Sør-Afrikas geografi
| Sør-Afrikas geografi | |||
|---|---|---|---|
| 29°00′S 24°00′Ø | |||
| Grenser | Totalt: 4 862 km, Botswana 1 840 km, Lesotho 909 km, Mosambik 491 km, Namibia 967 km, Swaziland 430 km, Zimbabwe 225 km | ||
| Areal | 1 219 912 km² | ||
| Høyder – Høyeste – Laveste | Mafadi 3,450 m Havoverflaten 0 m | ||
| Kystlinje | 2798 km | ||
| Klima | steppeklima | ||
| Naturressurser | gull, krom, antimon, kull, jernårer, mangan, nikkel, fosfat, tinn, uran, diamanter, platina, kobber, vanadium, salt, naturgass | ||
| Arealbruk – Dyrket mark – Avlinger – Annet | 12,1 % 0,79 % 87,11 % (2005) | ||
| Irrigert land | 14 980 km² (2003) | ||
 | |||
Sør-Afrika utgjør sørspissen av Afrika, med en mer enn 2 500 km lang kystlinje, fra grensen til Namibia ved atlanterhavskysten sørover mot Afrikas sørspiss, og deretter nordover til den mosambikiske grensen ved Indiahavet. Den lavtliggende kystsonen er for det meste smal, og går fort over til en brattere fjellskråning, Great Escarpment, som skiller den fra det høyere innlandsplatået. Noen steder, særlig merkbart i provinsen iKwaZulu-Natali i øst, er det imidlertid lengre avstand fra kysten til skråningen.
På fastlandet, fra vest til øst, grenser Sør-Afrika til Namibia og Botswana, er deretter såvidt til Zimbabwe og har så en langsgående grense til Mosambik i øst, før den i en kurve går rundt Swaziland og så til slutt igjen forenes med Mosambiks sørlige grense, ut til Indiahavet. I innlandsområdet, i en kurve langs provinsen Freistata, ligger det lille fjellandet Lesotho, helt omgitt av sørafrikansk territorium.
Selv om landets klima er klassifisert som steppeklima, er det store variasjoner både i klima og topografi.
Statistikk[rediger | rediger kilde]
Sør-Afrikas totale areal er litt mer enn 1 200 000 km². Landet er rundt 1 600 km² langt, og omtrent like langt fra øst til vest. Sør-Afrika har lang kystlinje, på 2798 km, og landet grenser både til Indiahavet og Atlanterhavet, som møtes ved landets sørvestlige spiss. Sør-Afrika omfatter også øyene Marion og Prince Edward Island, som ligger et stykke ut i Atlanterhavet (nesten 2000 km fra Cape Town).
- Areal
- totalt: 1 219 912 km²
- land: 1 219 912 km²
- vann: 0 km²
- merk: dette inkluderer Prince Edwardøyene (Marionøya og Prince Edward-øya)
- Maritime krav
- territoralfarvann: 12 nmi (22 km)
- tilgrensende sone: 24 nmi (44 km)
- eksklusiv økonomisk sone: 200 nmi (370 km)
- kontinentalsokkel: 200 nmi (370 km) eller til kontinentalmarginkanten
- Landområder
- dyrket mark: 12,1 %
- avlinger: 0,79 %
- annet: 87,11 % (2005)
- 14 980 km² (2003)
- Naturfarer
- langvarig tørke
Fysisk geografi[rediger | rediger kilde]
Karoo-regionen omfatter en stor del av det vestlige sentrale platået. Området betegnes som halvørken, og temperaturene kan derfor variere fra ekstremt varmt om sommeren til veldig kaldt om vinteren.
Den sørlige kysten, som delvis består av det som er kjent som Garden Route, er temperert og frodig. Kapp det gode håp har et middelhavsklima, med kalde, våte vintre og varme, tørre somre (som er noe varmere i innlandsdalene). Snø er vanlig på vinteren høyere opp i Cape Fold-fjellene. Klimatisk er regionen mest kjent for vinden, som blåser så å si hele året, enten fra sørøst eller fra nordvest; samt for sine solrike somre, da det omtrent ikke regner i hele tatt. Cape-områdets vegetasjon består av fynbos-gressområder og Albany-krattskog.
De østlige områdene av Karoo strekker seg ikke like langt nord som den vestlige delen, og landskapet går heller over til Free States flate landskap, som til tross for at det er klassifisert som steppeklima også får en del regn. Nord for Vaal-elva har Highveld-området enda bedre tilførsel av vann, med årlig nedbørsmengde på 760 mm. Fordi det ligger så høyt (rundt 1750 moh.) blir området også spart for ekstreme tørkeperioder. Vinterne er kalde, men det er uvanlig med snø.
Lenger nord og østover, særlig fra der fjellskråningen som omgir platået blir lavere, blir temperaturene høyere: Stenbukkens vendekrets, som grovt sett utgjør grensen for tropisk klima, går gjennom landet helt i nord. Det er også her man kan finne det typiske sørafrikanske bushveld-landskapet. Drakensberg-fjellene utgjør den østlige fjellskråningen.
Landets østlige kystlinje, til Indiahavet, er (i kontrast til den vestlige) frodig, med både høy luftfuktigheten og temperatur, det siste på grunn av den varme Mosambik-strømmen.
Innlandsplatået[rediger | rediger kilde]
Det sentrale innlandsplatået utgjør en stor del av det sørafrikanske landskapet. Det blir drenert ved Sør-Afrikas to største elver, Oranje-elva og Limpopo-elva, og består av 10 mindre geografiske regioner. Høyden varierer fra 600 til 2 500 moh., og det faller mellom 200 og 1200 mm nedbør årlig. I øst, sør og vest er den omgitt av bratte fjellskråninger, kalt Great Escarpment; nordvestover mister Great Escarpment imidlertid noe høyde, slik at disse områdene ligger noe lavere. Områdene helt i vest er veldig tørre, og lenger nord går disse over til å bli en del av ørkenområdet Kalahari.
I de sentrale områdene gir de tørre småskogområdene plass for gressletter, som østover får mer vann tilført og dertil blir mindre tørre. Disse gresslettene strekker seg nordøstover til de når fjellkjedene Witwatersrand og Magaliesberg, hvor de får best tilgang til vann mellom Oranje-elva og Limpopo-elva. Witwatersrand og Magaliesberg former også et område med lavere fjellkjeder som omgir et basseng kalt Bushveld. Nord for savannene går landskapet over til lavereliggende områder, mot Limpopo-elvedalen.
Elver og sjøer[rediger | rediger kilde]
Det er to hovedelver: Limpopo, hvorav en del av den også går igjennom Zimbabwe, og Oranje (med sideelva Vaal) som med varierende vannføring flyter gjennom landets sentrale landområder, fra øst til vest, til den til slutt munner ut i Atlanterhavet, der den siste delen utformer grensen mellom Sør-Afrika og Namibia. I et såpass tørt land er demninger og irrigasjon ekstremt viktig; den største demningen er Gariep-demningen ved Oranje-elva.
Flere små elver flyter ut i sjøen langs kystlinja, men alle er både ufarbare og ubrukelige som naturlige havner. Kystlinjen er i seg selv ganske jevn, og det er kun én god naturlig havn langs den, ved Saldanha Bay nord for Cape Town. Mangel på ferskvann hindret større utvikling av dette stedet. Uavhengig av dette er det i dag travle havner både ved Cape Town, Port Elizabeth, East London, Durban og Richards Bay.
Natur[rediger | rediger kilde]
Sør-Afrika er rangert som ett av de 17 landene i verden med størst artsmangfold. Det finnes noe mer enn 20 000 forskjellige plantearter i landet, noe som utgjør rundt 10 % av samtlige kjente arter i hele verden. De største økosystemene er de store gresslettene, særlig i Highveld, hvor plantedekket er dominert av ulike typer gress, lave buskvekster og akasietrær. Lenger vestover er vegetasjonen mer sparsom, ettersom man her har mindre nedbør, og plantene som finnes der er tilsvarende mer tilpasset til tørt klima. Sørvest i landet ligger Fynbos, et smalt belte med buskvegetasjon i sørlige Wes-Kaap. Der vokser mer enn 9 000 av Sør-Afrikas plantearter, hvilket gjør området til et av de stedene i verden med størst konsentrasjon av biologisk mangfold. De fleste plantene tilhører bergknappfamilien; de har harde, små, nål-lignende blader og er grønne hele året. En annen typisk sørafrikansk planteslekt er blomsterslekten protea, hvorav ca. 130 av slektens arter finnes i Sør-Afrika.
Til tross for den store artsrikdommen består kun rundt 1 prosent av Sør-Afrikas arel av skog, som nærmest utelukkende finnes på kysten mot Indiahavet (i provinsen iKwaZulu-Natali), hvor landet er mer frodig. Trærne her, i dette området, utgjør dessuten det største antall trearter utenfor de tropiske regnskogene. Savanneområdene nordøst i landet går over fra gressvegetasjon til busker, kratt og trær. Blant annet finner man her en del baobabtrær, og helt på østkysten er det forekomster av mangroveskoger.
Omtrent 10 % av verdens pattedyrarter finnes i landet. Sør-Afrika er blant annet hjem til de såkalte «Afrikas fem store»: den afrikanske elefanten (Loxodonta africana), den afrikanske bøffelen (Syncerus caffer), løven (Felis leo), leoparden (Felis pardus) og neshornet (to arter, svart (Diceros bicornis) og hvitt neshorn (Ceratotherium simum)).
Beskyttede områder[rediger | rediger kilde]
På grunn av Sør-Afrikas mange unike økosystemer og artsmangfold, har man valgt å etablere en rekke nasjonalparker, nasjonale botaniske hager og andre lignende områder for bevaring av flora og fauna. En rekke av nasjonalparkene har blitt Peace parks (nasjonalparker over landegrenser).
Sør-Afrika har åtte områder på verdensarvlista (se liste). Denne statusen gis til verneverdige områder som representerer tidlige høykulturer, eller naturområder av særlig økologisk eller naturhistorisk betydning; av Sør-Afrikas verdensarv er fire områder valgt ut på grunn av økologisk bevaringsverdi (kriterium IX og/eller X): iSimangaliso våtmarksområde, uKhahlamba / Drakensberg nasjonalpark og Cape floraregion. I tillegg utgjør også Richtersveld og Mapungubwe, som er vernet for kulturelt landskap, viktige økologiske soner.
Geografiske ytterpunkter[rediger | rediger kilde]
Disse punktene ligger lenger nord, sør, øst eller vest enn noe annet sted i landet.
Sør-Afrika
- Nordligste punkt – Beit Bridge, Limpopo (22°20'S)
- Sørligste punkt – Marionøya, Prince Edwardøyene (46°54'S)
- Vestligste punkt – Alexander Bay, Noord-Kaap (16°31'E)
- Østligste punkt – Prince Edward-øya, Prince Edwardøyene (38°02'E)
Sør-Afrika (fastlandet)
- Nordligste punkt – Beit Bridge, Limpopo (22°20'S)
- Sørligste punkt – Kapp Agulhas, Wes-Kaap (34°51'S)
- Vestligste punkt – Alexander Bay, Noord-Kaap (16°31'E)
- Østligste punkt – Kosi Bay, iKwaZulu-Natali
Klima[rediger | rediger kilde]
| Gjennomsnittstemperaturer for noen større byer (i °C) | ||
|---|---|---|
| By | Sommer | Vinter |
| Cape Town | 20 | 12,6 |
| Durban | 23,6 | 17 |
| Johannesburg | 19,4 | 11,1 |
| Pretoria | 22,4 | 12,9 |
| Kilde: Lew Leppan: The South African Book of Records. Cape Town, Don Nelson, 1999. | ||
Klimaet er halvtørt i størstedelen av landet, men subtropisk langs østkysten. Iblant forekommer lengre tørkeperioder.
Den kalde Benguela-strømmen beveger seg opp fra Sørishavet langs vestkysten, og bringer blant annet med seg masse plankton, hvilket gjør at havområdene her er rike på fisk. Østkysten har Mosambik-/Aqulhas-strømmen, som beveger seg fra nord til sør, og som tilfører området varmt vann. Disse to strømmene har stor effekt på landets klima, fordamningen fra Indiahavet øst for landet fører til store nedbørsmengder, mens Benguela-strømmen gjør at fordampningen er liten, og gir derfor ørkenforhold i vest.
Miljøproblemer[rediger | rediger kilde]
Mangel på store elver og innsjøer gjør at man må begrense anvendelsen av ferskvannet, og man har problemer med å få vannet til å strekke til; vannforbruket passerer tilførselen. Alt vann i de store byene i Gauteng importeres for eksempel fra Lesotho, mange hundre kilometer unna. Andre miljøproblemer er vannforurensning fra utslipp fra landbruksprodukter samt fra byene, luftforurensning, jorderosjon og ørkendannelse. 93 % av elektrisiteten fremstilles av fossilt brensel, 6 % av kjernekraft og 1 % av vannkraft.
Landet har skrevet under eller tatt del i en rekke internasjonale avtaler der man kjemper mot problemene forurensning forårsaker og andre avtaler for bevaring av miljøet: Miljøvern til Antarktistraktaten, marine levende ressurser i Antarktis, antarktiske seler, Antarktistraktaten, biologisk mangefold, klimaendringer, Kyoto-avtalen, ørkenspredning, truede arter, farlig avfall, havrett, dumping av avfall/annet i havet, bevaring av maritimt liv, ozonlaget, skipsforurensning, våtmarksområder, hvaler
Naturressurser[rediger | rediger kilde]
Sør-Afrika har forekomster av gull, krom, antimon, kull, jernårer, mangan, nikkel, fosfat, tinn, uran, diamanter, platina, kobber, vanadium, salt og naturgass.
Den kalde Benguela-strømmen skaper ideelle forhold for flere fiskearter, idet den tar med seg kaldt, oksygenrikt vann og rikelig med plankton fra Sørishavet, og landet har derfor noen av verdens største fiskeforekomster.
Politisk geografi og demografi[rediger | rediger kilde]
Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]
Sør-Afrika er inndelt i ni provinser: Wes-Kaap, Noord-Kaap, iMpuma-Koloni, iKwaZulu-Natali, Freistata, Bokone Bophirima, Gauteng, iMpumalanga og Limpopo. Disse er igjen er inndelt i 52 distrikter (6 metropoliske og 46 distrikts-kommuner), der distriktskommunene enda en gang er inndelt i 231 kommuner (local municipalities).
Før valget i 1994 besto Sør-Afrika av kun fire provinser – Kapp-provinsen, Oranjefristaten, Transvaal og Natal – samt en del selvstyrte såkalte hjemland (bantustaner, der noen av Sør-Afrika, men ingen andre land, ble ansett som selvstendige stater). Etter valget ble disse integrert, og sammen med de eksisterende provinsene inndelt i dagens ni provinser.
Største byer[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Liste over byer i Sør-Afrika
De ti største byene etter folketall er Cape Town, Durban, Johannesburg, Pretoria, Soweto, Port Elizabeth, Pietermaritzburg, Benoni, Vereeniging og Bloemfontein.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Geography of South Africa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
På Commons finnes et atlas for Sør-Afrika |