Ynglingeætten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
«Kong Alv dreper sin bror kong Yngve», illustrasjon av Gerhard Munthe til Ynglingesoga, 1899

Ynglingeætten skal ifølge sagatradisjonen være det eldste kjente skandinaviske herskerdynasti. De er kjent fra tidlige skandinaviske kilder, i hovedsak kvadet Ynglingatal, som skal være diktet av skalden Tjodolv fra Kvine, og sagaen Ynglingesaga i Snorres sagasamling Heimskringla. Ynglingesaga er skrevet av Snorre på 1220-tallet, basert på kvadet Ynglingatal. Kvadet skal være fra slutten av 800-tallet, men dateringen er omstridt. Fortellinger om Ynglingeætten finnes også i Historia Norvegiæ, i den korte sagaen Om Opplendingenes konger og i sagnet Hversu Noregr byggðist (Hvordan Norge ble bygget). I den islandske skalden Are Frodes Islendingabok finnes en liste med navn på ynglingekongene. Noen av ynglingene er også nevnt i det gammelengelske kvadet Beowulf.

Ynglingene skal ifølge sagaene stamme fra de norrøne gudene. En forestilling om mennesker som stammer fra guder, kalles en evhemerisme. Ynglingene skal opprinnelig ha holdt til i Sverige, ved Uppsala, før en gren av ætten vandret over til Norge og ble konger der. Snorre og andre lærde i middelalderen hevdet Halvdan Svarte, Harald Hårfagre og deres etterkommere tilhørte ynglingeætten.

Kildene[rediger | rediger kilde]

Ynglingatal er, dersom den tradisjonelle dateringen stemmer, den eldste kilden til informasjon om Ynglingeætten. Informasjonen i kvadet er imidlertid knapp. Islendingabok er fra tidlig 1100-tall, og blir således den nest eldste, men informasjonen om ynglingene består ikke av annet enn en liste med navn, og gir derfor lite å bygge på. En helhetlig fortelling kommer først med Historia Norvegiæ, som er fra rundt 1170. Historien om Ynglingene i Historia Norvegiæ er kort og enkel, og tar for seg ynglingeætten fra de norrøne gudene og frem til Halvdan Svarte. Om Opplendingenes konger er fra begynnelsen av 1200-tallet og gjengitt i Hauksbok. Den er trolig litt eldre enn Ynglingesaga, som er fra 1220-tallet eller fra rundt 1230. Ynglingesaga begynner også med gudene, mens Om Opplendingenes konger tar til med den norske delen av yngligeætten. Hvordan Norge ble bygget er den yngste kilden, fra 1387, og er gjengitt i Flatøybok.

De mytiske kongene[rediger | rediger kilde]

Ifølge sagaene stammet ynglingene fra vanen Frøy, sønn av Njord. Ifølge både Snorre og forfatteren av Om opplendingenes konger ble Frøy også kalt Yngve, og det var det navnet som var opphavet til betegnelsen yngling.[1] I Ynglingesagaen står det at gudene kom fra Asia,[2] mens forfatteren av Hvordan Norge ble bygget skriver spesifikt Tyrkland.[3] De første Ynglingene var konger i Svitjod (det gamle navnet på deler av Sverige). Etterhvert kom noen av dem til Norge, og den første kongen der ble Halvdan Kvitbein.

Ynglingeætten i Norge[rediger | rediger kilde]

Halvdan Kvitbein var sønn av Olav Tretelgja, som skal ha ryddet Vermland. Moren Sølva var fra Solør. Halvdan skal ha blitt oppfostret på Solør hos morbroren Sølve den gamle. Etter Sølves død ble Halvdan konge på Solør etter ham. Slik ble en gren av den svenske ynglingeætten konger i Norge.[4]

Opplandskonger eller Vestfoldkonger?[rediger | rediger kilde]

Ifølge tradisjonen var den norske Ynglingeætten Vestfoldkonger. Kildene er imidlertid ikke samstemte om dette. I Historia Norvegiæ og Om Opplendingenes konger er det Opplandene, altså det indre Østlandet, som er ynglingenes område. Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver at Halvdan Kvitbein ble konge på Opplandene og døde på Toten.[5] Forfatteren av Om Opplendingenes konger skriver at Halvdan ble konge på Romerike og Hedmark og døde på Toten.[6] Snorre skriver derimot i sin Ynglingesaga at Halvdan i tillegg til Romerrike og Hedmark også erobret deler av Vestfold. Snorre slutter seg til tradisjonen om at Halvdan døde på Toten, men skriver at Halvdan etter sin død ble ført til Vestfold og hauglagt der.[7] Når det gjelder Halvdans sønn Øystein Halvdansson, anfører Om Opplendingenes konger at han var konge på Romerrike, og giftet seg med datteren til en Vestfoldkonge.[8] Historia Norvegia har ingen opplysninger om Øysteins landområder. Snorre skriver også at Øystein giftet seg med datteren til en Vestfoldkonge, men Snorre presiserer at Øystein hadde arvet deler av Vestfold fra faren Halvdan. Snorre skriver også at Øystein døde i Vestfold og ble hauglagt på Borre.[9] Øysteins sønn, Halvdan den milde og mat-ille, var ifølge Om Opplendingenes konger gift med datteren til kongen av Vestmar, og døde i Vestfold.[10] Snorre skriver det samme, men utdyper at Halvdan ble hauglagt på Borre.[11]

Både Om Opplendingenes konger og Snorre er enige om at Halvdans sønn Gudrød først giftet seg med Alvhild, datteren til Alvarin av Alvheim, og siden med Åsa, datter av en konge på Agder, og fikk sønnen Olav Geirstadalv med Alvhild og Halvdan Svarte med Åsa.[12] Etter dette er kildene uenige igjen: Ifølge Om Opplendingenes konger ble Olav Geirstadalv konge over Grenland og Vestfold, og hans sønn igjen, Ragnvald Heidumhære, konge over Grenland.[13] Denne sagaen sier ikke noe mer om Halvdan Svarte og hans posisjon. I Snorres Ynglingesaga ble Olav Geirstadalv bare konge over Vestfold, etter å ha mistet de indre østlandsområdene, og delte riket med halvbroren Halvdan.[14] Etter Olavs død ble hans sønn Ragnvald også konge i Vestfold.[15]

Historia Norvegiæ har en annen versjon. Her nevnes ikke hverken Alvhild, Olav Geirstadalv eller Ragnvald, forfatteren skriver bare at Gudrøds sønn Halvdan Svarte ble konge på Opplandene etter faren.[16]

Halvdan Svarte var som kjent far til Harald Hårfagre, tradisjonelt regnet som Norges første rikskonge. Det er sannsynlig at Halvdan og Harald har blitt koblet på Ynglingeætten ved å gjøre Halvdan til sønn av Gudrød for å gi Halvdan, og dermed Harald og resten av de norske kongene en høytstående ættebakgrunn for å gi ytterligere legitimasjon til Haralds og hans etterfølgeres kongedømme. Det er sannsynlig at Halvdan og Haralds forbindelse med ynglingeætten er konstruert i høymiddelalderen, kanskje av den islandske dikteren Are Frode.[17]

Vi ser altså at de tre kildene som gir mest informasjon om Ynglingeætten - Historia Norvegiæ, Om Opplendingenes konger og Ynglingesaga - har ulike versjoner av hvem ynglingene var, hvor de bodde og hvilke landskap de var konger over. Ifølge Historia Norvegiæ, den eldste kilden av disse tre, var alle ynglingene opplandskonger. Ingen andre områder enn Opplandene blir nevnt. I Om Opplendingenes konger er ynglingene primært opplandskonger (det står også eksplisitt i sagaens tittel), spesifikt i Hedmark og på Romerrike, mens de etterhvert vinner Vestfold og Grenland, gjennom erobring og giftermål. I Ynglingesaga får ynglingene derimot kontrollen over Vestfold en generasjon tidligere enn i Om Opplendingenes konger. I Ynglingesaga får dessuten Olav Geirstadalv og Halvdan bare Vestfold, mens i Om Opplendingenes konger, er Olav og sønnen Ragnvald konger i Grenland. Det er altså en tydelig utvikling i tre trinn - fra kun opplandskonger, via opplandskonger og så Vestfold-konger, til kun Vestfold-konger.

Ifølge historikeren Claus Krag handler dette om at høymiddelalderens historieskrivere, som Snorre, ønsket å fremheve ynglingenes tilknytning til Vestfold. I virkeligheten var Vestfold helt eller delvis under kontroll av danske konger på den tiden ynglingekongene skal ha levd. De danske kongene fortsatte å være en trussel helt frem til første halvdel av 1200-tallet, da Snorre skrev Ynglingesaga og de andre sagaene i Heimskringla. Det var derfor trolig viktig for Snorre å fremheve Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen.[18]

Ynglingeætten i Europa[rediger | rediger kilde]

Noen av ynglingekongene kjent fra de norrøne kildene, nevnes i kvadet Beowulf. Kvadet omtaler imidlertid ikke ynglinger (kun kjoldunger og skilfinger), kun navnene på de enkelte personene. Dette kan sies å være et argument mot at det kan ha eksistert en Ynglingeætt, siden Beowulf er en samtidig kilde. Man skulle tro at dersom en slik ætt eksisterte, ville Beowulf ha omtalt dem på samme måte som skjoldunger og skilfinger.[19] Det samme gjelder Ynglingatal, som også er nær ynglingene i tid dersom den tradisjonelle dateringen stemmer. Ynglingatal bruker riktignok begrepet «yngling», men kun i entall. Det står ingenting i kvadet om noen ynglingeætt.[20]

Det har også vært hevdet at Olav Geirstadalv er identisk med Olav Hvite, en norrøn høvding i Irland som ble konge av Dublin.[21] Denne mannen kalles Amlaib i irske kilder, og nevnes i Ulsterannalene. Dette skjedde rundt 870. Hvorvidt denne Olav kan ha vært Olav Geirstadalv, er usikkert.

Konger av Ynglingeætten[rediger | rediger kilde]

Ynglinga saga

ca. 1225 – fornorsket navn

Ynglinga saga

ca. 1225 – norrønt navn

Ynglingatal

siste del av 800-tallet

Beowulf

700900-tallet

Íslendingabók

først på 1100-tallet

Historia Norvegiæ

sist på 1100-tallet

Hversu Noregr byggðist

1387

Om Opplendingenes konger

ca 1220

Burri
Burr
Óðinn Ásakonungr
Yngvi Tyrkjakonungr Ingui Freyr
Njord Njörðr Njörðr Svíakonungr Neorth Njörðr
Frøy Yngvifreyr Freyr Froyr Freyr
Fjolne Fjölnir Fjölnir Fjölnir Fiolnir Fjölnir
Sveigde Svegðir Sveigðir Svegðir Swegthir Sveigðir
Vanlande Vanlandi Vanlandi Vanlandi Wanlanda Vanlandi
Visbur Vísburr Vísburr Visburr Wisbur Vísburr
Domalde Dómaldi Dómaldi Dómaldr Domald Dómaldr
Domar Dómarr Dómarr Dómarr Domar Dómarr
Dyggve Dyggvi Dyggvi Dyggvi Dyggui Dyggvi/Tryggvi
Dag den vise Dagr Spaka Dagr Spaka Dagr Dagr Dagr
Agne Agni Agni Alrekr Alricr Agni Skjálfarbóndi
Eirik og Alrek Alrekr og Eiríkr Alrekr og Eiríkr Agni Hogni Alrekr
Yngve og Alf Yngvi og Álfr Yngvi og Álfr Yngvi Ingialdr Yngvi
Hugleik Alvsson
Jørund og Eirik Jörundr og Eiríkr Jörundr Jörundr Jorundr Jörmunfróði/Jörundr
Aun den gamle Aun hinn gamli Aun Aun inn gamli Auchun Aunn inn gamli
Egil Aunsson Egill Tunnudólgr Egill Ongenþeow Egill Vendilkráka Eigil Vendilcraca Egill Tunnadólgr
Ottar Vendelkråke Óttarr Vendilkráka Óttarr Ohthere og Onela Óttarr Ottarus Óttarr Vendilskráka
Adils Aðils Aðils Eadgils og Eanmund Aðísl at Uppsölum Adils/Athisl Aðils at Uppsölum
Øystein Adilsson Eysteinn Eysteinn Eysteinn Eustein Eysteinn
Yngvar Øysteinsson Yngvarr Yngvarr Yngvarr Ynguar Yngvarr inn hári
Braut-Ånund Brautönundr Önundr Braut-Önundr Broutonundr Braut-Önundr
Ingjald Illråde Ingjaldr hinn illráði Ingjaldr Ingjaldr inn illráði Ingialdr Ingjaldr inn illráði
Olav Tretelgja Óláfr trételgja Óláfr Óláfr trételgja Olavus tretelgia Ólafr trételgja Ólafr trételgia
Halvdan Kvitbein Hálfdan hvítbeinn Hálfdan Hálfdan hvítbeinn

Upplendingakonungr

Halfdan hwitbein Hálfdan hvítbeinn Hálfdan hvítbeinn
Øystein Halvdansson Eysteinn Eysteinn Eustein Eysteinn Eysteinn
Halvdan Øysteinsson Hálfdan hinn mildi Hálfdan Halfdan Hálfdan inn mildi Hálfdan en milldi ok en matar illi
Gudrød Guðröðr veiðikonungr Guðröðr Goðröðr Guthrodr Guðröðr veiðikonungr Guðröðr en gaufuglati
Olav Geirstadalv Gudrødsson Ólafr Ólafr Óláfr Halfdan niger Hálfdan svarti Óláfr Geirstaða Alfr
Ragnvald Heidumhære Rögnvaldr heiðum hæra Rögnvaldr Helgi Haraldus Haraldr inn hárfagri Rognvaldr

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snorre, Ynglingesaga, kap. 10 og Om Opplendingenes konger kap. 2
  2. ^ Snorre, Ynglingesaga, kap. 2
  3. ^ Hversu Noregr byggðist, IV kapítuli
  4. ^ Om Opplendingenes konger, kap. 1, Ynglingesaga kap. 42
  5. ^ Historia Norvegiæ s. 28
  6. ^ Om Opplendingenes konger, kap. 1
  7. ^ Snorre, Ynglingesaga, kap. 43-44
  8. ^ Om Opplendingenes konger, kap. 2
  9. ^ Snorre, Ynglingesaga, kap. 46
  10. ^ Om Opplendingenes konger, kap. 2
  11. ^ Snorre, Ynglingesaga, kap. 47
  12. ^ Ynglingesaga, kap. 48 og Om Opplendingenes konger, kap. 2
  13. ^ Om Opplendingenes konger, kap. 2
  14. ^ Snorre, Ynglingesaga, kap. 49
  15. ^ Snorre, Ynglingesaga, kap. 50
  16. ^ Historia Norvegiæ: 28
  17. ^ Krag (1990): 183
  18. ^ Krag (1990): 191-192
  19. ^ Gansum (1996): 1-2
  20. ^ Krag (1991): 210-211
  21. ^ Se for eksempel De Vriies, Jan 1924: Om betydningen av Three Fragments of Irish Annals for vingetidens historie. Historisk tidsskrift 5 R. V, s. 509-532. eller Smyth, Alfred P. 1977: Scandinavian Kings in the British Isles 850-880. Oxford University Press.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]