Hopp til innhold

Eirik Blodøks

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eirik I Blodøks
Konge av Norge
Vignett fra Heimskringla tegnet av Gerhard Munthe.
Født895[1]Rediger på Wikidata
Død954Rediger på Wikidata
uvisst
Embete
EktefelleGunnhild Kongsmor
FarHarald Hårfagre[2]
MorRagnhild Eiriksdatter[2]
Søsken
21 oppføringer
Ålov Årbot
Håkon den Gode Adalsteinsfostre
Olav Haraldsson Geirstadalf
Bjørn Farmann
Halvdan Hålegg
Guttorm Haraldsson
Halfdan Svarte Haraldsson
Rørek Haraldsson
Halfdan Hvite Haraldsson
Frode Haraldsson
Gudrød Ljome
Gudrød Skirja
Ragnvald Rettilbeine
Ring Haraldsson
Sigfred Haraldsson
Sigtrygg Haraldsson
Torgils Haraldsson
Ulfljotr Haraldsson
Dag Haraldsson
Ragnar Rykkel
Sigurd Haraldsson Rise
BarnGuttorm Gamle
Harald Gråfell
Ragnfred Eiriksson
Ragnhild Eiriksdotter
Erling Eiriksson
Gudrød Eiriksson
Sigurd Sleva (Eiriksson)[3]
Nasjonalitetnorsk
Annet navnEirik Haraldsson
Eirik Blodøks på Commons

Eirik I Haraldsson, Eirik Blodøks eller Eirik Brodermorder var trolig konge på Vestlandet i perioden 930–935. Det er uvisst om han senere var konge over Northumberland med bosted i York. Han antas å være født på 890-tallet. Når han døde er mer uvisst. Eiríksmál forteller at han døde i slaget ved Brunanburh i 937, men dette er uvisst.

Kildesituasjonen

[rediger | rediger kilde]

De fleste historikere i dag mener at sagaene fra 1200-tallet (som Fagrskinna og Heimskringla) ikke gir et pålitelig bilde av forholdene før innpå 1100-tallet. Det er også usikkerhet om den Erik Haraldsson som styrte York, var Eirik Blodøks. Bare noen få skaldekvad var noenlunde samtidige med Eiriks levetid:

  • Eiríksmál er laget etter Eiriks død og forteller i hovedsak om hans antatte ankomst til Valhall. Bare ett slag passer rimelig med beskrivelsen av fem konger som ankom Valhall samtidig med Eirik. Det var slaget ved Brunanburh i 937. Fem unge konger skal ha falt i dette slaget. Dette stemmer med Eiríksmál vers 9: «Det er fem konger; jeg skal nevne navnene på dem alle; jeg er selv den sjette.» Se for øvrig drøftingen nedenfor.
  • Egil Skallagrimson laget dråpa Hodeløsningen (norrønt: Hǫfuðlausn) om Eirik mens Egil var hans fange i York. Kvadet er en lovprisning av Eirik Blodøks som krigerkonge. Det nevner spesifikt at «den farlige krigsherren angrep skottene», dvs. kamper mot skotske styrker, men ellers er fremstillingen generell.
  • Egil Skallagrimson laget også en rekke lausviser. Vers 7, 20-21 og 23 omtaler Eirik eller dronning Gunhild. Vers 7 forteller at Egil rømte fra Lista (i Vest-Agder) der han var fanget, og at tre menn (trolig Gunhilds menn) skulle forhindre ham i å flykte - antakelig ved å drepe ham. Vers 20 er en forbannelse over Eirik. Egil ber gudene straffe Eirik og drive ham fra landet. I vers 21 anklager Egil noen (trolig Eirik) for lovbrudd og bedrageri, og gir Gunhild skylden for at han selv måtte rømme landet; i vers 23 at han drepte tretten av Eiriks menn i kamp, uten å frykte Eiriks eller Gunhilds vrede.[4] Navnet Lista passer dårlig i rimet, og kan være en feil overlevering.
  • I Arinbjørnkvadet beskriver Egil hvordan Eirik skremte folk med sitt fryktinngytende utseende.[5] [6]

Familie og barndom

[rediger | rediger kilde]

Eirik hevdes å være sønn av kong Harald Hårfagre og kanskje kongsdatteren Ragnhild Eiriksdatter fra Jylland.[7] Claus Krag trakk Ragnhilds avstamning i tvil, ettersom det ikke finnes spor etter noen «kong Eirik» i Jylland. Det kan være et påfunn av Snorre Sturlason for å legitimere Eirik Blodøks' navn og kongeverdighet.[8]

Ifølge Historia Norvegiæ (rundt 1180) var Eirik Blodøks eldste sønn til Harald Hårfagre.[9] Snorre mente Guttorm var den eldste.[10] Ifølge Fagrskinna var Eirik blant de eldste.[11] En del av dem som i ettertid oppgis som brødre til Eirik Blodøks, var ikke nødvendigvis det. Å kalle seg etterkommer av Harald Hårfagre var politisk opportunt fordi det ga arverett til kongemakten. Mange slektslinjer som senere tiders høvdinger viste til, var trolig redigert med henblikk på dette.[12]

Eirik vokste opp hos hersen Tore Roaldsson[13] og giftet seg med Gunhild. I flere sagaer kom hun fra Hålogaland, og fremstilles i den forbindelse som trolldomskyndig.[14] Historia Norvegiæ hevder derimot at hun var datter av den danske kongen Gorm den gamle.[15][16] Det er usikkerhet om hvem som var barna deres - se artikkelen om Eirikssønnene.

Tilnavnene «Blodøks» og «Brodermorder»

[rediger | rediger kilde]

Tilnavnet «blodøks» er belagt i samtidige kilder, dvs. kvad av Øyvind Skaldespiller og Egil Skallagrimsson. Øyvind kalte Eiriks sønner for «den kvasse Blodøks’ hevnere», mens Egil diktet om ham i Eiriks levetid, og nevner sin kamp med «sønnen til Blodøks». Tilnavnet er nevnt i de fleste sagaene, men den ene, Fagrskinna, forklarer det med Eiriks brutale fremferd på vikingtokt.[17]

Det gis to forklaringer på tilnavnet «Blodøks» i sagaene:

  • Det forklares i Ågrip med at han tok livet av flere av brødrene sine.[18]
  • I Fagrskinna forklares tilnavnet med hans herjinger i «alle Vesterlandene».[19]

Kongesagaen til Theodricus fra omkring 1180 forteller at Erik hadde tilnavnet «Brodermorder» (Fratrum-inferfector på latin) fordi han drepte brødrene sine. Blodøks-navnet nevnes ikke.[20] Egil Skallagrimson som var Eiriks samtidige, omtalte ham som «brodermorderen» i et kvad.[21] [22]

Historia Norvegiæ skriver: Ericus sanguineus, filius Haraldi, accepit uxorem Gunnildam, filiam Gormi regis Danorum… («Eirik den blodige, sønn av Harald, tok til ekte Gunnhild, datter av Gorm, danenes konge»).

Eirik som konge på Vestlandet

[rediger | rediger kilde]

Heimskringla forteller at Harald Hårfagre ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og innsatte Eirik som overkonge over brødrene.[23][24] Eldre sagaer nevner ikke noe om dette.

Sagaene er innbyrdes uenige om hvor lenge Eirik var konge:

  • Theodoricus fortalte (på 1180-tallet) at Eirik Blodøks hersket i Norge i tre år hvorav to år alene, og det tredje med sin bror (Håkon den gode).[25]
  • Ågrip (fra slutten av 1100-tallet) forteller at Eirik Blodøks styrte Norge tre år etter at Harald døde.[26]
  • Nóregs konungatal fra 1190-årene forteller at Eirik hersket i fire vintrer.[27]
  • Heimskringla fra 1230-årene forteller at Erik styrte tre år mens Harald levde og to år etter.[28]

Det er stort sett enighet om at Harald Hårfagre gjorde seg til konge over større deler av Vestlandet[29] som var det sønnen Eirik arvet. Det eldre synspunktet om at Harald og dermed Eirik hersket over store deler av dagens Norge, er det fortsatt noen få historikere som hevder; men det regnes som oppdiktet når noen sagaer hevder at Eirik styrte i Viken.

Nóregs konungatal forteller at Eiriks yngre halvbror Håkon Adalsteinsfostre kom hjem fra England og krevde halve riket.[30] Ingen engelske kilder bekrefter Håkons oppvekst i England. Heimskringla forteller at Håkon dro til Trøndelag og allierte seg med Sigurd jarl.[31] Claus Krag peker på at sagaene er innbyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av jarlen i en maktkamp mot Eirik, eller om Håkon utnyttet Sigurd jarls maktbase i sin kamp mot halvbroren.[32] Det endte med at Eirik rømte landet.[33] [34]

Annales regii (1300–1328) forteller at Harald Hårfagre gjorde Eirik til overkonge over brødreflokken i 928. Eirik ble konge da Harald Hårfagre døde i 931; halvbroren Håkon den gode ankom i 933; og Eirik forlot landet i 934.[35] Annales vetustissimi (fra ca. 1310) forteller også at Harald Hårfagre gjorde Eirik til overkonge over brødrene sine i 928.[36]

Nordlige og midtre England rundt år 802. Tegnet av Finn Bjørklid, 2006.

Var Eirik den northumbriske kongen Erik Haraldsson?

[rediger | rediger kilde]

Det har lenge vært antatt at kong Erik Haraldsson i Northumbria var den samme som Eirik Blodøks, men ingen engelsk kilde oppgir at Erik Haraldsson og Eirik var samme person.[37]

Hendelser og tidspunkter i de norrøne kildene spriker, og stemmer ikke overens med engelske kilder.

Norske kilder

[rediger | rediger kilde]

Theodricus' kongesaga fra ca 1180 forteller bare at Eirik dro til England, ble ærefullt mottatt av kongen, og døde der.[38]

I Ågrip (fra 1190-årene) fortelles at Eirik først dro fra Norge til Danmark; deretter til kong Adalstein i England, som var engelsk konge i perioden 927–939 (og fosterfar for Eiriks yngre halvbror Håkon den gode). Eirik skal ha fått et jarledømme i «Nordimbraland» (Northumberland) av kongen, men innbyggerne jaget ham. Han dro så i hærferd i «Vesterlandene» (Vest-Europa?), og falt i Spania.[39]

Historia Norvegiæ (rundt 1180) forteller at Erik dro til England, hvor kong Adelstein satte ham til jarl over Northumberland, der han ble fordrevet av innbyggerne, og dro til Spania hvor han ble overfalt og drept.[40]

Kongesagaen Fagrskinna (fra ca 1220) forteller at Eirik tok rike i Northumberland. Landet var lite, og han dro i vesterviking og herjet i Vesterlandene. I England falt han i et slag på land mot kong Olav Godfridsson (død 941).[41] De norske kildene forteller at han ble jarl eller greve i Northumbria, og falt i kamp i England eller Spania.

Den eldste bevarte kilden er imidlertid Eiríksmál som forteller at Eirik kommer til Valhall i følge med fem andre konger. Bare ett slag passer rimelig bra med dette - slaget ved Brunanburh i 937. Eiríksmál vers 9: «Det er fem konger; jeg skal nevne navnene på dem alle; jeg er selv den sjette.» Engelske kilder navngir ikke kongene.

Islandske kilder

[rediger | rediger kilde]

Orknøyingenes saga (fra ca. 1200) fortalte at kong Adelstein ga Eirik Northumberland. Han beholdt riket så lenge Adalstein var konge.[42]

Den større saga om Olav Tryggvason (Óláfs saga Tryggvasonar en mesta) (fra ca. 1300) og Flatøybok forteller at kong Adalstein ga Eirik Northumberland for at han skulle å verge landet mot daner og andre vikinger. Han bosatte seg i York.[43][44] Da Adalstein døde i 939, ble Edmund Englands konge. Edmund innsatte Olav Godfridsson som hersker i Northumberland. Eirik skal ha falt i kamp med Olav.[45] Siden Olav Godfridsson døde i 941, må Eirik i så fall ha falt mellom 939 og 941.

Kronologien i Egils saga (1200-1240) er uklar, men forteller at Egil Skallagrimson var i tjeneste hos kong Adelstein - trolig i 920-årene. Deretter dro han til Norge der Eirik var konge. Han reiste så tilbake til England, og møtte Eirik i York. Egil mislikte både Eirik og Gunhild.[46] Egil fikk vite om Eiriks død i vesterviking mens kong Edmund styrte (939-946).[47] Denne kilden er usikker, og flere av skaldekvadene i Egils saga kan være yngre.[48]

Den store sagaen om Olav den hellige forteller at Adalstein ba Eirik ta rike i England. Så satt han i Northumberland i sin levetid, og falt i vesterviking.[49]

De islandske kildene forteller at han bosatte seg i Northhumbria. Han døde omkring 940 i England eller i vesterviking.

Engelske kilder

[rediger | rediger kilde]

Alex Woolf mente at Erik var konge over Northumbria med hovedsete i Jorvik, dvs. York, i årene 939-943. Hans datering er omdiskutert, basert på en helgenbeskrivelse fra 980-tallet om den skotske munken Cathróe av Metz (ca. 900-971). Cathróe besøkte Eriks hoff i York, men tidspunkt er ukjent.[50] Basert på omstendighetene prøvde Wollf å datere det.[51] Clare Downham mente dette var senest i 946.[52]

Den angelsaksiske krønike versjon D omtaler en Erik som konge i Northumbria i 948, da kong Eadred fordrev ham.[53]

Den angelsaksiske krønike versjon E forteller at befolkningen i Northumberland i 952 fordrev Olav Kvaran og tok imot Erik Haraldson.[54]

Både den angelsaksiske krønike versjon D og E forteller at Erik ble fordrevet i 954, og at kong Eadred overtok kongemakten i Northumberland.[55]

Roger av Wendover fortalte tidlig på 1200-tallet at Erik, sønnen Henrico (Hårek?) og broren Reginaldo (Ragnald?) falt i et slag i Stainmoor mot kong Eadred (konge 946-955) i 954.[56][57]

Penning slått i kong Eriks tid i England av type N550. Mynten er slått i York. På mynten står det ERIC REX («Erik konge»). Ukjent datering. Foto: British Museum.

Fram til 2004 var det funnet 31 mynter som er slått i York - med innskriften Eric rex.[58] De er i to utgaver:

  • N549 der myntslagerens navn på baksiden (revers) er skrevet horisontalt og brutt opp i to.
  • N550 der hans myntslagerens er skrevet rundt omkretsen og Eriks navn på framsiden (advers) er utsmykket med et sverdsymbol.

Det har vært gjettet på om de to mynttypene kan være fra Eriks to perioder i Northumberland, men de kan også være fra samme periode.[59] N549 er en imitasjon av myntene laget for Olav Sigtryggsson, mens N550 er en imitasjon av mynter laget for Olavs far Sigtrygg med sverdsymbol. Dette sverdet var våpenmerket til kongefamilien i Dublin på 900-tallet.[60]

De engelske kildene forteller at Erik var konge i Northumbria senest fra 946 til 948, og igjen fra 952 til han ble drept i 954.

Det er usikkert om kong Erik i York var Eirik Blodøks, eller om han var et medlem av kongefamilien som styrte i Dublin.[61]

Sammendrag

[rediger | rediger kilde]

Det var mange år mellom når Eirik - ifølge islandske kilder - forlot Norge, og når Erik etter engelske dokumenter dukket opp i York. Flere norrøne kilder forteller også at Eirik døde omkring 940. Erik i York døde derimot omkring 954. Halvdan Koht forsøkte å forklare forskjellene med at norrøne kilder gir en for tidlig datering av Eriks kongeperiode i Norge. Koht tvilte også på koblingen til Adalstein, og mente Adalstein brukes som «gjennomgående engelsk konge» av flere sagaer, uavhengig av datering.[62] Angela Marion Smith mente at koblingen til Adelstein var en anakronisme, der yngre detaljer farger skildringen av eldre tider.[63]

Clare Downham mente at Eirik og Erik var to personer.[64] De engelske kildene forteller også at Eriks kone var en slektning av Cathroe of Metz - og han kom fra kongefamiliene i Alba og Strathclyde.[65][66] Dette stemmer ikke med norrøne kilders skildring av Gunnhild som Eiriks kone, selv om han kan ha hatt mer enn én kone.

Samlet er det overvekt av sannsynlighet for at Eirik Blodøks ikke var kong Erik Haraldsson i York, men det er likevel mulig. Om Eirik Blodøks var i slekt med kongefamilien som styrte i Dublin, er flere forhold enklere å forklare. Forbindelsene mellom kongefamiliene i Norge og Dublin er lite utforsket. Det er koblinger med Irland i:

  • Vita Griffini Filii Conani (fra 1137), som forteller at Harald Hårfagre deltok i en ekspedisjon i Dublin. Han styrte over Irland og «de danske øyene».[67] [68]
  • Kjenningen i Glymdråpa (andre vers: hlymræks of trǫð glymja) kan vise til den irske byen Limerick.[69] [70]
  • Historia Gruffud vab Nenan forteller at Olav Sigtryggsson som hørte til kongefamilien i Dublin, var oldebarnet til Harald Hårfagre.[71]

På Orknøyene og på vikingferder

[rediger | rediger kilde]

Heimskringla hevdet at Eirik som 12-åring dro i hærferd i store deler av Nord-Europa. Fagrskinna (fra om lag 1220) forteller at han herjet flere steder før Harald Hårfagre døde. Det er ikke støtte for dette i eldre sagaer eller skaldekvad.

Flere av sagaene forteller at mens Eirik styrte i Northumberland, dro han i vesterviking og herjet omkring i «vesterlandene».[72]

Heimskringla forteller at da Eirik var på Orknøyene, sto jarlene under ham.[73] Orknøyingenes saga (ca. 1200) og Heimskringla (fra ca. 1230) forteller at Harald Hårfagre erobret øyene.[74][75] Harald Hårfagres (og dermed også Eirik Blodøks) herredømme over øyene er trukket i tvil:[76]

  • I Historia Norvegiæ fortelles at okkupasjonen av Orknøyene ble gjennomført av Ragnvald Mørejarl, ikke av Harald Hårfagre.[77] Sigurd Øysteinsson nevnes heller ikke her.
  • Adam av Bremen fortalte omkring 1075 at Harald Hårdråde var den første kongen som erobret Orknøyene.[78]

Heimskringla, Den store sagaen om Olav den hellige, Den større saga om Olav Tryggvason (Óláfs saga Tryggvasonar en mesta) (fra ca. 1300) og Flatøybok forteller også at Eirik dro fra Norge til Orknøyene. Derfra herjet han i Skottland og Nord-England.[79] [80] Også her er det uoverensstemmelser.

Dronning Gunhild får bud om at Eirik Blodøks er død. Tegning av Christian Krohg til Håkon den godes saga (1899).

Hedning eller kristen?

[rediger | rediger kilde]

Fagrskinna forteller at etter Eirik Blodøks' død, fikk Gunhild laget et kvad om Eirik, om hans ankomst i Valhall, utformet som en samtale mellom gudene Odin og Brage.[81] Kvadet er senere omtalt som Eiríksmál eller Eirikskvadet. Fagrskinna er den eneste sagaen som viser til kvadet, og forteller at dette bare er innledningen. Claus Krag mente at flere trekk ved de siterte strofene taler for at det ikke er ekte, men diktet senere etter mønster av Hákonarmál som ble diktet til minne om Håkon den gode.[82] Men Hákonarmál kan også være inspirert av Eriksmål. Noen mener at flere deler av kvadet tyder på et språklig opphav i Northumbria.[83] John McKinnell ser ingen angelsaksisk påvirkning på kvadets språk, og John Lindow argumenterer for at det ble komponert i Danmark etter Gunhilds hjemkomst.[84] Det framgår ikke av kvadet at det er om Eirik Blodøks, så det kan være om kong Erik av York.[85]

Historia Norwegiæ og Heimskringla forteller derimot at Eirik og hele familien lot seg kristne av kong Adalstein ved overtakelsen av Northumberland.[86] [87]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ «Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner»; Krag, Claus (2000): «Eirik Blodøks» i: Norsk biografisk leksikon, 2. utgave, bind 4: «Sigrød må utgå som uhistorisk»
  4. ↑ Margaret Clunies Ross: Egill Skallagrímsson, Lausavísur, i Margaret Clunies Ross, Kari Ellen Gade and Tarrin Wills (redaktører), Poetry in Sagas of Icelanders. Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages 5. Turnhout: Brepols. (Hentet 8. november 2025)
  5. ↑ «Arinbjørnkvadet,» heimskringla.no - Egil fokuserer på Eiriks skremmende blikk, hans øye, her beskrevet med kjenningen ennimáni («panne-måne») - mens selve blikket får Egil til å gripe til ord som ormfránn («ormblank») og ærgigeislar («skrekk-stråler»). Egil gjenkaller seg
    glimtet som skjøt
    som skrekkstråler frem
    under Eiriks bryn,
    da skremmelig brant
    så folk fikk støkk
    ormblanke
    Eiriks øyne.
  6. ↑ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere 1, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6 (s. 187)
  7. ↑ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kapittel 21 -
  8. ↑ Krag, Claus: «Ragnhild Eriksdatter» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 5. mars 2026 fra
  9. ↑ Den eldste Noregs-historia med tillegg: Meldingane frå Noreg hjå Adam av Bremen, utgitt av Halvdan Koht, 1921
  10. ↑ Snorre Sturlasson: Heimskringla, Harald Hårfagres saga
  11. ↑ Fagrskinna, en norsk kongesaga, oversatt og med innledning av Johan Schreiner, Oslo, 1972, side 28.
  12. ↑ Claus Krag (1989): «Norge som odel i Harald Hårfagres ætt: et møte med en gjenganger», Historisk tidsskrift, bind 68, nr 3, side 288-302.
  13. ↑ Egils saga, oversatt av Hallvard Lie, 1970, side 74 -
  14. ↑ Krag, Claus: Eirik 1. Haraldsson Blodøks i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 2. mai 2023 fra
  15. ↑ Krag, Claus: «Eirik 1. Haraldsson Blodøks» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 2. mai 2023 fra
  16. ↑ Peter Sawyer: Claus Krag: «Vikingtid og riksssamling 800-1130», Aschehougs Norgeshistorie, bind 1, Oslo 1995. 236s, ill., Historisk tidsskrift bind 76, nummer 2, 1997, side 284 -
  17. ↑ Krag, Claus: «Eirik Blodøks» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 5. mars 2026 fra
  18. ↑ Ågrip, ved Gustav Indrebø, Norrøne bokverk, 1973, side 24 -
  19. ↑ Fagrskinna, utgitt av Johan Schreiner, 1972, side 46 -
  20. ↑ Theodoricus: De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018, side 339.
  21. ↑ Egils saga, oversatt av Hallvard Lie, 1970, side 130: Brodermorders make mannen til udåd egger: falske Gunnhild -
  22. ↑ Egils saga, oversatt av Hallvard Lie, 1970, side 148 og 136 -
  23. ↑ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kapittel 42
  24. ↑ Storm, Gustav: Islandske Annaler indtil 1578. Christiania, 1888, side 102
  25. ↑ Theodoricus: De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018, side 339.
  26. ↑ Egil Kraggerud: Theodoricus: De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Novus forlag, Oslo, 2018, side 177.
  27. ↑ «Norges Kongerække på Vers (C.C.Rafn), vers 12 – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 14. juni 2023
  28. ↑ Egil Kraggerud: Theodoricus: De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Novus forlag, Oslo, 2018, side 177.
  29. ↑ Krag, Claus: «Harald 1. Hårfagre» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 5. august 2022 fra
  30. ↑ «Norges Kongerække på Vers (C.C.Rafn), vers 12 – heimskringla.no». heimskringla.no. vers 11. Besøkt 14. juni 2023
  31. ↑ Heimskringla, Håkon den godes saga, kapittel 1.
  32. ↑ Claus Krag: «Eirik Blodøks» i: Norsk biografisk leksikon, 2. utgave, Bind 2, 2000.
  33. ↑ «Norges Kongerække på Vers (C.C.Rafn), vers 13 – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 14. juni 2023
  34. ↑ Heimskringla, Håkon den godes saga, kapittel 1.
  35. ↑ Storm, Gustav: Islandske Annaler indtil 1578. Christiania, 1888, side 102 -
  36. ↑ Storm, Gustav: Islandske Annaler indtil 1578. Christiania, 1888, side 47 -
  37. ↑ Clare Downham: Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York, Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 52.
  38. ↑ Theodoricus: De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018, side 339.
  39. ↑ Ågrip, ved Gustav Indrebø, Norrøne bokverk, 1973, side 24f og 29f -
  40. ↑ Den eldste Noregs-historia: med tillegg: Meldingane frå Noreg hjå Adam av Bremen, utgitt av Halvdan Koht, 1921, side 35f -
  41. ↑ Fagrskinna, en norsk kongesaga, oversatt og med innledning av Johan Schreiner, Oslo, 1972, side 42f og 46 -
  42. ↑ Hagland, Jan Ragnar: As you like it? Narrative units recycled: Nordimbraland in sequences of saga writing Jan Ragnar Hagland (Norwegian University of Science and Technology-NTNU, Trondheim) As a small tribute to the generous hosts of the present conference it seems, to me at.
  43. ↑ Heimskringla, Håkon den godes saga, kapittel 3 -
  44. ↑ Hagland, Jan Ragnar: As you like it? Narrative units recycled: Nordimbraland in sequences of saga writing Jan Ragnar Hagland (Norwegian University of Science and Technology-NTNU, Trondheim) As a small tribute to the generous hosts of the present conference it seems, to me at. -
  45. ↑ Heimskringla, Håkon den godes saga, kapittel 4 -
  46. ↑ Fridtjov Birkeli: Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge, 1995 - side 85 -
  47. ↑ Egils saga, side 162 -
  48. ↑ Clare Downham: Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York, Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 60ff.
  49. ↑ Hagland, Jan Ragnar: As you like it? Narrative units recycled: Nordimbraland in sequences of saga writing Jan Ragnar Hagland (Norwegian University of Science and Technology-NTNU, Trondheim) As a small tribute to the generous hosts of the present conference it seems, to me at. -
  50. ↑ Anderson: Early Sources, bind I, side 441; Downham, Viking Kings, side 121; Dumville: St Cathroe of Metz, side 177 i oversettelse: And there he was received by a certain nobleman, Gunderic, by whom he was led to king Erichius in the town of York, because this king had as wife a relative of the godly Cathróe.
  51. ↑ Clare Downham: The Chronology of the Last Scandinavian Kings of York, AD 937–954. Northern History 40.1, 2003, side 26f: This Life concerns a Gaelic peregrinus who, its author asserted, visited the Court of Eirikr at York. Woolf has argued that the Life shows this visit to have taken place before 943. - Arkivert 19. juni 2023 hos Wayback Machine.
  52. ↑ Clare Downham: 'Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York', Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 57.
  53. ↑ Clare Downham: The Chronology of the Last Scandinavian Kings of york, ad 937–954. Northern History 40.1 (2003): 27-51: In this year King Eadred ravaged all Northumbria, because they had accepted Eric as their king; and in that ravaging the glorious minister at Ripon, which St Wilfrid had built, was burnt down. And when the king was on his way home, the army [which] was in York overtook the king's army at Castleford, and they made a great slaughter there. Then the king became so angry that he wished to march back into the land and destroy it utterly. When the councillors of the Northumbrians understood that, they deserted Eric and paid to King Eadred compensation for their act.
  54. ↑ Clare Downham: The Chronology of the Last Scandinavian Kings of york, ad 937–954." Northern History, bind 40 hefte 1, 2003, side 27-51: In this year the Northumbrians drove out King Olaf, and received Eric, Harald's son.
  55. ↑ Clare Downham: The Chronology of the Last Scandinavian Kings of york, ad 937–954. Northern History, bind 40 hefte 1, 2003, side 51 om versjon D: In this year the Northumbrians drove out Eric and Eadred succeeded to the kingdom of the Northumbrians. Videre om versjon E: In this year the Northumbrians drove out Eric and Eadred succeeded to the kingdom of the Northumbrians.
  56. ↑ Roger of Wendover: Flores Historiarum, ed. Coxe, bind 1, side 402f, i oversettelse av Dorothy Whitelock: English Historical Documents I. 2nd, side 284: King Eric was treacherously killed by Earl Maccus in a certain lonely place which is called Stainmore, with his son Haeric and his brother Ragnald, betrayed by Earl Oswulf; and then afterwards King Eadred ruled in these districts.
  57. ↑ Clare Downham: Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York, Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 53.
  58. ↑ Se også bilder av mynter på http://www.emsoy.com/numismatikeren/galleri/eirik_blodoks.htm Eirik Blodøks 948 og 952 – 954.
  59. ↑ Marios Costambeys: Erik Bloodaxe [Eiríkr Blóðöx, Eiríkr Haraldsson] (d. 954), 2004.
  60. ↑ Clare Downham: Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York, Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 72f.
  61. ↑ Clare Downham: Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York, Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 76 - argumenterte for at det var to forskjellige Eriker.
  62. ↑ Halvdan Koht (1926): «Eirik Blodøks» i Norsk biografisk leksikon, 1. utgave, bind 3 -
  63. ↑ Angela Marion Smith: King Æthelstan in the English, Continental and Scandinavian Traditions of the Tenth to the Thirteenth Centuries, Ph.D. thesis, University of Leeds, 2014, side 240 skriver: The accounts of Æthelstan‘s links with Eiríkr blóðøx have generated much speculation with most scholars discounting any such contact on the grounds that it was anachronistic
  64. ↑ Clare Downham: Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York, Medieval Scandinavia, bind 14, 2004
  65. ↑ Anderson: Early Sources, vol. I, side 441; Downham: Viking Kings, side 121; Dumville: St Cathroe of Metz, side 177: And there he was received by a certain nobleman, Gunderic, by whom he was led to king Erichius in the town of York, because this king had as wife a relative of the godly Cathróe.
  66. ↑ Clare Downham: Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York, Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 73.
  67. ↑ The history of Gruffydd ap Cynan; the Welsh text, side 40, 42f og 105ff. Utgave ved Arthur Jones (1776-1860) -
  68. ↑ Peter Lunga, (2017, 3. august). «Rollo» i Store norske leksikon. Hentet 8. oktober 2017 om dateringen
  69. ↑ B. Fidjestøl: Det norrøne fyrstediktet, UiB, Nordisk institutts skriftserie, 11, Øvre Ervik, 1982, side 77f -
  70. ↑ Sverrir Jakobsson: Erindringen om en mægtig Personlighed. Historisk tidsskrift 81.02-03, 2002, side 219
  71. ↑ Clare Downham: Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York, Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 67.
  72. ↑ Fagrskinna, en norsk kongesaga, oversatt og med innledning av Johan Schreiner, Oslo, 1972, side 42f og 46 -
  73. ↑ Heimskringla: Olav den helliges saga, kapittel 100 -
  74. ↑ Snorre: Harald Hårfagres saga, kapittel 19 og 22
  75. ↑ Orknøyingenes saga, kapittel 4
  76. ↑ P.H. Sawyer: Harald Fairhair and the British Isles, in Les Vikings et leurs civilisation, ed. R. Boyer (Paris, 1976), side 105–09.
  77. ↑ Historia Norwegiæ, første bok, kapittelet: Om Orknøyene
  78. ↑ Alex Woolf: From Pictland to Alba, 789–1070. Edinburgh. Edinburgh University Press, 2007, side 307.
  79. ↑ Heimskringla, Håkon den godes saga, kapittel 4 -
  80. ↑ Hagland, Jan Ragnar: As you like it? Narrative units recycled: Nordimbraland in sequences of saga writing Jan Ragnar Hagland (Norwegian University of Science and Technology-NTNU, Trondheim) As a small tribute to the generous hosts of the present conference it seems, to me at. -
  81. ↑ Fagrskinna, en norsk kongesaga, oversatt og med innledning av Johan Schreiner, Oslo, 1972, side 43ff -
  82. ↑ Claus Krag: «Eirik 1. Haraldsson Blodøks» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 2. mai 2023 fra
  83. ↑ Clare Downham: Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York', Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 62f.
  84. ↑ R.D. Fulk: Anonymous, Eiríksmál in Diana Whaley (ed.): Poetry from the Kings’ Sagas 1: From Mythical Times to c. 1035. Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages 1. 2023, Turnhout: Brepols,side 1003. (besøkt 26. juni 2023)
  85. ↑ Clare Downham: Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York', Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 62f.
  86. ↑ Den eldste Noregs-historia: med tillegg: Meldingane frå Noreg hjå Adam av Bremen, utgitt av Halvdan Koht, 1921, side 36 -
  87. ↑ Heimskringla: Håkon den godes saga, kapittel 3 -

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Konge i Norge
ca.931–ca.933		 Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eirik_Blodøks&oldid=25723662»