Mjøsa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mjøsa
Mjøsa sett mot nord fra Minnesund.
Mjøsa sett mot nord fra Minnesund.
Beliggenhet Eidsvoll (Akershus); Hamar, Ringsaker, Stange (Hedmark); Lillehammer, Gjøvik, Østre Toten (Oppland)
Løpenummer 118
Areal 365,19 km²
Høyde 123 moh.
Høyeste regulerte vannstand 122,94 moh.
Laveste regulerte vannstand 119,33 moh.
Omkrets 341,11 km
Dybde 453 m (maks), 155 m (snitt)
Volum 56,24 km³
Nedbørfelt 42000 km²
Tilløp Gudbrandsdalslågen
Utløp Vorma
Kilde NVE m.fl.

Mjøsa (i betydningen «den skinnende») er en innsjø som ligger i Akershus, Oppland og Hedmark.

Fra gammelt av het innsjøen Heiðsær. Med et areal på 365 kvadratkilometer er den Norges største innsjø, og den 35. største i Europa, slått av Gardasjøen på 34. plass. Den er også Norges og Europas fjerde dypeste innsjø med en dybde på 453 meter.[1] Mjøsa ligger 123 meter over havet og er 117 km lang. Mjøsas vannstand er regulert opp en rekke ganger opp gjennom årene og så sent som i 1947 ble reguleringen overtatt av staten, siden 1961 har Mjøsa hatt samme nivå som i dag. Reguleringen av Mjøsa skjer ved demningen og slusen ved Svanfossen før Vorma renner ut i Glomma. I løpet av vinteren reduseres vannstanden[2][3][4] så mye at de fleste småbåthavnene ikke kan benyttes, og Skibladner ikke kan bruke kaianlegg, før vårflommen og snøsmeltingen øker vannstanden igjen.

Den største offisielle målte dybden er 453 meter[5]. Av norske innsjøer er bare Hornindalsvatnet i Sogn og Fjordane og Salsvatnet i Nord-Trøndelag dypere. Flere uoffisielle målinger med ekkolodd har vist dybde på 575 meter utenfor Skreifjella på Toten.[trenger referanse]

Største elv som renner inn i Mjøsa er Gudbrandsdalslågen, helt i nordenden av Mjøsa ved Lillehammer. Andre elver som renner inn i Mjøsa er fra vest Rinda, Vismunda, Stokkeelva, Hunnselva, Lenaelva, Skulhuselva og Bråstadelva. Elver som renner inn i Mjøsa fra øst er Mesna, Moelva, Brumunda, Skanselva. Svartelva og Flagstadelva renner ut i Åkersvika ved Hamar. Vikselva ved Tangen. Den eneste elv som renner ut av Mjøsa er Vorma, helt sør i innsjøen ved Minnesund. Største øy i Mjøsa er Helgøya, som også er den største øya i Norge som ligger i en innsjø. Byer ved Mjøsa er Lillehammer, Gjøvik, Moelv, Brumunddal og Hamar.

I 1995 ble et canadisk Handley Page Halifax bombefly hevet fra Mjøsa. Flyet er i dag restaurert og utstilt i Canada.

Tømmerfløting[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1600-tallet ble Mjøsa og hele Glommavassdraget tatt i bruk til tømmerfløting. Tømmerfløtinga på Mjøsa ble nedlagt i 1980, bl.a. fordi tømmeret ikke lenger skulle til Borregaard, men til Tofte og derfor kunne det ikke fløtes.

Forurensningshistorie[rediger | rediger kilde]

I 1871 ble Hamar rammet av en tyfusepidemi som varte i ti år. Den berodde på at kloakken ble sluppet ut for nær vanninntaket. I 1899 tok Hartvig Huitfeldt-Kaas de første vitenskaplige prøvene som dokumenterte at algeinnholdet i Mjøsa var for høyt. De ble først analysert i 1946. I 1931 ble Gjøvik rammet av en tyfusepidemi, som resulterte i at nitten mennesker mistet livet. Vannkilden ble mistenkt siden en fange i fengselet, som fikk vann og brød, også ble syk.

Fra slutten av 1940-årene, og frem mot de første virkingene av Mjøsaksjonen på slutten av 1970-tallet, var vannet så grumsete at guttene som stupte etter mynter som passasjerene på Skibladner kastet ut, måtte fange dem innen de falt i vannet og ble borte. Sent i 1960-årene, verst i 1969, var Mjøsa så full av blågrønnbakterier at en ikke så sine egne tær når en stod med vann til knærne. I begynnelsen av 1970-årene var sikten i vannet fem–seks meter. I 2008 er den åtte–ti meter.

I 1970-årene var utslippene av fosfor på 460 tonn. I 2008 er de på 190 tonn hvert år.I 1970-årene var det tolv mikrogram fosfor per liter mjøsvann. I 2008 er det fire mikrogram. I gjennomsnitt er det i 2008 over åtti prosent mindre alger i Mjøsa enn det var i 1970-årene.

Offisielle data om norske innsjøer, elver og fjorder kan finnes i internett-tjenesten Vann-Nett[6], som eies av miljøforvaltningen og Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE). I Vann-Nett finnes også oppdatert informasjon om miljøtilstanden i Mjøsa[7].

Mjøsa

Miljøgifter som har blitt funnet i Mjøsa[rediger | rediger kilde]

Konsentrasjonen av kvikksølv i fisk har gått betydelig ned siden de høye nivåene på 1960- og 1970-tallet, men for ørret var det en viss økning i 2006–2011 sammenliknet med data fra de foregående ti år. For ørret er det overveiende sannsynlig at kvikksølvkonsentrasjonen overskrider omsetningsgrensen på 0,5 mg for fisk større enn 55 cm eller 1,9 kg.[8]

Siden midten av 2000-tallet har det vært en betydelig reduksjon i konsentrasjonene av de bromerte flammehemmere PBDE (Polybrominated diphenyl ethers) og HBCD (Hexabromocyclododecane) i fisk og dyreplankton i Mjøsa. Konsentrasjonene av PBDE i lagesild var i 2011 på omtrent samme nivå som i 1993 og 1995, dvs. før de store lokale utslippene startet, trolig fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk på Lillehammer.[9]

Midlere konsentrasjon av dioksiner og dioksinliknende PCB i ørret (2,9 kg) var 2,7 pg TE/kg våtvekt, dvs. under omsetningsgrensen på 8 pg TE/kg våtvekt.[10]

Konsentrasjonen av kvikksølv i fisk har gått betydelig ned siden de høye nivåene på 1960- og 1970-tallet, men for ørret var det en viss økning i 2006–2011 sammenliknet med data fra de foregående ti år. For ørret er det overveiende sannsynlig at kvikksølvkonsentrasjonen overskrider omsetningsgrensen på 0,5 mg for fisk større enn 55 cm eller 1,9 kg.[11]

Norsk institutt for vannforskning og Universitetet i Stockholm har påvist at to typer siloksaner (D5 og D6) hoper seg opp i fisk (ørret, lågåsild og krøkle) og dyreplankton i Mjøsa. Studien viser at nivåene av siloksaner i Mjøsa og Randsfjorden er mye høyere enn i Femunden, og at disse stoffene trolig kan finnes i de fleste innsjøer i folketette områder.[12] [13]

Dyreliv i Mjøsa[rediger | rediger kilde]

Mjøsa er åsted for Norges største innlandsfiske. Hver høst fanges lagesild langs de nordre deler av innsjøen, 150–200 tonn tas opp i det organiserte fisket hver sesong. Lagesild-fisket er omtalt så tidlig som i 1462. Det er flere storvokste ørretstammer i Mjøsa, blant annet hunderørreten som vandrer opp i nedre del av Gudbrandsdalslågen for å gyte.

Det er funnet 20 fiskearter i Mjøsa:[14]


Noen dyrearter som er avhengig av kaldt vann, vandret inn i Mjøsa da havet stod høyere rett etter istidens slutt. Dette gjelder krøkle, hornulke og de såkalte istidskrepsene: Mysis relicta, firetornet istidskreps, trollistidskreps og hoppekrepsen Limnocalanus macrurus. Dypvannsfisken hornulke ble ikke oppdaget før i 1978.[15][16]

Mjøsa sett mot Helgøya og Hovinsholmen.
Mjøsa sett mot vest fra Hamar brygge.
Mjøsisen legger seg vanligvis først fram til Gjøvik, hvor Mjøsa vier seg ut. Ofte stanser isen ved Gjøvik, men kommer den seg først forbi her legger den seg gjerne helt fram til Minnesund.

Båtliv på Mjøsa[rediger | rediger kilde]

Det er et antall båtforeninger, seilforeninger og organiserte båthavner rundt Mjøsa. I august 2006 er det opprettet basestasjon for Maritim VHF på Bangsberget ved Brumunddal. Den gir kontakt med Tjøme Radio på kanal 16, kanal 70 og med arbeidskanal 21. Dette er den første basestasjon for maritim VHF i innlandet i Norge.

Severdigheter nær Mjøsa[rediger | rediger kilde]

Kjente idrettsanlegg nær Mjøsa[rediger | rediger kilde]

Lillehammer[rediger | rediger kilde]

Hamar[rediger | rediger kilde]

Gjøvik[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Selstad, Tor (red.) og Stensrud, Arve (1983). Den Store Mjøsboka; Vannet - landet - folket. Ringsaker: Fagbokforlaget. ISBN 82-7322-154-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Mjøsa – bilder, video eller lyd