Eilert Sundt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eilert Sundt
Eilert Lund Sundt
Eilert Sundt
Født 8. august 1817
Farsund
Død 13. juni 1875 (57 år)
Eidsvoll
Yrke Teolog, samfunns- og kulturforsker
Nasjonalitet Norsk

Eilert Lund Sundt (født 8. august 1817 i Farsund, død 13. juni 1875) var en norsk samfunns- og kulturforsker. Han tok teologisk embetseksamen i 1846, og var sogneprest i Eidsvoll fra 1869 til han døde i 1875. Han viet sitt liv til «folkelivets, navnlig studiet av det lavere folkelivs historie». Han regnes som grunnleggeren av faget sosiologi i Norge.

I studietiden fattet Sundt interesse for historie, og fikk i 1849 et stipend for å studere kirkehistorie. I mellomtiden hadde interessene hans tatt nye veier, og han begynte å utforske romanifolket. I 1850 utkom den omfattende Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge. I sluttkapitlet skisserer han et program for det nye samfunnsfaget. Blant hans videre arbeider utmerker blant annet Sædeligheds-Tilstanden i Norge (1857) og Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge (1862) seg.

Omstreiferplagen og fattigdomsproblemet var omfattet med stor interesse fra det offentlige på denne tiden. Sundt ble tilsatt som forsker og utreder under Kirkedepartementet, og mottok ekstraordinært stipend fra Stortinget mellom 1851 og 1869 til sitt studium av «almuesfolk» og «den fattigste og råeste klasse». I disse årene leverte han en lang rekke verk om ulike sider ved det norske samfunnet. I tillegg publiserte han artikler i Folkevennen. Arbeidene var dels offentlig pålagt, dels initiert av Sundt selv.

Eilert Sundt er far til Einar Sundt.

Liv[rediger | rediger kilde]

Eilert Sundt ble født i Farsund av god borgerlig slekt, men med elendig økonomi. Faren var skipsfører, senere postekspeditør, moren Karen Drejer omtales som et praktisk og intelligent menneske. Av 13 søsken levde bare 9 opp. Det skal ha vært moren Karen som ordnet det slik at Eilert gikk latinskolen i Stavanger og ble student i 1835. Eilert Sundt fikk toppkarakter på alle eksamener. Hans nær omgangskrets besto blant annet av Hartvig Nissen, Henrik Wergeland, Marcus Monrad og Ole Jacob Broch. Sundt var en ivrig taler og holdt tale ved Henrik Wergelands grav høsten 1845.[1]

Vitenskapelig metode[rediger | rediger kilde]

Hos Sundt lå et evolusjonistisk syn på kulturen til grunn for utforskingen av det norske samfunnet. Han mente at alle samfunn utviklet seg fra et primitivt mot et stadig mer fremskredent stadium. For ham var det åpenbart at både minoriteter som romanifolket og almuen ennå levde på et mer primitivt nivå, og at det var maktpåliggende å hjelpe disse frem til en høyere moralsk og materiell standard. Sundt hadde likevel blikk for de verdiene som han fant i folket, og var som mange i sin nasjonalromantiske samtid opptatt av å utforske den norske nasjonalkarakteren.

Sundt sto således med ett ben i den (nasjonal)romantiske og ett i den rasjonalistiske leir. Han var vel kjent med samtidig europeisk samfunnsfilosofi, og kan godt betraktes som positivist, idet han med naturvitenskapene som forbilde hadde en ambisjon om en totalforståelse av kulturen og samfunnet. Av eldre forbilder kan nevnes rasjonalistiske prester fra 1700-tallet, for eksempel Thomas von Westen, og forfattere av topografiske beskrivelser fra samme tid, for eksempel Hans Strøm.

I forhold til tidligere samfunnsbeskrivelser nådde Sundt et langt skritt videre med sin kombinasjon av kvantitative og kvalitative metoder. Han gjorde for eksempel bruk av statistikk i et omfang som tidligere ikke var kjent i Norge.

En kan merke en utvikling hos Sundt fra å bruke borger- og embetsmannskulturen som målestokk på folkekulturen, til i økende grad å ville forstå den på dens egne premisser. I begynnelsen arbeidet han ut fra en moralistisk hypotese, der han ser moralsk lettsinn som årsak til fattigdom. Etter hvert legger han mer vekt på samfunnsmessige årsaker, og er villig til å se på folkelige moralbegreper og fenomener som nattefrieri og barn utenfor ekteskap i lys av økonomi og byggeskikk.

I feltarbeidet la Sundt vekt på samtalen. I møte med informantene prøvde han å legge opp til mest mulig naturlige samværssituasjoner, og han oppfordra derfor ofte til sang og spill som en inngang til fortrolig og uforstilt samtale.

Han noterte stikkord på en blokk, og renskrev notatene i standardisert embetsmannsstil etterpå. Selv om dialekt og folkelige uttrykk er renset vekk i den ferdige fremstillingen, kan en si at dialogformen er bevart. Sundt fører i verkene sine en samtale med seg selv og med leseren, og de erkjennelsene han kommer fram til under forskningsarbeidet og skriveprosessen gjengis i lange tekstpassasjer. Dessuten er teksten spekket med små sidehistorier om hvordan han kommer i kontakt med informantene, og ofte også informantenes livshistorie.

Politisk syn[rediger | rediger kilde]

Eilert Sundt var trygt forankret i embetsmannskulturen. Han betraktet samfunnet ut fra en harmonimodell, der forsoning mellom klassene var det høyeste mål. Han så det som sin misjon «at utbrede lys og stifte fred i samfunnet». Opplysning og kommunikasjon mellom stendene skulle dels skape forståelse for allmuens kår blant de bedrestilte, dels skjerpe allmuens sans for lov og rett og god moral. Sundt stiftet bl.a. Oslo Arbeidersamfunn. For øvrig deltok han i liten grad i den politiske debatten, og kom med få konkrete forslag til reformer. Selv fikk han verken ur eller stemmerett før han som eldre mann ble sogneprest på Eidsvoll.[2]

I «Norsk Folkeblad» ble han fremstilt som radikal, en «udpræget Fremskridtsmand», en fremstilling som kan ha vært motivert av anklager om at Sundt var det motsatt av fremskrittsmann. I Stortinget 1866 fikk Sundt Sverdrup og bøndene mot seg og han mistet sin årlige bevilgning i 1869. Marcus Monrad, Sundts venn fra ungdommen, mente at Sundt ikke var politisk interessert, at Sundts arbeid lå utenfor den politiske sfære. Sundt var en ivrig skandinavist og tok blant annet initativ til å samle inn dialektprøver. Han ble en forgrunnsfigur i patriotkretsen på 1840-tallet.[1]

Verker[rediger | rediger kilde]

Tittelbladet på Eilert Sundts "Sædelighedstilstanden i Norge" fra 1857.
  • 1852 Fante- eller Landstrygerfolket i Norge
  • 1855 Om dødeligheden i Norge
  • 1855 Om giftermål i Norge
  • 1857 Sædeligheds-Tilstanden i Norge
  • 1864 Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge
  • 1866 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Tredie Beretning
  • 1858 Om Røros og Omegn
  • 1858 Om Piperviken og Rusløkbakken
  • 1859 Om Ædrueligheds-tilstanden i Norge
  • 1859 Harham – Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne
  • 1861-1864 På havet
  • 1862 Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge
  • 1867-1868 Om Husfliden i Norge
  • 1869 Om Renligheds-stellet i Norge
  • 1870 Om Fattigforholdene i Christiania
  • 1873 Om Huslivet i Norge

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Seip, Anne-Lise (1983): Eilert Sundt. Fire studier. Oslo: Universitetsforlaget.
  2. ^ Karl Brodersen, s. 111

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bodil Stenseth: Eilert Sundt og det Norge han fant, 2000
  • Karl Brodersen: «Kunstens kår», Frisprog – mer enn ord, Riksmålsforbundet, Oslo 2003, ISBN 82-7050-055-0
  • H.O.Christophersen: Eilert Sundt. En dikter i kjensgjerninger., Gyldendal. Oslo 1962.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]