Lendmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Lendmann er en vasalltittel fra vikingtiden og middelalderen for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv.[1] Slik sett ble disse en forløper til adelen i Norge.

Etterhvert fikk også årmennene flere oppgaver. Denne overgangen kan kanskje ha skjedd i regjeringstiden til kong Olav Kyrre. I visse distrikter eller landsdeler ble etterhvert lokalstyret overlatt til et antall lendmanns- og årmannsombud. Lendmennene var høyættede personer, tittelen var nærmest arvelig og lendmennene hadde høy sosial anseelse. De hadde utøvet makt og myndighet i sine distrikter fra gammelt av og også fått krongods av kongen å forvalte. Årmennene var mer lavættede (ofte frigitte treller eller trellesønner) og var forvaltere av de kongsgårdene som lendmennene ikke satt på. Etterhvert ble årmennene også de praktiske utøvere av kongemakten i distriktene, inklusive rettsvesen og militærvesen.[2]

Det var antakelig kong Sverre som satte ordningen noe mer i system og innførte sysselmannsombudet, som fortrengte både lendmenn og årmenn. Sverre hadde jo, før slaget på Kalvskinnet i 1179, sagt til sine birkebeinere at nå måtte de seire i slaget, og den birkebein som drepte en lendmann i slaget skulle få overta lendmannens stilling. På Kalvskinnet falt da også en rekke lendmenn.

Under Magnus Lagabøte fikk de norske lendmennene tittelen baron.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 85
  2. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 86

Litteratur[rediger | rediger kilde]