Kaupangen i Skiringssal

Kaupangen i Skiringssal
Land	Norge
	; Kaupangen i Skiringssal; 59°01′51″N 10°06′27″Ø

Skiringssal-kaupangen, oftest kalt bare Kaupang, var en handelsplass, en kaupang, som lå ved Kaupangkilen i Viksfjord fem kilometer utenfor Larvik sentrum. Havnebyen lå godt beskyttet bak Lamøya, og ligger i tidligere Tjølling kommune. Skiringssal-kaupangen betraktes som Norges første by. Man antar at det kan ha bodd 400–600 mennesker der på 800-tallet.

Forskningshistorien

I Heimskringlas Ynglingasaga finner man en antydning til en geografisk deling av Vestfold, som før rikssamlingen var et eget kongedømme. Det skulle bestå av Borre i nord og Skiringssal i sør. Borre kjente man godt, og likeså gravhaugene ved kirkestedet. For de gamle polyhistorer^[hvem?] var imidlertid Skiringssal et mysterium. Mange forslag ble satt fram, blant annet av Gerhard Schøning. Han trekker fram at Skiringssal må ha vært et viktig sted med kongesete og «tempel», men han greide ikke å stedfeste det. I 1802 kopler den svenske historikeren Jakob Frederik Neikter sagaenes Skiringssal til den såkalte Ottars beretning, nedtegnet i England ca. 900. Her nevnes nemlig et sted kalt Sciringes heal. Uavhengig av Neikter kom Nikolai Grundtvig til samme konklusjon nesten 20 år senere. Men i 1815 konkluderte Rasmus Rask at Sciringes heal måtte være identisk med Konghelle i Bohuslän. Da Rask senere ble kjent med Neikters syn, sa han seg enig i at Sciringes heal uten tvil var identisk med Skiringssal. Men allerede i 1800 antydet Henric Gabriel Porthan at Sciringes heal kanskje måtte søkes i Kristiansands stift. Senere er dette spørsmålet blitt tatt opp av Alvar Ellegård, Einar Gunnar Birgisson og Kjell-Olav Masdalen. I dag kan det ikke anses som vitenskapelig dokumentert at Sciringes heal var identisk med Skiringssal.

I 1822 kom imidlertid Jens Kraft over to gamle dokumenter fra 1400-tallet; det ene anfører at gården Guri i Tjølling sies å ligge i Skirikx Saal, det andre var en fortegnelse over gods tilhørende Tønsbergs Hospital, der et antall gårder i Tjølling ligger i Skirisall. Det er også Kraft som for første gang fattet interesse for gårdsnavnet Kaupang, og mente at det må ha ligget en handelsplass et eller annet sted innenfor navnegårdens grenser.

Den første som besøkte Kaupang og så det med historikerens blikk var Gerhard Munthe. Han la merke til de store gravfeltene på stedet, og koplet dem med en mulig markedsplass nettopp ved Kaupangkilen. På midten av 1830-tallet var maleren Johannes Flintoe på Kaupang og tok skisser som han senere bygget et fantasifullt bilde av stedet i vikingtiden etter. I 1845 kom maleren Christian Zeuthen på initiativ av historikeren Christian Lange. Han utarbeidet flere skisser av fortidsminnene på Kaupang, deriblant en kartskisse. I 1850 skrev historikeren Peter Andreas Munch en lengre artikkel der han oppsummerte diskusjonene om Skiringssal og det mulige handelsstedet ved Kaupang. Han foreslo også at de mange gravhaugene på stedet burde graves ut.

Arkeologiske undersøkelser

Nicolay Nicolaysen tok ham på ordet. I 1866 hadde Stortinget satt av en årlig bevilgning til arkeologiske undersøkelser. Sommeren 1867 grov han ut 71 av de 115 gravhaugene på Kaupang og tre på nabogården Søndre Huseby.

I 1902 tok Gustav Storm opp problemstillingene omkring Skiringssal / Kaupang, og dette kan ha ansporet Gabriel Gustafson til nye utgravninger på Kaupang. Her grov han ut tre eller fire mindre gravhauger på Lamøya øst for Kaupangkilen. Men han gikk ikke videre med undersøkelser her, sannsynligvis fordi han ble opptatt med Osebergfunnet en årrekke framover. Deretter skulle det gå mange år før det var noen arkeologisk aktivitet på stedet.

Halvdan Koht begynte i 1921 å diskutere hva som skjedde med handelsvirksomheten i området etter at Kaupang var blitt nedlagt. Han mente at det var blitt flyttet til Sem utenfor Tønsberg.

Charlotte Blindheims undersøkelser

De første funnene

Etter krigen var det søskenparet Astri og Hans Christian Jahnsen som drev Nordre Kaupang gård. De hadde et åpent øye for kulturminnene på gården, og de tok stadig vare på gjenstander som kom fram ved jordarbeidet. I 1947 fikk de bruk for et sted å lagre turnips for vinteren, og de grov en grop på høydedraget Bikjholberget, like sørøst for tunet. Her kom det fram flere gjenstander som lå tett sammen, blant annet fem bronsespenner og et sverd. Dette ble sendt inn til Universitetets Oldsaksamling.

To år senere grov de en ny grøft, ikke langt unna, og fant en mannsgrav med fullt våpensett og nagler etter en båt. Da dro Bjørn Hougen, daværende underbestyrer ved Oldsaksamlingen på befaring til Kaupang. Han kunne bare konstatere at søsknene Jahnsen hadde tatt opp det som var av gjenstander, han ga dem tillatelse til å grave videre og returnerte til Oslo. Det varte imidlertid ikke lenge før det kom fram flere gjenstander. Hougen sendte da konservator Charlotte Blindheim for å ettergrave funnstedene. Hun kunne konstatere at det dreide seg om en kvinnegrav fra vikingtiden, og hun rensket og ettergrov funnstedet. I løpet av dette arbeidet kom hun på en tredje grav, det viste seg å være den langt rikeste av de tre. Blindheim vendte tilbake til Oldsaksamlingen med funnene, og det ble bestemt at det måtte graves mer på Bikjholberget. Dette skulle bli begynnelsen på et mangeårig utgravningsprogram.

Utgravningene på Bikjholberget

Arbeidet begynte våren 1950, og det fortsatte hver sommer fram til 1957. Da hadde Blindheim og hennes assistenter avdekket i alt 540 m² og funnet 74 graver, de aller fleste av dem lå under flat mark uten noen haug eller annen markering på overflaten. Likevel mener Frans-Arne Stylegar at det fortsatt kan ligge et åttitalls graver i områder som Blindheim ikke har dekket. Dateringen av gravene er ifølge Blindheim i perioden 760 til 940.

Bikjholberget er i dag det stedet som besøkende blir sluset fram til. Her er der god oversikt over terrenget, og det er satt opp informasjonstavle og et plastisk kart over gravfeltene og bosetningsområdet.

Bosetningsområdet

I sin analyse av gravskikken på Bikjholberget peker Blindheim på et par trekk som avviker fra det generelle bildet innen vikingtidens Vestfold. Hennes tolkning er at dette er graver for en befolkning som har vært bosatt i en annen kontekst enn bondebefolkningen, og at de har drevet hovedsakelig innen en tradisjon basert på handel og håndverk. Men hvor hadde de bodd?

I løpet av utgravningene hadde Blindheim gjort seg godt kjent i området. Hun la merke til at det østvendte jordet vest for Bikjholberget hadde påfallende mørkt jordsmonn. Kunne det være samme fenomen som på Birka, der bosetningsområdet allerede fra gammelt av var kjent som «Svarta Jorden»? Sommeren 1956 åpnet hun de første små prøvesjaktene, og sommeren etter ble hele virksomheten lagt over til å flategrave et mindre felt.

Utgravningene foregikk fram til 1967, og ble supplert med et mindre felt som ble gravet i 1974. Totalt ble 1,4 da blottlagt, og avslørte fem komplette bygninger og deler av en sjette, to brygger med tilhørende gangveier og seks brønner og groper. En av bygningene ble tolket som en helårsbolig, de andre som verksteder og lager.

Tolkning

Arbeidet med Kaupangmaterialet tok lang tid. Grunnen var hovedsakelig at Blindheim måtte kombinere sitt arbeid som fylkesansvarlig konservator for Vestfold med forskningsarbeidet. Gradvis kom hun og hennes medarbeidere fram til et helhetlig bilde av Kaupang, og ikke minst omlandet. En foreløpig presentasjon av utgravningene ble publisert i Viking i 1969, men den fullstendige publikasjonen forelå ikke fullstendig før i 1999.

Blindheims hypotese var at Kaupang kommer opp som handelssted rundt 800, at bosetningen har vært noenlunde stabil fram til den går gradvis ned gjennom 900-tallet, og at virksomheten føres over til Tønsberg. Hun faller altså ned på samme konklusjon som Koht, men med den forskjell at Blindheim gjør det på basis av konkrete funn.

Handelsstedet vokser fram med bakgrunn i en lokal kongemakt, antakelig for hele Vestfold, som har økonomiske og strategiske interesser i det. Denne kongemakten kopler Blindheim opp mot Ynglingeætten, og forklarer funn av østlig opphav med deres kontakter mot Sverige. Nabogården nord for Kaupang heter Huseby, og Blindheim mener bl.a. med bakgrunn i historikeren Asgaut Steinnes’ teorier, at dette er kongsgården. Videre, i tråd med Steinnes, antar hun at navnet Huseby er av relativt ny dato, og at det er denne gården som er det egentlige Skiringssal.

Det er verd å merke seg at en av Blindheims medarbeidere var uenig med henne på ett punkt. Ellen Karine Hougen, som arbeidet med glass- og keramikkfunnene fra Kaupang, hadde en avvikende oppfatning om den politiske settingen. Hun så Vestfold som en del av dansk overherredømme. På den bakgrunn ville framveksten av handelsstedet være et resultat av dansk påtrykk, og må sees som en integrert del av bydannelsene i Sør-Skandinavia.

Charlotte Blindheim fortsatte arbeidet med Kaupang også etter at hun formelt hadde gått av med pensjon. Men i 1997 var publikasjonen nær komplett, og hun overlot ansvaret til Dagfinn Skre. Da var det gått 23 år siden siste spadetak på Kaupang.

Nye undersøkelser på Kaupang

Da Skre overtok ledelsen av Kaupang-undersøkelsen, gjorde han opp forskningsstatus. Siden Blindheims utgravninger 1950-73 var det gjort flere viktige undersøkelser av tidlige bydannelser i hele Norden, bl.a. i Ribe og Birka. Store mengder materiale var kommet til, mye var blitt publisert, og feltmetodene var blitt bedre utviklet. De problemstillinger som forskere arbeidet med rundt 2000 kunne ikke besvares ut fra Blindheims undersøkelser. Det ble klart at det var behov for nye undersøkelser i svartjordområdet på Kaupang.

Skre satte opp fem punkter som skulle belyses gjennom Kaupang-undersøkelsens utgravninger i svartjordområdet:

Bosetningens karakter – fast eller sesongmessig
Strukturen i bosetningen
Bygningstyper
Aktivitetsområder for forskjellig håndverk og andre gjøremål
Datering av bosetningen og mulige variasjoner i aktiviteter over tid

Utgravning av bosetningsområdet

Registreringsfasen

Det er vanlig at man før selve utgravningen undersøker området som skal graves ut. Det gir seg selv at man så for seg et langt og komplisert feltarbeid, og la mye vekt på den innledende fasen. Arbeidet begynte med å gå over hele bosetningsområdet og lete etter løsfunn i overflaten av dyrket mark visuelt (såkalt field-walking), og med metalldetektor. I tillegg benyttet man også magnetometer for å finne anomalier i jordsmonnet. Dette viste seg problematisk siden deler av berggrunnen på stedet er naturlig magnetisk. Man brukte også georadar (Ground Penetrating Radar; GPR) og fant anomalier som kunne være menneskeskapte. For å sjekke dybden av jordsmonnet over undergrunnen ble det stukket systematisk med jordbor. Resultatene fra registreringsfasen ble brukt for å planlegge selve utgravningen.

Utgravningsfasen

Selve utgravningene begynte allerede i 1999, først med sjakting i forkant av anlegg av gang- og sykkelvei og vannledning. Dette som en ordinær forvaltningsgraving, men i regi av prosjektet. Gravningene innenfor selve forskningsprosjektet gikk over tre feltsesonger fra 2000 til 2002. I 2003 ble det foretatt en begrenset undersøkelse i vikingtidens havneområde.

Funnene

Gjenstandsmaterialet avspeiler et vidt spekter av håndverk, handel og husholdningsavfall. Bevaringsforholdene for bein, gevir og metall var generelt dårlige. Likevel lar gjenstandsmaterialet seg sammenlikne med det som er kjent fra for eksempel Ribe, Hedeby og Birka. Handel og håndverk lar seg etterspore gjennom hele Kaupangs levetid.

Bygningene

Det vanlige Kaupanghuset var relativt lite, med to par takbærende stolper, sentralt ildsted og jordgulv. Noen av bygningene har et adskilt rom i den ene enden. Inngangene er stort sett i gavlene, som vendte mot sjøen. Enkelte bygninger har slående likhet med hus som er funnet i den norrøne bosetningen i Dublin. Brønnene er bygd på forskjellig måte, med avstivning av flettverk, men også med laftet plank. Dette er noe av de aller tidligste eksemplene på lafting som er funnet i Norge. Bryggene var antakelig bygd av tømmer og plank. Det Blindheim tolket som steinbrygger var antakelig steinsatte gangveier over den leirete fjæra.

Konklusjon

Utgravningene bekrefter at Kaupang ble etablert rundt 800, på et område der det ikke var etablert bosetning fra tidligere. Bosetningsområdet strekker seg langs datidens strandlinje, som lå ca. 3,5 m over dagens. På det største var bosetningen 750 m lang og bredden varierte mellom 20 og 90 m. I alt dekket den ca. 54 da. De sentrale delene var organisert i parseller. De mer perifere var løsere organisert, og later til å ha hatt annen funksjon enn de sentrale. Kanskje var de i bruk bare periodevis eller i sesonger. De nordligste delene av området ble en gang i siste halvdel av 800-tallet, eller i begynnelsen av 900-tallet, lagt ut til gravplass.

Kaupang var i bruk fram til omkring 930. Da opphørte aktiviteten, tydeligvis ganske raskt, men det ser ut til å ha vært en viss virksomhet rundt 950-70-årene. Området vokste deretter til med skog. Mot slutten av middelalderen ble stedet for størsteparten dyrket opp.

Skiringssalen (?) på Huseby

Som nevnt ovenfor har forskere i mange år bitt seg merke i at nabogården til Kaupang heter Huseby. Navnet deler den med 53 andre gårder i Norge, og enda flere i Sverige og Danmark. Stort sett har de til felles at de er større enn gjennomsnittet, og ligger sentralt i bygda. Historiske kilder viser at de påfallende ofte spiller en eller annen rolle i forhold til det tidlige kongedømmet.

Navnet betyr «gården med mange og/eller store hus», og etymologisk sett er ordet relativt nytt. Man er enig om at disse gårdene opprinnelig har hatt et annet navn, og at de har fått navnet Huseby i det de får en ny rolle gjennom det nye rikskongedømmet.

Filologen Kåre Hoel foreslo i 1986 at Husebys egentlige navn var Skiringssal; «den lysende eller skinnende salen». Prosjektlederen for Kaupang-undersøkelsen 1998-2003, Dagfinn Skre, bestemte seg tidlig for å undersøke terrenget nærmere også på Huseby. Under de innledende registreringene våren 1999 kom et av registreringsteamene over en stor, planert flate på toppen av Husebyhaugen, like ved tunet på gården. Den var 36 m lang og opp til 13 m bred, orientert grovt sett nord-sør. Flaten ble identifisert som en mulig husterrasse. Slike finnes det en del av i Sverige, blant annet på Helgö, ved Gamla Uppsala og på Hovgården ved Birka, men hittil hadde de vært ukjent i Norge.

For å forsikre seg om at dette virkelig var et kulturminne, ble det samme sommer gjort en prøvegraving. Funn av skjørbrent stein og brent leire indikerte at det virkelig kunne være spor av en bygning fra jernalderen. Sommeren 2000 ble plattformen gravet ut, og resultatene var oppsiktsvekkende.

En gang i 3-400-tallet var det bygget en gravhaug på stedet. I siste halvdel av 700-tallet ble denne haugen delvis utplanert og dannet deler av husterrassen. På den ble det reist en stor hallbygning som må ha stått der gjennom hele 800-tallet. Senere, kanskje på 1000-tallet, ble det reist en stor laftebygning her. Selve hallen var det nå lite igjen av, men på basis av de stolpehullene som var bevart, og av steinfundamentene langs veggene mente man å konstatere at hallen var maksimalt 11,5 m bred og omkring 35 m lang. Slike hallbygninger ble bare bygget for og av det øverste aristokratiet; en virkelig kongelig bygning. Fra Husebyhaugen er det direkte sikt sørover mot bebyggelsen på Kaupang, og videre ut Kaupangkilen. Bygningen må ha virket meget kraftig i det lettkuperte landskapet. Det virker nærliggende å tro at dette kanskje virkelig er Skiringssalen.

Kaupang blir nedlagt

Blindheims forklaring på at Kaupang ble nedlagt var at landhevning og gjenslamming gjorde havnen i Kaupangkilen ubrukbar, og at virksomheten derfor måtte flyttes.

Dagfinn Skre ser heller historiske og politiske grunner til nedleggelsen. Etter en lengre gjennomgang av sagalitteraturen, både ut fra egen lesning og tolkningene ved historikeren Claus Krag, konkluderer Skre med at Vestfold i merovingertiden var under dansk overherredømme. (Dette innebærer at de lokale makthaverne hadde gått i forbund med danekongen og anerkjent ham som overordnet; ikke at vestfoldingene var etnisk danske.) Det er derfor på dansk initiativ at Kaupang grunnlegges i årene rundt 800. Dette overherredømmet ser ut til å svinne hen i løpet av første halvdel av 900-tallet. Dette igjen må være en viktig grunn til at virksomheten på Kaupang forsvant gradvis, og helt ca. 950. Når det danske kongedømmet, særlig under kong Harald Blåtann, igjen vinner terreng, vil danskene igjen åpne handelssteder i Norge, men denne gang ikke ved Kaupang. Mot slutten av 900-tallet ser man nemlig sakte, men sikkert oppkomst av byer i Skien og i Oslo, men denne gang bydannelser av en annen og mer regulert art enn det vi så i Kaupang. Dette er byer som er anlagt ved direkte kongelig initiativ.

Dagens Kaupang

Landhevningen etter vikingtiden har gjort at bosetningsområdet nå ligger et stykke fra vannkanten. På området har vernemyndigheten gitt forbud mot fulldyrking. Det dyrkes derfor grass og store områder er lagt ut som beitemark for sauer.

Se også

Litteratur

Dagfinn Skre (ed): Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project Publication Series, Vol. 1. Norske Oldfunn XXII, Oslo 2007 ISBN 978-87-7934-259-0

Eksterne lenker

Vikingtidsbyen Kaupang, artikkel hos Norgeshistorie.no
Nettutstilling
Kaupangen i Skiringssal – vikingenes handelssenter
Om Kaupang på nettsidene til Vestfold fylkeskommune
(no) «Kaupangen i Skiringssal». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.

Autoritetsdata