Morgenbladet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Morgenbladet
Morgenbladet logo.png
Type Ukeavis
Format Tabloidformat
Grunnlagt 1. januar 1819
Pris 35 kr (løssalg)
Eiere Forlagskonsult, Fritt Ord
Utgiver Morgenbladet A/S
Ansvarlig redaktør Anna B. Jenssen
Politisk Uavhengig, tidligere konservativ
Opplag 29 337 (2013)
Hovedkvarter Karl Johans gate 25,
0159 Oslo

Morgenbladet er en riksdekkende avis som utgis hver fredag i Oslo. Avisen har som mål å være en uavhengig stemme i den offentlige debatten og konsentrerer seg hovedsakelig rundt temaene kultur, medier, forskning, politikk, kunst og litteratur.

Avisen har hatt en turbulent historie. Morgenbladet ble utgitt første gang den 1. januar 1819, og den regnes som Norges første dagsavis og ble regnet som en av landets fremste konservative aviser i konkurranse med Aftenposten, en konkurranse Morgenbladet etterhvert tapte, blant annet fordi den ble stanset under andre verdenskrig. Etter mange år med økonomiske vanskeligheter har opplagene til avisen økt de siste årene. Den eies i dag av Forlagskonsult og Fritt Ord. Ansvarlig redaktør fra 2003 til 2012 var Alf van der Hagen. Høsten 2012 overtok Anna B. Jenssen ledelsen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Forsiden den 2. januar 1820.
Kommentaren som angrep Wergeland, sannsynligvis skrevet av redaktør Stabell.
Christian Friele gjorde avisen til norske konservatives hovedorgan.
C.J. Hambro var sjefredaktør under og etter første verdenskrig.

Etablering og gjennombrudd[rediger | rediger kilde]

Ideen til avisen kom fra boktrykker Niels Wulfsberg, også kalt «Norges første avisentrepenør», og planen for den nye avisen ble utarbeidet gjennom et «prospectus» av Wulfsberg i 1818. Wulfsberg sto bak den første utgaven av Morgenbladet, som ble utgitt den 1. januar 1819, hvilket gjør avisen til Norges første dagsavis og generelt en av Norges aller eldste aviser. Wulfsberg utgav til tross for at enkelte krefter mente at man hadde nok aviser i landet. Morgenbladet utkom samtidig med aviser som Nationalbladet, Drammens Tidende, Budstikken og Rigstidende. Avisen kom med undertittelen «En daglig Avis af alle Slags Indhold» og ble trykket av det Wulfbergske Boktrykkeri under faktor Rasmus Hviid. Avisens opprinnelige format var 20 x 20 cm, mindre enn dagens tabloidformat, og bestod av fire sider.[1] Dette formatet ble beholdt i 17 år.

Gjennombruddet for Morgenbladet kom trolig i mai 1819 under en brann på de viktige planketomtene i Christiania. Brannen varte i flere døgn, og dette førte til et økt behov for nyhetsmeddelelser. I 1821 ble Wulfsberg avisens første stortingskorrespondent. Referater fra Stortinget var noe nytt i norske aviser, og Wulfsbergs innsats førte til en økning i leserskaren under stortingssesjonen. Samme år trakk Wulfsberg seg som redaktør for avisen.

Trykkeren Rasmus Hviid overtok styringen av avisen sammen med sin trolovede, velbeslåtte Else Marie Ring, og de to klarte sammen å unngå at avisen gikk konkurs. Utover 1820-årene ble Morgenbladet ansett som en av Norges viktigste aviser, og avisen markerte seg med blant annet sterke meninger om konstitusjonen med Sverige, en beklagelse av at Stortinget ikke feiret grunnlovsdagen den 17. mai 1829 og ved å trykke den svært kontroversielle forfatterinnen Germaine de Staël.[1]

Opposisjonskongen Stabell[rediger | rediger kilde]

I 1831 fikk avisen Norges første redaktør som førte en langsiktig politisk linje, nemlig Adolf Bredo Stabell, som hadde en fortid som jurist. Med inspirasjon fra utlandet innførte Stabell skrivingen av en lederartikkel i avisen, og i løpet av få år innførte han en mer moderne balanse mellom nyheter, kommentarer, debatt og annonser. Stabell ble avisens stemme utad, og han måtte etterhvert avfinne seg med å bli kalt «Opposisjonskongen» på grunn av sitt ståsted i spissen for den liberale opposisjonen i Norge. Stabell brukte Grunnloven som avisens manifest for dens liberale ståsted. Dette førte til at avisen Den Constitutionelle ble skapt som en mer regjeringsvennlig konkurrent. De to avisene var hyppig uenige, særlig med hensyn til dikterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven, om enn synspunktene på de to varierte i avisene. Stabell fikk Ludvig Kristensen Daa inn i avisen som medarbeider i 1841. Samme år hadde Morgenbladet, som til da hadde nytt godt av Wergelands bidrag i avisen, en stor disputt med Wergeland, blant annet på grunn av uenighet mellom Wergeland og Daa. Det medførte at avisen først nektet Wergeland spalteplass, for så å anklage ham for å være upassende som biskop fordi han var «opirret og i slet Lune», og at Wergeland, etter å ha forfattet «Mig Selv», kuttet samarbeid i en treårsperiode. Diktet ble innsendt til avisen, men returnert av Stabell.[1] Gjennom sitt politiske ståsted og uavhengighetsideal i Morgenbladet, ble Stabell en av de fremste bidragsyterne til utformingen av den norske redaktørrollen.

Konservativt hovedorgan[rediger | rediger kilde]

I 1857 ble Christian Friele ansatt som sjefredaktør. Arne Garborg beskrev han som «stiv, stram, med Flossen i Nakken og Brillur paa Nasa …»[2] Friele var beryktet for sin sarkasme, og han kunne avskrive presteskapet som «geistlig lutefisk» og navngitte stortingsmenn som «komplette nulliteter».[1] Under Friele ble Morgenbladet utviklet til å være de konservatives hovedorgan i Norge. Som sjefredaktør hadde han stor innflytelse på hvilke Høyre-menn som ble valgt fra Christiania. Friele hev seg inn i den politiske striden mellom Høyre og Venstre med all kraft, og han kunne føre en meget skarp penn. Motstanderne omtalte ham gjerne som «ubarmhjertig» eller «grusom», og Fredrik Stang mente at han hadde mye til felles med den sarkastiske Welhaven, som også var fra Bergen.[3] Fra 1885 utkom avisen med både morgen- og aftenutgave, og etterhvert utkom den også stadig oftere med flere utgaver av hvert nummer.

Sitat Morgenbladet er det blad, hvor Wergeland og Welhaven, Bjørnson og Jonas Lie så sine første ting paa prent, hvor Vinje blev indført i litteraturen og Ibsen indførte sit syn paa teatret. Sitat
– Sjefredaktør C.J. Hambro ved avisens 100-årsjubileum i 1919.[1]

I 1894 ble Friele avløst av Nils Vogt, og han ble i sin tur etterfulgt av C.J. Hambro i 1913. Samme år kom avisen igjen ut i nytt format, og Hambro fortsatte som svært produktiv litteraturanmelder og leder av avisens litteraturavdeling frem til andre verdenskrig, skjønt han ble avløst som sjefredaktør av Olaf Gjærløw i 1920. I 1928 dukket Johan Borgen opp i avisen under signaturen «Mumle Gaasegg». I 1934 tok avisen over idrettsprisen Idrettsbladets Gullmedalje og endret navnet til «Morgenbladets Gullmedalje». Denne prisen ble etter hvert regnet som en av de mest prestisjefulle prisene i norsk idrett. I 1997 tok Aftenposten over prisen og endret navnet til «Aftenpostens Gullmedalje».

Fallende betydning[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig inntok Morgenbladet en fast holdning under sjefredaktørene Olaf Gjærløw og Fredrik Ramm. I 1941 ble sjefredaktørene sittende i tysk fangenskap, og i april 1943 ble avisen, da redigert av Rolv Werner Erichsen, stanset av den tyske okkupasjonsmakten. I 1945 kom Gjærløw tilbake som sjefredaktør i en fireårsperiode. Opplagsutviklingen etter krigen var negativ, for mens avisen før krigen hadde vært en av landets store konservative aviser, hadde den tvungne stansen under krigen gitt konkurrenten Aftenposten, som fikk utkomme under hele krigen, et stort forsprang.

Avisen var et av de viktigste fora for norsk antroposofi i 1940-, 1950- og 1960-årene, særlig i de periodene Øistein Parmann og Erik Egeland var avisens kulturredaktører. Niels Chr. Geelmuyden har ment at «det ekte og opprinnelige Morgenblad gikk egentlig dukken i 1972, da Erik Egeland og hans enestående kulturredaksjon til dels ble avskjediget og til dels frosset ut.»[1] I 1950-årene stod kampen mot samnorsk, sosialisme og kulturradikalisme sentralt i Morgenbladet, og da avisen oppfordret til lovbrudd i anledning kampen mot samnorsken sa sosialisten Trygve Bull: «For første gang på 105 år går Morgenbladet inn for revolusjon.»[1]

I 1963 ble Birger Kildal erstattet med Christian Christensen som sjefredaktør, til protester fra både avismedarbeidere, tre styremedlemmer og Rolf Stranger (som trakk seg som ordfører i representantskapet).[4] Man håpte at Christensen skulle forbedre avisens vanskelige økonomi, noe han ikke klarte.[4] Som sjefredaktør ble Christensen kjent under signaturen «C.C.» og fikk også fast spalteplass i Dagbladet.[4] Avisens fremtoning i denne perioden har av Roald Helgheim blitt beskrevet som reaksjonær.[5] Journalist Odd Eidem konkluderte med at «Morgenbladet er eneste bevis på et liv etter døden.»[4] I 1982 trakk Christensen seg som sjefredaktør, og året etter ble Morgenbladet overtatt av stiftelsen Libertas, etter mange år med økonomiske problemer og nedgang i opplagstallet.

Tidligere sjefredaktør Hans Geelmuyden i 2008.

Libertas solgte avisen til forretningsmannen og Fremskrittsparti-politikeren Hroar Hansen i 1987. Hansen ansatte Hans Geelmuyden som sjefredaktør, og avisen ble definert som en uavhengig nyhets- og kommentaravis. Ved tiltredelsen uttalte Geelmuyden at Morgenbladet skulle bli høyresidens svar på Dagbladet og samtidig fortsette sin seriøse linje.[6] Formatet ble lagt om fra fullformat til tabloid. Allerede i 1988 trakk Geelmuyden og det meste av redaksjonen seg etter konflikter med eieren om avisens redaksjonelle profil. Det ble innsatt en ny redaksjonell ledelse med Hansen selv som ansvarlig redaktør, og avisen endret politisk plattform i retning liberalismen og nærmet seg Fremskrittspartiet.

Fornyelse og vekst[rediger | rediger kilde]

Hroar Hansen solgte Morgenbladet til IT-gründeren Truls Lie i 1993, og Lie, som også tok over som ansvarlig redaktør, utviklet avisen til en uavhengig kultur- og kommentaravis. Avisen utkom etterhvert som ukeavis, og formatet ble endret tilbake til fullformat. I denne tiden fikk avisen også en liberal-radikal og intellektuell profil.[7] I likhet med Hroar Hansen opplevde også Truls Lie sterke konflikter med de ansatte i avisen i sin periode som eier, hvilket førte til at han i 2003 valgte å selge avisen og trekke seg som ansvarlig redaktør.[8]

Morgenbladet A/S ble i 2003 kjøpt opp av Dagsavisen, stiftelsen Fritt Ord og Forlagskonsult (Bjørn Smith-Simonsen) i fellesskap, og Alf van der Hagen ble ansatt som ny ansvarlig redaktør. Samtidig ble formatet lagt om fra fullformat til tabloid igjen. Dagsavisen ble kjøpt ut av Fritt Ord og Forlagskonsult i 2008. De nåværende eierne og redaksjonen har utviklet avisen til en ukentlig kultur- og kommentaravis med sterkt økende opplag gjennom 2000-tallet. I tråd med denne profilen har avisen initiert kanonkåringer som «Morgenbladets 12 viktigste kunstverk» (2005), «Morgenbladets 12 viktigste byggverk» (2007) fra etterkrigstiden. Musikkrangeringen «Morgenbladet topp 100» for norske plater ble presentert i 2011, og i 2012 hadde de en artikkelserie hvor landets ti fremste forskere under 40 år ble kåret.

Undersøkelser viser at Morgenbladets lesere i all hovedsak er høyt utdannet, ansatt innen akademia, i departementer eller innenfor kulturlivet, bosatt i landets fem største byer,[9] mens over halvparten er under 40 år.[10]

Ansvarlige redaktører[rediger | rediger kilde]

Opplagstall[rediger | rediger kilde]

Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:[11]

  • 1999: 5 720
  • 2000: 6 021
  • 2001: 6 746
  • 2002: 7 229
  • 2003: 8 255
  • 2004: 11 608
  • 2005: 13 870
  • 2006: 15 720
  • 2007: 18 735
  • 2008: 21 560
  • 2009: 22 808
  • 2010: 23 637
  • 2011: 26 365
  • 2012: 28 605
  • 2012: 29 337
Utviklingen i nettoopplag for Morgenbladet siden 1999.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g «Morgenbladets historie». Morgenbladet. 14. mai 2011. 
  2. ^ Arne Garborg (1890). Kolbotnbrev. Bergen: Mons Litleré. s. 83. 
  3. ^ Fredrik Stang (1917). «Friele». Samtiden. 
  4. ^ a b c d Arne Bonde (2000). «Christian Christensen». Norsk biografisk leksikon. 
  5. ^ Roald Helgheim (10. september 1998). «Eit liv etter døden». Dag og Tid (37). 
  6. ^ Arild Rygnestad (12. februar 1987). «Morgenbladet skal bli høyresidens Dagbla'». Aftenposten. 
  7. ^ «Morgenbladet». Store norske leksikon. 
  8. ^ Jon Hustad (11. januar 2003). «Vil selge Morgenbladet». Klassekampen. 
  9. ^ «Morgenbladet doblet på fire år». Mediebedriftenes Landsforening. 1. januar 2007. 
  10. ^ «Holder stø kurs til glede for leserne». Mediebedriftenes Landsforening. 9. september 2008. 
  11. ^ «Opplag- og lesertall for MBLs medlemsaviser». Mediebedriftenes Landsforening. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bastiansen, Henrik G.; Dahl, Hans Fredrik (2003). Norsk Mediehistorie. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-15-00325-7. 
  • Baashuus-Jessen, Nils, red. (1968). Morgenbladet 150 år : 1819–1969. Oslo: Morgenbladets forlag. 
  • Harbitz, Georg P. (1997). Presseglimt. Tromsø: Privat forlag. 
  • Hauge, Yngvar (1963). Morgenbladets historie. Oslo: Morgenbladets forlag. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Morgenbladet – bilder, video eller lyd
Wikisource Wikikilden: Morgenbladet – originaltekst