Zulu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Zulu
Zulu
Antall
10,4 millioner (2001)
Område
Sør-Afrika, Mosambik, Zambia, Zimbabwe
Språk
isizulu
Religion
kristendom
animisme

Zulu (sørafrikansk engelsk og isiZulu: amaZulu) er en afrikansk etnisk gruppe som består av rundt 11 millioner mennesker som hovedsakelig bor i provinsen KwaZulu-Natal, og i dag rundt Johannesburg. Zuluene er den største etniske gruppen i Sør-Afrika, og en av de mest innflytelsesrike. Sør-Afrika. Små grupper lever også i Zimbabwe, Zambia og Mosambik. Språket deres, isizulu, er et bantuspråk, mer spesifikt er det del av undergruppen nguni. Zulukongedømmet spilte en betydelig rolle i sørafrikansk historie og utgjør i dag en av de viktigste maktfaktorene i sørafrikansk politikk. Under apartheid ble zulu-folket klassifisert som annenrangs borgere og alvorlig diskriminert.

Historie[rediger | rediger kilde]

Zuluene var opprinnelig en mindre klan i det som i dag er det nordlige KwaZulu-Natal, grunnlagt rundt 1709 av Zulu kaNtombhela. På zuluspråket betyr zulu «himmel». På den tiden var området okkupert av mange små nguni-stammer og klaner (også kalt imzi). Nguni-stammene hadde migrert ned langs Afrikas østkyst i løpet av tusenvis av år, og ankom antagelig i det som i dag er Sør-Afrika rundt år 800.

Shaka Zulu regnes som grunnlegger av den moderne Zulunasjonen. Han var uekte sønn av Senzangakona, zuluenes høvding. Han ble født rundt 1787. Han og hans mor, Nandi, ble sendt i eksil av Senzangakona og fant tilflukt i Mthethwa. Shaka kjempet som kriger under Dinigiswayo, høvding av Mthethwa. Da Senzangakona døde, hjalp Dingiswayo Shaka til å kreve sin plass som zuluenes høvding. Shaka var militært og organisatorisk svært suksessfull, og etter å ha revolusjonert zuluenes krigsteknikker og organisasjon, overvant han alle nabostammer og innlemmet dem i voksende zulunasjonen, eller jaget dem på flukt. Ved Shakas død hadde dermed Zuluene vokst fra en liten ubetydelig folkegruppe på rundt tusen mennesker, til å bli en av de største maktfaktorene i det sørlige Afrika på flere hundre tusen medlemmer. På grunn av ekspansjonene han sto for, oppsto også en av de viktigste folkevandringene og krisene i moderne sørafrikansk historie, den såkalte Mfecane (ishiZulu for den store splittelsen eller den store knusningen.) Mfecanden tømte det daværende Transvaal for mennesker, og sendte folkegrupper på flukt opp helt til Zimbabwe, med forgreininger helt opp til Victoriasjøen.

Shaka ble etterfulgt av sin halvbror Dingane som konspirerte med Mhlangana, en annen halvbror, for å myrde ham. Etter dette attentatet, myrdet Dingane Mhlangana og overtok tronen over kongedømmet. En av hans første kongelige gjerninger, var å henrette flere i sin kongelige slekt. I årene som fulgte, henrettet han også mange tidligere tilhengere av Shaka for å sikre sin posisjon. Ett unntak fra disse utrenskningene var Mpande, en annen halvbror som ble regnet for å være for svak til å være en trussel på den tiden.

Lederen til voortrekkerne Piet Retief besøkt i oktober 1837 Dingane ved hans kongelige kraal for å forhandle om land for voortrekkerne. I november begynte rundt 1000 voortrekkervogner nedstigningen fra Drakensberg-fjellene fra Oranjefristaten i det som nå er KwaZulu-Natal.

Dingane ba Retief og hans menn om å skaffe tilbake noe kveg som var blitt stjålet fra ham av en lokal høvding. Retief og hans menn gjorde dette og kom tilbake 3. februar 1838. Neste dag ble en avtale underskrevet, hvor Dingane gav fra seg alt land sør for Tugela-elven til Mzimvubu-elven til voortrekkerne. Feiringer fulgte. 6. februar, på slutten av feiringen, ble Retief invitert til en dans og ble bedt om å komme uten sine våpen. Da dansen nådde sitt høydepunkt, hoppet Dingane opp på føttene og skrek «Bambani aba thakathi!» (isizulu for «drep trollmennene»). Retief og hans menn ble overmannet, tatt til den nærliggende høyden kwaMatiwane og henrettet. Det er antatt at de ble drept for å holde tilbake noe av kveget de hadde skaffet tilbake. Dinganes hær angrep og massakrerte så en gruppe på 500 voortrekkere, menn, kvinner og barn, i en leir i nærheten. Stedet for massakren kalles i dag Weenen (nederlandsk: å gråte).

De gjenværende voortrekkerne valgte en ny leder, Andries Pretorius, og Dingane led et knusende nederlag ved slaget ved den blodige elv, 16. desember 1838, da han ble angrepet av en gruppe på 470 voortrekkerbosettere ledet av Pretorius.

Etter sitt nederlag, brente Dingane sin kongelige husholdning og flyktet nordover. Mpande, halvbroren som hadde blitt spart fra Dinganes utrenskninger, hoppet av med sine 17 000 tilhengere, og sammen med Pretorius og voortrekkerne, gikk han til krig mot Dingane. Dingane ble myrdet nær dagens grense til Swaziland. Mpande overtok så styret over zulunasjonen.