Harald Harefot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Harald Harefot
Konge av England
Harald Harefot
Harald Harefot, manuskript 1100-tallet navn2=Harald Knutsson
Regjeringstid England: 12. november 1035 - 17. mars 1040
Født ca. 1015
England
Død 17. mars 1040
Foreldre Knut den store og Ælfgifu
Ektefelle Ælfgifu
Barn Elfwine (illegitim)

Harald Harefot (ca. 101517. mars 1040) var konge av England fra 1035 til 1040. Harald var sønn utenfor ekteskap av Knut den mektige og dennes frille Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton. Som illegitim var ikke Harald, men halvbroren Hardeknut den rettmessige arvingen til både Englands og Danmarks troner, men Harald utnyttet brorens fravær til å la seg utrope til konge av England i 1035, men døde kun 5 år senere. Hans tilnavn «Harefot», først nedtegnet som «Harefoh» eller «Harefah» på 1100-tallet i historien til klosteret Ely Abbey, og i henhold til senmiddelalderske kronikøren hadde det betydningen at han var rask på foten, flink til å løpe. [1] Tilnavnet er sannsynlig samtidig.

Som sønn av kong Knut av England og Danmark, og overherredømme av Norge, ble Harald valgt som regent av England ved sin fars død i 1035. Han styrte innledningsvis England på vegne av sin fraværende bror Hardeknut, som nødt å bli værende i Danmark grunnet et opprør i Norge som hadde forvist deres bror Svein. Selv om Harald ønsket å bli kronet konge siden 1035, nektet erkebiskop Æthelnoth av Canterbury å gjøre det. Det var ikke før i 1037 at Harald, støttet av jarl Leofric og mange andre stormenn, ble offisielt utropt som konge. Det samme året kom Haralds stebror Alfred tilbake til England med en liten styrke. Alfred ble tatt til fange av jarl Godwin av Wessex som avleverte ham til en eskorte av menn lojale til Harald. På veien til Ely ble han blindet og døde deretter av sine sår.

Harald døde i 1040 etter å styrt i underkant av fem år. Hans bror Hardeknut kom snart tilbake og overtok England uten et sverdslag. Harald ble opprinnelig gravlagt i Westminster, men Hardeknut fikk liket gravd opp og lempet i elven Themsen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Faderskap[rediger | rediger kilde]

Knut den mektige, konge av England og Danmark, og hans sønner Harald Harefot og Hardeknut.

Den angelsaksiske krønike skrev at det ble sagt at Harald var sønn av kong Knut og Ælfgifu av Northampton, «skjønt det var ikke sant». Kronikøren Florence av Worcester på 1100-tallet utdypet dette emnet ved å hevde at Ælfgifu ønsket å ha en sønn med kongen, men var ikke i stand til det, og i det skjulte overtok hun et nyfødt barn fra fremmede og lot som hun hadde født det. Harald var etter sigende en sønn av lappeskomaker, mens hans bror Svein var uekte sønn av en prest. Hun bedro Knut til å anerkjenne begge barna som sine.

Disse ryktene er høyst sannsynlig ikke riktige, men bevist baktalelse fremmet av Emma av Normandie, den andre hustruen av Knut, rival av Ælfgifu, og som kjempet for å fremme sin egen sønn Hardeknut.[2][3][4]

Arverett[rediger | rediger kilde]

Da Knut døde den 12. november 1035 var Haralds yngre halvbror Hardeknut, sønn av Knut og hans dronning Emma av Normandie, den lovmessige arvingen til tronene av både Danmark og England. Hardeknut var imidlertid ute av stand til å reise til sin kroning i England etter som hans danske kongerike var truet av invasjon av kong Magnus av Norge og kong Anund Jakob av Sverige. Englands stormenn, jarl Leofric og bortimot alle thegnene nord for Themsen og mennene ved flåten i London, fortrakk å innsette Harald Harefot midlertidig som regent eller som felles konge i og med vanskelighetene med Hardeknuts fravær, og til tross for opposisjon fra Godwin, jarl av Wessex, og dronningen selv, ble han til sist konge. Det er en del strid om de samtidige kildene, hovedsakelig Den angelsaksiske krønike, om Haralds innledende rolle. Versjonene E og F av krøniken omtaler ham som regent mens de andre versjonene ham som medkonge. [5][6]

Knut hadde tre sønner: Svein, Harald og Hardeknut, skjønt Encomium Emmae beskrev Edvard og Alfred som hans sønner, men det er ikke riktig, de var tidligere sønner av hans dronning Emma som Æthelred II av England var far til, og således arveberettighet til den engelske tronen. Harald kunne kreve regentskapet eller kongedømmet ettersom han var den eneste av de fem som var tilstede i England i 1035. Hardeknut styrte i Danmark, og Svein endte også opp i Danmark etter å ha flyktet fra Norge. Edvard og Alfred levde i landflyktighet i Normandie. Harald kunne regjere i navnet til sine fraværende brødre, først og fremst Hardeknut, og med Emma som hans rival til regentskapet som mor til Hardeknut.[1]

Den angelsaksiske krønike overså eksistensen av Svein, eller hans krav på tronen, noe historikeren Ian Howard betrakter som bevis på at de relative oppslagene i krøniken er upålitelige og ikke gir et fullstendig bilde. Det kan også være at Svein hadde en svak personlighet som heller ikke kommer fram i kildene, eksempelvis var han dominert av sin mor Ælfgifu da Knut sendte ham som regent av Norge. Snorre Sturlasons Heimskringla hevder at Svein og Hardeknut hadde blitt enige om å dele kongeriket mellom dem, en enighet som omfattet Danmark og (antagelig) England. Snorre siterer eldre kilder og kan ha bevart verdifulle detaljer.[1] Avtalen fikk uansett ikke noen betydning da Svein døde i 1035.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Krav på tronen[rediger | rediger kilde]

Penny i sølv preget av Harald.

Kong Knut hadde gjort klart at hans arving ved hans død skulle være Hardeknut for både England og Danmark.[7] Hardeknut var allerede konge i Danmark. Stormennene i England synes i et witenagemot holdt ved Oxford å ha vært villig til å akseptere ham som Knuts etterfølger, men ettersom Magnus var kommet til makten i Norge ble Danmark truet av en norsk invasjon. I denne situasjonen kunne ikke Hardeknut forlate Danmark, og i fraværet av en konge etterlot stormennene i England med den farlige risiko å velge en stedværende hersker. Krisen førte til to grupperinger. Den ene, ledet av jarl Godwin og dronning Emma, ville velge en fraværende konge, og erklærte sin lojalitet for Hardeknut. Den andre, ledet av jarl Leofric, støttet av flåten i London, og bortimot alle thegnene nord for Themsen, ville utsette avgjørelsen inntil situasjonen Danmark var avklart. De foreslo nyvinningen med en regent, og foreslo Harald Harefot.[8] Samtidig ble det bestemt at dronning Emma skulle bo i Winchester, fulgt av en tropp av Knut huskarler, og ta vare på Hardeknuts interesser i Wessex ved deres hjelp. Den kongelige rikdom var antagelig allerede oppbevart i Winchester.[8]

Den angelsaksiske krønike rapporterte at Godwin og de ledende menn i Wessex motsatte seg Harald som regent «... så lenge som de kunne, men de kunne gjøre noe for å forhindre det.»[9]

Den første indikasjonen på at Harald selv ikke forventet å regjere midlertidig som Hardeknuts representant kom da han sendte en hærstyrke til Winchester kort tid etter møtet i Oxford. Med vold og imot dronning Emmas samtykke tok de hånd om Knuts rikdommer.[8] Allerede i 1035 forsøkte Harald bli kronet som konge av England. I henhold til Encomium Emmae nektet Æthelnoth, erkebiskop av Canterbury, å krone ham. Kroning av en erkebiskop ble ansett som en lovmessig krav for å bli konge. Æthelnoth skal ha plassert septeret og kronet på alteret i kirken, muligens Canterburykatedralen. Å konsekrere Harald uten å benytte noen av de kongelige regala ville ha vært en tom ære. Erkebiskopen nektet å fjerne gjenstandene fra alteret og nektet enhver annen biskop å gjøre det.[10][11] Det fortelles også at Harald forsøkte å overtale Æthelnoth, men både trusler og bestikkelser hadde ingen innvirkning. Harald skal da ha nektet å delta i kirketjenester, og isteden gikk på jakt og fordrev tiden med underholdning.[11]

Harald Harefots mor Ælfgifu gjorde sitt for sikre sin sønns interesser. Sommeren 1936 er det rapportert at hun førte de ledende menn sammen til et selskap hvor hun klarte å knytte hver av dem ved ed til henne og hennes sønn.[8][10] Samme år giftet Gunhild av Danmark, søster av Hardeknut, seg med den tyske konge og senere keiser Henrik III. Ved denne anledningen skrev Immo, en prest som tjenestegjorde ved det tyske hoffet, et brev til Azecho, biskop av Worms. Han omtalte da situasjonen i England hvor budbringere derfra hadde fortalt hvordan Ælfgifu hadde skaffet seg støtte fra stormennene ved bønn, overtalelser og bestikkelser, og knyttet dem til henne og Harald ved ed om lojalitet.[11][2]

Den politiske situasjonen hadde endret seg og Godwin merket seg hvor vinden blåste. Han byttet side og William av Malmesbury forsikret at han ble overveldet «i makt og i antall» av Harald.[9] I 1037 flyktet Emma ut av landet og søkte tilflukt i Brugge i Flandern «for en rasende vinter».[8] Før 1037 var over synes det som om det var akseptert av alle stormennene at Harald var konge av England.[12] Detaljene bak disse hendelsene er tåkebelagt. Redegjørelsen i Den angelsaksiske krønike, versjon E, går fra hvor Harald er kun en regent til å omtale Harald som konge. Versjonene C og D har intet skille mellom de to fasene.[1][13]

Harald Harefot er en uklar figur. Historikeren Frank Stenton mener det er sannsynlig at hans mor Ælfgifu var «den virkelige herskeren av England».[14] Til tross for at han var født i forening mellom Knut og Ælfgifu ikke godkjent av kirken, synes det som om kirken i England aksepterte ham som konge. Biskop Ælfric av Eldham referer til ham i sitt testamente som «min kongelige herre» og Ælfgifu som «min frue». Hans posisjon i England var såpass sterk at da Hardeknut klarte å komme til en avtale med kong Magnus av Norge som fjernet frykten for en norsk invasjon, var han tvunget til å samle sammen hær mektig nok for en storstilt invasjon av England.[14] Harald styrte som enekonge fra 1037 til 1040.[5] Det få bevarte dokumenter som kan belyse hans styre. Den angelsaksiske krønike, skrevet av geistlig, dekket hovedsakelig kirkesaker, slik som dødsfall og utnevnelser av biskoper og erkebiskoper. Det er imidlertid nedtegnelse av en militær trefning mellom angelsaksere og walisere i 1039. Det er ingen detaljer om hendelsen bortsett fra at blant de drepte var Ædwine (Edwin), bror av Leofric, jarl av Mercia, foruten Thurkil og Ælfgeat. Også i 1039 ble det rapportert en stor storm, men heller uten detaljer.[15][16]

Drapet på Alfred[rediger | rediger kilde]

Runestein (Sm 42) i Småland, Sverige, omtaler Harald Harefot.[17]

I 1036 kom Alfred Ætheling, sønn av Emma og den tidligere kongen Æthelred, tilbake til England fra sin landsforvisning i Normandie. De hadde med seg en gruppe bevæpnede menn på kanskje et par hundre. Motivet deres er uklart. William av Poitiers hevdet at de kom for å kreve tronen i England. Det er også en hentydning til at de ble lurt over den engelske kanal av et falsk brav i Emmas navn, men kilden til det falske brevet er Encomium Emmae, således Emma selv og hennes munk i St. Omer.[18] Den egentlige avsender var Harald, ifølge Encomium Emmae. Det falske brevet ba inngående at brødrene kom og beskyttet henne.

Historikeren Frank Barlow mistenker at brevet er ekte og at Emma hadde invitert dem,[19] muligens for å bruke dem imot Harald.[20] Ian Howard har argumentert at å være involvert i en større politisk manøvre var ikke ulikt hennes karakter, og at Encomium Emmae antagelig forsøkte å dekke til hennes ansvar i hendelsen.[1]

Alfred hadde kun med seg noen våpenføre menn, men i Flandern besøkte han Boudewijn, greve av Flandern, som tilbød ham flere menn, noe Alfred avslo og isteden forsterket sin styrke med noen fra Boulogne. Ved den engelske kyst ble de gjenkjent, men slapp unna. De gikk i land, men møtte raskt en styrke ledet av Godwin, så ved dette tidspunkt må han ha sluttet seg til Harald Harefots parti. Godwin synes å ha fått Alfred til å tro at han var trygg, overtalte ham til ikke å reise til London, men isteden til Gaillingham, og fikk samtidig splittet opp hans livvakt som ble innkvartert ved ulike steder i byen. Deretter overtok Haralds menn som brøt seg inn hos dem, uskadeliggjorde hver enkelt og la dem lenker. To normanniske krøniker har hver for seg beskrevet forløpet til Alfreds død, henholdsvis William av Jumièges og William av Poitiers, i tillegg til Encomium Emmae:[21]

Alfred ble om morgenen ført fra sitt herberge og ut på øya Ely i elven Ouse hvor han ble mishandlet. De holdt ham fast og brent ut øynene på ham. Av disse skadene død ham. [22] Hardeknut anklaget senere Godwin for å ha vært medskyldig halvbrorens død, og jarlen måtte gi Hardeknut et vakkert krigsskip for å formidle ham. Også broren Edvard tilga aldri Godwin for hans deltagelse.[14] Etter Alfreds død forlot Emma riket og seilte med «et raskt skip» ikke til Normandie, men til Flandern hvor grev Boudewijn tok ærefullt i mot henne og ga henne en passende bolig i Brugge hvor hun senere fikk besøk av Edvard, sin andre sønn med Æthelred.[22]

Haralds død[rediger | rediger kilde]

Mynt preget av Harald Harefot.

Harald Harefot døde i Oxford den 17. mars 1040 bare 24 år gammel og ble gravlagt ved Westminster Abbey. Samtidig hadde Hardeknut seilt fra Danmark med en invasjonsflåte. Den dro sørover til Brugge hvor han ble tatt imot av sin mor Emma i slutten av 1039. Selv da var han forunderlig langsom i å ta noen avgjørende handling, kommenterte Frank Stenton, og mente det er mulig at Harald allerede da var rammet av den sykdom som til sist drepte ham, og at Hardeknut ventet på en fredelig løsning.[23] Ved Haralds død ble han invitert av stormennene, men det var ikke før 17. juni 1040 han gikk i land i spissen for hele 62 krigsskip.[23] Hardeknut fikk Haralds lik gravd opp igjen, halshogd, og deretter kastet i en «fen» (kloakk) som skylte liket ut i Themsen. Etter kort tid ble han plukket opp av fisker, fraktet til danene som ærbødig gravla ham i deres kirkegård i London. [24] Liket ble til sist gravlagt i en kirke i City of Westminster i London som har navnet St. Clement Danes.[25][26][27]

Årsaken til Harald Harefots død er usikker. Katherine Holman tilskrev dødsfallet «en mystisk sykdom».[28] Et angelsaksisk charter tilskrev sykdommen guddommelige dom. Harald skal ha krevd havnebyen Sandwich, derav forvist munkene i Christchurch i Dorset. Det er beskrevet at Harald lå syk og fortvilet i Oxford, og da munkene kom for å avgjøre striden om Sandwich, lå han og «ble svart mens de snakket».[29] Bakgrunnen for denne referansen er en strid mellom Christchurch og St. Augustine's Abbey i Canterbury over lokal toll i navnet på kongen. Harriet O'Brien mener det er nok antydninger i kildene til å hevde at Harald døde av naturlige årsaker, men ikke nok til å bedømme sykdommens vesen. Angelsakserne selv ville ha beskrevet ham som alveskott,[30] en generell henvisning til enhver uforklarlig dødsfall ved sykdom. [15][29] Harald Hardefot var bare en av flere unge konger i det førnormanniske England som døde etter korte styre. Alle sønnene til Knut den mektige døde påfallende unge. Hardeknut døde den 8. juni 1042, kun 24 år gammel.[31]

Det er uklart hvorfor en konge ville bli gravlagt i Westminster Abbey. De eneste tidligere kongelige som hadde blitt gravlagt der var Sæberht av Essex (død ca. 616) og hans hustru Æthelgoda. Emma Mason har spekulert om at Knut hadde fått bygd en kongelig residens i nærheten av klosteret, eller at Westminster hadde en form for betydning for de danske kongene i England, noe som kan forklare hvorfor Hardeknut ikke ville tillate at en usurpator var gravlagt der. Harriet O'Brien mener at valget av gravsted kan ganske enkelt reflektere den politiske tilknytningen til området Westminster som Haralds maktbase.[15]

En detalj om oppgravningen av Haralds lik finnes i skriftene til John av Worcester, 1100-tallet. Gruppen som fikk oppdraget ble ledet av Ælfric Puttoc, erkebiskop av York, sammen med Godwin, jarl av Wessex. At slik framtredende menn ble gitt denne oppgaven har betydning, hendelsens offisielle vesen og diskresjon. Emma Mason mistenker at oppgaven ble gitt som straff for Godwin, som Hardeknut anklaget for å være medskyldig i Alfreds død. [24]

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Det er mulig at Harald hadde en hustru, eller kvinne som han levde med. Hennes navn er oppgitt som Ælfgifu, som var et vanlig navn. De hadde en sønn, Ælfwine,[32] som ble munk på det europeiske fastlandet da han ble eldre. Hans klosternavn var Alboin. Han er nedtegnet i chartere fra klosterkirken Saint Foy i den franske byen Conques for årene 1060 og 1062, og omtaler ham som sønn av «Heroldus rex fuit Anglorum» (latin for «Harald, som var konge av det engelske folk»). Harald Harefot er den mest sannsynlige faren da den eneste andre engelske konge med dette navn var Harald Godwinson som ikke ble konge før i 1066. I uansett tilfelle var den unge gutten ute av stand til å kreve tronen i 1040, og hans mulige arverett var ikke nok for å skaffe støtte fra de ledende stormenn mot den voksne Hardeknut.[2][24]

Haralds mor, Ælfgifu av Northampton, forsvinner inn i historiens mørke etter 1040. Den angelsaksiske krønike hevdet at Harald Harefot styrte i fire år og seksten uker, noe som innebærer at krøniken mener at hans styre begynte to uker etter at Knut var død.[33]

Omdømme[rediger | rediger kilde]

Den behandlingen som ble gitt Haralds lik viser den samtidige forakten for ham etter at Hardeknut var blitt konge, og denne synes å ha blitt vedvarende. Et senere verk, Prosa-Brut, et anglo-normannisk verk av en ukjent forfatter skrevet antagelig under styret til Edvard I av England (1272–1307), skjønt det eldste manuskriptet er datert til 1338, omhandler engelske konger fra mytiske Brut (Brutus av Troja) og til og med dødsfallet til Henrik III av England i 1272. Teksten har mange påfallende feil, som at Harald Harefot hevdes å være sønn av Knut og Emma av Normandie, og beskriver ham som «... Han for vill fra de kvaliteter og adferd til sin far, kong Knut, for han brydde seg ikke i det hele tatt om ridderskap, om høflighet, eller for ære, men kun om sin egen vilje...» Hardeknut er derimot framstilt i et mer fordelaktig lys.[34]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Howard, Ian (2005): «Harold II»
  2. ^ a b c Cawley, Charles (2010): «Canute, King of England», Medieval Lands database, Foundation for Medieval Genealogy
  3. ^ O'Brien, Harriet (2006): Queen Emma and the Vikings, s. 167
  4. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 100, sitat: «Det er jo en mellemting en vandrehistorie og et ondsindet rygte»; s. 101, sitat: «Emma bekjæmpede Ælfgifu og hendes sønner med alle til rådighed stående midler. Måske fandt hun selv på begge historier.»
  5. ^ a b Douglas, David Charles (1964): William the Conqueror: The Norman Impact Upon England, University of California Press, s. 163-164
  6. ^ Owen-Crocker, Gale R. (2005): King Harold II and the Bayeux Tapestry, Boydell Press, s. 43-44
  7. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 419
  8. ^ a b c d e Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 420
  9. ^ a b DeVries, Kelly (2003): The Norwegian Invasion of England, s. 78–79
  10. ^ a b Bolton, Tim: «Reign of King Harold Harefoot», The Literary Encyclopedia
  11. ^ a b c O'Brien, Harriet (2006): Queen Emma and the Vikings, s. 167–168
  12. ^ Den angelsaksiske krønike, oppslagene for 1035–1040, «... ble overalt valgt som konge.»
  13. ^ Ian Hunter har teoretisert at Sveins død kan ha styrket Haralds posisjon ved at han ble den eldste sønnen, men antagelig hadde det ingen betydning. Knut hadde allerede utpekt Hardeknut som sin arving, og Svein døde allerede i 1035 mens Harald ennå var regent, og det var situasjonen i England som var avgjørende og at Hardeknut var i Danmark.
  14. ^ a b c Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 421
  15. ^ a b c O'Brien, Harriet (2006): Queen Emma and the Vikings, s. 186
  16. ^ Swanton (1998), The Anglo-Saxon Chronicle, s. 160
  17. ^ Pritsak, Omeljan (1981): The origin of Rus. Cambridge, Mass.: Distribuert av Harvard University Press for Harvard Ukrainian Research Institute. ISBN 0-674-64465-4, s. 343
  18. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 205-206
  19. ^ DeVries, Kelly (2003): The Norwegian Invasion of England, s. 81, note 32
  20. ^ DeVries, Kelly (2003): The Norwegian Invasion of England, s. 79-81
  21. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 207
  22. ^ a b Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 208
  23. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 422
  24. ^ a b c Mason, Emma; Shoemaker, Robert Brink (2004): The House of Godwine, s. 39–40
  25. ^ Saturday Review, artikkel om Saint Clement Danes, s. 121. Tekst opprinnelig publisert den 23. januar 1869
  26. ^ En motstridende redegjørelse finnes i Knytlinga saga fra 1200-tallet som forteller at Harald ble gravlagt i den ellers ukjente byen Morstr, jf. Fjalldal, Magnús (2005): Anglo-Saxon England in Icelandic Medieval Texts, University of Toronto Press, s. 23; s. 50–53
  27. ^ Snorre Sturlason i Heimskringla, Magnus den godes saga, 6. utg., 2003, s. 135-136 rapporterte at Harald ble gravlagt i Winchester ved siden av Knut og Hardeknut. Sitat: «Kong Harald i England døde fem år etter sin far, Knut den mektige. Han ble jordet hos sin far i Winchester. Etter hans død tok Horda-Knut, Haralds bror, en annen sønn av Gamle-Knut, kongedømmet i England.»
  28. ^ Holman, Katherine (2007): The Northern Conquest, s. 93–94
  29. ^ a b Robertson, Agnes Jane (2009): Anglo-Saxon Charters, s. 174–177
  30. ^ alveskott, Bokmålsordboka
  31. ^ Evans, Michael (2006): Death of Kings: Royal Deaths in Medieval England, s. 22
  32. ^ Lawson, M. K. (2004): «Harold I»
  33. ^ Den angelsaksiske krønike, manuskript E, 1039 (1040); for beregningen, se Swantons oversettelse, s. 161, note 18.
  34. ^ Marvin, Julia (2006): The Oldest Anglo-Norman Prose Brut Chronicle, s. 223–225

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cook, John Douglas et al. (1932: The Saturday Review of Politics, Literature, Science and Art, 153. J. W. Parker and Son.
  • DeVries, Kelly (2003): The Norwegian Invasion of England in 1066. Boydell & Brewer Ltd, ISBN 1843830272
  • Douglas, David Charles (1964): William The Conqueror: The Norman Impact Upon England. University of California Press.
  • Evans, Michael (2006): Death of Kings: Royal Deaths in Medieval England. Continuum International Publishing Group, ISBN 1852855851
  • Fjalldal, Magnús (2005): Anglo-Saxon England in Icelandic Medieval Texts. University of Toronto Press, ISBN 0802038379
  • Holman, Katherine (2007): The Northern Conquest: Vikings in Britain and Ireland. Oxford: Signal, ISBN 1904955347
  • Howard, Ian (2005): «Harold II: a Throne-Worthy King» i: King Harold II and the Bayeux Tapestry, Boydell Press, ISBN 1843831244, s.35–52
  • Lawson, M. K. (2004): «Harold I (called Harold Harefoot) (d. 1040), king of England» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/12359. betalingsmur
  • Marvin, Julia (2006): The Oldest Anglo-Norman Prose Brut Chronicle: An Edition and Translation. Boydell Press, ISBN 1843832747.
  • Mason, Emma; Shoemaker, Robert Brink (2004): The House of Godwine: The History of Dynasty. Continuum International Publishing Group, ISBN 1852853891
  • O'Brien, Harriet (2006): Queen Emma and the Vikings: The Woman Who Shaped the Events of 1066. Bloomsbury Publishing, ISBN 0747579687
  • Robertson, Agnes Jane ([1939] 2009): Anglo-Saxon Charters, Cambridge University Press, ISBN 0521178320.
  • Skaaning, Poul (2010): Knud den store. Drømmen om nordsøimperiet 1014-1066, Hovedland, ISBN 978-87-7070-196-9
  • Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford: Clarendon Press. ISBN 0192801392.
  • Stafford, Pauline (2004): «Ælfgifu (Ælfgifu of Northampton) (fl. 1006–1036)» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/180. betalingsmur
  • Swanton, Michael James (1998): The Anglo-Saxon Chronicle, opptrykk fra eldre verk, Routledge, ISBN 0415921295.
  • Chisholm, Hugh, red. (1911): «Harold I» i: Encyclopædia Britannica, 11. utg., Cambridge University Press.
  • Hunt, William (1890): «Harold (d.1040)» i: Stephen, Leslie; Lee, Sidney: Dictionary of National Biography, 24. London: Smith, Elder & Co.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Knut den mektige 
Konge av England
Etterfølger:
 Hardeknut