Oranje (elv)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oranje
Gariep, Senqu, Orange

Kart over Oranje
Oranjes nedbørfelt

Land Lesotho, Sør-Afrika, Namibia
Lengde 2 200 km
Nedbørfelt 973 000 km²
Start Drakensberg
Munning Atlanterhavet
Sideelver Vaal

Oranje (afrikaans og nederlandsk: Oranjerivier) eller Gariep er den lengste elva i Sør-Afrika. Elva ble først oppdaget av det innfødte namafolket som kalte den Nu Gariep[1] Elva ble kalt Oranje av oberst Robert Jacob Gordon, kommandant av nederlandske Ostindiske kompanis garnison i Cape Town, på en reise til den indre delen av landet. Gordon oppkalte elva til ære for Vilhelm V av Oranien[1]. En feiloppfatning er at elva ble oppkalt etter den antatte oransje fargen på vannet i motsetning til fargen på en av dens bielver, Vaal (vaal er afrikaans for blek eller grå). Siden slutten av apartheid har det opprinnelige navnet «Gariep» blitt favorisert i offisiell korrespondanse i Sør–Afrika, selv om navnet «Oranje» har større internasjonal anerkjennelse[1]. I Lesotho, hvor elva starter, er den kjent som Senqu.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Oranje har sitt utspring i Drakensberg–fjellene langs grensen mellom Sør–Afrika og Lesotho, rundt 193 km vest for Indiahavet og i en høyde av over 3000 moh. Deler av elven fryser til is om vinteren i Lesotho på grunn av høyden.

Elven renner så vestover gjennom Sør–Afrika og utgjør den sørvestlige grensen av provinsen Free State. I denne seksjonen flyter elven først inn i Gariep-dammen, den største i landet, og videre til Vanderkloof-dammen. Fra grensen til Lesotho til nedenfor Vanderkloof er elven dypt skåret inn i terrenget. Lenger nede er landet flatere, og elven blir i stor grad brukt til irrigasjon.

Ved det vestlige punktet av Free State, sørvest for Kimberley, møter Oranje sin største bielv, Vaal som selv utgjør store deler av den nordlige grensen av provinsen. Herfra flyter elven videre vestover gjennom den tørre villmarken i den sørlige Kalahari–regionen og Namaqualand i provinsen Northern Cape og møter Namibia på 20 grader øst. Herfra flyter den 550 km vestover og danner den internasjonale grensen mellom provinsen og Namibias Karas. På grensen passerer elven byen Vioolsdrift, tollstasjonen mellom Sør–Afrika og Namibia.

I de siste 800 km av sitt leie har Oranje mange mellomstore bielver og flere store wadier leder inn i den. I denne seksjonen stopper Namibørkenen på den nordlige bredden av elva, derfor er mengden av vann som disse bielvene leverer under normale omstendigheter veldig liten. Her er elven igjen dypt skåret ut i landskapet. De hundre fallene eller Augrabiesfallene ligger i denne seksjonen av Oranje hvor elven synker 122 m på 26 km.

Dette bildet viser bare de siste 100 km av Oranje. I den siste strekningen er grusavsetningen på elvebunnen og langs breddene rik på diamanter, og flere diamantgruver opererer langs strekningen på bildet.

Oranje tømmer seg i Atlanterhavet ved Alexander Bay som ligger like langt fra Cape Town som fra Walvis Bay. Rundt 33 km fra munningen er den fullstendig stengt av stryk og sandbanker og er generelt ikke farbar i lengre strekninger.

I de tørre vintermånedene blir vannvolumet i elva betydelig redusert på grunn av tilløpet og fordampning. Ved kilden av Oranje er nedbøren rundt 2000 mm per år, men fuktigheten synker ettersom elven flyter vestover, ved munningen er nedbøren på mindre enn 50 mm i året. Faktorene som støtter fordampningen, på den andre side, har en tendens til å øke i vestlig retning. Men i den våte årstiden (sommeren) blir Oranje en heftig, brun strøm. Den store mengden av sedimenter som elva bærer med seg utgjør en trussel i det lange løp for alle byggeprosjekter ved elva.

Nedslagsfeltet til Oranje (inkludert Vaal) strekker seg over 973 000 km², rundt 77% av arealet til Sør–Afrika. Men rundt 366 000 km² ligger utenfor landet i Lesotho, Botswana og Namibia.

Panorama tatt fra en fluoritt–rik høyde som ligger over en sving i elva som er oversvømmet på grunn av nedbør over det normale.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Oranje spiller en betydelig rolle i å støtte agrikultur, industri og gruvedrift. To store vannprosjekt har blitt satt i gang, Orange River Project (ORP) og Lesotho Highlands Water Project. Der er viktige avsetninger av alluviale diamanter langs Oranje og rundt dens munning. På grunn av mangel på farlige dyr og høyvannsnivået om sommeren, blir elven brukt til kanopadling.

ORP var en av de største og innovative prosjektene i sitt slag i Sør–Afrika og ble bygget av Hendrik Frensch Verwoerds regjering mens apartheid var på sitt sterkeste. ORP ble bygget for å lede det ubrukte vannet i Oranje som utenom Vaal representerer rundt 14,1% av den totale avdriften i Sør–Afrika, og i prosessen dekke et økende behov for vann. Hovedmålene for prosjektet var:

  • stabilisere elvestrømmen.
  • generere og overføre hydroelektrisitet.
  • gi en stabil vannforsyning for brukere i Oranjebassenget.
  • gi nytt livsgrunnlag for vannavhengige områder i Eastern Cape som Great Fish– og Sunday–elvedalene.

Gariep-dammen nær Colesberg, kalt Hendrik Verwoerd–dammen da den ble bygget, er hovedlagringsstrukturen i Oranje. Herfra leveres vann i to retninger: Vestover langs Oranje (via hydroelektriske generatorer) til Vanderkloof–dammen som tidligere het PK le Roux–dammen, og sørover gjennom Oranje-Fish-tunnelen til Eastern Cape.

Eskom driver hydroelektriske kraftstasjoner både ved Gariep– og Vanderkloof–dammenene. Kraftstasjonen ved Vanderkloof var den første kraftstasjonen i Sør–Afrika lå helt under bakken. Landsbyene Oviston og Oranjekrag ble etablert for å støtte konstruksjonen og operasjonen av den nye infrastrukturen.

Irrigasjon i det veldige området nedstrøms fra Vanderkloof som forandret tusenvis av hektar av tørr veld til svært produktivt jordbruksland, ble gjort mulig gjennom byggingen av Gariep og Vanderkloof. Gamle etablerte irrigasjonskonstruksjoner som de ved Buchuberg, Upington, Kakamas og Vioolsdrif har også dratt nytte siden regulering av strømmen nå er mulig. I senere år har vinproduksjonsområdene langs Oranje også blitt viktigere.

Lesotho Highlands Water Project ble satt i gang for å supplere vannforsyningern i elvesystemet Vaal. Vann leveres til Sør–Afrika gjennom leveringstunnelen som passerer under grensen ved Caledon og så under Little Caledon sør for Clarens i Free State før den tømmes i Ash rundt 30 km lenger nord. Arbeidet ble satt i gang da vannbehovet i Gauteng nådde et nivå som ikke lenger kunne støttes økonomisk gjennom alternative tiltak som Tugela–Vaal pumpe og lagringsstasjon som drev Sterkfontein-dammen nær Harrismith i Free State.

I de tempererte månedene mars og april som gir godt regn og siden slusene i dammene er åpne, kan kanopadlere enkelt reise 30 km per dag. De nedre delene av elven er mest populære på grunn av den spektakulære topografien. Kommersielle rundreiser er tilgjengelige, og disse ekspedisjonene reiser fra grensebyer Vioolsdrift.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Earle, Anton et al (2005), A preliminary basin profile of the Orange/Senqu River (pdf), African Centre for Water Research