Rikssamlingen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Rikssamlingen betegner samlingen av Norge til ett rike. I dag er det enighet blant historikere om at den norske rikssamlingen startet på Vestlandet, utvidet seg til Trøndelag og deler av Nord-Norge, for til slutt også å inkludere Østlandet. Samlingen begynte på slutten av 800-tallet, og ble i hovedsak avsluttet på midten av 1000-tallet.

Myten[rediger | rediger kilde]

Kunnskapen om samlingen av Norge har i stor grad vært preget av fremstillingen i Heimskringla. Snorre hevder i Harald Hårfagres saga at Harald Hårfagres hjemlige maktområde i Vestfold var utgangspunktet for samlingen. Fra Vestfold skal Harald ha lagt under seg Opplandene. Deretter skal han ha slått de trønderske høvdingene og sikret seg kontroll over Trøndelag gjennom en allianse med Håkon Grjotgardsson (senere Ladejarl) på Ørlandet. Til slutt skal Harald ha reist til Sørvestlandet og beseiret høvdingene der i Slaget i HafrsfjordJæren rundt 880. Denne fortellingen gir imidlertid en skjev fremstilling. For det første overdriver den Harald Hårfagres betydning. Han samlet et større område enn noen konger før ham, men han samlet langt fra hele Norge. Myten vil også ha det til at Harald var fra Vestfold. Alt tyder imidlertid på at han var fra Vestlandet, og at samlingen hans foregikk der. Da Harald samlet Vestlandet, var Østlandet mest sannsynlig kontrollert av danske konger.[1]

Rikssamlingen jevnfør moderne forskning[rediger | rediger kilde]

Snorres fremstilling av rikssamlingen var lenge ansett som en sannhet, også blant historikere. I løpet av 1900-tallet ble imidlertid forskerne klar over at Snorres versjon ikke holdt. Arkeologiske funn, men også de andre kongesagaene og andre skriftlige kilder, peker mot at rikssamlingen foregikk i en annen rekkefølge og over lengre tid. Den første fasen i rikssamlingen ble ganske riktig avsluttet med slaget i Hafrsfjord på slutten av 800-tallet, og dette slaget førte til en større territorial samling av områder på Vestlandet. I denne fasen var Harald Hårfagre blant de sentrale aktørene, og det var Vestlandet som var hans rike.[2] Samtidig med Haralds samling foregikk også en rikssamling nordfra, med Ladejarlene i Trøndelag. Sentrale personer her var Håkon Grjotgardsson og sønnen Sigurd Håkonsson, som samarbeidet med Harald Hårfagres sønn Håkon den gode.[3] Østlandet ble derimot kontrollert av danske konger på Harald Hårfagres tid, og han kan neppe ha hatt noen makt der.[4] Kristningskongen Olav Haraldsson kan ha fått en viss kontroll over Østlandet da han ble norsk konge i 1016, men Olav ble avsatt i 1028 av den dansk-engelske kongen Knut den mektige. Først da Knut døde i 1035 ble det mulig for norske konger overta Østlandet. Kort tid etter Knuts død ble Olav Haraldssons sønn Magnus den gode konge i Norge, og deretter konge i Danmark.[5]

Mye taler for at det var Harald Hardråde, og ikke Harald Hårfagre, som var den virkelige rikssamleren i Norge.[6] Harald Hardråde var Olav Haraldssons halvbror, og ble norsk konge sammen med nevøen Magnus i 1046. Knut den mektiges død førte til svekkelse av Danmark, og Harald (Magnus døde i 1047) kunne konsolidere et norsk rike som også inkluderte Østlandet.[7]

Årsaker til rikssamlingen[rediger | rediger kilde]

Før rikssamlingen bestod det som i dag er Norge av flere ulike høvdingdømmer. Det er usikkert nøyaktig hvor mange, men trolig fantes det rundt 20 større og 60-70 mindre høvdingdømmer. Høvdingene styrte sitt område gjennom mektige lokale storbønder. Fremveksten av kongemakten førte ofte til konflikter mellom kongen og høvdingene. For både konger og høvdinger var det viktig å skaffe seg rikdom som de kunne bruke for å skaffe seg flere tilhengere, og mange av vikingferdene var motivert av kampene mellom konger og høvdinger, og høvdingene imellom. Slik bidro vikingferdene til rikssamlingen ved at rikdommene skaffet på tokt kunne finansiere erobring innenlands. Vikingtidens samfunn var et krigssamfunn, og maktkampene dominerte. Mot slutten av vikingtiden endte det med at høvdingene fikk sin makt redusert til fordel for kongen, slik at en rikssamling ble mulig.[8] Andre årsaker som bidro til rikssamlingen var innføringen av kristendommen, som ble brukt aktivt av kristningskongene Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson for å svekke høvdingenes makt.[9]

Viktige personer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norgeshistorie.no, Unn PedersenJon Vidar Sigurdsson, «Samlingen av «Norge»». Hentet 18. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/makt-og-politikk/0811-samlingen-av-norge.html.
  2. ^ Krag (2000): 44
  3. ^ Krag (2000): 48-49
  4. ^ Krag (2000): 54
  5. ^ Norgeshistorie.no, Unn PedersenJon Vidar Sigurdsson, «Samlingen av «Norge»». Hentet 18. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/makt-og-politikk/0811-samlingen-av-norge.html.
  6. ^ Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Ut av Danmarks skygge?». Hentet 18. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/artikler/0916-ut-av-danmarks-skygge.html.
  7. ^ Krag (2000): 67-68
  8. ^ Norgeshistorie.no, , «Fra høvdingdømmer til kongedømme». Hentet 21. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/makt-og-politikk/0810-fra-hovdingdommer-til-kongedomme.html.
  9. ^ Norgeshistorie.no, Unn PedersenJon Vidar Sigurdsson, «Landet blir kristnet». Hentet 21. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/religion-og-verdensbilder/0813-landet-blir-kristnet.html.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Krag, Claus: Norges historie fram til 1319. Universitetsforlaget, Oslo 2000

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]