Embedsmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En embedsmann eller embedskvinne (embetsmann eller embetskvinne), er en person som innehar et embede, noe som i de fleste tilfeller innebærer at vedkommende har en høyere stilling innen administrasjonen i en stat eller visse organisasjoner.

I Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er en embedsmann eller embedskvinne betegnelsen på en person som er utnevnt av Kongen i statsråd til en høyere stilling i statstjenesten. I departementene regnes for eksempel statsansatte fra byråsjef og oppover som embedsmenn. Fast ansatte politijurister og dommere, sorenskrivere og fogder er også embedsmenn. En del stillinger som tidligere var embeder, er i dag gått over til å bli tjenestemannstillinger, for eksempel professor- og prestestillinger. Embedsmenn har vanligvis utdannelse på universitetsnivå. Den årlige publikasjonen Norges statskalender inneholder lister over landets embeds- og tjenestemenn, i tillegg til opplysninger om statlige institusjoner, administrative inndelinger og annet.

I Norges grunnlov nevnes embedsmenn i paragraf 21 og 22. Der skiller en mellom sivile, geistlige og militære embedsmenn. Paragraf 92 angir vilkår for hvem som kan bli utnevnt til statens embeter.

Utnevnelse og avskjedigelse[rediger | rediger kilde]

Embedsmenn blir utnevnt av Kongen i statsråd. Utnevnelsesbrevet kalles bestalling. Embedsmenn skal ifølge Grunnloven avlegge embedsed ved utnevnelsen.

Embedsmenn kan ikke bli forflyttet mot sin vilje, og mange kan bare bli avskjediget etter dom, enten på grunn av straffbare handlinger eller hvis de ikke kan utføre embedsoppgavene sine. Statsråder, embedsmenn i departementene, overøvrighetspersoner (biskoper, fylkesmenn og andre) og høyere offiserer kan imidlertid avsettes uten dom. Alle embedsmenn kan dessuten avskjediges når de når pensjonsalderen. Embedsmenn som får avskjed i nåde, beholder sin embedstittel og rang, unntatt statsråder.

Noen embeder går på åremål, og utløper derfor ved et bestemt tidspunkt.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt var embedsmenn i Norge prester og offiserer. Embedsmannsstanden vokste særlig på 1600- og 1700-tallet. Da var det vanlig med dansker som sivile embedsmenn og tyskere som militære. Familiene deres utgjorde da den sosiale eliten i samfunnet.

I tiden fra 1814 til parlamentarismen ble innført i 1884 hadde embedsmennene en spesielt fremtredende maktposisjon i det norske samfunn. Derfor har historikeren Jens Arup Seip døpt epoken embedsmannsstaten. Andre bruker betegnelsen om det norske samfunnssystemet helt frem til etter 1905.

Under utformingen av Eidsvollsgrunnloven sikret embedsmennene seg vidtgående stillingsvern. Dette ble gjort for å unngå vilkårlig maktbruk fra kongens side, slik det kunne forekomme under eneveldets tid. Embedsmennene ønsket å kunne utføre sin embedsgjerning fritt, uten frykt for å bli kastet. Disse rettighetene består fortsatt. For eksempel må nye embedsmenn utnevnes av Kongen i statsråd og avskjedigelse kan kun skje etter dom.

Professorene ved universitetene var embedsmenn fra 1813 til 1989, slik at hver utnevnelse måtte godkjennes av Kongen i statsråd.

Annen betydning[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen embedsmann har også blitt brukt om tidligere tiders tyske håndverkere i Bergen som hørte til ett av de fem laugene. Ordet kunne også betegne «håndverker med borgerskap» og yrkesmessige rettigheter i en by. I Bibelen er embedsmann dessuten tidvis brukt synonymt med «tjener».

I andre land[rediger | rediger kilde]

Kina[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Mandarin

I det keiserlige Kina var en karrière som embedsmann, såkalt mandarin, åpen for alle som bestod en krevende eksamen med hemmelig sensur.

Embedsmannsstanden i norsk litteratur[rediger | rediger kilde]

Camilla Collett har skildret livet i en norsk embedsmannsfamilie ved midten av 1800-tallet i Amtmandens Døttre (1854–55). Collett har dessuten gitt et bilde av sin egen oppvekst i en prestefamilie på 1830-tallet i sine dagbøker og erindringsbøker. Fra 1870-årene vant realismen frem i norsk litteratur, og et stadig tilbakevendende tema hos de realistiske forfatterne er forholdet mellom bondekulturen og embedskulturen. Den første norske forfatteren som skrev om dette emnet var Kristian Elster d.e., som stammet fra en embedsmannsslekt i Sunnfjord. I romanen Tora Trondal (1879) representeres konflikten ved at Tora Trondal må velge mellom fullmektigen Erik Gran og den bondepregede studenten Hans Ejd. Arne Garborg tok opp emnet i Bondestudentar (1883), om bondestudenten Daniel Braut som til slutt selv blir embedsmann. Aleksander Kielland kom fra en borgerfamilie, og var derfor også i en viss grad fremmed overfor embedsmennene. Forholdet mellom bøndene og presten deres er et av temaene i Sne (1886). Jonas Lie kom i motsetning til Kielland fra et embedsmannsmiljø, og har i Familjen paa Gilje gitt en berømt skildring av en isolert embedsmannsfamilie i en avsides fjelldal på 1840-tallet.[1]

Forholdet mellom embedsmannstanden og bøndene er også et hovedtema i Hans E. Kincks forfatterskap. Kinck, som var sønn av en lege, hadde et ambivalent forhold til bøndene, men han unngikk heller ikke å skildre embedsstandens lyter. I Herman Ek skildrer han en embedsmannssønns oppvekst i Setesdalen, hans studietid i Kristiania og hans forsøk på å industrialisere hjembygden. Konflikten er også skildret i Fru Anny Porse (1900), Præsten (1905) og i hovedverket Sneskavlen brast (1918–19), som skildrer oppløsningen både blant bondestanden og embedsstanden i en vestlandsbygd på 1870-tallet, tiden for «det store hamskiftet» på bygdene.[1]

Tryggve Andersen grep i I cancelliraadens dage (1899) tilbake til de «kondisjonerte» familiene i en hedmarksk bygd i årene før 1814. Hjalmar Christensen var en slektning av Kristian Elster d.e. og stammet i likhet med denne fra en embedsmannsslekt i Sunnfjord. Hans Fogedgaarden er inspirert av I cancelliraadens dage og gir tablåer fra livet på en embedsgård i Sunnfjord gjennom midten av 1800-tallet. I Den gamle bygd (1913) og Den nye bygd (1914) skildrer han hvordan en prestesønn vender seg bort fra slektens embedsmannstradisjoner og blir ingeniør for å følge med i tiden. I Tuntræet (1917) og Demring (1918) vendte han tilbake til opplysningstidens embedsmannsmiljø. Kristian Elster d.y., Kristian d.e.s sønn og Hjalmar Christensens fetter, beskrev embedsmannskulturens nedgang. Av skyggenes slægt (1919) viser hvordan en embedsmannsfamilie på Vestlandet strever med å holde tradisjonene ved hevd, ettersom verden endrer seg omkring den.[1] Skriversønnen Johannes Hage sier: «Å nei, vår tid er forbi. Våre gamle embetsgårder, våre haver, våre stuer, det er alt forbi [...] Vårt kulturarbeid er forbrukt, alt dette med dommer, forhør og barnedåp, det jo ikke så nødvendig, og skal det være, så kan hvem som helst lære seg det; nei det var den gamle embetskultur, slektskulturen, som betød noe». Boken ender med at skriverens barn gifter seg inn i en bonde- og borgerslekter. Et vemodig avskjed med embedsmannskulturen er også Katharina Gjesdahls Porcellænsdukken (1919).

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Thesen (1965).

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Thesen, Rolv: Storfolk og bonde. Oslo: Aschehoug, 1965. Det tredje bindet i serien Diktaren og bygda.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]