Svein Tjugeskjegg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Svein Tjugeskjegg
Konge av Danmark og England
Svein Tjugeskjegg
Svein Tjugeskjegg som dekor i Swansea Guildhall i Swansea i Wales (ferdig 1934)
NavnSvein Haraldsson
RegjeringstidDanmark: 986–1014
England: 1013–1014
Fødtca. 960
Død3. februar 1014
Lincoln, England
EktefelleGunhild av Polen
Sigrid Storråde
BarnSantslaue

med Gunhild av Polen:

med Sigrid Storråde:

Svein Tjugeskjegg (norrønt: Sveinn tjúguskegg; dansk: Svend Tveskæg; født ca. 960, død 3. februar 1014) var konge av Danmark i tiden 986–1014 og konge av England fra slutten av 1013 og til sin død i 1014. Han hevdet også overherredømme av Norge 1000–1014, men mest i navnet da Norge stort sett styrte seg selv.

På slutten av 986 eller tidlig i 987 gjorde Svein opprør mot sin far kong Harald Blåtann, og erobret kongetronen i Danmark. Harald ble fordrevet i landflyktighet og døde kort tid etter i november 986 eller 987.[1] Sammen med Olav Tryggvason herjet Svein fra 994 flere ganger England med store vikingflåter, og de tvang kong Æthelred II til å betale store pengesummer i danegeld. Senere sluttet Svein seg til Olavs fiender og deltok i slaget ved Svolder hvor Olav ble drept. Svein kunne deretter konsentrere seg om å angrip England, og i 1013 erobret han hele landet. Han ble den første danske konge av England etter flere års anstrengelser, men døde noen uker senere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mynt med Svein Tjugeskjegg, preget i 995; dette er en av de tidligste kjente myntene med latinsk inskripsjon som ble framstilt i Skandinavia, basert på angelsaksiske modeller og gjort av en angelsaksisk myntsmed (obv.: ZVEN REX AD DENER «Svein, konge av [eller blant] danene», rev.: GOD-WINE M-AN D-NER «Godwin, myntsmed blant danene»).[2]

Historiografi kilder om Sveins liv er Den angelsaksiske krønike (hvor hans navn staves som Swegen),[3] Adam av Bremens Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum fra 1100-tallet, og Snorre Sturlasons Heimskringla (sagaene om de norske kongene) fra 1200-tallet.[4] Motstridende redegjørelser om Sveins senere liv opptrer også i Encomium Emmæ Reginæ, en latinsk encomium (lovtale) av hans sønn Knut på vegne av hans dronning Emma av Normandie, sammen med Chronicon ex chronicis av Florence av Worcester, en annen forfatter fra 1000-tallet.

dansk blir han kalt for Svend Tveskæg og på engelsk Sweyn Forkbeard. Tilnavnet «Tjugeskjegg», som brukes i Heimskringla, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det norrøne ordet tjúgu-skegg på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.

Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød: Zven, Rex ad Dener, som kan oversettes til «Svein, konge av danene». Sveins far, Harald Blåtann, var den første regjerende konge i Skandinavia som ble døpt og aksepterte kristendom i sitt rike en gang tidlig eller på midten av 960-tallet. I henhold til Adam av Bremen ble Svein døpt og gitt det kristne navnet «Otto» (til ære av den tyske konge Otto I).[5] Det er motstridende kilder for å identifisere Sveins mor.[1] Adam av Bremen identifiserer henne som «Gunhild», men en del moderne forskere har kommet fra til navnet Tove fra vestlige Vendland.[6] Svein selv giftet seg med en kvinne som er vanskelig å identifisere med nøyaktighet da kildene er motstridende. Hun var enken etter Erik Seiersæl, konge av Sverige, og Snorre Sturlason hevder blant annet at hun het Sigrid Storråde, men motstridende sier han et annet sted at Svein var gift med med Gunnhild av Vendland, datter av Burislav. Andre er i samsvar med det sistnevnte og omtaler henne som en søster av hertug Bolesław I av Polen,[1] som moderne forskning har identifisert som Świętosława.[7] Det er også mulig at Svein var gift med to ulike kvinner, Gunnhild og Sigrid, som senere kilder har blandet sammen.

Opprør mot Blåtann[rediger | rediger kilde]

Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn Gunhild, eller eventuelt en annen kvinne, også kalt for Gunnhild, men som moderne forskning har identifisert som Tove.[8] I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke er blitt bevist på noe vis, er det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet etter sin far, men at han gjorde opprør og nedkjempet og drepte ham i et slag. Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 986 eller 987.

Snorre Sturlasson skriver i Heimskringla at Svein ville ha halvparten av kongsmakten, noe Harald Blåtann nektet. Svein gikk da sammen med Jomsvikingene til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble dermed likevel konge.

Den tyske kirkehistorikeren Adam av Bremen var sterkt kritisk til Svein og hevder i verket Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum fra siste halvdelen av 1000-tallet at Svein ble avsatt av den svenske kongen Erik Seiersæl som deretter styrte Danmark inntil han døde i 994 eller 995. Dette er aldri blitt bevist og blir ikke betraktet som sannsynlig av dagens historikere, som peker på at Adam siterte en annenrangs kilde. Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som Olof Skötkonung, som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason. Olof var videre den første konge av det som tilsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Seiersæl styrte en region rundt Uppsala. Adams skrifter kan bli lest i lys av Adams forsøk på å framheve Harald Blåtann som en helgenkandidat, i motsetningen til sønnen Svein som han hevdet var en hedning. Det siste kan gjerne være riktig, ettersom de store flertallet av befolkningen i de tre nordiske landene fortsatt ikke var kristne.

Ifølge Adam ble Svein straffet av Gud for sitt opprør og for å ha forvoldt farens død. For dette måtte han tilbringe «fjorten år» som landsforvist, noe som nok er en bibelsk referanse fra en kristen forfatter. Adam skriver at Svein ble skydd av alle, men fikk til slutt søke tilflukt i Skottland. Den skotske kongen var øyensynlig kjent i kristne Europa som en hedning og en morder, og Adams uhistoriske hensikt var nok å vise at Svein hørte til blant hedninger og dets like, og ikke kunne regjere et kristent land før han aksepterte Kristus som sin frelser.

Religion[rediger | rediger kilde]

Svein Tjugeskjegg framstilt av illustratøren Lorenz Frølich omkring 1883-1886 som dekor på Frederiksborg slott i Danmark, inspirert av Bayeux-teppet fra 1000-tallet.

Om Svein var hedning eller ikke var neppe et vesentlig spørsmål for andre enn Adam av Bremen. Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte. Svein vervet prester og biskoper fra England framfor fra erkebispedømmet i Bremen. Det kan være årsaken for Adam av Bremens tilsynelatende fiendtlighet i hans nedtegnelser. Tallrike konverterte prester av dansk opprinnelse fra Danelagen levde i England mens Svein hadde få forbindelser til Tyskland eller prester derfra. Som følge av den angelsaksiske kirkelige innflytelsen i hans rike kunne ha avvise erkebiskopen av Hamburg-Bremen. Ettersom tyske biskoper var en integrert del av den sekulære staten, kan Sveins forkjærlighet og begunstigelse av den angelsaksiske kirke ha vært en politisk begrunnelse. Han søkte å forhindre enhver trussel mot sin uavhengighet fra tyske konger.[9][10]

Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at straks erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk et fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto III ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt Det tysk-romerske rike. Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.

Striden med Norge[rediger | rediger kilde]

Både før og etter Svein ble konge herjet han i viking. I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvason i England og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.

I henhold til Snorre Sturlason var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon jarl avsatt og drept. I slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet sin selvstendighet mot Danmark i krig.

Den danske hæren var forsterket med de fryktede jomsvikingene, ledet av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke. Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den tapre. Nødtvungent gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus’ datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med Gunnhild, en annen av Boleslaus’ døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svein søster. Med Gunnhild fikk Svein sønnene Harald Sveinsson og Knut Sveinsson.

I Norge ble Olav Tryggvason konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, snarere tvertimot. I henhold til Olav Tryggvasons saga forsøkte han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men da hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne «en hedensk hund».[11] I Polen satt Sveins søster Tyra Haraldsdatter og mislikte sterkt at hun var blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er «hedning». Hun flyktet derfra og helt til Norge hvor møtte Olav Tryggvason og sørget for å gifte seg med ham.

I Danmark fikk Svein Tjugeskjegg høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid Svein Tjugeskjegg ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans «uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.»[12] I Norge drev Tyra med sitt eget renkespill og egget kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til leidang og sier: «Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.»[13]

Den personlige striden mellom Svein og Olav som ble framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år 1000 falt i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, Eirik Håkonsson. Han var blitt gift med datteren til Svein, Gyda Sveinsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein. Eirik oppnådde det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.

Snorre nevner for øvrig at Sveins første hustru Gunnhild av Polen ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde.[14] Det er nok feil for andre kilder vitner at Gunnhild dro til Vendland eller Polen og ble der til Svein døde i 1014 og at hun da vendte tilbake til Danmark for å være sammen med sønnen.[15] Med Sigrid fikk Svein datteren Estrid Sveinsdatter som senere ble gift med Ulf Thorgilsson jarl (se nedenfor).

Invasjon av England[rediger | rediger kilde]

Svein (Suanus rex) invaderer England n 1013 (detalj fra miniatyr fra 1200-tallet.

Chronica Joannis Wallingford (eller Krøniken til John av Wallingford),[16] framstilt i tidsrommet ca 1225–1250, har nedtegnet Sveins deltagelse i angrep mot England i tiden 1002–1005, 1006–1007, og 1009–1012, motivert delvis som hevn for massakrene på Sankt Brictiusdagen av daner og norrøne folk i England den 13. november 1002.[17] Massakrene ble beordret av Æthelred II i 1002 som et desperat grep mot indre trusler, men i henhold til et veldokumentert tradisjon var Sveins søster Gunnhild en av ofrene da hun sammen med andre søkte inn i en kirke i Oxford som ble brent ned. I henhold til historikerne Frank Stenton (1971) og Mike Ashley (1998) er det høyst sannsynlig at Sveins invasjon var motivert av hevn for dette.[18][19] Niels Lund (1986) argumenterer at det var underordnet og at den fremste motivasjonen var antagelig muligheten for utbytte.[9]

Svein drev krigføring i Wessex og East Anglia i 1003–1004. Han kommanderte danske ressurser fra Jylland, Skåne og øyene rundt. Han var forbundet med lederne i Jomsborg og den svenske kongen var hans allierte. Han hadde likevel ikke nok mannskap til å erobre hele England, men trengte lengre inn i innlandet enn noen gang tidligere. Det første året hadde den normanniske reeve tilhørende dronning Emma av Normandie forrådt den befestede byen Exeter til danene, og kunne deretter herje over Wessex så langt som til Wilton og Salisbury før de vendte seg mot kysten.[18] I 2004 gikk de land i East Anglia og herjet Norwich. For å unngå videre katastrofer gikk stormennene i området inn i fredsforhandlinger, og underveis i disse forlot hæren skipene og kom seg over landet for å angripe Thetford. Dagen etter ble de gitt motstand av en hær raskt samlet av den ledende høvdingen i området, Ulfkell Snilling (etternavnet har betydning «tapper»). Angelsakserne tapte slaget, men danene fikk så store tap at de ble kun reddet fra katastrofe ved at Ulfkells ordre om å ødelegge danenes skip ikke ble utført.[20] En hungersnød i 1005, som var utstrakt over hele est-Europa i 1005,[21] tvang Svein til å seile tilbake til Danmark.

Ytterligere angrep kom sommeren 1006 hvor danene okkupert havnebyen Sandwich og herjet bredt i sørøst og unngikk å gå i kamp med en styrke som ble utkalt fra hele Wessex. Om høsten trakk de seg tilbake til øya Isle of Wight, og midt på vinteren dro hæren ut på et angrep gjennom Hampshire og Berkshire til Reading, og deretter krysset over til Wallingford. Ved dette tidspunktet var de rundt 95 km fra kysten. Istedenfor å komme seg tilbake til skipene dro de dristig i stor bue langs Ridgeway, en oldtidsvei, beskrevet som Storbritannias eldste vei,[22] stoppet for å angripe Cuckhamsley Knob som ligger langs veien, og beseiret den lokale militsen i nærheten av Avebury. Deretter dro de forbi Winchester og til kysten. Tidlig i det nye året mottok de danegeld på 36 000 pund for å forlate England, noe de også gjorde.[20]

Det gikk to år før det kom nye angrep, men i 1009 kom en hær som antagelig var den største siden Æthelred II var blitt konge. Den første var ledet av Torkjell Høge, bror av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg, og venn av Svein gjennom mange år. Den andre og største delen var ledet av Torkjells bror Hemming og av en annen høvding ved navn Eilaf, hvis bror Ulf Torgilsson som Svein senere lot gifte seg med sin datter Estrid, og ble således i slekt med den gamle danske kongehuset.[23] I løpet av de første seks månedene gjorde de ikke mer enn å herje og plyndre de områdene som allerede hadde vært herjet av deres forgjengere, men folket i Canterbury og i østlige Kent overrakte dem 3000 pund for å kjøpe seg fred. London holdt stand, men Oxford ble brent ned. Våren 1010 forlot flåten kysten av Kent og gikk i land i East Anglia hvor Ulfkell Snilling ledet forsvaret. I en hard kamp ble angelsakserne slått tilbake. En kronikør som skrev det påfølgende året hevdet at danene hadde herjet hele eller deler av femten fylker i de seksten månedene siden de kom til landet. Det er uklart hva som skjedde i løpet av våren og sommeren, men i september ble Canterbury tatt og erkebiskop Ælfheath ble tatt til fange. De ble betalt 48 000 pund for fred, men danene krevde ytterligere penger for Ælfheath, noe han nektet å betale.[24] For dette ble han brutalt drept, noe som opprørte Torkjell Høge, som det ble sagt hadde tilbudt alt sitt bytte, unntatt sitt skip, for erkebiskopens liv, men forgjeves.[25][26] Denne hendelsen kan forklare det bemerkelsesverdige faktum hvorfor Torkjell gikk i tjeneste hos Æthelred med 45 skip mens resten av den danske hæren seilte hjem.[26]

Historikeren Simon Keynes mener det er usikkert om Svein støttet de siste invasjonene, men «uansett hva som er tilfelle, han var rask i å utnytte det sammenbrudd som Torkjells hær hadde vært årsak til.»[27] Sammenbruddet i det angelsaksiske forsvaret sammen med de store materielle tapene i årene mellom 1009 og 1012 hadde utvilsomt ført til et tap av moral og tap av tillit til kong Æthelred i alle samfunnslag.[26] Svein hadde samlet enorme summer av danegeld gjennom tidligere angrep i England, og det gjorde ham i stand til å rekruttere en stor hær. I 1013 er han rapportert for personlig lede sine styrker i fullskala invasjon av England,[28] muligens også motivert i raseri over sin gamle venn Torkjells «forræderi» ved å gå i tjeneste hos fienden.[26]

Den nær samtidige Peterborough-krøniken (en del av Den angelsaksiske krønike) hevdet at:

Sitatfør august måned kom kong Svein med sin flåte til Sandwich. Han dro meget raskt mot East Anglia og inn i munningen av Humber, og deretter oppover langs Trent til han kom til Gainsborough. Jarl Uchtred og hele Northumbria bøyde seg raskt for ham, det samme gjorde folket i kongeriket Lindsey, deretter folkene i de fem burgher. Han ble gitt gisler fra hver shire. Da han forsto at alle folkene hadde underkastet ham, krevde han at hans hær skulle bli gitt forsyninger og hester; han dro sør med hoveddelen av invasjonshæren, men en del av den, foruten gislene, var [i Gainsborough] med hans sønn Knut. Etter at han kom over på Watling Street, dro de til Oxford, og byborgerne bøyde seg snart for ham og ga ham gisler. Derfra dro de til Winchester, og folket der gjorde det samme, deretter [dro hæren] østover til London.[29]Sitat

London hadde klart å stå imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Æthelred II flyktet til Normandie på slutten av 1013. Med tillatelse fra Witenagemot, «rådet for de vise menn», underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag.

Konge av England[rediger | rediger kilde]

Svein cyning (konge), utsnitt fra C-versjon av Den angelsaksiske krønike.

Svein hadde sitt hovedkvarter i Gainsborough i Lincolnshire og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over Northumbria før han døde den 3. februar 1014 i grevskapet Lincoln etter å ha styrt England i kun fem uker, angivelig døde han av slag. Man vet ikke når han ble født, men det antas at han var i femtiårene da han døde.

Svein Tjugeskjeggs lik ble balsamert i et kloster i England i 1014.[30] Han skal ha blitt begravet i katedralen York Minster, men ble senere fraktet til Danmark og gravlagt i Roskilde domkirke.[31] Det er også mulig at Svein ble begravet i Lund domkirke. Her ble det foretatt arkeologiske utgravinger i 1980-årene, og man fant spor etter en eldre trekirke fra omkring 990. I denne ble det funnet en tom grav, og det er mulig at Sveins lik ble begravet i denne kirken, for så å bli overført til den senere steinkirken som ble bygget rundt 1030.[32]

I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Sveinsson. I England erklærte den danske hæren sin troskap til hans yngre sønn Knut som konge. Men i mellomtiden hadde Æthelred kommet tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at «alt var tilgitt». Han samlet en hær som marsjerte nordover. Den unge og uerfarne Knut valgte å ikke møte hæren i kamp og seilte til Danmark. Sveins sønn Knut ble nødt til å gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk. Det skjedde året etter.

Moderne forskere har spekulert i om Svein kan ha dødd av Brugadas syndrom, en arvelig hjertefeil,[33] se artikkelen Teorien om hjertefeil hos danske konger.

Barn[rediger | rediger kilde]

Svein hadde minst åtte barn med Sigrid Storråde og/eller Gunnhild av Vendland (Świętosława):

  • Harald
  • Knut
  • Gyda
  • Gunnhild
  • Santslaue, nonne i England
  • Tyra
  • Estrid
  • Navnløs datter

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Sawyer, P.H. (2004): «Swein (Sveinn Haraldsson, Sveinn Tjúguskegg, Swein Forkbeard) (d. 1014), king of England and of Denmark», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/26830 betalingsmur
  2. ^ Bolton, Timothy (2009): The Empire of Cnut the Great: Conquest and the Consolidation of Power in Northern Europe in the Early Eleventh Century, s. 162. Hybel, Nils; Poulsen, Bjørn (2007): The Danish Resources c. 1000-1550: Growth and Recession, s. 86
  3. ^ The Anglo-Saxon Chronicle. Manuskriptene C, D, og E. Redigert av Tony Jebson
  4. ^ Howard, Ian (2003): Swein Forkbeard's Invasions and the Danish Conquest of England, 991– 1017, Woodbridge: Boydell Press, ISBN 0-85115-928-1, s. 7–8
  5. ^ Adam av Bremen, Gesta II.3. Red. Schmeidler, overs. Tschan, s. 56
  6. ^ «Svend 1. Tveskæg», Den Store Danske.
  7. ^ Jasienica, Paweł (2009): Ostatnia z rodu, Pruszyński i S-ka, Warszawa, s. 113.
  8. ^ Heiberg, Steffen (2004): Danske dronninger i tusind år, København : Gyldendal, 3.utg., ISBN 87-02-02946-4, s. 17
  9. ^ a b Lund, Niels (1986): «The armies of Swein Forkbeard and Cnut: leding or li(th)» i: Anglo-Saxon England 15 (1986), s. 39–40
  10. ^ Birgit Sawyer, et al., red. (1987): The Christianization of Scandinavia: report of a symposium held at Kungälv, Sweden 4-9 August 1985, Kungälv: Viktoria Bokforlag, ISBN 91-86708-04-X, s. 80.
  11. ^ Snorre Sturlason: Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kap. 61
  12. ^ Snorre Sturlason: Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kap. 98
  13. ^ Snorre Sturlason: Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kap. 92
  14. ^ Snorre Sturlason: Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kap. 91
  15. ^ Gustav Storm (1900), fotnote 126 til 1900-utg. av Olav Tryggvasons saga.
  16. ^ British Library Manuscripts Catalogue: Cotton MS Julius D VII
  17. ^ «St Brice's Day Massacre, Information Britain
  18. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, Oxford, s. 380
  19. ^ Ashley, Mike (1998): British Monarchs; A complete genealogy, gazetteer and biographical Encyclopaedia of the Kings and Queens of Britain, Robinson Publishing, s.483. Sitat: «Probably his [Æthelred's] worst decision was the St. Brice's day massacre on 13 November 1002...he ordered the killing of every Dane who lived in England, except the Anglo-Danes in the Danelaw. The massacre brought back to English shores the Danish commander Swein, whose sister and brother-in-law had been killed in the massacre.»
  20. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, Oxford, s. 381
  21. ^ Tombs, Robert (2015): The English and Their History, Penguin, s. 38
  22. ^ Johnson, Ben: «The Ridgeway», Historic UK
  23. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, Oxford, s. 382
  24. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, Oxford, s. 383
  25. ^ Løsepenger for Ælfheath og Torkjells tilbud, er kun kjent fra den tyske kronikøren Thietmar av Merseburg, Chronicon, viii, kap. 42-43
  26. ^ a b c d Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, Oxford, s. 384
  27. ^ Keynes, Simon (2001): «Swein Forkbeard» i: Lapidge, Michael; Blair, John; Scragg, Donald: The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. London: Blackwell Publishing, ISBN 0-631-15565-1, s. 437
  28. ^ Blair, Peter Hunter (2003): An Introduction to Anglo-Saxon England (3. utg.). Cambridge University Press, ISBN 0-521-53777-0, s. 98.
  29. ^ The Anglo-Saxon Chronicle. Everyman Press: London, 1912. Oversatt av James Ingram (London, 1823) og J.A. Giles (London, 1847). Online Medieval and Classical Library Release #17. Oversatt til norsk av Wikipedia for anledningen
  30. ^ Øystein, Morten (2013): Jakten på Olav den hellige, Oslo: Spartacus forlag, ISBN 978-82-430-0565-5, s. 74.
  31. ^ «Svend 1 Tveskæg», Dansk biografisk leksikon
  32. ^ «Sweyn Forkbeard», Medieval Histories.
  33. ^ «Danske lege: Hjertefeil tok livet av mange generasjoner konger», Aftenposten 1. november 2015

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sturlasson, Snorre (2003): Snorres kongesagaer, Gyldendal 2003
  • Lund, Niels (1997): Harald Blåtands Død, Roskilde Museums Forlag, 1997.
  • Ashley, Mike (1998): British Monarchs, Robinson Publishing, 1998.
  • Sandqvist, Sven (1985): La mort du roi Souvain : le dix-neuvième conte du recueil intitulé Le Tombel de chartrose. Almqvist & Wiksell ISBN 91-7402-156-7
  • Howard, Ian (2003): Swein Forkbeard's invasions and the Danish conquest of England 991-1017. Boydell. ISBN 0-85115-928-1
  • Liljensøe, Jørgen (1989): Svend Tveskæg. Branner og Korch. ISBN 87-411-5580-7 (egnet for barn)
  • Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, Oxford
  • Sangen om slaget ved Maldon : og andre kilder til Sven Tveskægs og Olav Tryggvessons kampe i England i 990erne. Oversat med indledning og noter af Niels Lund. København: Museum Tusculanum / Selskabet til Historiske Kildeskrifters Oversættelse, 1991 ISBN 87-7289-157-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Sweyn Forkbeard – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons


Forgjenger:
 Harald Blåtann 
Konge av Danmark
(9861014)
Etterfølger:
 Harald Sveinsson 
Forgjenger:
 Ethelred II den rådville 
Konge av England
Etterfølger:
 Ethelred II den rådville 
Forgjenger:
 Olav Trygvason 
Konge av Norge
Etterfølger:
 Olav Haraldson