Stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Borgund stavkirke i Borgund, Lærdal. Dette er en av Norges mest besøkte stavkirker.

En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer. De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller tiler. Stavene har gitt navn til kirketypen. Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre og er representert ved Urnes stavkirkeUNESCOs liste over verdensarven.

I middelalderen var det antakelig over 1000 stavkirker i Norge (noen mener det kan ha vært så mange som opp mot 2000[1] kirker), men de fleste forsvant i perioden 13501650, trolig som følge av endrede behov etter Svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det rundt 270 stavkirker tilbake, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I dag er det bare bevart 28 stavkirker fra middelalderen i Norge.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Fortun stavkirke før den ble flyttet til Fantoft

De fleste eksisterende norske stavkirkene ble reist i årene 1150–1350. Det ble kanskje reist så mange som 1000 stavkirker i mellomalderen (Storsletten skriver at det kan ha vært reist så mye som 2000[3]), men bare 271 steinkirker (160 av desse eksisterer fortsatt). Til sammenligning har Sverige 900 og Danmark 1800 steinkirker fra mellomalderen.[4] Frostatinglovens og Gulatingslovens bestemmelser om kirkebyggets «hjørnestaver» viser at stavkirke var det normale ved kirkebygging, selv om den katolske kirke selv foretrakk stein.[5] Alle trekirker ble før reformasjonen oppført i stavkonstruksjon, høyst en eller kanskje to små kirker ble bygd av laftet tømmer.[6] Lafteteknikken er i Norge en yngre teknikk enn stavkonstruksjon. Lafting kom trolig østfra og ble tatt i bruk i oppholdshus fra rundt år 1000. Stavteknikk er praktisk talt ikke påvirket av lafteteknikk.[7]

Det store antallet stavkirker fantes særlig i mindre befolkede områder som fjelldalene og skogsbygdene, og i fiskevær på øyene og mindre fjordarmar. Et kart over de 322 stavkirkene som var kjent i 1800 viser at det fantes mest stavkirker i de tynnest befolkede områdene. Der sognekirken var i stein, kunne annekset være stavkirke.[5] Steinkirkene ble særlig oppført i byene, langs kysten, i rike jordbruksområder på Østlandet og i Trøndelag, og i de største kirkesogn i fjordene på Vestlandet.[4] På 1400- og 1500-talet ble det praktisk talt ikke reist nye kirker i Norge.[8] De fleste norske stavkirkene forsvant frem mot 1700 og nye kirker ble reist i lafteverk. Flere stavkirker ble ombygget eller utvidet i annen byggeteknikk på 1600-1700-tallet, for eksempel ble Flesberg stavkirke ombygget til korskirke med tilbygg i laftet tømmer.[9] Ifølge Dietrichson ble de fleste stavkirkene revet for å gi plass til en ny kirke, dels fordi den gamle kirken var blitt for liten for menigheten, dels fordi stavkirken var i dårlig stand. Brann, storm, snøskred og forfall var andre årsaker.[6] I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen i Norge, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. Omkring 1800 sto det fortsatt 95 stavkirker, mens over 200 tidligere stavkirker fortsatt var kjent med navn eller i skriftlige kilder. Fra 1850 til 1885 falt 32 stavkirker, men siden den gang har bare Fantoft stavkirke gått tapt.[5]

Nå finnes det få stavkirker utenfor Norge, men én står fremdeles i Hedared i Sverige. I middelalderen fantes de over hele Nordvest-Europa, dersom en vid definisjon av stavkirkebegrepet legges til grunn. Tidligere ble begrepet knyttet til alle kirker konstruert med stående trevirke, og denne vide definisjonen inkluderer restene av en palisadekirke, Greensted Church i Greensted i Essex i England. Noen rester av stavkirker er også funnet under utbedring av eksisterende kirker i Sverige, slik som den nesten komplette Hemse stavkirke. En vet ellers lite om de svenske stavkirkene, da det ikke foreligger noen større samlet fremstilling i nyere tid.[10]

Stavkirker eldre enn 1100-årene kjennes bare fra skriftlige kilder eller fra arkeologiske utgravninger. Men de skriftlige kildene er sparsomme og vanskelige å tolke.[11]

Urnes stavkirke

En tidligere kirketype, stolpekirken, hadde jordgravde stolper, og det er antatt at den derfor var utsatt for råte. Stolpekirkene kan også ha blitt erstattet med stavkirker eller steinkirker av andre grunner. De forsvunne stolpekirkene har bare etterlatt seg arkeologiske spor i form av stolpehull, som ved utgravninger viser seg som runde flekker av en annen farge en jordsmonnet rundt. Stolpehullene kan være omgitt av steiner som har støttet stolpene. Rester av eldre stolpekirker er funnet blant annet under gulvene i Urnes stavkirke, Lom stavkirke, Høre stavkirke og Mære kirke.[12]

Kirkebygging ble omtalt i Gulatingsloven, som ble nedskrevet på 1000-tallet. I kristendomsbolken, i det 12. avsnittet står det

Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel.[13]

Ifølge de gamle landskapslovene og Gammelnorsk homiliebok gjaldt innvielsen av kirken så lenge de fire hjørnestavene sto oppreist.[5] Ordet «stavkirke» er ukjent i gammelnorsk, noe som trolig skyldes at det ikke fantes andre typer trekirker. Da kirkene i nyere tid ble oppført i laft ble det behov for et eget ord for de eldre kirkene. I skriftlige kilder fra middelalderen skjelnes det klart mellom «stafr» og «þili» eller «vægþili». I dokumenter fra 1600-1700-tallet ble imidlertid «stav» også brukt om veggtil. Emil Eckhoff tok i sitt verk Svenska stavkyrkor (1914-1916) med reisverkskirker uten stolper.[14] Grindbygg, som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, har bygningstekniske likheter med stavkirkene, særlig Møre-typen. I de grindbygde uthusene sto imidlertid stavene rett på steinfundamentet, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene tildels for «staver» og de er bundet sammen av stavliner eller stavlegjer. Grindbygde løer omtales som «stavløer». I Trøndelag brukes ordet «stolpe», men ordet «stavlin» tyder på at det opprinnelige ordet var «stav». I Rogaland og Agder kalles de bærende vertikale elementene til dels for «steger».[14] I grindbygg der stavene er rykket et stykke inn fra ytterveggen dannes et «skot», «skytje» eller «sval» mellom staver og yttervegg.[15]

Stavkirkeprekenen[rediger | rediger kilde]

En av homiliene (preknene) i Gammelnorsk homiliebok fra rundt 1200 kalles «Stavkirkeprekenen». Denne teksten, som er fra 1100-tallet, ble trolig framført ved kirkeinnvielser, eller på årsdagen for kirkeinnvielser. Teksten gir en teologisk tolkning av bygningselementene i kirken; den navngir de fleste bygningselementene i stavkirken, og kan således være en god kilde til terminologi, i tillegg til sin teologiskhistoriske verdi. Teksten er mest sannsynlig generell, ikke skrevet for én bestemt kirke.

Sitat Koret i denne kirken er bønner og salmer. Alteret er kjærligheten, og alterduken er de gode gjerninger som skal følge kjærligheten [...] Så skal vi vite at alt vi trenger til av utstyr til kirken eller til gudstjenestten, kan tolkes på åndelig vis og oppfylles i oss Sitat
– Astrid Salvesens oversettelse fra 1971, gjengitt fra Draumkvedet, og tekster fra norrøn middelalder

Bevaring og vern[rediger | rediger kilde]

De første som i nyere tid interesserte seg for stavkirkene, var malerne Johannes Flintoe og J.C. Dahl, som dokumenterte dem på sine reiser rundt i Norge. Flintoe laget blant annet et tidlig bilde av Heddal stavkirke[16] og skisser av Flå stavkirke i 1819.[5] På egen bekostning ga Dahl ut plansjeverket Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens (1836–37).[17] Arkitekturtegningene til Dahls plansjeverk var utført av Franz Wilhelm Schiertz.[5] Dahl tok initiativet til å redde Vang stavkirke fra rivning, og kirken ble solgt til den tyske keiseren og gjenreist i sørvest i et område som nå tilhører Polen. Maleren Joachim Frich tok initiativ til stiftelse av Fortidsminneforeningen som særlig konsentrerte seg om stavkirkene samt andre middelalderbygg.[18] I regi av Fortidsminneforeningen ble stavkirkene avbildet og oppmålt av arkitekter som Georg Andreas Bull, Peter Blix, Christian Christie og Johan Meyer. Mange av de kirkene som ble revet iI årene 1850-1880 ble på denne måten grundig dokumentert.[5] Stavkirkene ble også inkludert i den nasjonalromantiske kunsten, blant annet i Tidemand & Gudes «Brudeferd i Hardanger» og Tidemands «Katekisasjon i en norsk landskirke» (1847) viser interiøret i Heddal stavkirke.[19][16]

I 1892 skrev Lorentz Dietrichson om de norske stavkirkene:

Sitat Paa reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte – ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind –: det er de norske stavkirker.[20] Sitat
– Lorentz Dietrichson (1892)

Dette er et av de viktigste verkene som er skrevet om stavkirkene. Nyere forskning indikerer at stavkirker er langt fra så unike for Norges fjeldbygder som Dietrichson mente,[21] men snarere et europeisk fenomen, spesielt de tidligere stolpekirkene som er påvist arkeologisk i stort antall i hele Nord-Europa.

Mange stavkirker ble revet på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. En rekke kirker ble reddet av Fortidsminneforeningen. Noen ble kjøpt og forsøkt bevart i sitt lokalmiljø. Andre ble flyttet, slik som Vang stavkirke. Gol stavkirke kom til Kong Oscars samlinger på Bygdøy og forvaltes nå av Norsk Folkemuseum. Fortun stavkirke ble flyttet til Fantoft ved Bergen. Til Maihaugen kom Garmo stavkirke, og til Trøndelag Folkemuseum kom Haltdalen stavkirke. De mest kjente av stavkirkene er Borgund stavkirke og Urnes stavkirke. Den siste er på listen over verdensarven.

Byggematerialer og redskap[rediger | rediger kilde]

Det vanligste byggematerialet for norske stavkirker var furu. Til grunnkonstruksjonen i stavkirkene benyttet man malmfuru som har hatt sein (tett) vekst og derfor har stor malmandel (andel kjerneved). Slike furutrær fantes først og fremst i høyereliggende strøk. Malmfuru er naturlig impregnert og meget varig, selv på værutsatte steder. Slikt trevirke ble derfor foretrukket til utsatte deler som staver, sviller, takspon og veggplanker (tiler).

I andre strøk ble andre treslag brukt, alt etter hva som var vanlig på stedet. I Danmark, Nord-Tyskland og England var eik det foretrukne materialet til byggverk av tre. I St. Andrew's Church i Greensted er det brukt eik i palisadeveggene. Hedared kirke i Sverige har også utstrakt bruk av eik.

Flere typer redskaper ble brukt under bygging av stavkirker. De viktigste var forskjellige typer øks, navar, pjål og snor. Det er ikke funnet spor av saging i de middelalderske byggene.[5]

Datering av stavkirker[rediger | rediger kilde]

Datering av stavkirker har vært basert på arkeologiske funn og stilhistorie. Viktig for datering er myntfunn gjort under kirkegulvene. I de seinere år har dendrokronologi eller årringsdatering blitt en stadig viktigere metode til mer nøyaktig datering av trebygninger. En sammenligner da en boreprøve fra treverket med en referansekurve fra området. Om prøven fra kirken har en barkkant, er det mulig å finne det eksakte fellingsåret for treet den er hentet fra. Men en vet ikke når dette treet ble brukt som bygningsmateriale, og får derfor ingen sikker datering for reisningen av bygningen. Metoden gir heller ikke svar på om materialer kan være gjenbrukt fra en tidligere bygning, så man tar gjerne flere prøver fra ulike steder i konstruksjonen for å finne fram til en mest mulig nøyaktig datering. Stilhistorie vil uansett fortsatt være viktig for dateringen.

Konstruksjon og teknikk[rediger | rediger kilde]

Grunnplan av en stavkirke.

Stavkirkens konstruksjon har sine forløpere i palisadebygg og stolpebygg. Kirker reist med disse teknikkene omtales gjerne som palisadekirker eller stolpekirker. Mellom disse byggemåtene finnes det flere overgangsformer, og likeledes finnes mange overgangsformer mot stavkirkene slik vi kjenner dem. Det er derfor ikke lett å definere klare skiller.

I stavbygg står stavene eller stolpene på fundamentstener eller på sviller. De tidligste kirkene i Norge var stolpebygg, men denne byggemåten ble gradvis avløst av stavbygg. Begge byggemåter kan ha vært i bruk samtidig i en overgangsperiode.

Av de tre nevnte byggemåtene var de to første utsatt for tidlig forråtnelse på grunn av sine jordgravne konstruksjoner. Slike byggverk kunne neppe overleve i særlig mer enn 75–150 år. Lang varighet fikk bare trekonstruksjoner uten direkte kontakt med jord, slik som stavbygg, bindingsverk eller laftebygg på fundamenter av sviller eller stein.[22]

Palisadeverk[rediger | rediger kilde]

Palisadeverk

Den eldste teknikken kalles gjerne palisadeverk og var en selvbærende veggkonstruksjon med tettstilte jordgravne stolper eller planker, som omsluttet et rom og samtidig bar taket. Senere ble det brukt kløvde stokker (stavplanker) som ga veggene plan innside, og kantene kunne bli avrettet eller utstyrt med not og fjør. Palisadekirker er ikke sikkert påvist i Norge.

For å hindre tidlig forråtnelse ble stolpene eller plankene tjærebredd, og de nedre endene ble forkullet gjennom brenning. Palisaderekkene ble gjerne satt i grøfter fylt med stein. Lenge trodde man at denne teknikken forsvant før forrige tusenårsskifte, men ny forskning viser at den var i bruk like opp mot det 12. århundre.

Det eneste byggverket i denne teknikken som har overlevd inn i vår tid, er en vegg i midtseksjonen av Greensted Church som står i Greensted i England. Dette førte til at denne kirken i lang tid ble regnet som den suverent eldste trekonstruksjonen i Europa. En vanlig datering av kirken var omtrent år 845. Nå har imidlertid moderne dendrokronologisk datering konstatert at denne var feil. I dag dateres kirken til perioden like etter år 1053 (+10/−55 år).[23]

Stolpeteknikken[rediger | rediger kilde]

Jordgravne hjørnestolper

Ved å løfte stavplankene opp fra bakken og sette dem på sviller innspent mellom kraftigere hjørne- eller mellomstolper, ble faren for råteskader mindre. Man kunne da benytte spinklere materialer i de utfyllende delene av konstruksjonen. Jordgravne stolper av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge før de råtnet. De kan ha vært svidd i nedre ende for å unngå for tidlig forråtnelse.

Hull etter stolper, ofte med rester av de tidligere stolpene, er funnet under eller nær flere stavkirker og på steder hvor sagn forteller at det skal ha stått kirker. Det er påvist rester etter omtrent 25 stolpebygg i Norge, og indirekte spor av 7–8 til.[trenger referanse] Rester av stolpekirker finnes også under steinkirker som Mære og Kinsarvik.[24]

Mange av de tidligste kirkene i Norge var bygget med denne teknikken, men ingen slike byggverk har overlevd inn i vår tid. Det er imidlertid et åpent spørsmål om begrenset levetid var årsaken til at de ble erstattet av virkelige stavkirker med sviller, eller om det var andre grunner. Noen av de eldre materialene som er funnet i flere av stavkirker har vært antatt å stamme fra slike tidlige stolpekirker. Dette gjelder særlig den nåværende Urnes stavkirke i Luster, hvor mange bygningsdeler med treskurd i urnesstil opprinnelig må ha tilhørt en eldre kirke på stedet. Det er nå påvist at de gjenbrukte bygningsdelene opprinnelig tilhørte den nåværende kirkens forløper, dendrokronologisk datert til perioden 1070-1080. Denne var imidlertid ikke en stolpekirke, men en virkelig stavkirke hvor hjørnestaver og veggplanker sto på sviller.[25]

Håkon Christie antok at stolpekonstruksjonen gikk ut av bruk fordi stolpene råtnet nedenfra.[26] Jørgen H. Jensenius mener at arkeologisk materiale ikke gir entydig støtte til Christies råtehypotese, endring i størrelse eller overgang til steinkirke kan også være forklaring på at jordgravde stolper gikk ut av bruk. Røldal stavkirke kan ha hatt noen stolper satt i jorda helt til 1913. I Lom stavkirke er steinfundamentet og grunnstokkene lagt omtrent rett over de gjenfylte stolpehullene. Bortsett fra ulik fundamenteringsmetode mener Jensenius at stolpekirkene i hovedsak var som en stavkirke.[27]

Stavverk[rediger | rediger kilde]

Stavverk

Av byggverk fra middelalderen med stående virke i bærende konstruksjoner er det bare kirkene i den sist utviklede byggemåten, stavverket, som er blitt stående inn i vår tid.[28] Ved å løfte hele konstruksjonen opp på steinfundamenter og sette stavene på sviller ble byggverkets levetid betydelig forlenget. Teknikken var utviklet allerede i det 11. århundre, men den er bare påvist i forløperen for den nåvørende Urnes stavkirke. Denne var også en virkelig stavkirke, siden både hjørnestavene og tilene har stått på sviller som ble gjenbrukt som grunnstokker den eksisterende kirken.[29]

Størrelse[rediger | rediger kilde]

Lorentz Dietrichson mente at stavkirkene opprinnelig var små og først senere ble bygget i større dimensjoner. Han mente at bakgrunnen for dette var byggeteknikken. Han peker på at de yngste kirkene i Møretypen er de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel Urnes og Hopperstad. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser. Korsarmene for Volda stavkirke anslo han til 7,3 × 6 meter. Hjørundfjord stavkirke var en «halvkorskirke» med bare én korsarm som målte 7,9 × 9,1 meter. Ørsta stavkirke hadde korsarmer på 7,9 × 6,7 meter etter utvidelse. Dietrichson var usikker på om korsarmene i Møre-kirkene generelt var tilføyd i laftekonstruksjon eller om det var middelaldersk stavkonstruksjon. Han konkluderte med at flere var opprinnelig oppført som korskirker i stavverk, blant annet Hareid, Volda, Vatne og Ørsta. For noen andre kirker (Bremsnes og Kornstad på Nordmøre) sier de samtidige kildene at korsarmene var senere påbygg i laftet tømmer.[6] Roar Hauglid anslo at de fleste (80-90%) av middelalderens norske stavkirker var enkle enskipede bygg (type A) og de fleste relativt små. Hauglid kalte disse for «den alminnelige norske stavkirke».[30]

Tabellene viser grunnareal for noen tapte og bevarte stavkirker (eksempler), i tillegg til arealet av skipet kommer kor og korsarmer.

Inndeling av stavkirker[rediger | rediger kilde]

Stavkirke med hevet midtrom De forskjellige bygningsdelene er navngitt på tegningen.

Det er vanlig å inndele stavkirkene i to grupper. Type A er enskipet og har staver bare i ytterveggene; hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver. Type B har en mer komplisert struktur med indre stolpereisning omkring et hevet midtrom, omgitt av en omgang under et lavere tak. Midtrommets staver står på en ramme av grunnstokker. Nedre del av stavene er frittstående, mens øvre del over omgangens tak inngår i midtrommets vegger.

Kirker av type B med hevet midtrom underdeles vanligvis i to grupper. I kirkene av Kaupangergruppen danner rekken av staver på midtrommets langsider en arkaderekke. De har også en del detaljer som imiterer steinarkitektur, blant annet kapiteler på stavene, og gir inntrykk av å være inspirert av steinkirker av basilikatypen.

Kirkene i Borgundgruppen har avstivninger i form av andreaskors mellom stavene, som er forbundet med tenger eller sammennaglede, dobbelte bjelker. Konstruksjonen gir et utseende som minner om triforiet i en steinbasilika. Den gjorde også midtrommets vegger så godt avstivet at det var mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av flere staver. I noen kirker er denne muligheten utnyttet så langt at midtrommets vegger og tak bæres bare av de fire hjørnestavene. (Se bildet fra interiøret i Lomen stavkirke).

Enskipede kirker (type A)[rediger | rediger kilde]

I bunnen ligger fire grove planker på høykant på et lavt steinfundament. Disse danner den rektangulære svillerammen. Svillene kan være laftet sammen i hjørnene, og da er hjørnestavene forsynt med to kryssende slisser i bunnen, slik at de kan felles ned over knutepunktet. Men oftere er de ført inn i spor i hjørnestavene og festet med trenagler.

På oversiden av svillene er det skåret ut en not som veggplankene (tilene) er satt ned i, og disse er samtidig føyd sammen innbyrdes med not og fjær. Tilene ble presset sammen ved at den siste (midterste] ble laget avsmalnende fra topp til bunn og ble slått ned som en kile. Øverst avsluttes veggen av en horisontal stavlegje – en bjelke med not på undersiden, som holder de øvre endene av tilene på plass. På denne måten danner stavlegjene en ramme i horisontalplanet, tilsvarende svillerammene nede, mens sviller, hjørnestaver og stavlegjer danner vertikale rammer for hver vegg.

På stavlegjene hviler sperrebindene. De takbærende sperrene er kammet ned i stavlegjene. Under disse, og forbundet med dem, står to kryssende undersperrer eller saksesperrer i en litt slakere vinkel. Under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett hanebjelke som låser hele sperrebindet sammen til et stivt fagverk. Mellom hovedsperrenes nedre ender er det satt inn selvvokste bueknær for sideveis avstiving, naglet til sperrer og stavlegje. Ytterligere stivhet i lengderetningen gir åsene som er nedfelt i sperrene; én mønsås og ett eller flere par sideåser. På disse er bordtaket festet.

Konstruksjonen kombinerer elastisitet og styrke, samtidig som den innkapsler punkter som er utsatt for fuktighet og råte.

En forløper til denne fullt utviklede stavkirketypen hadde jordgravne stolper i stedet for sviller på steinfundament, men slike stolpebygg er for lengst gått tapt. Muligens kan det ha stått en stolpekirke der Urnes Stavkirke står idag. Det er også funnet spor etter stolpebygg i grunnen under noen av steinkirkene.

  • Den enkleste stavkirketypen har et rektangulært skip og et smalere kor, tilnærmet kvadratisk. Typen var mest vanlig på begynnelsen av 1100-tallet. Haltdalen stavkirke fra Trøndelag er av denne typen, reist omkring 1170. Noen av disse enkle kirkene ble senere ombygget til langkirker ved å utvide koret til samme bredde som skipet.
  • Midtmastkirketypen har midt i kirkeskipet én stav som går opp i takkonstruksjonen, men ikke hevet midtrom som i kirkene av type B. Kirketypen er en variant i Numedal og Hallingdal og dateres til omkring 1200.
  • Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I motsetning til stavkirkene ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene. Uvanlig er også avstivningen med skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige.

Eksisterende enskipete kirker er Grip, Haltdalen, Undredal, Hedal, Reinli, Eidsborg, Rollag, Uvdal, Nore, Høyjord, Røldal, Garmo, Kvernes og Rødven.

Stavkirker med hevet midtrom (type B)[rediger | rediger kilde]

Interiør fra Lomen Stavkirke med tenger og andreaskors. Mellomstavene er utvekslet, og bare hjørnestavene er bærende.

Denne stavkirketypen har frittstående indre staver omkring et hevet midtrom omgitt av omganger på alle fire sider. Denne byggemåten er opphavet til den vanlige betegnelsen i moderne litteratur.[34] Betegnelsen «treskipede kirker» ble brukt i eldre litteratur, for eksempel av Dietrichson[35], men dette uttrykket kan gi gale assosiasjoner, da det indikerer at stavkirketypen utelukkende hermer etter en basilika i stein med midtskip og sideskip.[36] Karakteristisk for stavkirker med hevet midtrom er imidlertid at omgangen går rundt alle fire sider, i motsetning til sideskipene i en basilika. Slike stavkirker får dermed en viss likhet med sentralkirker, selv om midtommet alltid er langstrakt.

På steinfundamentet (grunnmuren) er det lagt ut fire grove bjelker (grunnstokker) som er sammenfelt i hjørnene og danner en stiv ramme med form som et #-tegn. Stokkendene stikker 1-2 m utenfor knutepunktene. Ytterst på stokkendene er svillene i ytterveggene nedfelt. På denne måten dannes en dobbeltramme, den ene 1 til 2 m utenfor den andre.

Midtrommets staver er tappet ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene er reist lavere tilevegger. Mellom stavrekkene og den ytre tileveggen dannes det på denne måten en omgang rundt hele skipet, og taket faller i to avsatser mot ytterveggene.

Midtrommets staver er låst til hverandre med bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. Øverst er det satt inn tilevegger mellom stavene. Stavene bærer stavlegjer som danner opplegg for hovedtakets sperrebind.

I kirkene av Borgundtypen er stavene rundt midtrommet avstivet med ett eller to par tenger i høyde med omgangens tak, og med andreaskors i feltene mellom stavene. Med en så godt avstivet konstruksjon var det mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av enkelte mellomstaver og la tengene bære øvre del. I noen kirker, særlig i Valdres, ble denne muligheten utnyttet så langt at de fire hjørnestavene alene bærer hele midtrommet.

Kaupangergruppen består av: Kaupanger, Urnes, Hopperstad, og Lom.

Borgundgruppen består av: Borgund, Gol, Hegge, Høre (Hurum), Lomen, Ringebu og Øye.

Torpo stavkirke har også forhøyet midtrom med omgang på fire sider avgrenset av søyler.[16] Bugge og Mezzanotte plasserer Torpo og Heddal som bindeledd eller overgangsformer mellom borgundgruppen og kaupangergruppen fordi de har trekk av begge. Øye stavkirke har ikke hevet midtrom og Bugge og Mezzanotte plasserer denne som en overgangsform mellom type A og type B.[37]

Opphavet til stavkirkene[rediger | rediger kilde]

Det har vært forskjellige teorier om opphavet til stavkirkene. Spørsmålet har neppe funnet sitt endelige svar og vil utvilsomt bli gjenstand for videre forskning. Noe av problematikken er knyttet til hvorvidt stavkirker ble til i et kulturelt vakuum i Norden eller om de ble til i en prosess under kulturell innflytelse utenfra. Det synes imidlertid helt klart at stavkirker er et nordeuropeisk uttrykk som støtter seg på lokale byggeskikker.

Reinli stavkirke

I Lorentz Dietrichson bok De norske Stavkirker (1892) hevder han at stavkirken er: «En genial oversettelse fra sten til tre av den romanske basilika». Han hevder at stavkirker med hevet midtskip viser en innflytelse fra tidlig kristne og romanske basilikaer. Tradisjonene skal være overført via angelsaksisk og irsk arkitektur, og bare takkonstruksjonene representerer lokale tradisjoner. Spesielt fremheves det basilikale overlyset, arkadene og terningkapitelene.

Det kan se ut som om Basilikateorien først ble lansert av N. Nicolaysen i plansjeverket «Mindesmærker af Middelalderens Kunst i Norge», 1854 ff. Der skriver han: «Vore stavkirker er nu de eneste i sit slags, og saavidt sparsomme beretninger og andre omstændigheder lader formode, synes de heller ikke tidligere at have havt noget sidestykke med undtagelse af maaske i Storbritannien og Irland.»[38] Han hevder også at det er rimelig å hevde at rommenes fordeling og det arkitektoniske kan være lån fra bysantinsk arkitektur. Videre fortsetter han: «Alt synes at henpege paa, at forbilledet til vore stavkirker ligesom til stenkirkerne og overhovedet til hele den vesteuropæiske arkitektur i middelalderen er udgaaet fra den romerske basilika.»[39]

Denne tanken er ført videre av Anders Bugge og Roar Hauglid. Peter Anker mener imidlertid at innflytelsen fra utenlandsk steinarkitektur for det meste finnes i dekorative detaljer.[40]

Per Jonas Nordhagen avviser ikke basilikateorien. Han mener at det kan være to utviklingslinjer, og at den basilikale kan være en sidegren i en utvikling mot større kirker som er mer teknisk fullkomne. Hovedlinjen i utviklingen som fører til Torpo stavkirke og Borgund stavkirke kaller han den progressive linjen.[41]

Flere har vist til teoriene om hovets påvirkning på stavkirker. Det var stor interesse for hovteorien på 1930-1940-tallet. Teorien bygget blant annet på antakelse om at hovene var bygninger med kvadratisk grunnplan og hevet midtrom båret av fire staver.[5] Ved kristningen av Norge fikk høvdingene valget mellom rive hovene eller la dem vie til kirker, «og da er det liten grunn til å tro at de siste hov har skilt seg synderlig fra de første kirker» ifølge Bugge og Norberg-Schultz.[42] Arkeologisk er dette gjentatte ganger avvist, for Islands vedkommende av Åge Roussel.[43] Olaf Olsen (1966) gikk enda grundigere til verks i å beskrive hov nærmest utelukkende som en funksjon knyttet til vanlige bygninger på storgårdene. Hvis det i det hele tatt har vært spesielle hovbygninger, har vi enda ikke påvist dem, mente Olsen.[44] På 1950-1970-tallet ble det påvist stolpehull fra eldre bygninger under blant annet Lom stavkirke og også under steinkirker som Kinsarvik kirke,[5] og det har brakt diskusjonen om kirkenes opprinnelse et langt stykke videre. Slike stolpehull ble første gang funnet ved utgravningen i Urnes kirke.[45] Manglende historiske referanser til hov som byggverk bidrar til å svekke hovteorien.[46]

Dekor og skurd[rediger | rediger kilde]

Jellingsteinen i Danmark
Utsnitt av portalen fra Urnes stavkirke
Vangeportal fra Hedalen stavkirke
Søyleportal fra Borgund stavkirke
Løve på portalen fra Borgund stavkirke

Det som er bevart av dekor kan dateres til tidsrommet fra 1070 til begynnelsen av 1300-tallet. Dekoren finnes for det meste på gavler, øverst på stavene, og på portalene. Kirkene er blitt bygget og ombygget i flere hundre år og viser skiftende stilimpulser, byggemoter og endrede behov.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Et spørsmål har vært om stavkirkedekoren har vært et norsk eller internasjonalt fenomen. En del bygningsrester med beslektet dekor er bevart i Danmark, Sverige og på Island.[trenger referanse]

Det kan se ut som om studier av runesteiner som er bevart i Danmark og Sverige og deres stilhistorie kan fortelle mer om opprinnelsen til dekoren. En runestein fra ResmoÖland har tydelige stilmessige likheter med Urnesportalen. Det er også vanlig å vise til Jellingsteinen som en mulig påvirkningskilde eller som et utslag av en mer utbredt dekorform fra perioden. Denne steinen var reist av Harald Blåtann i årene 960–970 og har kristen ikonografi. Den ene siden viser en løve og en slange, den andre en korsfestelsesscene.[trenger referanse]

Det er en vanlig oppfatning at runesteinene har hatt betydning for utviklingen av urnesstilen.[47] En annen påvirkningkilde kan være keltisk ornamentikk, slik den blant annet kjennes fra Lindisfarnebibelen, som ble skrevet og illuminert av munker på 600-tallet[48]

Stavkirkeportalen[rediger | rediger kilde]

Det er bevart portaler eller deler av dem fra omtrent 140 stavkirker. Det finnes grovt sett tre portaltyper: den enkle profilportalen, søyleportalen og vangeportalen.

Den enkle profilportalen er døråpninger som er rammet inn av enkle profiler eller pilastre. Disse portalene er for det meste brukt på kordører. Det er bevart omtrent 20 slike dører.

Søyleportalen er avledet fra steinarkitektur. Den har hel- eller halvsøyler som bærer en rundbuet arkivolt. Søylene har baser og kapiteler. De er rikt dekorert og ble brukt både på inngangsdører og innvendig i korskiller. En kjenner til omtrent 40 slike portaler.

Vangeportalen eller praktportalen består av to portalplanker og et overstykke med sammenhengende dekor. Overstykket har to til fem liggende planker som er felt inn i hverandre med not og fjær. Dette bæres av de stående veggplankene som flankerer døråpningen. Det er bevart 75 mer eller mindre komplette vangeportaler. I noen vangeportaler er også søylenemotivet innarbeidet sammen med flatedekorene, med eller uten arivolt.

Stilhistorie[rediger | rediger kilde]

Stort sett stammer det bevarte materiale fra Sogn-Hardanger og fra fjellbygdene på Østlandet. Hoveddelen av portalene er romanske og mangler gotiske trekk.

Det er mulig at portalene kan ha vært bemalt, men dette har det vært vanskelig å fastslå med sikkerhet. Malingen på de få som er bemalt idag ser ut til å være nyere.

Det er vanlig å inndele portalene etter stilhistorie, Urnesstil, romanske og sene.

Urnesstil[rediger | rediger kilde]

Navnet urnesstil ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på nordportalen i Urnes stavkirke, som opprinnelig var vestportal i den eldre stavkirken fra perioden 1000-1080 på samme tomt. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner og det uaksiale og asymmetriske helhetspreget. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.

Den gjenbrukte portalen i Urnes stavkirke er den eneste noenlunde komplette i denne stilen som er bevart. Flere deler med utskjæringer i urnesstil fra den eldre stavkirken på Urnes er inkorporert i den nåværende: to veggplanker, en hjørnestav og to gavlfelter. Ellers er dekor i urnesstil funnet på en planke fra den revne Rinde stavkirke, på fragmenter av en eller to hjørnestolper fra en forløper for Hopperstad stavkirke,[49] på fragmenter av en portal i Torpo stavkirke, og på portalplanker fra den revne stavkirken på Bjølstad i Heidal.[50]

Romanske portaler[rediger | rediger kilde]

De romanske portalene er datert etter midten av 1100-tallet. Motivtypene er: planteranker, drager, løver og groteske masker; motiver som var vanlig i den romanske perioden i Europa.

Det som skiller denne gruppen fra urnesstilen, er at den er symmetrisk oppbygget.

Det er vanlig å dele romanske portaler i tre grupper:

  • Sogn-Valdres-Telemark-gruppen. Karakteristisk for denne gruppen er en portal med en ranke på hver side, og to symmetriske drager som er motstilt. Mellom seg har de en midtdrage.
  • Trondheimsgruppen, som har hentet impulser fra byggemiljøet rundt Nidarosdomen
  • Medaljongportaler, som har figurer i medaljonger.[51]

Sene portaler[rediger | rediger kilde]

Noen portaler regnes for sene fordi de har detaljer fra gotikken. Men noe finnes også innen Sogn-Valdres-gruppen. Utover på 1200-tallet kan det se ut som om komposisjonen blir løsere, og en får individuelle løsninger og uvanlige detaljer og rankeløsninger.[52]

Ikonografi[rediger | rediger kilde]

De fleste portalene viser drager, «løver» og ranker som ikke refererer seg til spesifikke bibelske eller andre kristne fortellinger. Et av unntakene er de kristne motivene som finnes på vestportalen[53] fra den revne Hemsedal stavkirke, som viser St. Olavs martyrium og status som kristusliknende helgen.[54]

Et forskningsmessig problem har vært portalens ikonografi. Når det gjelder Urnesportalen, er ideen om at den skal ha et hedensk innhold avvist.[55] Det store dyret er blitt tolket som en løve. Løven kan representere Kristus som kjemper med og vinner over det onde.

Felles trekk ved de fleste portalene er at de er monumentale og at de har kjempende drager. Et spørsmål har vært om dette er en symbolsk avvergende magi mot vondt? Bugge mener at dette kan være en hedensk ikonografi i kristen fortolkning.[56] I Sogn-Valdres-portalene finner vi ikke løven. Den er byttet ut med en ranke som også representerer kristendommen. Dette refererer til Joh. 15,5: «Jeg er vintreet, dere er greinene.»

Hohler går imot denne tolkningen.[57] Hun mener at portalene ikke kan ha et religiøst innhold, men er et bilde på bestillerens eller byggherrens hensikt, et herskermotiv. Det finnes mange portaler i Europa som er rene ornamenter. Hun henviser til Bernhard av Clairvaux, som var imot bruk av dyr i kristen sammenheng.

«Hvilken berettigelse har udyrene i klostergangen den formløse formskatten og den formfulle formløsheten? Hva har bilder der å gjøre av urene aper, ville løver, fantastiske kentaurer og halvmennesker? Hvorfor tjene tigrer, kjempende riddere, jegere som blåser i sine horn? Der ser du under et hode flere kropper, og der ser du på en firfotig kropp en slanges hale, der på en fisk et dyrehode – Overalt finnes en slik rik og fantastisk samling av ulike former at en heller retter sine øyne mot skulpturene enn mot de hellige bøkenes innhold.»[58] Hun mener derfor at dyremotiver i romansk kunst ikke har hatt noen særlig religiøs betydning, og portalene kan være rene herskersymboler.

Hoftun mener at mange av de såkalte hedenske portalmotivene har klart kristne budskap. I prinsippet skiller ikke de norske stavkirkemotivene seg fra mange av de motivene som er å se i annen romansk kirkekunst, som for eksempel motiver på romanske kirkeportaler og døpefonter i stein i Sverige og Danmark.[59]

Andre forskere mener at portalene er inspirert av engelsk kunst. Bakgrunnen kan være manuskripter og steinskulptur.[60] En del av disse manuskriptene er dyrebøker med et kristent allegorisk innhold, ofte omtalt som bestiaries. Opphavet til disse er Physiologus, en samling av allegorier om dyr, med kristne tolkninger, som skal ha oppstått i Alexandria i det 2. århundre. Denne grunnteksten var på gresk, og utover i middelalderen ble teksten oversatt til en rekke språk. Disse fortellingene er også bakgrunnen for alle bestiarier som er bevart i forskjellige biblioteker og samlinger. Kildene til Physiologus er indiske, hebraiske og egyptiske dyrefortellinger og forskjellige klassiske tekster skrevet av blant andre Aristoteles og Plinius. Ingen tidlig gresk tekst har overlevd; de eldste bevarte er på latin, men disse skal være svært nær den greske originalen. Etter hvert ble det vanlig å illustrere tekstene, men det er sprang i utviklingen, og en rekke tekster med illustrasjoner er gått tapt.

Lindkvist viser til Physiologus som bakgrunn for dyrefremstillinger i portaler på Gotland.[61] Disse steinkirkene ble ofte bygget etter at stavkirkene på de samme stedene var blitt for små. Dessverre er de fleste trekirkene forsvunnet, så det er ikke mulig å studere dekoren. Men det er ikke urimelig å anta at de har hatt samme dekor som norske stavkirker, og at disse motivene så kan ha blitt videreført i steinportalene. Bakgrunn og opprinnelse ville da være tilnærmet den samme.

Stavkirkeprogrammet[rediger | rediger kilde]

Stavkirkenes dårlige forfatning var bakgrunnen for at Riksantikvaren i 2001 startet stavkirkeprogrammet. Programmet skulle skape positive ringvirkninger i form av større lokal aktivitet med tradisjonelle måter å utnytte materialer og ressurser på.

Målet for programmet var:

  • å sette i stand stavkirkene slik at de kan bevares for ettertiden
  • å konservere dekoren og kirkekunsten
  • å supplere dokumentasjonen av stavkirkene som grunnlag for forskning og rekonstruksjon av tapte deler.

Arbeidet og hva som er gjort ved de enkelte kirkene er dokumentert i en rapport.[62]

Stavkirkelisten[rediger | rediger kilde]

Portalen fra Tønjum stavkirke

De eksisterende stavkirkene er geografisk konsentrert om de øvre dalstrøkene på Østlandet (fjellbygdene) og de indre fjordstrøkene på Vestlandet. Unntak er Fortun stavkirke som er flyttet til Fantoft i Bergen og deretter kalt Fantoft stavkirke, Gol stavkirke som ble flyttet til Bygdø i Oslo, Vang stavkirke som ble flyttet til Karpacz i Karkonosze og Grip stavkirke som ligger på øya Grip på Nordmørskysten.[63] Vang stavkirke er i grove trekk som den var, selv om noen bygningsdetaljer er feil. Den opprinnelige Fortun stavkirke ble rekonstruert slik det var vanlig i nasjonalromantikken. Den nåværende Fantoft stavkirke er en rekonstruksjon etter at den opprinnelige kirken ble påtent.

Listen inneholder alle stavbygde kirker i Norge, men også enkelte kirker med bevarte middelalderske stavkonstruksjoner av betydning. Kun noen få vesentlige kopikirker fra nyere tid er tatt med. Stavkirkene i Norge, eller bygg der middelalderske konstruksjonsdeler fra stavkirker inngår, er automatisk fredet etter lov om kulturminner.[64]

Stavkirker i Norge bygget før reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Deler av dateringen av kirkene nedenfor er basert på opplysninger gitt ved Stavkirke.org.[65] Dette er for en stor del basert på dateringer av materialer fra kirkene. I noen tilfeller viser skriftlige kilder til kirkene, og disse kan indikere en annen datering. Dette kan komme av reparasjoner av kirkene, gjenbruk av materialer og lignende.

Kirker i Norge bygget etter reformasjonen med rester av stavkirker[rediger | rediger kilde]

Kirker i Norge som er kopier av stavkirker[rediger | rediger kilde]

Historismen søkte å etterligne og gjenopplive stiluttrykk fra eldre perioder. I Norge blant annet ved at stavkirkene påvirket kirkearkitekturen på 1800-1900-talet. Den nye Borgund kirke er for eksempel utført i en stil som minner om Borgund stavkirke like ved.[72] Andre eksempler er Årdal kirke i Sogn, Hauge kirke, Stedje kirke og Uvdal kirke. I dragestilen er dekor og stilelementer fra stavkirkene også brukt i profane bygg. Raundalen kirke er oppført i stavkirkepreg med forhøyet midtskip og sideskip som minner om omgang brukt i stavkirkene.[73]

Stavkirker i andre land[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske steder og revne stavkirker[rediger | rediger kilde]

Mange stavkirker er nå tapt, men lever videre i sagn, dokumenter[76] eller arkeologisk spor. Listen er veldig omfattende og er flyttet ut til en egen artikkel.

Se Liste over kjente palisadekirker, stolpekirker og stavkirker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ola Storsletten: «En arv i tre», s.24.
  2. ^ Kart over de gjenværende
  3. ^ Storsletten (1993, s.24)
  4. ^ a b Ekroll, Øystein (1997): (1997): Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget.
  5. ^ a b c d e f g h i j Anker, Peter (1997): Stavkirkene: deres egenart og historie. Cappelens kunstfaglige bibliotek. Oslo: Cappelen.
  6. ^ a b c d e Dietrichson, Lorentz (1892):De norske stavkirker. Studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling. Kristiania: Cammermeyer.
  7. ^ Bugge og Mezzanotte, 1994, s. 17.
  8. ^ Vreim, Halvor (1947): Norsk trearkitektur. Oslo: Gyldendal.
  9. ^ Muri, Sigurd: Gamle kyrkjer i ny tid. Oslo: Samlaget, 1975, s. 14.
  10. ^ Anker 2005
  11. ^ Anker 2005
  12. ^ Anker, 1997, s.202.
  13. ^ Gulatingslovi. Oslo: Samlaget. 1952. 
  14. ^ a b Gjærder, Per (1999). Stolper og staver i bygningsteknisk sammenheng. Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Redigert av Helge Schjelderup og Ola Storsletten. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning.
  15. ^ Christie, Håkon: Grindbygde hus og stavkirker. Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Redigert av Helge Schjelderup og Ola Storsletten. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning
  16. ^ a b c Valebrokk, Eva og Thomas Thiis-Evensen: Levende fortid. De utrolige stavkirkene. Boksenteret, 1993.
  17. ^ https://snl.no/J._C._Dahl lest 21. juli 2015.
  18. ^ https://snl.no/Foreningen_til_norske_Fortidsminnesmerkers_Bevaring
  19. ^ https://snl.no/Adolph_Tidemand lest 20. juli 2015.
  20. ^ Dietrichson 1892s.3
  21. ^ Gunnar Bugge og Christian Norberg-Schulz (1999): Stav og laft i Norge. Early wooden architecture in Norway. Oslo: Norsk arkitekturforlag.
  22. ^ Christie 1974 s. 12
  23. ^ British Archaeology, no 10, December 1995: News
  24. ^ Magnell, Steinar (2009): De første kirkene i Norge. Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet. Masteroppgave, Universitetet i Oslo.
  25. ^ Krogh 2011 s. 166-170
  26. ^ Christie, Håkon 1981. ”Stavkirkene – arkitektur.” I Norges Kunsthistorie. Bind 1: 139- 252. Oslo: Gyldendal.
  27. ^ Jensenius, Jørgen H. (2010): Bygningstekniske og arkeologiske bemerkninger om trekirker i Norge i vikingtid og middelalder. Collegium Medievale.
  28. ^ Christie 1974 s. 15
  29. ^ Krogh 2011 s. 74-98
  30. ^ Hauglid, 1976, s.339-344.
  31. ^ http://www.kirkesok.no/kirker/Heddal-stavkyrkje lest 16. august 2014.
  32. ^ http://www.kirkesok.no/kirker/Kaupanger-stavkyrkje
  33. ^ http://www.kirkesok.no/kirker/Hopperstad-stavkyrkje
  34. ^ se f. eks. Christie 1974 s. 55
  35. ^ Dietrichson 1892.s.31
  36. ^ Nordhagen 2003 s. 95
  37. ^ Bugge, Gunnar og Bernardino Mezzanotte (1994): Stavkirker. Oslo: Grøndahl Dreyer.
  38. ^ Dietrichson 1892 s. 82
  39. ^ Dietrichson1892 s, 83
  40. ^ Peter Anker, Stavkirkene deres egenart og historie
  41. ^ Nordhagen 2003
  42. ^ Bugge og Norgberg-Schultz, 1994, s. 35.
  43. ^ Aage Roussel, Islands gudehove, Stenberger 1943, side 215-223
  44. ^ Olaf Olsen, Hørg, hov og kirke
  45. ^ Håkon Christie, Urnes stavkirkes forløper belyst ved utgravninger under kirken
  46. ^ Nordhagen 2003
  47. ^ Fuglesang 1981 s. 97
  48. ^ Lindisfarnebibelen
  49. ^ Krogh 2011. Side 204-207
  50. ^ Hohler 1981. Side 261. Her finnes en detaljert analyse av Urnesportalen.
  51. ^ Hohler 1981 s. 266. Et stort kapittel er viet beskrivelse av de romanske portalene
  52. ^ Hohler 1981 s. 317
  53. ^ Vestportalen i Hemsedal stavkirke ligger bevart hos Historisk museum i Oslo
  54. ^ Hoftun 2002; 2008
  55. ^ Anker 2005 s.61
  56. ^ Anker 19971 s. 265
  57. ^ Anker 2005 s. 62
  58. ^ Paulsson 1969
  59. ^ Hoftun 2002; 2008
  60. ^ Anker 1997 s. 267
  61. ^ Lindkvist 1997 s. 105
  62. ^ Riksantikvaren (2008): Stavkirkeprogrammet 2011-2015. Hva har skjedd så langt? Oslo: Riksantikvaren. (PDF fulltekst)
  63. ^ Ahrens, Claus (1994): Gol stavkyrkje og dei gamle trekyrkjene.
  64. ^ Lov om kulturminner
  65. ^ Stavkirke.org tilhører sivilarkitekt, Dr. ing. Jørgen H. Jensenius, som er spesialist på oppmåling og dokumentasjon av middelalderens trekirker i Norge. Han har tidligere arbeidet hos Riksantikvaren og ved Norsk Institutt for Kulturminneforskning i Oslo.
  66. ^ Kirken kan være eldre Rollag stavkirke – Stavkirke.org
  67. ^ «Stavkirken ble først nevnt i skriftlige kilder i 1425, men den er langt eldre.» Rollag stavkirke - Riksantikvarens stavkirkeprogram
  68. ^ Denne kirken står på UNESCOs verdensarvsliste
  69. ^ Usikker datering
  70. ^ Anerkjennes ikke som ekte stavkirke. Bygget etter reformasjonen, med materialer fra tidligere stavkirker.
  71. ^ Anerkjennes ikke som ekte stavkirke. Bygget etter reformasjonen, med materialer fra tidligere stavkirker.
  72. ^ «Borgund kyrkje - Norges Kirker». Norgeskirker.no. 20. august 1968. Besøkt 19. oktober 2013. 
  73. ^ Hoff, Anne Marte: Raundalen kyrkje, Norges kirker, lest 4.9.2014
  74. ^ Vang stavkirke sto opprinnelig i Vang i Valdres.
  75. ^ Saksisk stavkirke av palisadeverk. Regnes som verdens eldste trekirke.
  76. ^ Dietrichson, L. (1888): Sammenlignende Fortegnelse over Norges Kirkebygninger i Middelalderen og Nutiden. Kristiania: Malling.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Medieval stave churches in Norway – bilder, video eller lyd