Apartheid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den sørafrikanske apartheidpolitikken skilte strengt mellom folk av ulike raser på alle områder i samfunnet. Denne stranda utenfor byen Durban var åpen bare for hvite mennesker. Bildet er fra 1989.

Apartheid (afrikaans: adskillelse) er det offisielle navnet på den regjeringsinitierte rasistiske politikken som ble praktisert i Sør-Afrika fra 1948 til 1994. Der ble befolkningen delt inn i fire «rasekategorier», hvor alminnelig stemmerett var reservert for den hvite eller europeiske gruppen. De andre tre gruppene ble diskriminert også på andre måter, for eksempel hvor de kunne bo, hvor de kunne handle og hvilke jobber de kunne ha. Systemet førte til massiv intern motstand, og førte også til massiv ekstern motstand og boikott i mange år.

Apartheid har også blitt et universelt begrep, i bruk om segregerte samfunn, gjerne basert på rase, etnisitet eller religion, og gjerne i sammenhenger hvor denne segregeringen er en del av en offentlig politikk. Begrepet forbindes ofte med kolonialisme, men har også slektskap med andre rasistiske ideologier. FN gjorde apartheid til et universelt begrep for første gang i 1976 gjennom Den internasjonale konvensjonen mot apartheidforbrytelser.[1]

I Norge har begrepet apartheid en spesiell plass i språk og historie, etter at både den norske stat og flere norske frivillige organisasjoner engasjerte seg sterkt i kampen mot apartheidstaten.

Segregering i Sør-Afrika før apartheid[rediger | rediger kilde]

Kappkolonien[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kappkolonien

Selv om begrepet apartheid som oftest refererer til det afrikaaner-dominerte styresettet i Sør-Afrika mellom 1948 og 1993, er det viktig å understreke at apartheid-lik segregering i Sør-Afrika opprinnelig stammer fra den britiske kolonitiden. Da Kappkolonien var under britisk kontroll innførte myndighetene en lov som la begrensninger for den sorte befolkningen på områder som hvor de kunne bevege seg, jobbe og bo. Denne myndighetspålagte segregeringen av forskjellige etniske grupper i landet blir sett på som forløperen til hva vi i dag refererer til som apartheid.

Valget i 1948[rediger | rediger kilde]

Under valgkampen til valget i 1948 la Afrikaaner-nasjonalpartiet (Herenigde Nasionale Party) under ledelse av den protestantiske presten Daniel Francois Malan fram en kampanje som baserte seg på apartheid. Partiet vant valget, og dannet en koalisjonsregjering med Afrikaanerpartiet. Disse to slo seg senere sammen til det nye Nasjonalpartiet. (NP) Med dette ble Malan den første apartheid-statsministeren i landet, og begynte straks å innføre vedtak for å legalisere apartheidprosessene. Apartheidloven av 1953 delte befolkningen inn i tre (senere fire) grupper basert på deres rase, henholdsvis sort, hvit, asiat og "farget", (blandet) samtidig som Gruppeområdeloven av 1950 sikret at de forskjellige rasegruppene i landet ble holdt isolert fra hverandre. Dette førte til at restriksjoner ble satt på hvorvidt en enkelt gruppe kunne benytte de samme statlige tilbudene som en annen. Resultatet ble at strender, parkområder, offentlige toalett og lignende ble reservert for kun én av gruppene, og ble forbudt område for de andre.

Apartheid i Sør-Afrika[rediger | rediger kilde]

Valget i 1948[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Valget i Sør-Afrika i 1948

Under valgkampen i det sørafrikanske valget i 1948 ble apartheid-politikken fremmet i offentlighetens lys for første gang. Det var partiet Herenigde Nasionale Party, i regi av partiets leder, Daniel Francois Malan som gjorde denne politikken allment kjent blant folk i landet. Selv om politikken partiet førte var omstridt, vant Malans parti valget med et knapt flertall, og dannet en koalisjonsregjering med Afrikaanerpartiet. Disse to partiene gikk senere sammen, og dannet Nasjonalistpartiet. (NP)

Rasekategorier[rediger | rediger kilde]

Apartheidstaten skilte offisielt mellom fire rasekategorier:

  • Hvit: Stort sett engelsk- og afrikaans-talende med europeisk avstamning; den herskende kategorien.
  • Svart eller bantu: Det afrikanske flertallet; såkalt «innfødte».
  • Asiatisk: En kategori bestående av kinesere, indere og pakistanere.
  • Fargede: En kategori bestående av etterkommere av slaver og rester etter khoisan folkegrupper.

Rasetilhørigheten var definert i alle pass og identitetspapirer og avgjorde hvem som hadde rettigheter til hva. Kun personer med pass stemplet «hvit» hadde demokratiske rettigheter og eiendomsrett i Sør-Afrika. I tillegg mistet den svarte flertallsgruppen etter hvert statsborgerskapet sitt i Sør-Afrika, og de ble knyttet til perifere og små bantustaner, marionettstater inne i selve Sør-Afrika, kun anerkjent av den sørafrikanske staten. Det var også satt opp alle mulige lover som skulle hindre kontakt mellom de fire offisielle rasekategoriene; et eksempel er «the immorality-act» av 1950, som forbød seksuell kontakt mellom rasene.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Apartheidregimet i Sør-Afrika ble innført da det afrikanderdominerte Nasjonalistpartiet kom til makten etter valget i 1948. Selv om det tidligere hadde vært rasesegregering i Sør-Afrika, og de svarte ikke hadde noen særlig rettigheter fra før, ble segregeringen fra 1948 og utover kraftig systematisert, og alle forsøk på å gå i mot segregeringen ble stoppet eller gjort illegale. Blant annet ble det vedtatt en forordning som gjorde at de fargede (en av de fire rasekategoriene), som inntil da hadde hatt mulighet til å stemme inn hvite representanter i parlamentet, mistet denne muligheten. Selve begrepet apartheid ble også tatt i bruk på denne tiden. Apartheidstaten baserte seg på lover og forordninger som ble innført gradvis fra 1948 og utover.

Se ellers liste over apartheidlover i Sør-Afrika.

Tiden etter 1948 frem mot 1976 var på mange måter apartheidstatens storhetstid. Sterke krefter som inntil slutten av 1950-tallet synlig arbeidet for en multikulturell demokratisk stat, ble etter hvert kneblet på forskjellige måter, og apartheidlovene regulerte etter hvert alle relasjoner mellom de fire rasekategoriene staten opererte med.

De hvite hadde all makt og var de eneste som fikk stemme i valgene, sitte i parlament, eie land og hus og ha grunnleggende rett til å oppholde seg i Sør-Afrika. Alle andre var inntil 1984, da inderne og de fargede fikk noen rettigheter, de facto statsløse. De svarte ble utdelt sine egne såkalte «hjemland» eller bantustaner, små områder basert på koloniale reservater, styrt av regimetro høvdinger. De ulike bantustanene utgjorde 13 % av Sør-Afrikas areal. Lovene grep inn i alle personlige og private sfærer i form av det som i Sør-Afika ble kalt petty-apartheid, for eksempel i form av forbud mot seksuell kontakt mellom mennesker av forskjellige rasegrupper og inndeling av toaletter og parkbenker etter rasegrupper. Også offentlige institusjoner ble segregert, slik som skolevesen, helsevesen, fengsler, kirker og offentlig transport. Rasegrupper ble henvist til spesielle soner av byene, og disse sonene ble strukturert og hadde en standard etter hvilke rase som bodde der. De hvite bydelene var de største, og minnet om hvilken som helst europeisk by; de svarte townshipene var overbefolket og strengt regulert.

Forsøkene på å lage den perfekte raseinndelingen skapte et utall personlige tragedier i forhold til defineringen av hvilke rase de egentlig tilhørte. Tvilstilfeller ble undersøkt av spesielle rasekommisjoner og personen det gjaldt ble deretter eventuelt overført til en annen rasegruppe. Dette førte til at familier ble splittet og at mennesker sto igjen uten hus, arbeid, eller sosiale nettverk.

Apartheidregimet ble utover andre halvdel av 1970-tallet i stadig større grad utfordret av det svarte flertallet. På 1980-tallet forsvant derfor mange av de mest synlig diskriminerende lovene, men det store svarte flertallet fikk fortsatt ingen demokratiske rettigheter. Etter stadig flere demonstrasjoner, streiker, og borgerkrigsaktige tilstander, falt apartheidstaten i 1994.

Kampen mot apartheid[rediger | rediger kilde]

Apartheidstaten i Sør-Afrika var den siste i verden som bygget på åpenbare rasistiske premisser. Dette førte til enorm motstand, både lokalt og internasjonalt i perioden fra 1948 til 1994. Det lange fengselsoppholdet til Nelson Mandela ble et symbol på en ikke-voldelig frihetskamp over hele verden. Gjennom store deler av 80-tallet var landet utsatt for massiv økonomisk boikott gjennom FN, og landet var utestengt fra de olympiske leker og all annen internasjonal sport fra 60-tallet.

I Sør-Afrika ble mye av motstanden organisert gjennom partiet ANC. Fire sørafrikanere fikk Nobels Fredspris for sitt arbeid: Albert Lutuli, Desmond Tutu, Frederik Willem de Klerk og den største av dem alle, Nelson Mandela.


I august 1989 trakk Nasjonalistpartiets leder seg, Botha, og de Klerk som hadde blitt leder av partiet i februar, tok over som president i landet. Etter økende press både innenlands og utenlands legaliserte F. W. de Klerk og den hvite regjeringen 2. februar 1990 de svarte opposisjonspartiene og frigav fengslede politiske fanger. Dermed ble ANC, SACP, PAC og 31 andre organisasjoner lovlig. de Klerk argumenterte for at slike tiltak var nødvendige for at man kunne begynne med forhandlinger, som han anså som nøkkelen til fred. Nelson Mandela ble løslatt i en alder av 71 og holdt en tale til mange tusen tilhengere der han proklamerte at kampen mot apartheid måtte intensiveres og ikke ville bli enkel.

de Klerk forhandlet med Mandela fram mot neste valg og prøvde å framme maktdeling på grunn av at da ville ikke minoritetene i Sør-Afrika være like utsatt som når hver person hadde én stemme. Mandela konkluderte med at han ikke kunne stole på de Klerk. Han satt i stedet med inntrykket om at han prøvde å sikre boernes videre makt framfor å framme sin egen avgang. Det var også andre hendelser, som for eksempel vold utført av politi og andre høyreorienterte grupperinger i landet som tydet mot at kampen ikke var over. Volden fortsatte helt fram til noen dager før valget 26. april 1994, og så mange som 14.000 ble drept mellom 1990 og 1994, et tall som er høyere enn under de hvite styret.

I løpet av de fire dagene valglokalene var åpne, gikk 19 millioner sørafrikanere til stemmeurnene. Dette tilsvarer rundt 91% av alle stemmeberettigede på det tidspunktet. ANC vant valget med 62,6% av stemmene, Nasjonalistpartiet ble nest størst med 20, 4%. ANC vant i 7 av 9 provinser, mens NP vant i Western Cape og Inkatha Freedom Party vant i KwaZulu-Natal. For å kunne endre lover og regler uten støtte ville de trengt 66% av stemmene.[2] de Klerk ble en av to visepresidenter, og Nelson Mandela ble landets første svarte president 10. mai 1994, og apartheidregimet var offisielt over. Landet fikk også ny grunnlov, nytt flagg, og ny provinsiell inndeling.

Norge og norsk UD spilte også en viktig rolle i antiapartheidkampen. UD kanaliserte sin støtte gjennom organisasjoner som Fellesrådet for Afrika, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond). Det var omfattende arbeid mot apartheid i Norge, men ikke alle i Norge tok avstand.

Arven fra Apartheid[rediger | rediger kilde]

Apartheid-regimet tok slutt i 1994, og alle landets innbyggere kunne for første gang delta i et valg. Nelson Mandela ble den 10. mai 1994 innsatt som nasjonens første svarte president.

De store forskjellene apartheidpolitikken forårsaket mellom etniske grupper preger fortsatt Sør-Afrika. De mest synlige var de økonomiske forskjellene, hvor hvite sørafrikanere fortsatt kontrollerte brorparten av landets ressurser, mens en stor del av den svarte befolkningen levde under fattigdomsgrensen. Et annet felt hvor apartheidpolitikken satte sine spor var innen kriminalitet. For eksempel er nærmere 2 000 hvite farmere blitt drept av svarte fattige etter Mandelas maktovertakelse i 1994.[2]

Påstått pengestøtte til Anders Langes Parti[rediger | rediger kilde]

Eschel Rhoodie, en tidligere agent for apartheidregimet, hevder i sin bok «The Real Information Scandal» at det ga pengestøtte til Anders Langes parti[3] (ALP) som i 1973 skiftet navn til FrP.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]