Hulder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Huldra», pennetegning av den norske eventyrtegneren Theodor Kittelsen 1892

Hulder (dannet av det gammelnorske verbet hylja, «skjule», «hylle») er i norsk folketradisjon et overnaturlig kvinnelig vesen. Begrepet hulder blir også brukt som samlebetegnelse for underjordiske, og i slike sammenhenger kan det også bli snakk om huldremenn (Huldrekall). Sentralområdet for huldreforestillinger er seterområder og skogstrakter på Østlandet, men det finnes også huldreforestillinger langs kysten og oppover i Nord-Norge. Den kvinnelige huldra kalles i sydsvensk folketro skogsrået, mens huldrefolk der omtales som vittra.

Mange vandresagn og vandremotiv som vi kjenner fra nordisk huldretradisjon, finnes også på de britiske øyer, men der blir de fortalt om «fairies» (alver).[1]

Utseende[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon av «huldras nymfer» fra H. A. Guerbers Myths of the Norsemen from the Eddas and Sagas (1909)

Overnaturlige skapninger lar seg ikke klart karakterisere, og det er også umulig å dra klare skiller mellom de forskjellige vettene. Folketro er ingen logisk eller konsekvent tankebygning. I vår tid blir huldra framstilt som en ung jente med tykt gyllent hår og kuhale. Dette er et bilde som festet seg da norske kunstnere begynte å lage tegninger av overnaturlige vetter på 1800-tallet. I eldre tradisjon kan hun beskrives forskjellig. Hun kan ha kuhale eller hestehale, noen ganger gaupeører, men ganske ofte er hun innhul bak eller kan se ut som en råtten stubbe bakfra. I svensk tradisjon har skogsrå vanligvis ikke kuhale, bare langs norskegrensa der den sterke norske billedtradisjonen har slått inn.

Slike trekk ved utseende er egentlig ikke karakteristiske, men snarere episke kriteriumsmotiv. I opplevelsesfortellinger (memorat) tror fortelleren først at han har en vanlig kvinne foran seg, men så ser han kuhalen eller den innhule ryggen og forstår at dette ikke er et menneske. Kuhale og innhul rygg spiller samme rolle.

Huldresagn[rediger | rediger kilde]

«Huldra forsvant» av Theodor Kittelsen. Akvarellen viser en hulder som blir borte etter å ha lokket en ung mann ut på ei myr.

Huldretradisjonen omfatter en rik fortellertradisjon om hulder og huldrefolk: vandresagn, vandremotiv og mer individuelle opplevelsesfortellinger (memorater):

Opphavet til huldrefolket[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Opphavet til huldrefolket

Et vandresagn forteller at Adam og Eva hadde fått en stor ungeflokk. Da Gud en morgen kom for å se til familien i Edens hage hadde hun fremdeles ikke rukket å vaske alle barna. Derfor gjemte hun de som ikke var vasket enda, unna for ham. Gud spurte om det ikke var flere barn, men da Eva benektet dette, sa Vårherre: «Så la alt det som er skjult forbli skjult».[3]

Et annet sagn forteller at huldrefolket opprinnelig skrev seg fra Adams barn med den første kvinne Lilith. Da hun mente hun var bedre enn Adam ble hun forvist og Gud skapte Eva av Adams ribbein. De barn Adam hadde avlet med Lilith skulle etter dette være skjult. I protestantisk teologi har alle overnaturlige vetter vært djevelens spill, men i noen sagntyper (Frelsesvon og Huldrepresten) har huldrefolket en sjel som kan frelses.

Huldre i litteratur og film[rediger | rediger kilde]

Hans E. Kinck: Huldren utgitt 1892. (Klikk på bildet for å komme til dokumentet.)
Fra «huldreshow» i Kjosfossen. Under hovedturistsesongen om sommeren viser huldra seg når toget på Flåmsbana kommer inn til Myrdal stasjon, og oppfører en dans og sang ved fossen. Skuespillerne er studenter ved den norske ballettskole.

Både de tre Vallabudeiene og Den grønnkledte kvinnen som Henrik Ibsen lar Peer Gynt møte inne på fjellet, må regnes til huldrefolket. Sekvensen med Den grønnkledte ender som så mange sagn om ensomme menn i møte med huldra med at hun føder ham et barn som vokser urimelig raskt.

I 2012 ble det lansert en fantasythriller med Silje Reinåmo i tittelrollen som huldra Thale.

Annet[rediger | rediger kilde]

Lardal i Vestfold har siden 1992 hatt en tegning av ei hulder i sitt kommunevåpen.

Lardal kommune i Vestfold har siden 1992 i sitt kommunevåpen hatt «i rødt ei gull hulder». Huldra er tegnet av kunstneren Arvid Sveen. I begrunnelsen for valg av motiv skriver kommunen selv: «Store deler av Lardal består av skog og villmark. På folkemunne går det mange historier om huldra inne på skauen og i bygdeboka er noen av dem gjengitt. For lardølingene er huldra mye lik bygda, vill og litt mystisk.»[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En oversikt over vandresagn om hovedsakelig alver finnes i en særskilt utgave av Béaloideas 59 1991 (Folklore of Ireland Society): «The Fairy Hills Is on Fire!» Proceedings of the Symposium on the Supernatural in Irish and Scottish Migratory Legends, Dublin 7-8 October 1988. Redigert av Pádraig Ō Hēalaī og Bo Almqvist
  2. ^ En aftenstund i et proprietærkjøkken
  3. ^ Ragnvald Moe: Eventyr og segner. Folkeminne frå Salten II. Norsk folkeminnelags skrifter nr. 54. Oslo 1944, s. 128 -129.
  4. ^ Lardal om kommunevåpenet med hulder

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Digitale blakopier av bøker om hulder og andre skikkelser fra norsk folketro