1971): Verdens litteraturhistorie, bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 472
  30. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, bind 1, Oslo: Gyldendal, s. 163
  31. ^ a b Haarberg, Jon et al (2007): Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjon, Oslo: Universitetsforlaget, s. 160
  32. ^ «Banquet». Dante online.
  33. ^ «Monarchia». Dante online.
  34. ^ Cassell, Anthony K. (2004): The Monarchia Controversy. Monarchia ble værende i den katolske forbudslisten Index Librorum Prohibitorum fra dens utgivelse og fram til 1881.
  35. ^ Cappelli, Giuseppe (1822): La divina commedia di Dante Alighieri, s. 28
  36. ^ «De vulgari Eloquentia». Dante online.
  37. ^ «New Life». Dante online.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gardner, Edmund Garratt (1921): Dante. London: Oxford University Press. OCLC 690699123.
  • Hede, Jesper (2007): Reading Dante: The Pursuit of Meaning. Lanham: Lexington Books. ISBN 9780739121962.
  • Lagercrantz, Olof (1964): Från helvetet till paradiset : en bok om Dante och hans komedi, Wahlström & Widstrand
  • Miles, Thomas (2008): «Dante: Tours of Hell: Mapping the Landscape of Sin and Despair» i: Stewart, Jon: Kierkegaard and the Patristic and Medieval Traditions. Ashgate. ISBN 9780754663911. s. 223–236.
  • Raffa, Guy P. (2009): The Complete Danteworlds: A Reader's Guide to the Divine Comedy. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 9780226702704.
  • Scartazzini, Giovanni Andrea (1874–1890): La Divina Commedia riveduta e commentata (4 bind). OCLC 558999245.
  • Scartazzini, Giovanni Andrea (1896–1898): Enciclopedia dantesca: dizionario critico e ragionato di quanto concerne la vita e le opere di Dante Alighieri (2 bind). OCLC 12202483.
  • Scott, John A. (1996): Dante's Political Purgatory. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 9780585127248.
  • Seung, T. K. (1962): The Fragile Leaves of the Sibyl: Dante's Master Plan. Westminster, MD: Newman Press. OCLC 1426455.
  • Toynbee, Paget (1898): A Dictionary of the Proper Names and Notable Matters in the Works of Dante. London: The Clarendon Press. OCLC 343895.
  • Whiting, Mary Bradford (1922): Dante the Man and the Poet. Cambridge: W. Heffer & Sons. OCLC 224789.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Dante Alighieri – bilder, video eller lyd