Eilert Sundt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se også: Eilert Sundt (fjellklatrer)
Se også: Eilert Sundt (d.y.)
Eilert Sundt
Født8. aug. 1817[1][2]Rediger på Wikidata
Farsund
Død13. juni 1875[1][2]Rediger på Wikidata (57 år)
Eidsvoll
BeskjeftigelseTeolog, sosiolog Rediger på Wikidata
EktefelleNikoline Sundt (1859–)[3]
BarnEinar Sundt
NasjonalitetNorge
Eilert Sundt på Commons

Eilert Lund Sundt (født 8. august 1817 i Farsund, død 13. juni 1875) var en norsk samfunnsforsker og teolog. Han tok teologisk embetseksamen i 1846, og var sogneprest i Eidsvoll fra 1869 til han døde i 1875. Han viet sitt liv til «folkelivets, navnlig studiet av det lavere folkelivs historie», og gjennom hans omfattende undersøkelser av sosiale ulikheter, den lavere standens levekår, og norsk kultur, regnes han som grunnleggerer av faget sosiologi i Norge. Hovedbygningen ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo har etter ham fått navnet Eilert Sundts hus.

Oppvekst og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Eilert Sundt ble født i Farsund av god borgerlig slekt, men med elendig økonomi. Faren var skipsfører, senere postekspeditør, moren Karen Drejer omtales som et praktisk og intelligent menneske. Av 13 søsken levde bare 9 opp. Det skal ha vært moren Karen som ordnet det slik at Eilert gikk latinskolen ved Kongsgaard skole i Stavanger[4] og ble student i 1835. Eilert Sundt fikk toppkarakter på alle eksamener. Hans nære omgangskrets besto blant annet av Hartvig Nissen, Henrik Wergeland, Marcus Monrad og Ole Jacob Broch. Sundt var en ivrig taler og holdt tale ved Henrik Wergelands grav høsten 1845.[5]

I studietiden fattet Sundt interesse for historie, og i 1849 fikk han et stipend for å studere kirkehistorie. I mellomtiden hadde interessene hans tatt nye veier, blant annet gjennom erfaringer han gjorde seg i lærergjerning ved Christiania tukthus. Han begynte å utforske romanifolket, og i 1850 utkom den omfattende Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge. I sluttkapitlet skisserer han et program for det nye samfunnsfaget. Blant hans videre arbeider utmerker blant annet Sædeligheds-Tilstanden i Norge (1857) og Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge (1862) seg.

Den såkalte "omstreiferplagen" og fattigdomsproblemet var omfattet med stor interesse fra det offentlige på denne tiden. Sundt ble tilsatt som forsker og utreder under Kirkedepartementet, og mottok ekstraordinært stipend fra Stortinget mellom 1851 og 1869 til sitt studium av «almuesfolk» og «den fattigste og råeste klasse». I disse årene leverte han en lang rekke verk om ulike sider ved det norske samfunnet. I tillegg publiserte han artikler i Folkevennen. Arbeidene var dels offentlig pålagt, dels initiert av Sundt selv.

Sundt var interessert i taterne eller «fantefolket». Han lærte seg romanispråket og ga ut Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850). Sundt gikk inn for omstreifermisjon, skolegang, konfirmasjon og andre tiltak som kunne integrere taterne i samfunnet.[6] Arbeidet med taterne ga ham tilnavnet «Fante-Sundt».[7]

Eilert Sundt var far til Einar Sundt.[8]

Faksimile av tittelbladet på Fante- eller Landstrygerfolket i Norge: Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde (1852)

Vitenskapelig virke og metode[rediger | rediger kilde]

Hos Sundt lå et evolusjonistisk syn på kulturen til grunn for utforskingen av det norske samfunnet. Han mente at alle samfunn utviklet seg fra et primitivt mot et stadig mer fremskredent stadium. For ham var det åpenbart at både minoriteter som romanifolket og almuen ennå levde på et mer primitivt nivå, og at det var maktpåliggende å hjelpe disse frem til en høyere moralsk og materiell standard. Sundt hadde likevel blikk for de verdiene som han fant i folket, og var som mange i sin nasjonalromantiske samtid opptatt av å utforske den norske nasjonalkarakteren.

Sundt sto med ett ben i den (nasjonal)romantiske og ett i den rasjonalistiske leir. Han var vel kjent med samtidig europeisk samfunnsfilosofi, og kan godt betraktes som positivist, idet han med naturvitenskapene som forbilde hadde en ambisjon om en totalforståelse av kulturen og samfunnet. Av eldre forbilder kan nevnes rasjonalistiske prester fra 1700-tallet, for eksempel Thomas von Westen, og forfattere av topografiske beskrivelser fra samme tid, for eksempel Hans Strøm.

Årestue og stabbur gjengitt av Sundt i «Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge» Folkevennen (1862) Årestue og stabbur gjengitt av Sundt i «Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge» Folkevennen (1862)
Årestue og stabbur gjengitt av Sundt i «Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge» Folkevennen (1862)

I forhold til tidligere samfunnsbeskrivelser nådde Sundt et langt skritt videre med sin kombinasjon av kvantitative og kvalitative metoder. Han gjorde for eksempel bruk av statistikk i et omfang som tidligere ikke var kjent i Norge. I mange sammenhenger har han vært regnet som grunnleggeren av, eller i alle fall som en svært tidlig pioner innenfor, fag som folkelivsgransking og sosiologi i Norge.[6]

Sundt utviklet seg fra å bruke borger- og embetsmannskulturen som målestokk på folkekulturen, til i økende grad å ville forstå den på dens egne premisser. I begynnelsen arbeidet han ut fra en moralistisk hypotese, der han ser moralsk lettsinn som årsak til fattigdom. Etter hvert legger han mer vekt på samfunnsmessige årsaker, og er villig til å se på folkelige moralbegreper og fenomener som nattefrieri og barn utenfor ekteskap i lys av økonomi og byggeskikk.

I årene med aktivt feltarbeid nådde Sundt å reise over store deler av Norge. Den første lange turen på offentlig stipend gikk over Østlandet til Trondheim og nord til Namdalen, gjennom Romsdalen og Gudbrandsdalen. Seinere granskingsferder gikk blant annet til Østfold, Røros og kystdistriktene mellom Bergen og Kristiansand.[9] Materialet han samlet utgjør noe av det viktigste grunnlaget vi i dag har for å si noe om alminnelige menneskers livskår på midten av 1800-tallet.

I feltarbeidet la Sundt vekt på samtalen. I møte med informantene prøvde han å legge opp til mest mulig naturlige samværssituasjoner, og han oppfordra derfor ofte til sang og spill som en inngang til fortrolig og uforstilt samtale. Han la i sine skrifter blant annet vekt på at en feltabeider som skulle skaffe seg opplysninger hos vanlige folk ville være nødt til å "gi av seg selv", ikke bare spørre og grave.[9]

Han noterte stikkord på en blokk, og renskrev notatene i standardisert embetsmannsstil etterpå. Selv om dialekt og folkelige uttrykk er renset vekk i den ferdige fremstillingen, kan en si at dialogformen er bevart. Sundt fører i verkene sine en samtale med seg selv og med leseren, og de erkjennelsene han kommer fram til under forskningsarbeidet og skriveprosessen gjengis i lange tekstpassasjer. Dessuten er teksten spekket med små sidehistorier om hvordan han kommer i kontakt med informantene, og ofte også informantenes livshistorie.

I 1839 la historikeren Rudolf Keyser frem en teori om at Norge opprinnelig hadde blitt befolket først i Nord-Norge av folkeslag som innvandret fra det nordøstlige Asia. Teorien fikk tilslutning av P.A. Munch, Keyser elev. Sundt mente teorien ikke holdt fordi folk som kom østfra ikke hadde forutsetninger for å seile langs den kompliserte og værharde kysten av Norge. Blant annet ville ikke båter brukt på de store elevene i Sibir ikke egne seg langs Norges kyst, ifølge Sundt. Slike teorier måtte belegges med konkret kunnskap om forholdene på stedet.[10]

Sundt besøkte London i forbindelse med verdensutstillingen i 1862. Ved oppholdet i London ble han kjent med Charles Darwins hovedverk Artenes opprinnelse som kom ut et par år tidligere. Ideen om evolusjon ved utvalg inspirerte trolig Sundt til vektlegging av utvikling ved prøving og feiling.[10]

Daniel Cornelius Danielssen utga i 1854 heftet Den Spedalske Sygdom der han argumenterte for at sykdommen skyldtes dårlig husstell og spesielt manglende renslighet (Armauer Hansen påviste leprabasillen 20 år senere). Bak dette lå blant annet kvinners mangel på «tankeævne» ifølge Danielsen. Sundt var skeptisk til Danielsens beskrivelser og den nedlatende, formynderske holdningen. Etter dette var det flere som vendte seg mot Sundt som hadde hatt en høy stjerne og fått bevilgninger av Stortinget over statsbudsjettet.[10]

Politisk syn[rediger | rediger kilde]

Byste utført av Mathias Skeibrok, på Olaf Ryes plass, Oslo

Eilert Sundt var trygt forankret i embetsmannskulturen. Han betraktet samfunnet ut fra en harmonimodell, der forsoning mellom klassene var det høyeste mål. Han så det som sin misjon «at utbrede lys og stifte fred i samfunnet». Opplysning og kommunikasjon mellom stendene skulle dels skape forståelse for allmuens kår blant de bedrestilte, dels skjerpe allmuens sans for lov og rett og god moral. Sundt stiftet bl.a. Oslo Arbeidersamfunn. For øvrig deltok han i liten grad i den politiske debatten, og kom med få konkrete forslag til reformer. Selv fikk han verken ur eller stemmerett før han som eldre mann ble sogneprest på Eidsvoll.[11]

I «Norsk Folkeblad» ble han fremstilt som radikal, en «udpræget Fremskridtsmand», en fremstilling som kan ha vært motivert av anklager om at Sundt var det motsatt av fremskrittsmann. I Stortinget 1866 fikk Sundt såvel Sverdrup som bøndene mot seg, og han mistet sin årlige bevilgning i 1869. Marcus Monrad, Sundts venn fra ungdommen, mente at Sundt ikke var politisk interessert, at Sundts arbeid lå utenfor den politiske sfære. Sundt var en ivrig skandinavist og tok blant annet initativ til å samle inn dialektprøver. Han ble en forgrunnsfigur i patriotkretsen på 1840-tallet.[5]

Til minne om Eilert Sundt[rediger | rediger kilde]

I Oslo, Stavanger, Trondheim, Kongsberg og Skien er han hedret med Eilert Sundts gate.

Eilert Sundts forskningspris, etablert i 1964, er en årlig pris som deles ut av Oslo Arbeidersamfunn til «forskere hvis vitenskapelige arbeider er av særlig relevans for arbeiderbevegelsen. Enten i inn- eller utland».[12]

Verker[rediger | rediger kilde]

Tittelbladet på Eilert Sundts "Sædelighedstilstanden i Norge" fra 1857.
  • 1852 Fante- eller Landstrygerfolket i Norge
  • 1855 Om dødeligheden i Norge
  • 1855 Om giftermål i Norge
  • 1857 Sædeligheds-Tilstanden i Norge
  • 1864 Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge
  • 1866 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Tredie Beretning
  • 1858 Om Røros og Omegn
  • 1858 Om Piperviken og Rusløkbakken
  • 1859 Om Ædrueligheds-tilstanden i Norge
  • 1859 Harham – Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne
  • 1861-1864 På havet
  • 1862 Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge
  • 1867-1868 Om Husfliden i Norge
  • 1869 Om Renligheds-stellet i Norge
  • 1870 Om Fattigforholdene i Christiania
  • 1873 Om Huslivet i Norge

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Eilert_Sundt[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Eilert Lund Sundt, Norsk biografisk leksikon ID Eilert_Sundt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Stavanger Aftenblad: Han stiftet det første norske arbeidersamfunn, 4. april 1964 s.14.
  5. ^ a b Seip, Anne-Lise (1983): Eilert Sundt. Fire studier. Oslo: Universitetsforlaget.
  6. ^ a b Munthe, Preben (25. februar 2020). «Eilert Sundt». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 28. februar 2021. 
  7. ^ Christophersen, H.O. (1979). Eilert Sundt ; en dikter i kjensgjerninger / H. O. Christophersen. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205118523. 
  8. ^ Finne-Grønn, S.H. (1916). vestlandske slegt Sundt. Christiania: Malling. 
  9. ^ a b Skre, Brita Gjerdåker (1950). Eilert Sundt og folkelivsgranskinga. s. 5–6. 
  10. ^ a b c Stueland, Espen: Den farlige Eilert Sundt. Klassekampen, 25. september 2019, s. 12.
  11. ^ Brodersen, Karl (2003). «Kunstens kår» : Frisprog – mer enn ord. s. 111. 
  12. ^ Eilert Sundts forskningspris til Bernt Hagtvet. Oslo nye høyskole. Besøkt 22. oktober 2021.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eilert_Sundt&oldid=23782283»