Edvard Bekjenneren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Edvard bekjenneren
Konge av England
Bayeux Tapestry scene1 EDWARD REX.jpg
Født ca. 1004
Islip, England
Død 5. januar 1066
London, England
Gravlagt Westminster Abbey
Ektefelle Edith av Wessex
Far Ethelred II av England
Mor Emma av Normandie
Bror
Totalt 6
Æthelstan Ætheling, Edmund II av England, Hardeknut, Eadwig Ætheling, Alfred Aetheling, Eadred Ætheling
Søster Gunhild av Danmark, Goda av England
Religion kristendom
Saligkåret -
Helligkåret 1161
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 13. oktober
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen England, engelske konger
I kunsten Konge, ofte med fremtredende fingerring.

Edvard bekjenneren[1] (angelsaksisk: Ēadweard Andettere, latin: Eduardus Confessor, engelsk: Edward the Confessor; 10035. januar 1066) var nest siste angelsaksiske konge av England, og betraktet som den siste konge som nedstammet fra kongene i Wessex. Han styrte fra 1042 og til 1066.

Som sønn av Æthelred II (med tilnavnet «den rådville») og Emma av Normandie etterfulgte Edvard sønnen av Knut den mektige, og sin egen halvbror, Hardeknut, og således gjenopprettet en kongedømme basert på huset Wessex etter en periode med dansk styre siden Knut erobret England i 1016. Da Edvard døde i 1066 ble han etterfulgt av Harald Godwinson, som deretter ble beseiret og drept det samme året av normannerne under Vilhelm Bastarden (siden kjent som Vilhelm Erobreren) ved slaget ved Hastings. Edgar Ætheling, som også tilhørte huset Wessex, ble utropt som konge av England etter slaget ved Hastings i 1066, men han styrte aldri og ble avsatt etter rundt åtte uker.

Som diskutert nedenfor er historikerne ikke samstemte om Edvards ganske lange styre på 24 år. Hans tilnavn reflekterer den tradisjonelle oppfatningen av ham som from og uskyldig. «Bekjenneren» (kort for bekjenne sin tro) reflekterer også hans omdømme som en helgen som ikke opplevde martyrdøden, i motsetning til kong Edvard Martyren. En del framstiller denne kongen som et styre som førte til forvitringen av den kongelige makt i England og framgangen for huset Godwins maktposisjon grunnet innbyrdesstridene etter hans død uten en arving. Biografene Frank Barlow og Peter Rex har isteden framstilt Edvard som en vellykket konge som var energisk, ressursfull og tidvis nådeløs, og argumenterer for at den normanniske erobringen kort tid etter hans død kom til å ødelegge hans rykte. [2][3] Imidlertid har Richard Mortimer argumentert for at da familien Godwin kom tilbake fra deres landsforvisning i 1052 «betydde det en effektiv avslutning av hans utøvelse av makt», og henviser til Edvards reduserte aktivitet som en klar antydning til at han trakk seg tilbake fra de statlige affærer.[4]

Omtrent et århundre senere, i 1161, lot pave Alexander III den avdøde kongen bli helligkåret. Han fikk etter sin død tilnavnet «Bekjenneren», det vil si en som bekjenner sin tro på Jesus Kristus og helgen uten å være martyr, og for å skille ham fra hans onkel, den hellige Edvard martyren. Som sankt Edvard var han en av Englands nasjonale helgener fram til kong Edvard III adopterte sankt Georg som nasjonal skytshelgen en gang rundt 1350. Edvard bekjennerens festdag er den 13. oktober, feiret både av den katolske kirke i England og Wales, som Den engelske kirke.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidligste år og landsforvisning[rediger | rediger kilde]

Edvard var den sjuende sønnen til Æthelred II og den første sønnen til hans andre hustru Emma av Normandie. Edvar ble født en gang mellom 1003 og 1005 i Islip i Oxfordshire,[2] og er første gang nedtegnet som et 'vitne' på to chartere i 1005. Han hadde en helbror, Alfred, og en søster, Godgifu. I chartere er Edvard alltid listet etter sine eldre halvbrødre, noe som viste han var rangert etter dem.[5]

I løpet av sin barndom var England utsatt for en rekke vikingangrep fra nordboere, og invasjon av den danske kongen Svein Tjugeskjegg og hans sønn Knut. Som følge av at Svein erobret den angelsaksiske tronen i 1013 flyktet Emma til Normandie, fulgt av Edvard og Alfred, og deretter av Æthelred. Svein døde uventet den 3. februar 1014, kun måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord på sitt skip som lå for anker ved elven Trent i Gainsborough i østlige England. Kongens død snudde om på den politiske situasjonen. [6] Det angelsaksiske rådet, witan, grep da sjansen på å invitere Æthelred tilbake, men kun på den betingelse at han lovte å styre «mer rettferdig» enn han hadde gjort tidligere. Æthelred aksepterte, og sendte først Edvard og andre talsmenn til England som sine sendebud.[7] Æthelred døde deretter i april 1016, og han ble etterfulgt av Edvards eldre halvbror Edmund Jernside, som fortsatte kampen mot Sveins sønn Knut. I henhold til norrøn tradisjon kjempet Edvard sammen med Edmund, men da Edvard var bortimot 13 år på denne tiden er det høyst tvilsomt. Muligens kan han ha vært med i de bakre rekker på felttoget, men deltok ikke aktivt.[8][9] Edmund Jernside døde i november 1016, og Knut ble den ubestridte kongen over angelsaksiske England. Edvard ble igjen tvunget p dra i landsforvisning til Normandie sammen med sin bror og søster. Hans mor Emma valgte det motsatte. Hun giftet seg i 1017 med Knut.[2] Det samme året lot Knut henrette Ædwig, den siste overlevende av Edvards halvbrødre, [10] det etterlot kun Alfred og Edvard som de gjenværende angelsaksiske kravene på tronen.

Edvard tilbrakte et kvart århundre i landsforvisning, antagelig hovedsakelig i Normandie, skjønt det er ingen bevis på hans lokalisering før tidlig på 1030-tallet. Han mottok antagelig støtte fra sin søster Godgifu, som giftet seg med Drogo av Mantes, greve av Valois og Vexin en gang rundt 1024. Tidlig på 1030-tallet sto Edvard oppført som vitne på fire chartere i Normandie, signerte to av dem som konge av England. I henhold til den normanniske kronikøren William av Jumièges gjorde Robert I, hertug av Normandie, et forsøk på invasjon av England en gang rundt 1034 for å plassere Edvard på den engelske tronen, men skipene ble blåst ut av kurs ved Jersey. Han mottok også støtte for sitt krav på tronen for et antall abbeder på det europeiske fastlandet, særskilt Robert, abbed av klosteret Jumièges. Han ble senere Edvards erkebiskop i Canterbury.[11] Det ble sagt om Edvard at han utviklet en intens personlig fromhet i løpet av denne perioden, men moderne historikere vurderer det som et produkt av senere kampanje i middelalderen for å få ham helgenerklært. I Frank Barlows vurdering, «hans livsstil synes å ha vært det som var typisk for et medlem av den rustikke adel.»[2][12] Han synes å ha hatt en mager sjanse å erobre den engelske tronen i denne perioden, og hans ambisiøse mor var langt mer interessert å støtte Hardeknut, hennes sønn med Knut.[2][13]

Knut døde i 1035, og Hardeknut etterfulgte ham som konge av Danmark. Det er uklart om det var hensikten at han skulle være konge av England også, men var altfor opptatt av å forsvare sin posisjon i Danmark til å komme til England gjøre sitt krav gjeldende der. Det ble derfor besluttet at hans eldre halvbror Harald Harefot skulle fungere som regent mens Emma holdt Wessex på vegne av Hardeknut. [14] I 1036 kom Edvard og hans bror Alfred hver for seg til England. Emma hevdet senere at de kom som en reaksjon på et brev forfalsket av Harald som inviterte dem til å besøke henne, men historikerne mener at det er mest sannsynlig at hun faktisk hadde invitert dem i en anstrengelse å motvirke Haralds voksende popularitet. [2][15] Alfred ble tatt til fange av Godwin, jarl av Wessex, som overleverte ham til Harald Harefot, og som lot Alfred bli blindet ved å brenne ut øynene hans. Det gjorde Alfred effektivt ikke egnet som konge, men Alfred døde snart grunnet hans sår. Mordet er antatt å ha vært årsaken til Edvards senere hat og motvilje mot jarl Godwin, og den fremste årsaken til Godwin ble forvist høsten 1051. [12] Det ble hevdet at Edvar kjempet i en vellykket trefning i nærheten av Southampton, og slapp deretter unna til Normandie.[16][17] Han viste således forsiktighet, men hadde en del erfaring som soldat i Normandie. [18]

I 1037 ble Harald akseptert som konge, og det påfølgende året forviste han Emma, som trakk seg tilbake til Brugge i Flandern. Der tilkalte hun Edvard og krevde hans hjelp for Hardeknut, men han nektet; ikke hadde han noen ressurser for å sette i gang en invasjon, og avviste også at han hadde noen interesse selv for tronen.[2][18] Hardeknut hadde i mellomtiden sikret sin posisjon i Danmark, var i stand til å samle en dansk hær og foreberedte en invasjon, men da Harald døde brått og uventet i 1040, kun 24 år gammel, endret det situasjonen. Han kunne uhindret sammen med sin mor overta tronen i England. Årsaken til Haralds død i Oxford er usikker, den ble tilskrevet "en merkelig sykdom",[19] og et angelsaksisk charter tilskrev sykdommen guddommelig dom.[20]

I 1041 inviterte Hardeknut sin halvbror Edvard tilbake til England, antagelig som arving ettersom han selv innså at ikke hadde lenge igjen å leve. [14] Quadripartitus, en omfattende samling av juridisk materiale samlet på 1100-tallet, vurdert som overbevisende av historikeren John Maddicott, hevder at Edvard ble tilkalt ved mellomkomst av biskop Ælfwine av Winchester og jarl Godwin. Edvard møtte «thegnene fra hele England» ved Hursteshever, antagelig Hurst Head, et sted på motsatt side av Isle of Wight hvor det senere ble reist en festning, Hurst Castle. Der ble han mottatt som en konge, forutsatt at han sverget på at han ville fortsette lovene som var blitt vedtatt under Knut.[21] I henhold til Den angelsaksiske krønike ble Edvard sverget inn som konge ved siden av Hardeknut, men et vitnemål som ble utstedt av Hardeknut i 1042 beskrev ham som kongens bror.[22]

Første år som konge[rediger | rediger kilde]

En forseglet forordning av kong Edvard.

Som følge av Hardeknuts død den 8. juni 1042, den siste av Knut sønner, støttet Godwin, den mektigste av de angelsaksiske jarlene, Edvard som overtok tronen.[2] Den angelsaksiske krønike beskrev den popularitet han hadde ved troneskiftet: "før han [Hardeknut] var gravlagt, valgte alle menneskene Edvard som konge i London."[23] Edvard ble kronet den 3. april 1043 i katedralen i Winchester, det gamle setet til kongene i Wessex.

I Danmark var de menn som sto nærmest i slekt med det danske kongehuset Harald Torkjellsson, sønn av Torkjell Høge, som var gift med en kusine av Knut den mektige, Gunhild fra Vendland, og Svein, sønn av jarl Ulf Thorgilsson fra Skåne og Knut den stores søster Estrid. Men før deres krav på den danske tronen ble avgjort, invaderte den norske kongen Magnus, sønn av Olav Digre for å gjøre krav på Danmark som han hadde rett til grunnet en avtale med Hardeknut. I 1043 ble Harald Torkjellsson drept av Ordulf av Sachsen, som året før ble gift Ulvhild, søster av kong Magnus. Haralds enke og sønner søkte tilflukt i England (men ble avvist), [24] mens Svein Estridsson ble den danske leder i opposisjon til den norske kongen. Magnus gjorde også krav på England som en del av avtalen med Hardeknut, men hans død i 1047 førte til at hans planlagte invasjon aldri ble en virkelighet.[25]

Edvards posisjon da han kom på tronen var svak. Effektiv styre krevde å holde på gode forhold til de tre mektige jarlene, lojaliteten til det gamle kongehuset i Wessex hadde forvitret under den danske perioden, og kun Leofric nedstammet fra en familie som tjenestegjort under Æthelred II. Siward var av dansk ætt, og selv om Godwin var angelsaksisk, hadde han vært en av Knuts nye menn, gift med Knuts tidligere svigerinne Gyda Torkelsdatter. Imidlertid hadde Edvard i sine første gjenopprettet det tradisjonelle sterke monarki, og viste seg i Frank Barlows syn som «en sterk og ambisiøs mann, en sann sønn av den heftige Æthelred og den imponerende Emma.»[2]

I 1043 ble Godwins eldste sønn Svein utpekt som jarl av et jarldømme i sørvestlige Midlands, og den 23. januar 1045 ble Edvard gift med Godwins datter Edith. Kort tid etter ble hennes bror Harald Godwinson og hennes dansk fetter Bjørn Estridsson (bror av Svein Estridsson) også gitt jarldømmer i sørlige England. En annen bror, Osbern, levde godt i England, men uten noen offisiell tittel. [24] Med denne posisjoneringen styrte Godwin og hans familie i praksis hele sørlige England.

Den mektige gruppe av anglo-danske krigere og statsmenn som aksepterte Edvard som konge ved folkelig valg og fødselsrett, hadde ingen hengivenhet for den slekt han tilhørte. Historikeren Frank Stenton er bestemt på at det aldri kan ha vært noe godt forhold mellom Godwin og Edvard. Godwin hadde overgitt hans bror Arthur til hans død. Selv om Edvard ble nødt til å gifte seg med Godwins datter ble det virkelige vesen av deres forhold vist ved den energi som viste ved å velte jarlen fra hans maktposisjon ved den første muligheten som dukket opp.[26] Første tilbakeslag for Godwins familie kom i 1047 da Svein ble forvist for å ha bortført abbedisse av Leominster. Først i 1049 kom han tilbake for å forsøke å gjenvinne sitt jarldømme, men det ble sagt at det ble bekjempet av Harald og Bjørn, antagelig ettersom de hadde mottatt Sveins landområder i hans fravær. Svein drepte sin fetter Bjørn i et sammenstøt og måtte på nytt dra landflyktighet til Flandern, og Edvards nevø Ralf av Mantes (også kalt for Ralph med tilnavnet det fryktsomme) ble gitt Bjørns jarldømme.[27] Året etter greide imidlertid Godwin å sikre at Svein igjen ble tatt til nåde.[28]

Da nyheten om drapet på Bjørn nådde kong Edvard samlet han hele hæren ved Sandwich og erklærte ham som en mann uten ære. Han brukte betegnelsen nithing,[29] avledet fra det norrøne begrepet for det samme, niding.[30] Det interessante i denne historien er ikke forbrytelsen, i henhold til Frank Stenton, men handlingen i kjølvannet. Svein ble funnet skyldig i en handling av avskyelig forræderi fram kun simpelt mord. Å bli funnet skyld i nid var en norrøn praksis som ble etablert av Knuts danske styre og som fortsatt eksisterte etter ham, og til en viss grad fortsatte inn i normannisk tid som da Vilhelm Rufus overfor den engelske militsen i 1088 for å erklære at enhver som var ulydig mot kongens innkallelse skulle bli erklært nithing.[31]

Edvard klagde at hans mor hadde «gjort mindre for ham enn han hadde ønsket før han ble konge, og også etterpå». I november 1043 red han til Winchester med sine tre ledende jarler, Leofric av Mercia, Godwin, og Siward av Northumbria for å ta fra henne hennes eiendom, muligens ettersom hun satt på rikdommer som kunne hevdes tilhørte kongen. Hennes rådgiver, Stigand, ble fratatt sitt bispedømme i Elmham i East Anglia, men begge ble senere gjenopprettet til gunst. Emma døde i 1052.[32] «Det er et av de uløste mysterier i Edvards styre at hans mor, dronning Emma, synes å ha støttet Magnus av Norges krav på den engelske tronen,» skrev Frank Stenton.[26] I 24 år hadde Emma hengitt seg selv til interessene til Knut og hennes barn med ham. Hun snakket flytende dansk. Det er ikke umulig, mener Stenton, at etter dødsfallet av hennes sønn med Knut at hun vurderte å se det engelske riket overgitt til den norske kongen som et mindre onde enn at det ble revidert tilbake til det dynasti som Knut hadde styrtet.[26]

Det var godt kjent at kong Magnus av Norge mente å ha rett til den engelske tronen. Avdøde Bjørns eldre bror Svein Estridsson i Danmark var hardt presset av nordmennene, og "underkastet seg til Edvard som en sønn" i håp om hjelp fra angelsakserne i kampen mot Magnus for kontrollen over Danmark. [2] Frykten for en norsk invasjon var reell og merkbar i England. I 1045 tok Edvard kommandoen over den engelske flåten på 35 skip ved Sandwich i Kent. Tolv måneder senere var en langt større flåte samlet ved samme sted i påvente av en norsk invasjon, men Magnus var altfor opptatt med å bekjempe Svein Estridsson. Svein ble slått på flukt og danene aksepterte Magnus som deres konge. På høsten 1047 var England i større angst for norsk invasjon enn noen gang tidligere. Det var kun Magnus' død i oktober etter å ha ramlet ned av hesten som reddet England og samtidig gjorde det mulig for Svein å overta den danske tronen. Magnus ble etterfulgt av sin onkel, Harald Sigurdson, med tilnavnet Hardråde, som kom tilbake til Skandinavia samme år etter lang periode som leiesoldat i Konstantinopel. Hans første handling som konge var å inngå fred med England.[33]

Helt siden 1012, da Torkjell Høge la sine 45 skip i Æthelreds tjeneste, hadde alle engelske konger hatt en stående marine, bestående av store krigsskip av norrønt mønster, bemannet med et profesjonelt mannskap som ble betalt fra det nasjonale skattesystemet. Da trusselen fra Norge var tilsynelatende over aktet ikke Edvard å tynge skatteleggingen med disse skipene. I begynnelsen av 1049 besto flåten av fjorten skip. Før året var over hadde han betalt av ni av skipene og i 1050 ble de fem gjenværende skipene til sist avviklet. Året etter fjernet kongen den tunge skatten av heregeld som hadde eksistert siden Torkjells dager. Avviklingen av en stående flåte etterlot et hull i Englands forsvar som kom til å bidra til undergangen i 1066.[34]

Rikdommen i Edvards landområder overgikk det til de mektige jarlene, men hans områder var spredt blant de sørlige jarldømmene. Han hadde ingen egen, personlige maktebase, og han synes ikke å ha forsøkt å skaffe seg en.[2][35] Imidlertid i kirkelige affærer og utenrikspolitikken var han i stand til å handle etter eget hode. Den tradisjonelle oppfatningen er at Edvard i stor grad innførte normanniske riddere og geistlige til England, og krenket angelsaksiske følelser å se disse fransktalende utlendingene overta viktige posisjoner i riket, særskilt i hans husholdning. Den fremste av dem var Robert, abbed av det normanniske klosteret i Jumièges, og som hadde kjent Edvard fra 1030-tallet og kom til England med ham i 1041. Edvard gjorde ham til biskop av London i 1043. I henhold til Vita Edwardi ble han «alltid den mektigste fortrolige rådgiver av kongen.»[36] Gem, Richard (2009): «Craftsmen and Administrators in the Building of the Abbey» i: Mortimer: Edward the Confessor, s. 171. </ref> Moderne historikere har neddempet den tradisjonelle oppfatningen at Edvard ansatte hovedsakelig normanniske favoritter. Frank Stenton slår fast at det var normanniske prester i hans kapell, men selv om det var et stort antall utenlandske prester, var det totale antallet normannere lite.[26] Det er sannsynlig at han viste gunst til mange av normannisk fødsel hvis navn ikke er nedtegnet, men at han utelukkende omga seg med normanniske favoritter kan ikke bevises ved vitnelistene av hans chartere. Det generelle vesen av hans hoff hadde derimot et stort norrønt element, og ikke alle fransktalende var av normannisk opprinnelse, eksempelvis var landeieren Robert fitz Wimarch bretonsk. [26]

Krisen i 1051–1052[rediger | rediger kilde]

Edvards segl: SIGILLVM EADWARDI ANGLORVM BASILEI («Edvard den kronede / konge av de engelske»).

I utnevnelser av posisjoner i kirken viste Edvard og hans rådgivere en skjevhet mot kandidater med lokal tilknytning, og da presteskapet og munkene ved Canterbury valgte en slektning av Godwin som erkebiskop av Canterbury i 10512, avviste Edvard ham og utnevnte isteden sin egen fortrolige, Robert av Jumièges, som hevdet at Godwin, rett eller urett, hadde ulovlig besittelse av en del eiendommer tilhørende erkebiskopen. I september besøkte Edvard sin svoger, Eustace II av Boulogne, Godgifus andre ektemann. Hans menn havnet i klammeri i Dover, og Edvard beordret Godwin som jarl av Kent å straffe byens borgere, men han stilte seg på samme side som byen og nektet. Edvard grep da sjansen til tvinge den mektige jarlen å underkaste seg. Erkebiskop Robert anklaget Godwin for å ha konspirert for å drepe kongen, akkurat slik som han tidligere hadde drept hans bror Alfred i 1036. Leofric og Siward besluttet å stille seg bak kongen og tilkalte sine vasaller. Svein og Harald tilkalte sine egne vasaller, men ingen på de to sidene ønsket en kamp. Det synes som om både Godwin og Svein ga fra seg en sønn som frivillige gisler, som ble sendt til Normandie. Familien Godwins posisjon ble forringet da deres egne menn ikke var villige til å gå til krig mot kongen. Da Stigand, som fungerte som mellommann, formidlet at Godwin kunne ha sin fred om han brakte Alfred tilbake i live, valgte Godwin og sønnene hans flykte fra landet og til Flandern og Irland. [2] Edvard fornektet sin hustru Edith og sendte henne til et nonnekloster, og erkebiskop krevde at hun ga kongen skilsmisse.[37]

Svein Godwinson ble tvunget til å dra på pilegrimsreise til Jerusalem i et forsøk på å rense seg selv fra de anklager som var rettet mot ham. Han gikk barbeint for å vise sin soning og døde av sykdom på vei tilbake fra de strabaser som reisen påkostet ham. Godwin og hans andre sønner kom tilbake med en hær det påfølgende året og fikk betydelig støtte i England samtidig som Leofric og Siward unnlot å gi den nødvendige støtten til kongen. Begge sider var bekymret for at en innbyrdeskrig ville gjøre landet åpent for en utenlandsk invasjon. Kongen var rasende, men han ble tvunget til å gi etter og gi Godwin og Harald deres jarledømmer tilbake. Robert av Jumièges og andre fransktalende flyktet i redsel for Godwins hevn. Edith ble gjeninnsatt som dronning, selv om forholdet mellom henne og kongen var iskaldt. Stigand, som igjen hadde fungert som mellommann mellom de to sidene i krisen, ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury i Roberts fravær. Stigand beholdt sitt eksisterende bispedømme i Winchester, og hans pluralisme kom til bli en kilde for strid med paven. [2][38] Edvards nevø, jarl Ralf av Mantes, som hadde vært hans fremste støttespillere i krisen i årene 1051–1052, kan ha mottatt Svein Godwinsons jarldømme ved Hereford på denne tiden.[39]

Siste år[rediger | rediger kilde]

Fram til midten av 1050-tallet var Edvard i stand til å strukturere sine jarledømmer for å forhindre slekten til Godwin å bli for dominerende. Godwin selv døde i 1053 og selv om Harald Godwinson overtok hans jarledømme i Wessex, var ingen av hans brødre jarler etter denne tiden. Hans slekt var deretter svakere enn det hadde vært siden Edvard ble konge, men en rekke av dødsfall i tiden 1055–1057 endret dette bildet. I 1055 døde Siward, men hans sønn var for ung til styre Northumbria, og Haralds bror Tostig (i norsk tradisjon kalt Toste). I 1057 døde Leofric og Ralf, og Leofrics sønn Ælfgar etterfulgte som jarl av Mercia, mens Haralds bror Gyrth etterfulgte Ælfgar som jarl av East Anglia. Den fjerde overlevende av Godwins sønner, Leofwine, ble gitt et jarledømme i sørøst som ble tatt fra Haralds område, men Harald fikk Ralfs område som erstatning. Ved 1057 kontrollerte sønnene til Godwin hele England med unntak av Mercia. Det er ikke kjent om Edvard faktisk aksepterte den endringen, eller om han ble tvunget til å godta den, men fra denne tiden synes han å ha begynt å trekke seg tilbake fra aktiv politikk, henga seg til å gå på jakt, noe han gjorde hver dag etter å ha vært i kirken. [2][40]

1050-tallet forfulgte Edvard en aggressiv og stort sett vellykket politikk i forholdet til Skottland og Wales. Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III) var landsforvist ved Edvards hoff etter at Mac Bethad mac Findláich (Macbeth) hadde drept hans far Donnchad mac Crínáin (Duncan I) og overtatt den skotske tronen. I 1054 sendte den engelske kongen Siward for å invadere Skottland. Han beseiret Macbeth, og Malcolm, som hadde vært med på invasjonen, fikk kontrollen over sørlige Skottland. Ved 1058 ble Macbeth drept i kamp med Malcolm, og sistnevnte overtok den skotske tronen. I 1059 besøkte han Edvard, men allerede i 1061 begynte han å angripe Northumbria med det mål for øye å legge dette området inn under sitt rike.[2][41]

I 1053 beordret Edvard drapet på den sørwalisiske fyrste Rhys ap Rhydderch, konge av Deheubarth, som represalier for angrep på England, og waliserens hode ble overlevert til Edvard.[2] I 1055 etablerte Gruffydd ap Llywelyn seg som hersker over hele Wales, og allierte seg med Ælfgar av Mercia som var blitt lyst fredløs for forræderi. Hvorfor dette skjedde er uklart, og omtalen av de hendelsene som førte til at han kom inn i varmen igjen er knappe. Den eneste angelsaksiske kronikøren sier at «Jarl Ælfgar ble drevet ut, men han kom snart tilbake igjen med vold via hjelpen til Griffin, og en flåte fra Norge.»[42] Det synes som om at da Ælfgar måtte forlate landet skaffet han seg en flåte på 18 skip i Irland, kanskje fra den norrøne befolkningen i Dublin, og seilte til Wales ettersom hans datter var gift med Gruffydd.[43] De beseiret jarl Ralf ved Hereford, og Edvard beordret Harald til å gå til motangrep. Han måtte samle styrker fra bortimot hele England for å kunne drive angriperne tilbake til Wales. Fred ble inngått ved at Ælfgar fikk tilbake sine rettighet, og kunne etterfølge sin far, som døde i 1057, som jarl av Mercia. Gruffydd sverget en ed på å være en trofast underkonge av Edvard. Ælfgar synes å ha dødd i 1062, og hans unge sønn Edwin fikk lov til å overta jarledømmet. Harald Godwinson satt i gang et overraskende angrep på Gruffydd i 1062, som unnslapp, men da Harald og Tostig angrep på nytt året etter, trakk han seg tilbake og ble deretter drept av sine walisiske fiender. Edvard og Harald greide da å gjøre flere mindre walisiske fyrster til sine vasaller.[44][45] Ælfgars datter Ældgyth (anglifisert til Edith), som ble gift med Gruffydd, giftet seg senere med sin ektemanns fiende Harald Godwinson som hans andre hustru. Når det skjedde er ukjent, men antagelig en stund før 1066. Han var allerede gift mores danico, «på dansk vis», med Ædgifu eller Edith Svannakke (også anglifisert til Edith, og derfor forveksles disse to jevnlig), som hadde gitt ham seks barn, men det er uklart om han rakke å få barn med Ældgyth før hun ble enke for andre gang.[46]

I oktober 1065 ble Haralds bror Tostig gjort til jarl av Northumbria, og var deretter på jakt med kongen da hans thegner i Northumbria gjorde opprør mot hans styre som de hevdet var undertrykkende. De drepte rundt 200 av hans tilhengere. De fremmet Morcar, bror av Edwin av Mercia, som jarl og inviterte de to brødrene til bli med mens de marsjerte sørover. De møtte Harald ved Northampton, og da Harald gikk med på å diskutere, ble Tostig rasende og anklaget sin bror foran kongen for å ha konspirert med opprørerne. Tostig synes å ha vært godt like av Edvard, som krevde at opprøret ble slått ned, men verken Harald eller noen annen ville kjempe for å støtte Tostig. Edvard ble da tvunget til å gå med på at Tostig ble forvist, og denne hendelsen var antagelig avgjørende til at Tostig oppfattet både Edvard som Harald som sine fiender.[47] Samtidig var det også en stor ydmykelse for kongen, og antagelig hva som var med på å utløse en rekke slag som til sist førte til hans død. [2] Han var for syk til å være tilstede ved innvielsen av Westminister Abbey den 28. desember 1065. [48] Edvard ble raskt sykere, og det synes som om han overlot kongeriket til Harald Godwinson kort tid før han døde den 5. januar 1066. Den 6. januar ble han gravlagt Westminster Abbey, og Harald ble kronet som Englands konge den samme dagen.[2]

Etterfølgekrise[rediger | rediger kilde]

Edvard var barnløs. Han avskydde sin hustru som var påtvunget ham, og synes heller ikke å ha omgitt seg av friller. Han forble barnløs. Dette førte til et rykte om at han og dronningen levde sammen som bror og søster, noe som stemte med hans fromhet, men det er ingenting som tyder på at dette stemmer, og barnløsheten skyldes nok heller andre årsaker. Spørsmålet hvem som skulle etterfølge ham framtvang krisen i 1066 med to invasjoner, en norsk ved Harald Hardråde og en normannisk ved Vilhelm Bastarden (ettersom han var sønn av den ugifte Robert I av Normandie med hans frille Herleva). Normannerne ved det engelske hoffet informerte antagelig Vilhelm om etterfølgerkrisen. Med de tette forbindelsene må han kjent til det som var å vite om den politiske situasjonen, og at den eneste mannlige representanten av den angelsaksiske kongefamilien, bortsett fra Edvard selv, var Edvard Ætheling, sønn av Edmund Jernside, som levde i landflyktighet i Ungarn, utenfor rekkevidden av vanlig kommunikasjon. Vilhelm, jarl av Normandie, innså at den engelske tronen var innen rekkevidde, selv om han ikke hadde formelt krav på den. Svein Estridsson i Danmark var for opptatt med å sikre sin posisjon i Danmark til at han kunne kreve retten til tronen. En annen utenforstående var Harald Hardråde som mente at han hadde arvet retten fra sin nevø Magnus. Han hadde de økonomiske midlene og erfaringen som en hardbarket krigsherre i Konstantinopel.[49] Hvem kong Edvard selv så som en mulighet er uvisst. Helt siden William av Malmesbury tidlig på 1100-tallet har historikerne grublet over Edvards egne hensikter for etterfølgelse til tronen. En retning antar at Edvard hele tiden hadde forutsett at Vilhelm av Normandie skulle være hans arving, og således aksepterte middelalderens påstand at Edvard allerede hadde tatt sin beslutning før han ble gift. Den andre retningen mener at Edvard kanskje hadde håpet på en arving med Edith helt fram til hans strid med Godwin i 1051. Det er mulig at Vilhelm hadde besøkt Edvard mens Godwin var landsforvist, selv ingen nedtegnelser kan bevise det, og det er da antatt han ga løfter til Vilhelm, men historikerne er ikke samstemte hvor alvorlig han la vekt på et slikt løfte eller om han senere endret seg.[50] I motsetningen til sin mor Emma hadde Edvard ingen varme følelser for det danske styret som avsatte hans far. Han bodde store deler av livet i Normandie og tok til seg normanniske rådgivere og prester. At norske Harald Hardråde skulle kreve og ta den engelske tronen må, i Frank Stentons syn, å bli oppfattet av Edvard som det rene barbari i hans oppfatning av verden.[49]

Edmund Jernsides sønn Edward Ætheling hadde det beste formelle kravet for å bli betraktet som Edvards arving. Han hadde som barn blitt fraktet til Ungarn, og i 1054 hadde Ældred, biskop av Worcester, besøkt den tysk-romerske keiser Henrik III, som hadde arvingen i varetekt, for å sikre at Edward Ætheling trygt kunne komme tilbake til England. Han kom med sin familie i 1057, men døde nesten umiddelbart, kun etter to dager. Den nøyaktige årsaken er uklar, og det har vært spekulert om han ble myrdet. Han ble gravlagt den gamle katedralen i London.[51] Hans sønn Edgar ble den ny ætheling (troneverdig),[52] men han var kun rundt fem år på denne tiden. Han ble oppfostret ved det engelske hoffet, noe som antyder at Edvard mente at han var et framtidshåp for tronen. Han ble faktisk kortvarig erklært som konge i 1066.[53] Imidlertid var Edgar fraværende fra listene over vitner i Edvards chartere, og det er ingen bevis i Domesday Book at han var en betydelig landeier, noe som antyder at han ble marginalisert mot slutten av Edvards styre.[54]

Harold møter Edvard kort tid før sin død, scene 25 på Bayeux-teppet.

Etter midten av 1050-tallet synes Edvard å ha trukket tilbake fra politikken da han i økende grad ble avhengig av slekten Godwin, og det er mulig at han hadde forsont seg med tanken at en av dem ville etterfølge ham. Normanniske skribenter hevder, skjønt det kan være en del av rettferdiggjøringen etter 1066, at Edvard sendte Harald Godwinson til Normandie en gang rundt 1064 for å bekrefte løftet om at Vilhelm var hans arving. Det fremste beviset kommer fra en normannisk apologet, William av Poitiers. I henhold til hans fortelling hadde Harald kort tid før slaget ved Hastings sendt Vilhelm en utsending som innrømmet at Edvard hadde lovt den engelske tronen til Vilhelm, men argumenterte for at dette løftet ble satt til side ved hans løfte til Harald på sitt dødsleie. I sitt svar motsatte ikke Vilhelm løftet på dødsleiet, men argumenterte at Edvards tidligere påståtte løfte til ham hadde forrang.[55] I Stephen Baxters syn var Edvards «håndtering av etterfølgersaken farlig rådvill, og bidro til en av de største katastrofer som engelskmennene noen gang ble rystet av.»[56]

I henhold til Vita Ædwardi Regis falt Edvard på sitt dødsleie i koma, men fikk deretter igjen bevisstheten og overlot sin enke og sitt kongerike til Harald Godwinsons beskyttelse. Avbildningen i Bayeux-teppet viser Edvard som peker på en mann som ettertiden antar representerer Harald. Da witenagemot («møte av de kloke menn») kom sammen den neste dagen etter kongen var død valgte de Harald som Edvards etterfølger. Han ble kronet den 6. januar, dagen etter, antagelig i Westminster Abbey. Normanniske skribenter påpekt hvor raskt dette skjedde, men årsaken kan ha vært at hele adelen var samlet ved Westminster grunnet helligtrekongersdag. En annen årsak til hastverket var nyheten at Haralds bror Tostig hadde gått Harald Hardrådes tjeneste, og det var bekymring for at den skotske kongen ville støtte ham. Utsiktene for en invasjon fra Norge eller Normandie, eller begge, var igjen store. England måtte mobilisere og trengte en handlekraftig konge, og Harald Godwinson synes å være den krigerkongen landet trengte.[48]

Religion[rediger | rediger kilde]

Edvards likferd avbildet i scene 26 på Bayeux-teppet.

Edvard styrket forbindelsene mellom den katolske kirke i England og Den hellige stol, blant annet ved å sende biskoper til pave Leo IXs konsiler i 1049–50. I 1061 mottok han pavelige legater. Han fikk også utnevnt sekularprester, mange av dem utenlandske, til biskoper, og reduserte dermed det tilnærmede monopol ordensprestene hadde hatt i bispestanden. Samtidig var han opptatt av å ha et sterkt klostervesen.

Da han var i Normandie som ung avla han løfte om at han skulle dra på pilegrimsferd til apostelen Peters grav i Roma dersom han fikk komme tilbake til England. Etter kroningen gjorde han dette kjent, men han ble på det sterkeste frarådet å reise fra landet på grunn av spenningen mellom angelsaksere og normannere. Han ba derfor Leo IX om dispensasjon fra løftet, noe han fikk mot at han ga et beløp tilsvarende det reisen ville kostet til de fattige, og bygde eller restaurerte et kloster viet til St. Peter.

Han valgte et lite kloster på stedet Thorney, som den gang var rett utenfor London, og utvidet dette i den grad at han regnes som klosterets grunnlegger. Pave Nikolas II ble imponert, og ga klosteret flere privilegier. I en periode skal kongen ha brukt en tiendedel av sine inntekter på dette klosteret, og ga det en rekke eiendommer for å sikre framtidige inntekter. Klosterkirken ble i første omgang gitt 300 fot land, og fikk tilnavnet West Minster («klosteret i vest») for å skille den fra den gamle sankt Pauls katedral øst i byen. Kirken, som nå er kjent som Westminster Abbey, ble senere kroningskirke for engelske monarker, og rommer også gravene til landets konger og dronninger. Like ved ble det etter hvert reist bygninger for den verdslige administrasjon, Westminster Hall og Parlamentet.

Edvards normanniske sympatier er mest åpenbart sett i det fremste byggeprosjektet under hans styre, Westminster Abbey, det første normannisk-romanske kirke i England. Denne ble ferdigstilt mellom 1042 og 1052 som en kongelig gravkirke, og revet i 1245 for å gjøre plass for Henrik IIIs nye bygning, som fortsatt står. Edvards kirke var svært lik Jumiègesklosteret som ble bygget på samme tid. Robert av Jumièges må ha vært tett involvert i begge byggeprosjektene, skjønt det er ikke klart hvem av bygningene som er originalen og hvem som er kopien, eller ingen av dem.[57] Kirken sto ferdig rett før Edvards død, og han var selv for syk til å delta da den ble konsekrert 28. desember 1065.

Edvard synes ikke å ha vært interessert i bøker og tilknyttede kunstarter, men hans kloster spilte en vesentlig rolle i uviklingen av engelsk-romansk arkitektur, og viste således at han var en nyskapende og sjenerøs beskytter av kirken.[58]

Helgen[rediger | rediger kilde]

Venstre panel på Wilton-diptykonet, hvor Edvard (i midten), sammen med Edmund martyren (venstre) og Johannes døperen, er avbildet mens presenterer den unge Rikard II for den himmelske vert.

Allerede mens han levde fikk Edvard ry på seg for å være hellig. Det ble snakket om flere mirakler; han skal blant annet ha helbredet skrofulose ved håndspåleggelse. Dette førte til en tradisjon senere i middelalderen om at en konges berøring kunne helbrede sykdommen.

Politisk ble hans kult viktig for England, ettersom han som halvt angelsaksisk og halvt normannisk var et bindeledd mellom de to gruppene. For normannerne, som hevdet at Vilhelm var utnevnt til tronarving av Edvard, var det han som berettiget deres maktposisjon i landet, og for angelsakserne var han den siste konge av den gamle angelsaksiske kongelinje.

I 1102 ble hans skrin åpnet, og man fant at liket ikke hadde gått i oppløsning. Han ble dermed flyttet til en ny grav. I 1138 forsøkte kong Stefan å få istand en formell helligkåring. Innocent II utsatte avgjørelsen, og oppfordret munkene i Westminster til å samle med informasjon. I 1160 tok Henrik II opp saken med Roma igjen. Han var gjennom sin oldemor, den hellige Margrete av Skottland, i slekt med Edvard. Ved å støtte Alexander III mot en motpave i 1161 fikk han gehør hos paven, og Edvard ble helligkåret.

13. oktober 1163 ble Edvards levninger lagt i helgenskrinet av erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket. Prekenen ved anledningen ble holdt av Ailred av Rievaulx, som også skrev en biografi om Edvard. Begge de to geistlige ble selv senere helligkåret. Translasjonsdagen 13. oktober ble gjort til minnedag for ham.

Ved reformasjonen ble Westminster Abbey plyndret, og mange relikvier ble ødelagt. Men Edvard fikk ligge i fred, fordi Henrik VIII så faren i å tillate angrep på kongelige personer, enten de var døde eller levende. Bare helgenskrinet ble noe skadet. Under hans datter Maria Tudor, som var katolikk, ble Westminster igjen et kloster, og abbed Feckenham restaurerte skrinet.

Det forgylte treskrinet som vanligvis tilskrives abbeden, er antagelig eldre. Det ser ut til at det var en gave fra Henrik VII, og det er muligens laget av Torrigiano.

Edvard ble utropt til Englands vernehelgen sammen med Edmund av East Anglia. De ble senere fortrengt av St. Georg.

Hans opprinnelige helgenfest var på dødsdagen, 5. januar. Denne dagen sto gamle norske kalendere som «Edvard Konge», mens translasjonsdagen 13. oktober sto som «Edvardi translatio». I England ble translasjonsdagen raskt den viktigste, og i 1680 den eneste minnedagen.

Han er avbildet på Bayeux-teppet, så man har et samtidig portrett av ham (i den grad portretter fra perioden gir et korrekt bilde av en persons utseende). Han framstilles derfor i kunsten som en høy mann med langt ansikt, askeblondt hår og skjegg, rødlig ansiktsfarge og lange, tynne fingre. Mye av dette er nok like mye konvensjoner i kunsten som egentlige portrettdetaljer. Han avbildes gjerne med en fremtredende fingerring, noe som viser til en legende om at han engang ga en ring til en tigger ved Westminster. To år senere møtte noen engelske pilegrimmer en mann i Det hellige land (eller i India ifølge en versjon av legenden), som sa at han var apostelen Johannes. Han ga dem ringen som Edvard hadde gitt til ham tidligere, og ba dem bringe den tilbake til ham og fortelle at han ville dø et halvt års tid senere. Uansett hva man tror om slike legender virker den usannsynlig; pilegrimene kunne knapt ha kommet seg tilbake til England og fått adgang til kongen i løpet av et halvt år. Han avbildes også noen ganger bærende på en mann, noe som viser til legende om at han engang helbredet en giktsyk mann ved å bære ham.

Framtoning og personlig vesen[rediger | rediger kilde]

Vita Ædwardi Regis («Livet til kong Edvard»), skrevet av en anonym forfatter en gang rundt 1067 og bestilt av dronning Edith, består av to deler. Den første handler om livet til kong Edvard, mens den andre delen er en hagiografi og handler om hans hellighet. Verket beskrev Edvard som «en meget velstelt figur av en mann — framragende høyde, og særskilt med hans melkehvite hår og skjegg, fullt ansikt og lyserøde kinner, tynne hvite hender, og lange gjennomskinnelig fingre; i hele hans øvrige kropp var han en plettfri kongelig person. Behagelig, men alltid verdig, han gikk med øynene nedslått, mest elskverdig mot alle og enhver. Om noen fikk ham til å vekke hans sinne, syntes han forferdelig som en løve, men han avslørte aldri sitt raseri ved hån.»[59] Dette, i historikeren Richard Mortimers ord, «inneholder opplagte elementer på den ideelle konge, uttrykt i smigrende begreper – høy og verdig, elskverdig, opphøyd og retteferdig.»[60]

Edvard var etter sigende ikke for god til å akseptere bestikkelser. I henhold til Liber Benefactorum ved Ramsey abbey, sammenstilt på midten av 1100-tallet,[61] besluttet klosterets abbed at det ville være farlig å offentlige bestridde et krav fremmet av «en bestemt mektig mann», men han hevdet at han var i stand til skaffe en gunstig bedømmelse ved å gi kongen tjue merker i gull og hans hustru fem merker.[62]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nummereringen av engelske konger begynte på nytt etter den normanniske erobringen, hvilket er årsaken til at Edvard bekjenneren, som var den tredje med dette navnet, ikke er referert til som «Edvard III».
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Barlow, Frank (2004): «Edward (St Edward; known as Edward the Confessor)», Oxford Dictionary of National Biography.
  3. ^ Rex, Peter (2008): King and Saint: The Life of Edward the Confessor, The History Press, s. 224.
  4. ^ Mortimer, Richard (2009 ): Edward the Confessor, s. 29.
  5. ^ Keynes, Simon (2009): «Edward the Ætheling» i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 49.
  6. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 11
  7. ^ Rex 2008, King & Saint, s. 13, 19
  8. ^ Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor. Berkeley, CA: University of California Press. ISBN 0-520-01671-8, s. 29–36
  9. ^ Keynes, 2009, 'Edward the Ætheling', s. 56 n.
  10. ^ Panton, James (2011): Historical Dictionary of the British Monarchy. Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-7497-8, s. 21
  11. ^ Houts, Elisabeth van (2009): «Edward and Normandy» i: Mortimer red.: Edward the Confessor, s. 63–75.
  12. ^ a b Howarth, David (1981): 1066: The Year of the Conquest. Harmondsworth, UK: Penguin. ISBN 0-14-005850-8.
  13. ^ Rex 2008, King & Saint, s. 28
  14. ^ a b Lawson, M. K. (2004): «Harthcnut» i: Oxford Dictionary of National Biography.
  15. ^ Rex 2008, King & Saint, s. 34–35
  16. ^ Barlow 1997, Edward the Confessor, s. 44–45
  17. ^ Stafford, Pauline (2001): Queen Emma & Queen Edith, Blackwell, s. 239–240. Forfatteren tror at Edvard møtte sin mor ved Winchester, og reiste tilbake til Normandie da han fikk vite om brorens død.
  18. ^ a b Rex 2008, King & Saint, s. 33
  19. ^ Holman, Katherine (2007): The Northern Conquest, Oxford: Signal, ISBN 1904955347, s. 93–94
  20. ^ Robertson, Agnes Jane ([1939] 2009): Anglo-Saxon Charters, Cambridge University Press, ISBN 0521178320, s. 174–177
  21. ^ Maddicott 2004, «Edward the Confessor's Return to England in 1041», s. 650–666
  22. ^ Mortimer 2009, Edward the Confessor, s. 7; Baxter, Stephen (2009): 'Edward the Confessor and the Succession Question" i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 101
  23. ^ Anglo-Saxon Chronicle (MS E), oppslag for 1041 (1042)
  24. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 427
  25. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg. Oxford University Press, s. 423-424
  26. ^ a b c d e Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 425
  27. ^ Williams, Ann (2004): «Ralph , earl of Hereford (d. 1057)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press
  28. ^ Mortimer red., 2009, Edward the Confessor, kart mellom sidene 116 og 117
  29. ^ «nithing», Merriam-Webster
  30. ^ «niding», Bokmålsordboka
  31. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 430
  32. ^ Rex 2008, King & Saint, s. 48–49
  33. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 427-428
  34. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 430-431
  35. ^ Mortimer red., 2009, Edward the Confessor, s. 26–28
  36. ^ Houts, Elisabeth van (2009): «Edward and Normandy» i: Mortimer: Edward the Confessor, s. 69.
  37. ^ Williams, Ann (2004): «Edith (d.1075)», Oxford Dictionary of National Biography.
  38. ^ Rex 2008, King & Saint, s. 107
  39. ^ Williams, Ann (2004): «Ralph the Timid», Oxford Dictionary of National Biography. Imidlertid Frank Barlow i hans DNB-artikkel om Edvard, uttalte at Ralf fikk Hereford ved Sveins første forvisning i 1047.
  40. ^ Baxter 2009, i: Mortimer red.: Edward the Confessor, s. 103–104
  41. ^ Barrow, G.W.S. (2008): «Malcolm III», Oxford Dictionary of National Biography.
  42. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 575
  43. ^ Williams, Ann (2004): «Ælfgar, earl of Mercia (d. 1060)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press
  44. ^ Walker, David (2004): «Gruffydd ap Llywelyn», Oxford Dictionary of National Biography
  45. ^ Williams, Ann (2004): «Ælfgar», Oxford Dictionary of National Biography
  46. ^ Williams, Ann (2004): «Eadgifu (Eddeua) the Fair (the Rich) (fl. 1066), magnate», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/52349
  47. ^ Aird, William M. (2004): «Tostig», Oxford Dictionary of National Biography
  48. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 580
  49. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 560
  50. ^ Historikernes synspunkter er diskutert i Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question», s. 77–118 i: Mortimer red.: Edward the Confessor.
  51. ^ Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 96–98
  52. ^ «atheling/ætheling», The Free Dictonary
  53. ^ Hooper, Nicholas (2004): «Edgar Ætheling», Oxford Dictionary of National Biography.
  54. ^ Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 98–103
  55. ^ Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 103–114
  56. ^ Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 118
  57. ^ Fernie, Eric (2009): 'Edward the Confessor's Westminster Abbey' i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 139–143
  58. ^ Mortimer, Richard (2009 ): Edward the Confessor, s. 23
  59. ^ Barlow, Frank, red. og overs. (1992): The Life of King Edward Who Rests at Westminster (Vita Ædwardi Regis), Oxford University Press, 2. utg., s. 19.
  60. ^ Mortimer, Richard (2009): Edward the Confessor, s. 15
  61. ^ Source: Textual Edition: Ramsey.Liber Benefactorum
  62. ^ Molyneaux, George (2015): The Formation of the English Kingdom, s. 218

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Den angelsaksiske krønike, engelsk utgave ved Swanton, Michael (2000): The Anglo-Saxon Chronicles. 2. utg.. London.
  • Aelred of Rievaulx: Life of St. Edward the Confessor, overs. av Fr. Jerome Bertram (første engelske oversettelse) St. Austin Press ISBN 1-901157-75-X
  • Barlow, Frank (1997): Edward the Confessor, Oxford University Press
  • Barlow, Frank (2004): «Edward (St Edward; known as Edward the Confessor)», Oxford Dictionary of National Biography.
  • Maddicott, J. R. (2004): «Edward the Confessor's Return to England in 1041» (PDF). English Historical Review (Oxford University Press) CXIX (482), s. 650–666. doi:10.1093/ehr/119.482.650.
  • Molyneaux, George (2015): The Formation of the English Kingdom in the Tenth Century. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-871791-1.
  • Mortimer, Richard red. (2009 ): Edward the Confessor: The Man and the Legend, The Boydell Press, Woodbridge, ISBN 978-1-84383-436-6
  • O'Brien, Bruce R. (1999): God's peace and king's peace : the laws of Edward the Confessor, Philadelphia, Pa. : University of Pennsylvania Press, ISBN 0-8122-3461-8
  • The Life of King Edward who rests at Westminster (Vita Ædwardi Regis), red. og overs. Frank Barlow, Clarendon Press, Oxford, 1992
  • Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press
  • Rex, Peter (2008): King & Saint: The Life of Edward the Confessor, The History Press, Stroud
  • The Waltham Chronicle, red. og overs. Leslie Watkiss & Marjorie Chibnall, Oxford Medieval Texts, OUP, 1994
  • William av Malmesbury: The History of the English Kings, i, red. og overs. R.A.B. Mynors, R.M.Thomson & M.Winterbottom, Oxford Medieval Texts, OUP 1998
  • Williams, Ann (1997): Land, power and politics: the family and career of Odda of Deerhurst (Deerhurst Lecture 1996), Deerhurst: Friends of Deerhurst Church, ISBN 0-9521199-2-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Hardeknut 
Konge av England
(ca. 10421066)
Etterfølger:
 Harald Godwinson