Inkvisisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Inkvisisjonen brenner bøker den ikke har godkjent. Spansk 1400-tallsmaleri

Inkvisisjonen var en betegnelse på flere instanser innenfor den katolske kirke som var ansvarlig for å bekjempe kjetteriet.

Inkvisisjonen hadde som formål å bekjempe kjetteri, og var en permanent institusjon i den katolske kirke. Den ble opprettet etter beslutning i det tredje laterankonsil i 1179, fulgt av et pavedekret av 1252 (Ad Extirpanda). Navnet ««inkvisisjon»» er eldre, og betegner en romersk rettsprosedyre, inquisitio. Bekjempelsen av splittelse, vranglære og kjetteri, samt kampen for Kirkens og dens dogmers universalitet, er gammel.

Tidligere anslag over antall ofre for inkvisisjonen er svært overdrevet, og historikere arbeider nå i større grad med å fremskaffe en reell statistikk.

Opprinnelse og virksomhet[rediger | rediger kilde]

Fraksjonering av de kristne kirkene var et problem fra kirkens begynnelse. Den greske betegnelsen for kjetteri er haeresis og betyr sekt, trosretning, og skole. Apostlenes gjerninger 15 forteller om samling av et råd i Jerusalem, som skulle ta hånd om en den jødekristne fraksjonen som skapte splittelser av kirkesamfunn i Lilleasia. Især et område kalt Galatia (som idag er det moderne Ankara), ble rammet av dette rådet (jf. Paulus' brev til galaterne).

Etter at Konstantin I, som også ble kalt ««Den første kristne keiser»», sammen med sin medhersker Licinius, gjorde Romerriket religionsfritt gjennom Milanediktet, tok han initiativ til det berømte kirkemøtet i Nikea (325). Her ble den lokale administrative strukturen i kirken samlet i en hierarkisk organisasjon i Roma. Den baserte seg på den patriarkalsk-militaristiske romerske Mithrasordenens organisasjonsstruktur. På kirkemøtet i Nikea i 325 ble den kristne bekjennelseslæren i vesentlig grad institusjonalisert, og den katolske kirken økumenisert (økumeni av gresk Oikomene: verdensomspennende/det som verden eller huset består i). En av følgene var den arianske kontroversen, hvor den såkalte arianismen (etter biskop Arius) ble erklært vranglære. Også den egyptiske koptiske kirken m.fl. falt utenfor den katolske økumenien, etter dette første «verdensomspennende» kristne konsilet. Arianerkjetteriet ble etter hvert utryddet, mens kopterne har overlevd. Det kan paradoksalt nok skyldes at kopterne ble reddet av islams utbredelse til Egypt på syvhundretallet.

På denne måten oppretthold det romerske imperiet evnen til å bekjempe vranglære De kirkene som avvek tilstrekkelig fra den romerske ortodoksien, sørget man for å bringe inn i folden med de midler som var nødvendig. Det er et stort spørsmål om de enkeltstående, og de forskjellige utspringene av de kristne kirkene, i praksis opplevde mer religionsfrihet og mindre undertrykkelse etter dannelsen av den romersk-katolske sentraladministrasjonen.

Det er ikke usannsynlig at selve betegnelsen kjetter via tysk, kommer av katar. Katarene betegnes som en religiøs, kristen, gnostisklignende bevegelse som oppstod på 1100-tallet. Dette kom parallelt med riddervesenet, trubadurene og kjærlighetsdiktningen i Provence og det nåværende sydlige Frankrike. Området var den gang kristendommens grensetrakter mot det maurisk-muslimske Spania. Det var først på bakgrunn av det albigensiske kjetteriet (navngitt etter den franske byen Albi), at inkvisisjonen ble en permanent ordning satt i system for å ta hånd om problemet. Da inkvisisjonen begynte på 1100-tallet, trengte kirkerådene sekulære herskere til å forfølge kjetterne.

Den første av inkvisisjonene som foregikk i middelalderen, ble kalt den episkopale inkvisisjonen. Denne ble stiftet i 1184 etter et brev fra paven. Det var en såkalt pavelig bulle, kalt Ad abolendam som betyr «til formål å bli kvitt det». Inkvisisjonen var et svar på katarenes økende kjetteri i det sydlige Frankrike. Den ble kalt episkopal fordi den ble administrert av lokale biskoper (latin episcopus). Den episkopale inkvisisjonen var av mange grunner lite effektiv.

Den pavelige inkvisisjonen i 1230-årene ble satt i verk da den episkopale inkvisisjonen feilet. Den bestod av profesjonelle som var trent spesielt for å gjøre jobben etter pavens ønsker. Enkeltpersoner ble valgt ut fra forskjellige ordener og sekulære kirketjenere, men de kom primært fra Dominikanerordenen, som hadde en rekke passende egenskaper.

Etter det 13. århundre spredde inkvisisjonen seg nordover til Tyskland og Skandinavia. I Nord-Europa var inkvisisjonen betraktelig mildere, og i de skandinaviske land hadde inkvisisjonen lite å si. I Norge virket den aldri, og de første heksejaktene begynte først etter reformasjonen. Inkvisisjonen ble aldri etablert i England, men Christofer Columbus tok den med seg over Atlanterhavet. På slutten av 1400-tallet var den spanske inkvisisjonen blitt uavhengig av Roma og underlagt spanskekongen. Deres håndtering av konverterte muslimer, jøder og illuminister er med sine offentlige avstraffelser (se «auto da fe»), er et mørkt kapittel i inkvisisjonens historie .

Paven Paul III etablerte i 1542 en permanent samling av kardinaler og andre med kirkelige embeder, hvis oppgave var å bevare og forsvare troens integritet, samt undersøke og fordømme feil og falske doktriner. Dens navn var Den hellige kongregasjon for den hellige romerske og universelle inkvisisjon, og dette dikasteriet heter nå Kongregasjonen for troslæren.

Se også[rediger | rediger kilde]