Dyreornamentikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Utskjæringene på Urnes stavkirke, er en eldre portal som på midten av 1100-tallet ble benyttet på nytt på den nåværende stavkirken.

Dyreornamentikk er betegnelsen på den alt overveiende typen flatedekkende ornamentikk på jernalderens arkeologiske materiale, hovedsakelig på smykker, men også på større gjenstander, jfr. utsmykningen av Osebergskipet. Motivet består av som oftest meget fortegnede dyr, så omdannede at det er meget vanskelig å identifisere dem med noen dyreart. Karakteristisk er at de flettes sammen med hverandre og seg selv, på samme måte som plantemotivene i rosemaling.

Dyreornamentikk er et vesentlig element innenfor norrøn kunst som preget vikingtiden og den første tiden etter.

Denne ornamentikken ble til på germansk område etter innflytelse fra romersk kunsthåndverk. Fra ca. 400 e. Kr. finnes den på skandinavisk område som innpunslet, temmelig enkel dekor på sølvblikkspenner, den såkalte sösdalastilen. Senere på 400-tallet opptrer dekoren også på støpte gjenstander, i relieff (karveskurd) og med utstrakt bruk av spiralmotiver. Det er nydamstilen, oppkalt etter det store våpenofferfunnet i Nydam mose i Slesvig.

I løpet av 400-tallet går man bort fra de geometriske figurene, og den rene dyrestilen, med nærmest utelukkende dyremotiver, kommer til på slutten av århundret. Det er Salins stil I, oppkalt etter den svenske arkeologen Carl Bernhard Salin, den første som systematiserte den germanske dyreornamentikken. Hans stiler, benevnt I, II og III, tilsvarer grovt sett den framherskende stilretningen i henholdsvis 500-, 600- og 700-tallet.[1]

Vikingtidens stiler innledes med osebergstilen, navngitt etter treskjæringene i Osebergfunnet. Den oppstår på slutten av 700-tallet, og er vanlig til slutten av 800-tallet. Den følges av borrestilen, som har fått navnet etter dekoren på bronsegjenstandene i skipsgraven fra Borre. Denne er i bruk til midten av 900-tallet. Gokstadfunnet (900-905) inneholder gjenstander med borrestil i tillegg til innslag av jellingstil. Denne er navngitt etter sølvbegeret fra storhaugene ved Jelling i Jylland, og oppsto mot slutten av 800-tallet.

Tidslinje for de norrøne dyrestilene.

Jellingstilen var i bruk til midten av 900-tallet, og viser tydelig likhet med den følgende hovedstilen, nemlig mammenstilen. Den er oppkalt etter den sølvinnlagte dekoren på våpenøksen i rikmannsgraven fra Mammen utenfor Viborg på Jylland. Den store runesteinen ved Jelling har dekor i mammenstil. Ringeriksstilen har fått navn etter en gruppe østnorske runesteiner som alle er av rød sandstein fra Ringerike, og dateres til slutten av 900-tallet og fram mot midten av 1000-tallet. Den siste varianten av dyreornamentikk er urnesstilen, oppkalt etter dekoren på den berømte stavkirkeportalen på Urnes kirke i Sogn. Den dateres fra begynnelsen av 1000-tallet, og kan ha vært i bruk et stykke inn i tidlig middelalder, kanskje så sent som etter 1100.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bergljot Solberg, Jernalderen i Norge, Cappelen (2000), s 128-129

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]