Hans Schreuder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hans Paludan Smith Schreuder
Hans Paludan Smith Schreuder
Født 1817
Sogndal
Død 1882
Sør-Afrika
Ektefelle Emilie Løwenthal (*1814 °1858 †1878)
Johanne Vedeler (*1835 °1880 †1898)
Nasjonalitet Nordmann
Konfesjon Lutheraner
Misjonsselskap Det norske misjonsselskap
Misjonsmark Zululand
Utsendt 1843

Hans Paludan Smith Schreuder (født 18. juni 1817 i Sogndal, død 27. juni 1882 i Sør-Afrika) var den første av NMS' utsendte misjonærer, og den første misjonær til zulufolket som fikk lov til å bosette seg permanent i zuluriket. I tillegg var han òg språkmektig og gav ut den første grammatikkboken for zuluspråket, i 1850.

Nils Astrup overtok misjonskallet da Schreuder døde i 1882.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Hans Paludan Smith Schreuder ble født i Sogndal i 1817. Han hadde alltid vært interessert i og sett misjonærvirke som sitt livsmål, og studerte derfor teologi og fulgte forelesninger i medisin, som en forberedelse til sin misjonsgjerning. I 1842 ble Schreuder kjent i Norge da han gav ut publikasjonen Nogle ord til Norges Kirke om christelig Pligt med Hensyn til Omsorg for ikkechristne Medbrødres Salighed. I motsetning til andre misjonærer som gjerne beskriver sitt «misjonskall», anså Schreuder misjonegjerningen mer som en «plikt».

Misjonsgjerning i Afrika[rediger | rediger kilde]

Karikatur av zuluenes Konge Mpande, som Schreuder utviklet et nært vennskap til.

I 1842 ble Det Norske Misjonsselskap opprettet, og Schreuder ble selskapets først misjonær. Han ankom Port Natal (idag Durban, Sør-Afrika) første nyttårsdag 1844. Fra Port Natal drog han nordover og krysset Tugelaelven, hvor han etter å ha møtt zuluenes konge Mpande, ble den første permanente misjonæren i Zululand, hvor han etterhvert opprettet hele tolv misjonsstasjoner. Den første dåpen og omvendelsen fant sted in 1858, hele 14 år etter at Schreuder var ankommet Zululand. Han hadde begrenset suksess som misjonær, med knappe 300 omvendelser. Riktignok huskes Schreuder fremdeles av zuluene, og mange av hans salmer på zuluspråket synges den dag idag.

På grunn av hans begrensede suksess i Zululand, møtte Schreuder motstand hjemmefra: Folk forstod ikke hvordan han kunne bo så lenge og bruke misjonsselskapets penger og ha så små resultater å vise til. I 1866 besøkte Schreuder Norge, og ble tatt imot som en helt overalt hvor han drog. Han deltok på en gallamiddag hos statsministeren, og som attraksjon ved misjonsselskapets kretsstevne i Haugesund, forårsaket han en overbefolkning av byen: Så mange vil se pionérmisjonæren fra Zululand at innbyggertallet ble femdoblet.

I løpet av Norgesbesøket ble Schreuder innsatt som biskop, hvilket gjorde arbeidet hans mye lettere: inntil da hadde han vært den eneste av nordmennene i Zululand som var vigslet til prest, og derfor den eneste som kunne døpe omvendte zuluer. Nå, kunne Schreuder, som biskop, vigsle sine medarbeidere, og dermed sikre flere prester ved misjonsstasjonene i Zululand. For den teologiutdannede embetsmannssønnen Schreuder var det strukturelle oppsettet viktig at kun prester kunne døpe omvendte og at kun en biskop kunne ordinere nye prester. På denne måten gikk Schreuder imot NMS, som var en sterk lekmannsbevegelse.

Sondering i Kina[rediger | rediger kilde]

Schreuder var tidlig inne på å veksle misjonsfelt fra Afrika til Kina, men det skulle ikke bli noe av det – tydeligvis på grunn av hans utseende.

En rekke protestantiske misjonsselskaper klarte å etablere seg i Kina rundt 1850, ofte etter mange års forberedelser. Det Norske Missionsselskab sendte Schreuder som sin representant til Hongkong i 1847, men bestemte seg for å konsentrere sin innsats om Afrika. Den tyske lutherske misjonæren Karl Gützlaff, som var i Hongkong, frarådet Schreuder å satse i Kina: Han ville ikke lykkes «på grunn av sitt ukinesiske utseende».[1]

Etter dette skulle det gå over førti år før norsk misjon til slutt etablerte seg i Kina.

Andre fakta[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rakkenes, Øystein (2003) Himmelfolket: En Norsk Høvding i Zululand, Oslo: Cappelen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ernst Harbakk: «Misjon og Kirke i Kina», i Missiologi i dag (red.: Jan-Martin Berentsen, Tormod Engelsviken, Knud Jørgensen), 2. utg., 2004, s. 419-420