Knut II av Danmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Knut den mektige
Knud II den store
Canute the Great
Konge av England og Danmark
Knut II av Danmark
Navn: Lambart Knut Sveinsson
Regjeringstid: England: 101635
Danmark: 101835
Norge: 1028–35
Født: ca. 995, Danmark
Død: 12. november 1035, Shaftesbury, Dorset
Foreldre: Svein Tveskjegg og Sigrid Storråde
Ektefelle‍(r): Emma
Alfiva (frille)
Barn: Harald Harefot
Hardeknut
Svein Knutsson
Gunhild

Knut den mektige eller den store (født ca. 995, død 12. november 1035) var konge av Danmark fra 1018 til 1035 og konge av England fra 1016 til 1035. På engelsk blir han omtalt som Cnut I eller Canute the Great. Han var konge av Norge fra 1028 til 1035.

Kong Knut ble døpt «Lambart» og omtalte seg selv som det. Tilnavnene «den store» eller «den mektige» fikk han fordi det lyktes ham å legge Norge og deler av Sverige inn under riket sitt.

Etter at hans far kong Svein Tveskjegg døde i 1014, utropte hæren hans ham til konge av England mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde fire år senere arvet Knut også Danmark. I England skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England da den forviste kong Ethelred den rådville kom tilbake ved Sveins død. I samarbeid med den senere Olav den hellige ble Knut konge av England i 1016. I 1017 giftet han seg strategisk med kong Ethelreds enke, Emma av Normandie. Hun var datter av normannerhertugen Robert. Knuts søster, Estrid (datter av Svein og Sigrid Storråde), giftet seg med broren til hertugen, Richard. Olav den hellige og Anund Jakob av Sverige i tillegg til svenske Ulf Jarl inngikk et forbund mot kong Knut.

I 1026 seiret Knut over dem i slaget ved Helgeå i Skåne. Samme år skal han ha latt Ulf jarl myrde i Roskilde domkirke (Ulf Jarl må ikke forveksles med en annen av samme navn i England.)

I 1028 gikk Knut til angrep mot Norge med 1400 skip. Nordmennene sluttet opp om ham og tvang Olav den hellige til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl som konge. Da denne druknet innsatte Knut sin egen sønn, Svein Knutsson.

Knuts rike i sin største utstrekning, i rødt. Vasallstater er oransje, mens allierte riker vises i gul/grønn.

Knut var da en mektig konge. Da han besøkte Roma for å se pave Johannes XIX krone den tyske kong Konrad til keiser av det hellige tysk-romerske riket, ble han hyllet som den nest mektigste kristne fyrsten. Knut så på seg selv mest som konge av England og var lite tid i de andre landene. Han døde i 1035 og ble gravlagt i domkirken i Winchester.

Anetavle[rediger | rediger kilde]

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Hardeknut den første[1]
 
 
 
 
 
 
 
Gorm den gamle
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Harald Blåtann
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Tyra Danebod
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Svein Tjugeskjegg
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Mistivoj
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Gunhild (Tufu)
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Knut den mektige
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Lestek
 
 
 
 
 
 
 
Siemomysł
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Mieszko I av Polen?[2]
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Gorka
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Gunhild av Polen
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Referanser[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Edmund II av England 
Konge av England
Etterfølger:
 Harald Harefot 
Forgjenger:
 Harald II 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Hardeknut 
Forgjenger:
 Olav den hellige 
Konge av Norge
Etterfølger:
 Svein Knutsson