Mjøsa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mjøsa
Mjøsa sett mot nord fra Minnesund.
Mjøsa sett mot nord fra Minnesund.
Beliggenhet Eidsvoll (Akershus); Hamar, Ringsaker, Stange (Hedmark); Lillehammer, Gjøvik, Østre Toten (Oppland)
Løpenummer 118
Areal 365,19 km²
Høyde 123 moh.
Høyeste regulerte vannstand 122,94 moh.
Laveste regulerte vannstand 119,33 moh.
Omkrets 341,11 km
Dybde 453 m (maks), 155 m (snitt)
Volum 56,24 km³
Nedbørfelt 16420 km²
Tilløp Gudbrandsdalslågen m.fl.
Utløp Vorma
Kilde NVE m.fl.

Mjøsa er en innsjø som ligger i Akershus, Oppland og Hedmark.

Fra gammelt av het innsjøen Mjǫrs.[1][2] Med et areal på 365 kvadratkilometer er den Norges største innsjø, og den 35. største i Europa, slått av Gardasjøen på 34. plass. Den er også Norges og Europas fjerde dypeste innsjø med en største dybde på 453 meter.[3] Av norske innsjøer er bare Hornindalsvatnet, Tinnsjå og Salsvatnet dypere. Mjøsa ligger 123 m.o.h. og er 117 km lang med største bredde 9 km. Den nordlige armen mellom Gjøvik og Lillehammer er jevnt omlag 2 km bred, den sørlige delen er 2-3 km bred.[4] Med sin smale, langstrakte form har Mjøsa preg av elv.[5] Sammen med Gudbrandsdalslågen og Vorma utgjør Mjøsa den vestlige delen av Glommavassdraget.

Byer ved Mjøsa er Lillehammer, Gjøvik, Moelv, Brumunddal og Hamar. Største øy i Mjøsa er Helgøya, som også er den største øya i Norge som ligger i en innsjø. Landskapet på begge sider av Mjøsa, kalt Toten og Hedmarken, domineres av Mjøsbygdene som er et av de mest fruktbare jordbruksdistrikter i Norge. Mjøsa er drikkevannskilde for 50.000 til 100 000 mennesker.[5][6]

I 1995 ble et canadisk Handley Page Halifax bombefly hevet fra Mjøsa. Flyet er i dag restaurert og utstilt i Canada.

Sitat Den vakre Mjøsen synes å ha både en elvs og en innsjøs egenskaper, ettersom breddene hele veien er dannet av foten av åser og fjell, er resultatet at hvor dalen utvider seg følger vannet etter og blir en sjø. Nedenfor Minde opptrer den alltid som elv og blir på kartet kalt Vormen - inntil navnet sammen med elven forsvinner i Glommen. Sitat
Thomas Robert Malthus, 1799[6]

NVEs innsjødatabase angir Svartevjua på Jørstadmoen som Mjøsas nordligste punkt, og overgang mellom Lågen og Mjøsa ved Hovemoen.[7] Kartverkets kart angir Lågen omtrent sør til Vingnesbrua og Mjøsa sør for brua.[8] Sørligste punkt (utløp til Vorma) er angitt ved Minne og Minnesund jernbanebru.[7][9]

Navn[rediger | rediger kilde]

Navnet «Mjøsa» kan bety «den skinnende», men betydningen er usikker.[10][6] Innsjøen Mjøsa omtales til daglig også som «fjorden».[11] Den østlige armen som går mot nord mellom Hamar og Nes kalles Furnesfjorden.[4]

I diktet «Til Mjøs-Dampbaaden Jernbarden» omtalte Henrik Wergeland Mjøsa som fjord: «Held dig, Vidundersnekke paa Mjøsens stolte Fjord!»

Geologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges berggrunn

Det særpregete geologiske området Oslofeltet går nord til Gjøvik og Brummunddal, inkludert berggrunnen rundt Mjøsa.

Mjøsa ligger i en dal som har blitt grav ut av isen gjennom flere istider. Geologisk er Mjøsa et sammensatt område bestående av blant annet permiske dypbergarter, permisk sandstein (sparagmitt), gneis, granitt, skifer og kalkstein.[6]

Den største dybden er utenfor brattlendet Skreiaberget (Skreiafjellet), der er Mjøsas bunn 300 m under havnivå.[6]

Litt nord for Minnesund er det smaragdgruver som ble drevet noen år omkring år 1900.[12]

Vannføring og vannstand[rediger | rediger kilde]

Gjennomsnittlig vannføring (målt 1931–1982) er 316 m3/s. Med gjennomsnittlig årlig avløp på 9 959 millioner m3 oppholder vannmassen seg teoretisk 5,6 år i innsjøen.[13]

Mjøsas vannstand er regulert opp flere ganger (første gang 1909) og i 1947 ble reguleringen overtatt av staten. Siden 1961 har Mjøsa hatt samme nivå som i dag. Reguleringen av Mjøsa skjer ved demningen og slusen ved Svanfossen før Vorma renner ut i Glomma. I løpet av vinteren reduseres vannstanden[14][15][16] så mye at de fleste småbåthavnene ikke kan benyttes, og Skibladner ikke kan bruke kaianlegg, før vårflommen og snøsmeltingen øker vannstanden igjen. I juli 1927 ble vannstanden målt til 125,89 m.o.h.,[13], 24. juli 1789 (Storofsen) ble vannstanden målt til 127,79 m.o.h., og 11. juli 1995 (Vesleofsen) ble vannstanden registrert til 125,63 m.o.h..[9] Mjøsa er Norges nest største reguleringsmagasin regnet etter volum mellom høyeste og laveste regulerte vannstand.[9]

På grunn av reguleringen fungerer Vorma gjennom Eidsvoll som del av innsjøen.[6]

Tilløp og utløp[rediger | rediger kilde]

Mjøsa sett mot Helgøya og Hovinsholmen.
Gjøvik i forgrunnen, med Nes til venstre og Helgøya med Stange i bakgrunnen. Til høyre er Østre Toten og Skreiafjellene.

Nedbørfeltets høyeste punkt er Galdhøpiggen og midlere felthøyde er 950 m.o.h.. Største elv som renner inn i Mjøsa er Gudbrandsdalslågen (nedbørfelt 11 500 km2), helt i nordenden av Mjøsa ved Hovemoen i Lillehammer.[9] Lågen står for omlag 85 % av den totale tilførselen til Mjøsa, mens resterende kommer fra flere elver av ulik størrelse.[17] Omlag tre fjerdedeler av tilsiget skriver seg fra det nordvestlige hjørnet av nedbørsfeltet (i og omkring Jotunheimen, Breheimen og Ottadalen).[18]

Elver som renner inn i Mjøsa fra vest:

Elver som renner inn i Mjøsa fra øst:

Den eneste elv som renner ut av Mjøsa er Vorma, helt sør i ved Minnesund. Total nedbørfelt ved utløpet er 16 568 km2 og middel avrenning er 330 m3/s.[9]

«Den store mjøsboka» antyder at Gausa renner ut i Mjøsa.[6]

Forurensningshistorie[rediger | rediger kilde]

I 1871 ble Hamar rammet av en tyfus-epidemi som varte i ti år. Den berodde på at kloakken ble sluppet ut for nær vanninntaket. I 1899 tok Hartvig Huitfeldt-Kaas de første vitenskaplige prøvene som dokumenterte at algeinnholdet i Mjøsa var for høyt. De ble først analysert i 1946. I 1931 ble Gjøvik rammet av en tyfusepidemi, som resulterte i at nitten mennesker mistet livet. Vannkilden ble mistenkt siden en fange i fengselet, som fikk vann og brød, også ble syk.

Fra slutten av 1940-årene, og frem mot de første virkingene av Mjøsaksjonen på slutten av 1970-tallet, var vannet så grumsete at guttene som stupte etter mynter som passasjerene på Skibladner kastet ut, måtte fange dem innen de falt i vannet og ble borte. Sent i 1960-årene, verst i 1969, var Mjøsa så full av blågrønnbakterier at en ikke så sine egne tær når en stod med vann til knærne. I begynnelsen av 1970-årene var sikten i vannet fem–seks meter. I 2008 er den åtte–ti meter.[trenger referanse]

Kloakkutslipp fra 200.000 mennesker, fra industri og fra jordbruk var en stor belastning.[5] I 1970-årene var utslippene av fosfor på 460 tonn. I 2008 er de på 190 tonn hvert år.I 1970-årene var det tolv mikrogram fosfor per liter mjøsvann. I 2008 er det fire mikrogram. I gjennomsnitt er det i 2008 over åtti prosent mindre alger i Mjøsa enn det var i 1970-årene.

Offisielle data om norske innsjøer, elver og fjorder kan finnes i internett-tjenesten Vann-Nett[19], som eies av miljøforvaltningen og Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE). I Vann-Nett finnes også oppdatert informasjon om miljøtilstanden i Mjøsa[20].

Mjøsa

Miljøgifter som har blitt funnet i Mjøsa[rediger | rediger kilde]

Konsentrasjonen av kvikksølv i fisk har gått betydelig ned siden de høye nivåene på 1960- og 1970-tallet, men for ørret var det en viss økning i 2006–2011 sammenliknet med data fra de foregående ti år. For ørret er det overveiende sannsynlig at kvikksølvkonsentrasjonen overskrider omsetningsgrensen på 0,5 mg for fisk større enn 55 cm eller 1,9 kg.[21]

Siden midten av 2000-tallet har det vært en betydelig reduksjon i konsentrasjonene av de bromerte flammehemmere PBDE (Polybrominated diphenyl ethers) og HBCD (Hexabromocyclododecane) i fisk og dyreplankton i Mjøsa. Konsentrasjonene av PBDE i lagesild var i 2011 på omtrent samme nivå som i 1993 og 1995, dvs. før de store lokale utslippene startet, trolig fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk på Lillehammer.[22]

Midlere konsentrasjon av dioksiner og dioksinliknende PCB i ørret (2,9 kg) var 2,7 pg TE/kg våtvekt, dvs. under omsetningsgrensen på 8 pg TE/kg våtvekt.[23]

Konsentrasjonen av kvikksølv i fisk har gått betydelig ned siden de høye nivåene på 1960- og 1970-tallet, men for ørret var det en viss økning i 2006–2011 sammenliknet med data fra de foregående ti år. For ørret er det overveiende sannsynlig at kvikksølvkonsentrasjonen overskrider omsetningsgrensen på 0,5 mg for fisk større enn 55 cm eller 1,9 kg.[24]

Norsk institutt for vannforskning og Universitetet i Stockholm har påvist at to typer siloksaner (D5 og D6) hoper seg opp i fisk (ørret, lågåsild og krøkle) og dyreplankton i Mjøsa. Studien viser at nivåene av siloksaner i Mjøsa og Randsfjorden er mye høyere enn i Femunden, og at disse stoffene trolig kan finnes i de fleste innsjøer i folketette områder.[25] [26]

Dyreliv i Mjøsa[rediger | rediger kilde]

Mjøsa er åsted for Norges største innlandsfiske. Hver høst fanges lagesild langs de nordre deler av innsjøen, 150–200 tonn tas opp i det organiserte fisket hver sesong. Lagesild-fisket er omtalt så tidlig som i 1462. Det er flere storvokste ørretstammer i Mjøsa, blant annet hunderørreten som vandrer opp i nedre del av Gudbrandsdalslågen for å gyte.

Det er funnet 20 fiskearter i Mjøsa:[27]

Noen dyrearter som er avhengig av kaldt vann, vandret inn i Mjøsa i perioden med store bredemte innsjøer rett etter istidens slutt. Dette gjelder krøkle, hornulke og de såkalte istidskrepsene: Mysis relicta, firetornet istidskreps, trollistidskreps og hoppekrepsen Limnocalanus macrurus. Dypvannsfisken hornulke ble ikke oppdaget før i 1978. Røye finnes av ukjent grunn ikke i Mjøsa, selv om den forekommer i sammenlignbare innsjøer som Randsfjorden og Tyrifjorden.[28][29]

Åkersvika er fredet som naturreservat.

Mjøsisen legger seg vanligvis først fram til Gjøvik, hvor Mjøsa vier seg ut. Ofte stanser isen ved Gjøvik, men kommer den seg først forbi her legger den seg gjerne helt fram til Minnesund.
Eidsvoll rundt 1892
Fritidsbåter ved småbåthavna i Hamar.
RS «Mjøsvekteren».

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Minnesundet, utløpet av Mjøsa til Vorma, krysses av tre broer, Minnesund jernbanebru, Nye Minnesundbrua (E6) og Gamle Minnesundbrua. Nessundet bru til Helgøya åpnet 1957. Framnesbrua krysser nordenden av Furnesfjorden. Ved Lågens utløp i nordenden av Mjøsa går Vingnesbrua og Lillehammer bru (E6) over sundet. E6 krysser også Mjøsa på Mjøsbrua.

Damp- og motorbåter på Mjøsa[5]
Type Bygget år Antall
Hjuldampere 1840-1867 6
Lektere 1840-1898 30
Passasjer- og godsbåter 1867-1908 10
Lastebåter 1870-1923 7
Div motorbåter 1908-1946 7
Tømmertrekker 1920-1949 5
Ferjer 1923-1974 8
Sum 73

Historie[rediger | rediger kilde]

Mjøsa har historisk sett vært en transport- og ferdselsåre, selv i islagt tilstand. I Sverres saga fortelles at kong Sverre trakk båter fra Randsfjorden over Einavatnet og langs Hunnselva til Mjøsa. Vindforholdene gjør seiling langsomt sammenlignet med på kysten, og de enkle råseilene kunne ikke brukes til kryssing.[6] Varetransporten på innsjøen var trolig omfattende og godt organisert i vikingtiden og i Hamars storhetstid i høymiddelalderen. Føringsbåter på Mjøsa er kjent fra skriftlige kilder fra 1600-tallet og fremover. Båtene var trolig, som Torgunrudbåten, relativt flatbunnet for å kunne gå inntil de grunne strendene, men de hadde kjøl. Nordover gikk salt, korn (i dårlige år), jern, kaffe, sukker og tobakk; sørover gikk sprit, glass, malm, tømmer, ost, smør og i god år korn. «Dølvegen» var isvegen på langs av Mjøsa mellom Eidsvoll og Fåberg, navnet kommer av at trafikken var dominert av gudbrandsdøler som tok på seg dette som ekstraarbeid om vinteren. Trafikken på tvers av Mjøsa var mer dominert av persontransport – handelen mellom øst og vest var liten fordi det ble produsert nokså like varer, en situasjon som endret seg da Hamar ble kjøpstad i 1849 og leveringer til blant annet melkefabrikken tiltok. Kirker og større gårder på østsida hadde til dels eiendom og sæterretter på andre siden av innsjøen. Helt fra middelalderen av omfattet administrative inndelinger tildels områder på begge sider, for eksempel hørte Redalen (nå i Gjøvik) lenge til Ringsaker sogn.[5]

Før 1840 ble alle markedene i området holdt om vinteren for å kunne frakte varer på snøføre og is.[5] Før 1800-tallet var bøndene pliktig til å bygge, holde og føre båter for å transportere øvrighetspersoner. Disse ble kalt Kongsbåter. På begynnelsen av 1800-tallet kom føringsbåtene, som var åpne klinkbygde fraktebåter med stort råseil. Et eksempel på en slik båt er vraket av Torgunrudbåten, som ble gjenstand for flere marinarkeologiske undersøkelser i løpet av 1980-årene.

Lillehammer vokste frem som en markedsplass og omlastingsplass mellom dalstrøkene og Mjøsa. Lillehammer fikk bystatus i 1842. Hamar fikk bystatus i 1849 for å stimulere handelen Østerdalen-Hedmarken-Christiania.[5]

Etter anlegg av Hovedbanen ble det satt opp en reguleringsdam i Sundfossen nedenfor Eidsvoll, vannstanden i Vorma mellom Minne og Eidsvoll ble da hevet og dampbåtene kunne gå til Eidsvoll hele året. Det ble også bygget et sluseanlegg i Sundfossen slik at båtene kunne gå hele Vorma. Slusene ved Sundfossen ble revet da slusene i Svanfossen ble bygget i 1910.[5]

Det var ferjetrafikk over Vingnessundet og over Minnestryken, disse ble avløst av bruer. Over Nessundet var det også bilferje før den ble avløst av bru.[5] Ferjetrafikken over Minnesundet ble nedlagt i 1925 da broen ble åpnet.[30]

Dampbåtene[rediger | rediger kilde]

I august 1840 ble Norges første jernskip, og Mjøsas første dampskip DS «Jernbarden» sjøsatt ved Eidsvoll. Dette skipet markerte et teknologisk løft som resulterte i økende transportvolum og hurtigere transport mellom havnene.[31] «Jernbarden» gikk i rutefart to ganger i uken sommerhalvåret fra 1841. I 1847 ble dampskipet «Dronningen» satt i trafikk, den var spesielt innredet for passasjertrafikk med seks lugarer og større maskin. Både «Dronningen» og «Jernbarden» ble anskaffet av selskap dannet av bønder i Fåberg og handelsmenn på Lillehammer. Handelsmenn i Christiania hadde også interesser i dampskipene, planer om jernbane Hamar-Elverum gjorde at også østerdøler investerte i dampskip på Mjøsa. Brenneriene langs Mjøsa, som bøndene også investerte i for å sikre avsetning av varer, hadde stort transportbehov.[5] I 1844 ble Minnesundet opprensket slik at dampskip kunne gå helt til Eidsvoll. «Dronningen» stakk ikke så dypt og gikk helt ned til Eidsvoll. Da Skibladner og Færdesmanden ble satt i trafikk høsten 1856 var en kommunikasjonsrevolusjon gjennomført i Mjøsdistriktet.[5]

Hovedbanen ble anlagt i 1854 for å knytte Christiania sammen med båttrafikken på Mjøsa.[32] Bakgrunnen for dette var at vegene mellom Eidsvoll og hovedstaden var av dårlig forfatting, og ikke minst på grunn av næringslivet både i innlandet og hovedstaden var avhengig av å få transportert ut tømmer til eksport. Christiania var en direkte konkurrent til Sarpsborg og Fredrikstad, men manglet fordelen av en stor elv som kunne bringe store kvanta med tømmer fra Østlandet. Fra 1840 var det blitt oppgangstider for tømmernæringen hvor Stortinget senket eksportavgiften og hvor Storbritannia, som stod for 1/3 av den totale norske tømmereksporten, senket tollsatsene kraftig.[33] En bedre transportåre mellom Mjøsa og hovedstaden var noe som hadde opptatt myndighetene fra århundreskiftet av. Blant annet hadde en kommisjon kommet med forslag i perioden 1805–1806 med å gjøre Glomma og Vorma farbar for større båter mellom Mjøsa og Øyeren, og bygge en kanal fra Nitelva til Maridalsvannet via Akerselva og ned til havna i hovedstaden.[33]

I 1861 tok det statseide Norsk Hoved-Jernbane over jernbanen og båtene fra engelske eiere. Jernbaneselskapet drev fra da av både Hovedbanen og båtene «Jernbarden», «Dronningen» og den nye «Kong Oscar» (1867). «Jernbarden» slepte også lektere med tunglast etter seg. I 1861 ble «Dalegudbrand» flyttet fra Losna (der den ikke var særlig egnet) ned til Mjøsa.[5] I den spente tiden før unionsoppløsningen i 1905 ble det arbeidet med konkrete planer for utruste båtene på Mjøsa og Øyeren med kanoner i tilfelle svensk innmarsj.[5]

Sitat Jernbarden selv kan synge

sin egen Poesi,
som Bølgens hvide Tunge
skal højlydt stemme i.
Og alt som stærken Bølge
har sjunget ud sit Chor,
den i et Æresfølge
med Perler strøer hans Spor.

Da maae vel norske Hjerter
forene sig i Sang
til jublende Koncerter
med Vovers stærke Klang,
fra Minde, hvor nu Valen
er rød af Kløvrens Blod
til vi i Gudbrandsdalen
alt øine Dovres Fod?

Se, alt som Snekken higer,
som Fjernerne forgaae,
se gamle Kongeriger
i lange Omrids blaa!
Som Mjøsens Kongethrone
hist dukker Helgø frem.
O her lad Sangen tone

i Hjertet af vort Hjem!
Sitat
Henrik Wergeland, «Til Mjøs-Dampbaaden Jernbarden»

Tømmerfløting[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1600-tallet ble Mjøsa og hele Glommavassdraget tatt i bruk til tømmerfløting. Tømmeret ble stablet i bommer og seilt over innsjøen, bommene kan også ha blitt rodd i perioder med for lite vind. På 1850-tallet begynte «Færdesmanden» med trekking av tømmer. Tømmertrekkingen fikk stort omfang på 1870-tallet, tømmeret ble ført videre ned Vorma og Glomma. Særlig perioden 1900-1960 hadde denne virksomheten stort omfang på Mjøsa.[5] Tømmerfløtinga på Mjøsa ble nedlagt i 1980, bl.a. fordi tømmeret ikke lenger skulle til Borregaard, men til Tofte og derfor kunne det ikke fløtes.

Fløtingen på Glomma ble nedlagt i 1985.[34]

Jernbane[rediger | rediger kilde]

Vegen Christiania-Øyeren-Mjøsa var rundt 1850 landets mest trafikkerte. En jernbane, på planstadiet kalt Mjøsbanen, på bare 65 km fra Christiania til Eidsvoll knyttet dampbåtene på Mjøsa med hovedstaden og havet. I 1849 kom det også dampbåt på Losna med forbindelse til Ringebu, nesten halvveis fra Oslo til Trondheim.[5] Med Hovedbanens ferdigstillelse ved Eidsvoll i 1854 var dampskipene på Mjøsa inne i en gullalder, med stiftelsen av Oplandske Dampskibsselskab og anskaffelsen av DS «Færdesmanden» og DS «Skibladner» i 1856. Vorma og Minnesundet ble rensket opp slik at dampskipene kunne gå ned til Eidsvoll der det ved Eidsvoll stasjon var direkte overgang mellom båt og tog.[5]

Med jernbane fra hovedstaden og dampskip på Mjøsa sank reisetiden betraktelig fra Kristiania og Mjøsbyene, samt foten av Gudbrandsdalen. Når så Hamar-Grundsetbanen stod ferdigstilt i 1862 ble reisetiden også forkortet mot Østerdalen, en trend som fortsatte helt til ferdigstillelsen av hele Rørosbanen frem til Trondheim i oktober 1877.[35] Man kunne da bytte mellom tog og båt både på Eidsvoll og Hamar stasjoner med direkte tilknytting til havneanleggene. Også dampbåtbryggene på Gjøvik og Lillehammer ble drevet som jernbanestasjoner.[5] Dampskipenes gullalder avtok med åpningen av Hedemarksbanen langs Mjøsa i 1880, da man for første gang fikk en sammenhengende jernbanestrekning helt frem til Trondheim, dog med sporbruddHamar stasjon. Mot slutten av 1800-tallet var dampskipene i bruk som lokalrutebåter, før turismen begynte å sette sitt preg på begynnelsen av 1900-tallet. De første turistene var trolig engelske besøkende som fra 1850 tallet av med bane og båt kunne komme seg relativt raskt til Gudbrandsdalen og fjellene rundt.[5]

Etter åpning av Grundsetbanen (Hamar-Elverum) ble Hamar det nye handelssenteret og Lillehammer var avhengig av dampbåtene som ikke kunne gå de to månedene Mjøsa var islagt. Lillehammers situasjon endret seg i 1894 da byen fikk jernbaneforbindelse. Ved tilknytning mellom Grundsetbanen og Hovedbanen i 1880 overtok Hamar som omlastingsplass mellom båt og bane.[5]

Gjøvik og Skreia fikk jernbaneforbindelse i 1902, og med Valdresbanen forsvant trafikken til Valdres og Lærdal om Mjøsa.[5]

Kjøreveier og biltrafikk[rediger | rediger kilde]

I 1859 åpnet kjøreveien mellom Gjøvik og Odnes ved Randsfjorden med forbindelse videre til Lærdal. Etter dette gikk mye av trafikken mellom Christiania og Bergen om Mjøsa og Gjøvik. Jernbaneselskapet drev også kjøring med hest og vogn mellom Odnes og «Gjøvik Station» (dampbåtbrygga).[5]

På begynnelsen av 1900-tallet ble forbrenningsmotoren stadig vanligere, både i båt og i biler. I 1923 ble den første bilfergen, MF «Mjøsfærgen», satt inn i drift mellom Gjøvik, Mengshol og Smedstua (begge sistnevnte på Nes).[36] Gjøvik-Mengshol var lenge en av de mest trafikkerte strekningene i landet.[5] Ut over 1950-tallet og frem til slutten av 1970-tallet ble det gjort flere forsøk på ytterligere fergetrafikk på Mjøsa, men en rekke uhell og andre faktorer gjorde at dette tok endelig slutt i 1979. Etter at Mjøsbrua ble åpnet i 1985 ble også den siste av flere Mjøsferger tatt ut av drift. E6 (Riksvei 50 frem til 1965) gikk før ferdigstillelsen av Mjøsbrua på østsiden av Mjøsa mellom Moelv og Lillehammer, men siden 1985 har E6 krysset Mjøsa over Mjøsbrua mellom Moelv og Biri. Mellom Minnesund og Moelv går E6 på innsjøens østside, og mellom Biri og Lillehammer følger E6 innsjøens vestre bredd. Fra Mjøsbrua ved Biri går også Rv. 4 frem til Gjøvik langs Mjøsas vestre bredd.

Mjøsfærgen fraktet i 1984 335.485 kjøretøy og 742.000 personer, omtrent tre ganger så mange som i 1965. I 1955 ble det fraktet 28.800 kjøretøy, sammenlignet med 118.700 i 1965.[30]

Hamar-Kapp-ferjen (også kalt Oppland-ferjen) ble sjøsatt i 1951, og gikk i rute mellom Hamar, Helgøya, Tingnes og Kapp på Toten.[30]

Mellom Minnesund og Skaberud langs Mjøsas østre bredd utvides E6 i perioden 2012–2015 til firefelts motorveg, samtidig som det anlegges nytt dobbelspor for Dovrebane parallelt med denne vegen.[37] Anleggsarbeidet omfatter blant annet mudring i strandsonen.[38]

Fylkesvei 33 går langs den vestlige bredden mellom Minnesund og Gjøvik, fra Gjøvik går riksvei 4 nordover til kryss med E6 ved Mjøsbrua.

Isveger[rediger | rediger kilde]

Ved spesielt gunstige isforhold vinterstid har man brøytet kjørbare isveier tvers over Mjøsa. Isveier var også utbredt fra tidlige tider, da også på langs med den såkalte «Dølavegen» mellom Eidsvoll og Fåberg.[39] Isvegene var viktige, men lunefulle med tåke, råker og overvann. I 1952 gikk for eksempel en lastbil med levende okser gjennom isen. Isvegene overtok gjerne når båtene ikke kunne gå. Til langt inn på 1900-tallet hadde isvegene betydning for person- og godstransporten. I 1918 var det 19 fylkeskommunale isveger med samlet lengde 93 km på Mjøsa, kommuner og privat hadde ansvar ytterligere 196 km isveger. Etter 1900 tok jernbanen over nord-sør trafikken og isvegene fikk mindre betydning. Krysningene Nes-Hamar, Nes-Gjøvik og Moelv-Biri var særlig viktige. Isvegen mellom Moelv og Biri kunne brukes i 3-4 måneder hvert år og 2 måneder mellom Tingnes og Hamar, men det noen år ble ikke innsjøen islaget eller hadde ikke kjørbar is. For eksempel på 1930-tallet var det innsjøen isfri mellom Gjøvik og Mengshol hele vinteren. Nord i Mjøsa er det nesten alltid is. Vanligvis legger isen seg midtvinters mellom 15. januar og 15. februar. Isvegen gikk stort sett ut av bruk på 1990-tallet. Før bilens tid var isvegene mye trafikkert med hest og slede. Før kjøleskapets tid ble det også skåret is til kjøling om sommeren, og denne isdriften laget også huller i isen. I 1869 kom det en egen lov om «issvekking» som påla alle å merke råker og hull. Omkring 1900 var det ansatt egne isvegvoktere. I 1936 krevde Vegdirektoratet 35-40 cm is før lastebiler. På 1950-tallet ble det satt 35 km/t som høyeste fart på isveger, det var ikke tillatt å stoppe, isen måtte være 20-25 cm før det ble åpnet for trafikk og for lastebiler på 12 tonn måtte det være 60 cm stålis. For 1963 anslås trafikken mellom Hamar og Nes til 25.000 kjøretøy. Trafikken på isveger og med ferje illustrerte potensialet for bru.[30]

Annen båttrafikk[rediger | rediger kilde]

Det er et antall båtforeninger, seilforeninger og organiserte båthavner rundt Mjøsa. I august 2006 er det opprettet basestasjon for Maritim VHF på Bangsberget ved Brumunddal. Den gir kontakt med Tjøme Radio på kanal 16, kanal 70 og med arbeidskanal 21. Dette er den første basestasjon for maritim VHF i innlandet i Norge. Redningsselskapet har siden 1994 hatt en egen redningsskøyte på Mjøsa, fra 2012 RS «Mjøsvekteren».[40]

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

Mjøssamlingene er Mjøsas sjøfartsmuseum. Mjøskastellet var et kastell på øya Steinsholmen like sør for Moelv. På odder og nes i Mjøsa finnes det flere store gravhauger fra førhistorisk tid, gravhaugene ble trolig anlagt for å være godt synlige for reisende på innsjøen.[5]

DS «Skibladner» er fortsatt i trafikk på innsjøen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eivind Vågslid (1958). Stadnamntydingar.. Eidsvoll. s. 28. Besøkt 7. september 2014. 
  2. ^ Magnus Olsen (1934). Hvad våre stedsnavn lærer oss. Oslo. s. 24. Besøkt 7. september 2014. 
  3. ^ Innsjø i Store norske leksikon
  4. ^ a b Store Norske Leksikon: Mjøsa
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Arne Julsrud Berg, Arve Marthinus Nordsveen (1996): Damp- og motorbåter på Mjøsa. Minnesund: Mjøssamlingene.
  6. ^ a b c d e f g h Selstad, Tor (red.) og Arve Stensrud: Den Store Mjøsboka. Oslo: Pegasus, 1991.
  7. ^ a b NVE Atlas, oppslag 11.09.2014.
  8. ^ a b Kartverket, oppslag 11.9.2014.
  9. ^ a b c d e Petterson, Lars-Evan (2000): Flomberegning for Mjøsa og Vorma (002.DZ). Oslo, NVE.
  10. ^ Jørn Sandnes; Ola Stemhaug (1976). Norsk stadnamnleksikon. Oslo. s. 221. ISBN 8252105440. Besøkt 7. september 2014. 
  11. ^ Gustav Indrebø (1924): Norske innsjønavn: Upplands fylke. Skrifter (Videnskabsselskapet i Kristiania), Historisk-filosofisk klasse.
  12. ^ http://smaragdgruvene.no/index_gruvene.htm
  13. ^ a b NVE: Dybdekart over norske innsjøer. Et utvalg innsjøkart utarbeidet ved hydrologisk avdeling av Østrem, Flakstad og Santha. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, 1984.
  14. ^ glb.no (Glommens og Laagens brukseierforening) vannstander, bl.a Mjøsa
  15. ^ glb.no vannstand variasjon over året 1982-2008
  16. ^ Nve.no vannstand Hamar (mjøsa)
  17. ^ Selstad, Tor (red.) og Stensrud, Arve: Den Store Mjøsboka; Vannet - landet - folket. 1983. s. 11.
  18. ^ Heitkøtter, Fredrik: Frå Breheim til Mjøsstrand. Oslo: Gyldendal, 1979.
  19. ^ «Vann-nett Portal». 
  20. ^ «Faktaark om vannkvaliteten i Mjøsa». 
  21. ^ Miljøgifter i fisk og zooplankton i Mjøsa, 2011 NIVA, Rapport 6357-2012
  22. ^ Miljøgifter i fisk og zooplankton i Mjøsa, 2011 NIVA, Rapport 6357-2012
  23. ^ Miljøgifter i fisk og zooplankton i Mjøsa, 2011 NIVA, Rapport 6357-2012
  24. ^ Miljøgifter i fisk og zooplankton i Mjøsa, 2011 NIVA, Rapport 6357-2012
  25. ^ Bekreftet at miljøgift hoper seg opp i fisk Forskning.no November 2013
  26. ^ Siloxanes in freshwater food webs - a study of three lakes in Norway. Miljødirektoratet, Rapport 81/2013
  27. ^ Vassdragsforbundet – Fiskearter i Mjøsa
  28. ^ miljøstatus.no – Istidsinnvandrere i Mjøsa
  29. ^ Vassdragsforbundet – Det gåtefulle mjøsdjupet
  30. ^ a b c d Johnsen, Erik: Mjøsbrua (1992): En vandring i veghistorien. Hamar: Statens vegvesen, Hedmark og Oppland.
  31. ^ Arkivnett.ol.no – Samferdsel i Oppland, Trafikken på Mjøsa - flere tusen års historie (Besøkt 1. september 2014)
  32. ^ Bjørnland, Dag (1977): Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Del 1. Oslo: Transportøkonomisk institutt/Grøndahl & Søn.
  33. ^ a b Strømnes, Åsmund L. Norsk Hoved-Jernbane og Eidsvoll 1845-1870. BokEidsvoll, Eidsvoll Historielag. 2008. s. 2–4. ISBN 978-82-997204-3-4
  34. ^ Øivind Vestheim (1998): Fløting gjennom århundrer. Fløtingas historie i Glomma- og Mjøsvassdraget. Elverum: Skogbruksmuseet.
  35. ^ Bjerke, T. & Holom, F. (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbanemuseum & Norsk Jernbaneklubb. s. 9
  36. ^ NRK.no – Dette er Norges eldste ordentlige bilferge (Av Knut Røsrud. Publisert 2. april 2014, besøkt 1. september 2014)
  37. ^ Vegvesen.no – E6minnesundlabbdalen
  38. ^ Vegvesen.no – Mudringen i Mjøsa går mot slutten
  39. ^ Arkivnett.ol.no – Dølavegen - Isveger på Mjøsa (Besøkt 1. september 2014)
  40. ^ Redningsselskapet.no – "Mjøsvekteren" døpt på Mjøsa (Av Janna Myerscough Aarvik. Publisert 23. mai 2012, besøkt 6. september 2014)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Selstad, Tor (red.) og Stensrud, Arve (1983). Den Store Mjøsboka; Vannet - landet - folket. Ringsaker: Fagbokforlaget. ISBN 82-7322-154-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Mjøsa – bilder, video eller lyd