Sveitserstil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Villa Fridheim, som nå er i bruk som «Eventyrmuseet Villa Friedheim», viser den siste fasen i utviklingen, som også blir omtalt som «eventyrarkitektur». Bygningen er tegnet av arkitekt Herman Major Backer

Sveitserstil er en stilart som var fremherskende i nordeuropeisk trearkitektur fra ca. 1840 til ca. 1920. I Europa dateres den til perioden 18301890, i Danmark 18401900. I denne stilen ble det bygget villaer, arbeiderboliger, stasjonsbygninger, turisthoteller, landbruksbygninger og mye mer. Karakteristisk for sveitserstilen er store takutstikk, fremheving av gavler og konstruktive ledd som arkitektoniske elementer, rikt utskårne ornamenter og listverk, høye grunnmurer og maling i treimiterende farger.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fra interiøret i Villa Fridheim.

Sveitserstilperioden i Norge inntraff samtidig med nasjonalromantikken og ved innledningen til en oppgangstid for seilskutefart, skipsbygging, industri og handel. De fleste hus ble fortsatt bygget i trekonstruksjoner, men etter nye arkitekturidealer. Til tross for at sveitserstilen hadde utspring i Tyskland og var inspirert av folkelig byggeskikk i alpelandene, ble den ønsket velkommen i Norge som et redskap i nasjonsbyggingens tjeneste. Fordi den brøt med det klassistiske formspråket basert på forbilder i murverk som hadde dominert norsk trearkitektur, oppfattet man sveitsestilen som et utgangspunkt for utvikling av en «nasjonal trestil».

Sveitserstilens dekorative elementer ble for det meste fremstilt håndverksmessig, med løvsagen som et viktig verktøy. Fra omkring 1860 kunne dampsager og høvlerier levere pløyd og profilert panel i standard dimensjoner, og etterhvert kunne trelastbedriftene rasjonalisere produksjonen av bygningsdeler med innfløkt, ressurskrevende dekor. Dette gjorde det også mulig å serieprodusere bygningsdeler, og mot slutten av perioden ble det etablert tre fabrikker for produksjon av ferdighus som katalogvarer, basert på plankelaft.

Stilen oppsto i Tyskland under inspirasjon fra Alpene, hvor arkitektene fant vakre fjellandskap og en byggeskikk med rike utskjæringer som egnet seg som forbilde for en ny trearkitektur. Disse egenskapene gjorde at sveitserstilen også ble oppfattet som vel egnet for norske forhold, og den ble raskt importert til Norge og etterhvert fornorsket. Mange arkitekter ble utdannet ved tyske universiteter og fikk med seg kunnskap om den nye trestilen. Det ble også foretatt studiereiser til Østerrike, Sveits og Italia for å studere bebyggelsen.

De første bygningene i Norge[rediger | rediger kilde]

Gardens vaktstue ved Slottet i Oslo, tegnet av Linstow
Ole Bulls villa på Valestrand i sveitserstil, tegnet av Georg Andreas Bull
Villa «Fagertun» på Kalfaret i Bergen. Det spesielle er at villaen har to etasjer og en loftsetasje. Oppført for Lyder Nicolaysen ca. 1860
Villa for Georg Gade, tegnet av arkitekt Thrap-Meyer i 1868
Gades villa sett fra hagen
Albert Grans villa fra 1872 ved foten av Kalfarbakken, tegnet av Peter Andreas Blix
Villa fra 1873 på Kalfaret i Bergen for Hans Gran, tegnet av Peter Andreas Blix
Krøderen stasjon fra 1872 Arkitekt Georg Andreas Bull
Stjørdal stasjon er tegnet av Arkitekt Paul Due
Hotel Mundal i Fjærland, tegnet av Peter Andreas Blix
Kviknes Hotel i Balestrand, tegnet av Franz Wilhelm Schiertz
«Lilleodden». Colin Archers hjem som voksen

I Norge ble sveitserstilen introdusert av arkitekt Linstow, som mente at den dominerende nyklassisismen med et formspråk hentet fra steinarkitekturen egnet seg dårlig for norske trehus. Derfor mente han at det var behov for en ny byggestil for små trehus. Denne kunne ta utgangspunkt i de tradisjonelle trehusene på landsbygden. Han fant likheter mellom disse og byggemåten i det bayerske høylandet. Dette inspirerte ham til å ta i bruk den nye tyske trestilen til bygninger som ikke var rene kopier av disse forbildene, men som var mer forfinet. Gardens vaktbygning ved Slottet i Oslo, Henrik Wergelands nærliggende villa Grotten og Linstows egen bolig i Wergelandsveien var noen av de første bygningene i denne stilen.

Linstow laget også typetegninger for arbeiderboliger som kunne serieproduses.[1][2]

Eilert Sundt[rediger | rediger kilde]

Nicolailøkken, også kalt Voldeløkken, i Geitmyrsveien, Oslo, oppført 1836, veranda og balkong fra 1918/1932

En talsmann for denne byggemåten var også Eilert Sundt. Han reiste rundt på landsbygden og studerte boforholdene og byggeskikken og mente at om bøndene begynte å bygge i denne stilen, ville de få inn mer lys og luft og dermed sunnere boliger. Han omtalte som eksempel til etterfølgelse det nylig oppførte våningshuset på gården Hoff i Aker.

Sundt skriver i 1862 i boken «Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge» om:

...de såkaldte sveitser-huse, som i de senere år ere byggede på nogle af bymændenes løkker. Det ser ud, som om disse fra hovedstadens architekter udgåede sveitser-huse (jeg veed ikke, hvorvidt dette egentlig er det rette navn, men publikum kalder dem så) skulde blive de toneangivende huse her til lands[3]

Han tror også at husene vil bli spredt over hele landet, noe han fikk rett i.

Således kan jeg, som sagt, tænke mig, at den såkaldte sveitser-stil vil komme til at gå som en mode gjennem bygderne, til anerkjendelse af architekternes overlegenhed.[3]

Han mener videre at bygningene er et fremskritt:

Det er et af de mangfoldige fremskridt, som nutiden kan glæde sig ved også i vort Norge, at vi have fået imellem os en klasse af architekter, kunstnerisk uddannede bygmestere, hvis fag og hvis ære det er at bygge huse, som fortjene at tages til model og mønster alt landet over, hensigtsmæssige, hyggelige, vakkre. Men det er en naturlig forventning, at den sande bygmester vil bruge sin kunst til at udvikle og forædle landets tidligere og så at sige naturlig opvoxede bygnings-skik, og derfor må det ialfald vække opmærksomhed, at den træbygnings-stil, som nu udgår fra architekternes tegne-bord, i visse dele adskiller sig fra den gamle norske måde og derfor, som anført, af mængden sædvanlig betegnes sveitser-huse. Er det architekternes skyld, som ikke have givet større agt på den norske bygnings-skik? Eller er det så, at denne i sig selv er for arm, så altså en fremmed må plantes ind?[3]

Men som det fremgår av siste del av sitatet var han også bekymret for at den gamle norske byggemåten skulle gå tapt, og ønsket at arkitektene skulle videreutvikle denne.

Utforming av bygningene[rediger | rediger kilde]

Til å begynne med hadde sveitserstilshusene en symmetrisk grunnplan, ofte en korsplan med veranda på midten. Men etterhvert ble en asymmetrisk grunnplan og bygningsmasse vanligere. Opprinnelig var takvinkelen lav, men den ble etterhvert økt for å få loft med større romhøyde og mulighet for store vinduer som ga mer lys og luft i rommene.

Det dekorative utstyret gjør at en lett kjenner igjen stilen. Det relativt glatte pløyde panelet var beriket med forseggjorte border og listverk, friser og prydverk satt inn under takkantene, rundt vinduene eller i gesimsbånd på fasadene. Med sveitserstilen fulgte også karakteristiske farger som brøt med eldre tradisjon. Fargeprøver tatt fra fasader viser at det var vanlig med tre farger, én hovedfarge og to andre for å markere detaljer. Hvitt ble etterhvert en dominerende farge, også i bygdene, og dette forandret kulturlandskapet, der våningshusene tidligere hadde vært umalte eller malt med jordfarger.

Karakteristiske kjennetegn ved sveitserstilen[rediger | rediger kilde]

  • Fremheving av byggematerialet og treets egenskaper, men ofte i form av utenpålagt listverk og treimiterende farger
  • Detaljert dekor med løvsagutskjæringer
  • Høy grunnmur og høye krysspostvinduer
  • Stor takhøyde i rommene
  • Store takutstikk som skulle beskytte de kunstferdige utskårne detaljene mot vær og vind
  • Fremspringende gavler med løvsagarbeider eller annen dekor
  • Glassverandaer, altaner, gavlkvister og et rikt dekorativt utvendig listverk som understrekes med kontrasterende farger
  • Farget og mønstret glass, særlig i ytterdører og glassverandaer
  • Konstruktive ledd som stolper, bjelker og sperrer ble fremhevet, ofte også fargemessig
  • Ofte spir og tårn
  • Etasjebånd

Kritikk av sveitserstilen[rediger | rediger kilde]

Eilert Sundt hadde ikke bare vært en talsmann for sveitserstilen; han hadde også vært bekymret for hvordan det skulle gå med den norske byggeskikken.

Arkitekt Herman Major Schirmer mente at tre som byggemateriale hadde et potensial, men han oppfordret unge arkitekter til å reise rundt på bygdene og studere den gamle byggemåten for så å nyttiggjøre seg denne. Arkitekt Frederik Ludvig Konow Lund gikk videre og mente at hus skulle bygges etter en praktisk plan og uten kruseduller, påklinte ornamenter og innførte fremmede påhitt.

Toneangivende arkitekter etter forrige århundreskifte fulgte oppfordringene fra Schirmer og andre talsmenn om å utvikle en mer nasjonalt forankret trearkitektur. Sveitserstilen ble nokså snart etter 1900 forlatt av arkitektene etter et mellomspill med en viss interesse for dragestil og jugendstil. Arkitektkonkurransen i 1907 om KongevillaenVoksenkollen ved Kristiania ble gjennombruddet for en ny nasjonalromantisk arkitektur med forbilder i 1700-årenes panelarkitektur og innlandsbygdenes laftehus. Særlig annenpremieutkastet av arkitektene Ole Sverre og Arnstein Arneberg ble retningsgivende. Men i folkelig byggeskikk fortsatte sveitserstilen å gjøre seg gjeldende helt til omkring 1920.

Bygningstyper[rediger | rediger kilde]

Sveitserstilen ble brukt i mange bygningstyper. Til å begynne med ble stilen brukt for hus i landlige omgivelser, men den ble også spredt via jernbanearkitekturen. Veinettet ble utbygget, og nye dampskip satt inn i rutetrafikk. Mot slutten av 1800-årene økte turisttrafikken voldsomt. Dette gjorde at det ble behov for å bygge nye hoteller.

Villaer[rediger | rediger kilde]

Grotten, tegnet for Henrik Wergeland av arkitekt Linstow, var et av de første eksempler på en byvilla i sveitserstil. Den ble oppført over en kunstig grotte, laget ved å bygge et hvelv med spissbuet åpning over et steinbrudd. Huset av panelt lafteverk har saltak med stort takskjegg. I tillegg til Grotten tegnet Linstow en vaktbygning for Garden, en forvalterbolig og tre portnerboliger i den nye trestilen.

I Bergen ble det bygget en del trevillaer i 1870-årene: Albert Grans villa fra 1872 ved foten av Kalfarbakken og Hans Grans villa fra 1873 på toppen av bakken var tegnet av Peter Andreas Blix. Bygningene har gavler og karnapper og gir en tett, massiv virkning. Opprinnelig var de malt i en okerfarge med dypbrun beising.

En litt større villa ble oppført for Georg Gade av arkitekt Thrap-Meyer i 1868. Dette er en karakteristisk villatype med to gavler. Den ligger i en stor hage med lysthus.

Det ble også bygget staselige bygninger i sveitserstil på mange av storgårdene og da spesielt langs Glommavassdraget. Hovedbygningen på Melgården i Østerdalen ble oppført for godseier T.N. Mykleby av arkitekt Nestor Georgius Thomassen i 1877.

Hovedbygningen på Melgården

Jernbanearkitektur[rediger | rediger kilde]

Sveitserstilen ble brukt på en rekke nye stasjonsbygninger etterhvert som jernbanenettet i Norge ble bygget ut i de årene stilen var på sitt mest dominerende. Jernbanestasjonene ble sett på som et uttrykk for statsmaktens synlige nærvær i bygdene, og man ønsket derfor en arkitektur som var av en så god kvalitet at den norske stat kunne være bekjent av den. Stasjonsbygningene hadde venterom for de reisende med toaletter, og de kunne ha beboelsesrom for betjeningen og for stasjonsmesteren og hans familie. Større stasjonsbygninger kunne også ha kafé eller restaurant.

Jernbanearkitekter som arbeidet i sveitserstil var Georg Andreas Bull, statsbanenes arkitekt fra 1863 til 1872. Han ble etterfulgt av Conrad Balthazar Lange som arbeidet med jernbanearkitektur i årene 18781883. Paul Due, som var ansatt i statsbanene fra 1891 til 1910, produserte om lag 2000 bygningstegninger.

Utbredelsen av sveitserstil i jernbanens bygninger gjorde at den ble spredt utover i landet og levde videre der til langt ut på 1900-tallet.

Hoteller[rediger | rediger kilde]

Det ble reist en rekke nye hoteller i perioden. I begynnelsen ble eldre skysstasjoner påbygget i sveitserstil for å skaffe husrom til den økende turistflommen.

Ved nybygg prøvde en å utvikle en ny typologi. Den eldste gruppen fra 1880-årene hadde en rektangulær bygning med sadeltak, inngang på midten av den lengste fasaden, og en gjennomgående gang i bygningens lengderetning med værelser på begge sider. Etter hvert tilføyde man en overbygget veranda på langsiden.

Neste fase i utviklingen ga seg utslag i en tverrakse midt i bygningskroppen, og en større veranda. Senere kom to tverrakser, begge med verandaer, og disse behøvde ikke å være symmetriske. Ofte kunne den ene gavlen være bredere eller ha en brattere takvinkel enn den andre. Dette ble gjort for å få variasjon i fasaden.

Fleischers hotell på Voss åpnet i 1889 og var i sveiterstil, tegnet av arkitekt Peter Andreas Blix. Han tegnet også Hotel Mundal i Fjærland. Dette hotellet er også av tre i en blanding av sveitser- og dragestil med rundt tårn og veranda.

Dalen Hotel, tegnet av arkitekt Haldor Larsen Børve, ble oppført i 1894, også det i en blanding av sveiter- og dragestil.

En av Norges største trebygninger er Kviknes Hotel i Balestrand fra 1894, tegnet av Franz Wilhelm Schiertz, også det i en blandingstil. Dette finner vi også i Villa Fridheim i Krødsherad, oppført i årene 18901892 etter tegninger av arkitekt Herman Major Backer. Denne bygningen var opprinnelig en villa, men ble seinere brukt som hotell.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stilarter-Sveitserstil Skrevet av kunsthistoriker Marianne Nielsen «Hustypen og stilen lå også godt til rette for serieproduksjon. Maskiner og elektriske sager gjorde det mulig til en viss grad å masseprodusere deler av de ressurskrevende dekorative elementene som stilen krevde.»
  2. ^ Opplysninger om arkitekt Linstows sosiale engasjement og hans typetegninger for en arbeiderfamilie fra 1851 finnes i Gunnarsjaa 2006 s 269
  3. ^ a b c Om byggeskikken på landet

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ahmer, Carolyn; Bergenskolen som et nasjonalt fenomen – og et bidrag til den internasjonale Arts and Crafts-bevegelsen, Doktoravhandling ved NTNU 2004 ISBN 82-471-6395-0
  • Aslaksby, Truls; «Den nye træstilen» i Fortidsvern nr. 1, 1984
  • Drange, Tore, Aanensen, Hans Olaf, Brænne, Jon; Gamle trehus – historikk, reparasjon og vedlikehold, Universitetsforlaget 1992. ISBN 82-00-21389-7
  • Eldal, Jens Christian; Historisme i tre, «Sveitserstil», byggeskikks-romantikk og nasjonal egenart i europeisk og norsk trearkitektur på 1800-tallet, Oslo 1997 ISBN 82-00-12982-9
  • Gunnarsjaa, Arne; Norges arkitekturhistorie, Oslo 2006, ISBN 82-7935-127-2
  • Hamran, Ruth; «Sveitser-Huse» i Fortidsvern nr.1, 1984
  • Nordhagen, Per Jonas; En storby i miniatyr, Bergens bygningsverden 1850—1916, Trondheim 2006, ISBN 82-519-2154-6
  • Sundt, Eilert; Om renligheds-stellet i Norge, Christiania 1869
  • Sundt, Eilert;Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge, Christiania 1862
  • Tschudi-Madsen, Stephan; «Veien hjem. Norsk arkitektur 1870-1914» i Norges kunsthistorie bind 5 s.7-108 Oslo 1981 ISBN 82-05-12269-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sveitserstil – bilder, video eller lyd