Norge i oljealderen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Norges historie

Osebergskipet
Epoker

Steinalder
(–1700 f.Kr)

Bronsealder
(1700–500 f.Kr)

Tidlig jernalder
(500 f.kr–500 e.Kr)

Merovingertiden
(500–793)

Vikingtiden
(793–1066)

Tidlig middelalder
(1066–1130)

Borgerkrigstiden
(1130–1240)

Høy- og senmiddelalder
(1130–1537)

Fra reformasjon til enevelde
(1537–1660)

Fra enevelde til Kielfreden
(1660–1814)

Riksforsamlingen
(1814)

Embetsmannsstaten
(1814–1884)

Industrialiseringen
(1850 –1900)

På vei mot selvstendighet
(1884–1905)

Unionsoppløsningen
(1905)

Fra venstrestat til kriseforlik
(1905–1940)

Krig og okkupasjon
(1940–1945)

Norge i etterkrigstida
(1945–1972)

Oljealderen
(1972–)

Oljealderen er betegnelsen på perioden fra 1970-årene til i dag, en periode der oljen har spilt en betydelig rolle i norsk historie.[1] I 1969 ble det funnet olje i Nordsjøen, ved Ekofiskfeltet. I september 2015 var markedsverdien på det statlig eide Oljefondet 7 019 000 000 000 kroner.[2] Oljen forandret den norske økonomien, og den forandret det norske samfunnet. Ikke minst fikk det offentlige mer å rutte med: statens pengeforbruk økte med 7 prosent hvert år mellom 1974 og 1980.[3]

Norge i verden[rediger | rediger kilde]

25. september 1972 sa et flertall (53,5 %) av den norske befolkningen nei til medlemskap i EF.[4] 28. november 1994 var det en ny folkeavstemning, denne gang om tilknytning til Den europeiske union (EU). 52,2 % sa nei denne gang. Da hadde Norge fra 1. januar 1994 vært medlem av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS). Det gir tilgang til det indre marked i EU som gir fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer mellom alle land i området.

Norge er fra 2001 en del av Schengen-området som gjennom Schengen-avtalen regulerer at det ikke er noen ordinær passkontroll mellom medlemslandene.

Norge finner olje[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges petroleumshistorie

Innvandring[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Innvandrere i Norge

Innvandrerbefolkningen, det vil si folk født i utlandet eller med minst en forelder født i utlandet, utgjorde i 2000 6,3 %.[5] Per 5. mars 2018 hadde dette økt til 17,3 % av befolkningen.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Oljen i norsk økonomi - Norgeshistorie». www.norgeshistorie.no. Besøkt 26. januar 2016. 
  2. ^ «Nøkkeltall». www.nbim.no. Arkivert fra originalen 2. februar 2016. Besøkt 26. januar 2016. 
  3. ^ Furre, Berge (2000). Norsk historie 1914–2000: industrisamfunnet – frå vokstervisse til framtidstvil. Oslo: Det Norske Samlaget. s. 229. ISBN 9788252151879. 
  4. ^ «Folkeavstemninger». Stortinget. Besøkt 4. september 2018. «53,5 prosent stemte imot i 1972.» 
  5. ^ «SSB (innvandringstall år 2000)» (PDF). Besøkt 22. mai 2015. 
  6. ^ «Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre». Statistisk Sentralbyrå. Besøkt 28. juli 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Furre, Berge. Norsk historie 1914–2000: industrisamfunnet – frå vokstervisse til framtidstvil (2000). Det Norske Samlaget. ISBN 9788252151879.
  • Benum, Edgeir. Overflod og fremtidsfrykt, 1970– (1998). Bind 12 av Aschehougs norgeshistorie, Knut Helle, red. Aschehoug. ISBN 8203220274.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]