Solør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Solør er et landskap i Hedmark fylke som i dag utgjøres av Brandval sogn i Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler. I eldre tid hørte også Vinger og Eidskog med. Lokal uttale av navnet er så`ler, med tjukk l, mens gammal uttale i nabområdene Odalen, Østerdalen, Hedmarken og Eidskog er sø`li, med tjukk l. Normert uttale er so`lør uten tjukk l.[1] Etter den gammalnorske navneformen Soløyjar og uttalene av navnet er det trolig dannet av førsteleddet sol, som betyr søle, og en flertallsform av øy, som tidligere betydde frodig landområde langs vann. En person fra Solør kalles en solung. Dialekten herfra kalles også solung.

Det er gode jordbruksområder langs Glåma i Solør og landskapet er et av landets største potetdistrikter. Området preges av store skogområder både vest for Glåma og øst mot svenskegrensen, der det er store moreneavsetninger og grusforekomster. Her er gode muligheter til friluftsliv, rekreasjon, jakt og fiske. Det drives aktivt fiske etter røye i sjøen Skasen om vinteren. Fuktige områder langs Glåma med sideelver utgjør til tider gode utklekkingsområder for mygg. Områdene rundt tettstedet Flisa er ofte mest berørt av dette.

Historie[rediger | rediger kilde]

I følge Snorre i Ynglingesagaen, var det Solve den gamle som ryddet i Solør først. Arkeologiske funn tyder på at bosetning i Solør i sen jernalder og vikingetiden særlig var knyttet til Grue og Hof. Hof var også hovsted i vikingtiden. Solve den gamles oldebarn, Halvdan Gulltann, bodde i Solør da han giftet bort sin datter (Solveig eller Solva) til Olav Tretelgja fra Värmland, sønn av Ingjald Illråde. Med dette giftemålet kom Ynglingeætten til Norge. Olavs og Solvas sønn ble kalt Halvdan Kvitbein. Han vokste opp hos sin morfar i Solør og ble i følge Snorre en mektig konge som la under seg mye av Hedmark, Toten, Hadeland og Vestfold. Halvdan Kvitbein var tipp-oldefar til Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre.

«Solørsangen»[rediger | rediger kilde]

«Solørsangen» ble skrevet av Oddvar Tangen. Oddvar Tangen med Robert Levins orkester spilte den inn i Oslo i mars 1953. Sangen ble utgitt på 78-platen «His Master's Voice A.L. 3295». Arr.: Robert Levin.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Red. Jørn Sandnes og Ola Stemshaug (1997, 3. opplag 2007) Norsk Stadnamnleksikon (4. utgave) Det Norske Samlaget ISBN 978-82-521-4905-0
  2. ^ Oddvar Tangen med Robert Levins orkester: Solørsangen (Oddvar Tangen – Arr.: Robert Levin), His Master's Voice A.L. 3295 (78-plate)