Hårfagreætta
Hårfagreætta var en kongeslekt i vikingtiden og middelalderen som mange kongsemner ønsket å bli regnet som etterkommere av, ettersom det ble utviklet en lære om at denne slekten hadde odel på det riket som i høymiddelalderen kom til å bli til Norge. Slektens stamfar var Harald Hårfagre, som ifølge noen sagaskrivere ble regnet som den som samlet Norge under én kongemakt.
Kildehistorikk
[rediger | rediger kilde]I følge Snorre Sturlason stammet kong Harald Hårfagre fra ynglingeætten, noe som selv Snorre fant grunn til å tvile på.[trenger referanse] Slektskapet med denne kjente ætta ga Harald ekstra status. Ifølge Snorre skulle konger av Ynglingeætta ha vandret ut fra Uppsala til Øst-Norge. Kildegrunnlaget tyder imidlertid på at Harald Hårfagres forfedre først ble knyttet til Vestfold på 1100-tallet.[trenger referanse]
Ifølge Claus Krag var trolig kun tre generasjoner av Hårfagreætta ved makten. Dette inkluderer, i tillegg til Harald selv, sønnene Eirik Blodøks og Håkon den gode, og Eiriks sønn Harald Gråfell. I tiden etter Harald Hårfagres død omkring 931-932, regjerte Hårfagreætlinger i 40 år, så ladejarler i 40 år, og danskekonger i 40 år (ofte med ladejarler som underkonger).
Skjoldung eller Yngling?
[rediger | rediger kilde]Ordet yngling blir brukt om den svenske Ynglingeætten.[1] Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvedet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at ordet yngling (ungum ynglingi) i den ene varianten trolig er feil. Fidjestøl regnet derfor andre varianten (ungum eðlingi) som den originale teksten.[2][3] Skaldekvadene knytter da ikke Harald mot ynglingene. Ifølge Snorre Sturlason var farsslekten fra Ynglingeætten.[4] Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingeætten.
Skaldekvadet Hákonarmál som kan være fra 960-tallet forteller om Håkon Adelstensfostre: Gauta-Týr sendte Gondel og Skogul for å velge blant konger hvem av Yngves ætt som skulle dra med Odin og leve i Valhall.[5] [6] [7] [8] Yngve var etter sagnet stamfaren til den svenske Ynglingeætten. Navnet Ynglinger fikk de fordi de angivelig stammet fra guden Frøy, som også ble kalt Yngve. De eldste slektsleddene regnes som mytologiske.
Navnet skjoldung brukes om de danske kongeslektene. Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet gjengir et vers i kvadet Oddmjór. Det er i oversettelse: «Skjoldungen dreiv med skjoldet, Skeid-branden or landet...». Ordet Skjoldungen viser til Harald, og at han var av den danske Skjoldungeætten. Finnur Jónsson daterte Oddmjor til 900-tallet, mens Halvdan Koht mente det var adskillig yngre. Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet regnet også Harald Hårfagre til skjoldungenes ætt.
Fornavnene Harald og Halvdan er fremmede i vestnorrøne språk. Den svenske navneforskeren Erik Henrik Lind viste at navnet Harald ikke er kjent utenfor kongeslekten i Vest-Norge. Linds konklusjon var at navnet aldeles overveiende hørte hjemme på Østlandet.[9] I kongeætten på Man og Suderøyene var det flere bærere av navnet.
Sverrir Jakobsson påpekte at den eneste kongen som samtidskilder bekrefter har hersket i Norge på 900-tallet var dansk, Harald Blåtand (død 987), som på Jellingsteinen hevder å ha erobret hele Danmark og Norge. Jakobsson spør også om hvorfor de norske kongene skulle bære andre navn enn sine undersåtter, ta opp danske navn til dette formålet, og ære nabolandet på denne måten? Han mente at om Harald Hårfagre opprinnelig var fra Danmark, ville det kanskje være tenkelig, men neppe ellers.[10] Navnet Halvdan er ikke kjent i Norge eller Island før på 1200-tallet, når en ser bort fra kongeslekten. Men navnet var alminnelig i Danmark og i Danelagen i England. Minst fire vikinghøvdinger i England og Irland bar dette navn mellom 860 og 925.[11]
Forskningsstatus er at ættetilhørigheten til Harald fortsatt er uviss. Harald Hårfagre kan ha hatt forbindelser til begge ættene gjennom ulike slektslinjer. Det er ikke nødvendigvis feil at ulike kilder nevner forskjellige ætter, men det kan skyldes forsøk på å styrke Haralds kongelige status snarere enn faktiske slektsforhold. Det er også mulig at én kilde refererer til farsætten og en annen til morsætten, men dette er spekulativt og ikke bekreftet i sagaene. En tredje mulighet er at Haralds kone tilhørte en av ættene.
Middelalderkongene
[rediger | rediger kilde]Det er først i sagalitteratur fra 1100- og 1200-tallet vi møter påstanden om at norske konger var Hårfagres etterkommere:
- Når det gjelder Olav Tryggvason, finnes ingen samtidige kilder som hevder at han nedstammet fra Hårfagre.
- Hellig Olav ble riktignok kalt arforðr Haralds (= «Haralds arvevokter») av skaldene som brukte «Haralds arv» som kjenning for «Norge». Men skaldene prøvde bare å beskrive ham som sønn av Harald, dvs. hans biologiske far Harald Grenske. Det var ikke Hårfagre de siktet til.
- Harald Hardråde ble konge i kraft av å være Hellig-Olavs halvbror, samtidig som han rådet over tilstrekkelig militærmakt å sette bak kravet sitt. Hardrådes nedstamning fra Hårfagre ble underbygget ved rent oppdiktede personer - sagnskikkelsen Sigurd Rise som beskrives som Hårfagres sønn med den helt oppdiktede samekvinnen Snøfrid Svåsedatter.[12]
- Spesielt kong Sverres slektskap med Hårfagreætta var utvilsomt et falsum.
- Den siste som hevdet å være konge av Hårfagreætta, var kong Olav Håkonsson som døde i 1387.[trenger referanse] Statsstyret falt da over på Olavs mor, dronning Margrethe, som fikk hyllet sin søsterdattersønn Erik av Pommern til nordisk konge. Dette ble innledningen til den såkalte «dansketiden».
Disse kongenes tilknytning til Hårfagreætten er trolig en senere forfalskning (fra 1100-tallet) for å gi legitimitet til arvekravet til Østlandet («Viken»), som inntil da oftest hadde vært de danske kongenes skatteland. Ifølge Kåre Lunden var falske kongegenealogier regelen snarere enn unntaket i middelalderen, ettersom en tronpretendent «valgte farsslekt på samme måte som en i dag velger politisk parti».[trenger referanse]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Se Terje Bratberg: Ynglingeætten i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. oktober 2025 fra https://snl.no/Ynglinge%C3%A6tten.
- ^ «Haraldskvæði (Hrafnsmál) (B1) – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 4. mars 2023.
- ^ Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 16f –https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?page=17&searchText=H%C3%A5rfagre.
- ^ Snorres kongesagaer, Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Oslo, 1969, kapittel 18, side 1ff- https://www.nb.no/items/f7f99b53937ed48f5783831fd2648477?page=59&searchText=luva
- ^ På norrønt: Gǫndul ok Skǫgul sendi Gauta-týr at kjósa of konunga, hverr Yngva ættar skyldi með Óðni fara ok í Valhǫll vesa.
- ^ På dansk: Gøte -Ty (Odin) sendte Gondul og Skogul for at vælge mellem konger, hvem af Yngves æt der skulde drage til Odin og (for bestandig) være i Valhal.
- ^ På engelsk: The god of the Gautar [= Óðinn] sent Gǫndul and Skǫgul to choose among kings, which of the kin of Yngvi should go with Óðinn and live in Valhǫll.
- ^ Gauta-týr betyr bokstavelig gautenes gud eller gautenes Tyr. Gautene var fra sørvest i Sverige. Dette kan vise til Odin som en kjenning eller til guden Týr. Kvadet er overlevert muntlig i flere hundre år uten at det ble skilt mellom store og små bokstaver. Så ordet kan tolkes både som Týr og týr. Valhall er en stor hall i Åsgard, styrt av Odin. Hit kommer einherjene, de modigste krigerne som har falt i kamp. De blir valgt av valkyriene, som bringer dem til Valhall.
- ^ Norsk-isländska dopnamn ock fingerade namn från medeltiden. Supplementband, utgitt av E.H. Lind, Oslo, Uppsala og København 1931: kol. side 402–14.
- ^ Sverrir Jakobsson: «Erindringen om en mægtig Personlighed». Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), side 223.
- ^ Sverrir Jakobsson: «Erindringen om en mægtig Personlighed». Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), side 223f.
- ^ Claus Krag: Norges historie fram til 1319 (s. 220), Universitetsforlaget, ISBN 82-00-12938-1
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Krag, Claus: Norge som odel i Harald Hårfagres ætt. Et møte med en gjenganger Historisk Tidsskrift 1989 s.288-302.
- Krag, Claus: Vikingtid og rikssamling 800-1130 Aschehougs Norgeshistorie, bd 2, Oslo 1995
- Nils-Petter Enstad: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Kolofon forlag, 2008)