Nasjonalistpartiet (Sør-Afrika)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nasjonalistpartiet (afrikaans: Nasionale Party) var det regjerende partiet i Sør-Afrika fra 4. juni 1948 til 9. mai 1994 Det ble grunnlagt i 1914 og ble oppløst i 2005. Dets politikk inkluderte apartheid, etableringen av republikk og fremming av afrikandernes kultur.

Historie[rediger | rediger kilde]

Nasjonalistpartiet ble grunnlagt i Bloemfontein i 1914 av afrikanderske nasjonalister kort tid etter etableringen av Unionen Sør-Afrika. Det kom først til makten i 1924 med James Barry Munnik Hertzog som statsminister. Hertzog–regjeringen arbeidet for å undergrave fargede (blandingsraser) velgere ved å gi stemmerett til hvite kvinner i 1930, fargede kvinner fikk ikke stemmerett. Dermed ble stemmekraften til de fargede halvert.

Hertzog gikk i 1934 med på å slå sitt Nasjonalistparti sammen med rivalen South African Party under Jan Smuts og dannet United Party. En hardliner–fraksjon av afrikandiske nasjonalister, ledet av Daniel Francois Malan, nektet å akseptere sammenslutningen og fastholdt et gjenværende nasjonalistparti kalt Gesuiwerde Nasionale Party (Rensede nasjonalistparti). Opposisjonen til sørafrikansk deltagelse i andre verdenskrig ble brukt av Rensede nasjonalistparti til å fyre opp under antibritiske følelser blant afrikandere. Dette førte til en gjenforening av Rensede nasjonalistparti med Nasjonalistpartifraksjonen som hadde sluttet seg til United Party–fusjonen i 1934. Sammen dannet de Herenigde Nasionale Party (Gjenforenede nasjonalistparti) som beseiret Smuts' United Party i valget i 1948.

Nasjonalistpartiet begynte å sette i verk et program av apartheid da det tok makten, lovsystemet av politisk og sosial separasjon av rasene, en politikk som var ment å beholde og utvide den hvite minoritetens politiske og økonomiske kontroll over Sør-Afrika.

Bantuselvstyrevedtaket i 1951 etablerte de såkalte «homelands» eller hjemlandene (oftest nedlatende kalt Bantustans), et for hver av de afrikanske folkegruppene. Bantustanene var basert på områdene til allerede etablerte reservater og stammeområder, og utgjorde 13 % av sørafrikansk jord, hvor mestaparten var svært underutviklet og fattig på naturlige resurser. Reformen førte til en massiv tvangsforflytning og ekspropriering av land som tilhørte svarte utenfor disse områdene. Det offisielle målet for Nasjonalistpartiet var å flytte alle svarte sørafrikanere inn i et av disse hjemlandene, samtidig som det var behov for deres arbeidskraft i de hvite byene. På denne måten fikk urbane industriarbeidere nå status som utlendinger og fremmedarbeidere i områder hvor de var født og oppvokst. I henhold til dette ble de tre parlamentsrepresentantene som var reservert for hvite representanter for svarte sørafrikanere i Kapprovinsen fjernet. De andre tre provinsene, Transvaal, Free State og KwaZulu-Natal, hadde aldri tillatt svart representasjon. Samtidig innførte staten passplikt for alle svarte bosatt i det hvite Sør Afrika.

Fargede (sørafrikanere av blandet hvitt og ikke–hvitt opphav) ble fjernet fra velgerlistene i Kapprovinsen i 1953. Istedet for å stemme på de samme representantene som hvite sørafrikanere, kunne de nå kun stemme på fire hvite representanter til å tale for seg. De fargede ble fratatt sin stemmerett fullstendig i 1968. Istedet for fire representanter i parlamentet, ble det satt opp en delvis valgt forsamling som skulle gi regjeringen råd i et tillegg til Separate Representation of Voters Act.

I en handling som ikke ble anerkjent av resten av verden, ble den tidligere tyske kolonien Sørvest-Afrika (nå Namibia) som Sør–Afrika hadde i første verdenskrig okkupert på vegne av folkeforbundet og siden FN, i realiteten innlemmet i Sør–Afrika som en femte provins. Syv medlemmer valgt av dets hvite borgere skulle representere provinsen i Sør-Afrikas parlament. Den hvite minoriteten i Sørvest–Afrika, hovedsakelig tyskere og afrikandere, regnet sine interesser som tilsvarende afrikanderne i Sør–Afrika, og støttet derfor Nasjonalistpartiet i etterfølgende valg. Samtidig ble apartheid innført som bærende prinsipp i Namibia også.

Alle disse reformene styrket Nasjonalistpartiet politisk siden de fjernet svart og farget innflytelse som var fiendtlig ovenfor NP, fra valgprosessen og innlemmet de pronasjonalistiske hvite i Sørvest–Afrika. Nasjonalistpartiet økte sitt parlamentariske flertall i nesten hvert eneste valg mellom 1948 og 1977.

Forskjellige segresjonslover ble innført før Nasjonalistpartiet overtok makten i 1948. Den viktigste var antagelig The Natives Land Act, No 27 fra 1913 og The Natives (Urban Areas) Act fra 1923. Den første gjorde det ulovlig for svarte å kjøpe eller leie land fra hvite med unntak av i reservater. Dette begrenset svart eierskap av jorda til åtte prosent av Sør–Afrikas land. Sistnevnte la grunnlaget for bosetningssegresjon i urbane områder. Segregasjonslover som Nasjonalistpartiet vedtok etter 1948, inkluderte forbundet mot blandingsekteskap, Immorality Act, Population Registration Act og Group Areas Act som forbød ikke–hvite menn fra å være i visse deler av landet (særlig om natten) med unntak av dersom de jobbet der.

Et annet mål ble oppnådd da den hvite befolkningen stemte i en folkeavstemning i 1960 for å kutte Sør–Afrikas bånd med det britiske monarkiet og etablere en republikk. Dette førte til at Sør–Afrika trakk seg ut av Samveldet av nasjoner.

Støtte[rediger | rediger kilde]

Nasjonalistpartiet vant flertall i parlamentet i alle valg under apartheidepoken. Antallet stemmer varierte derimot mer. Mens det vant antall stemmer med komfortabel margin i de fleste valgene, hadde Nasjonalistpartiet mindre enn 50% av stemmene i 1948, 1953, 1961 og 1989. Nasjonalistpartiet fikk i 1977 sitt beste resultat med støtte fra 64,8% av de hvite velgerne og 134 av 165 representanter i parlamentet. Etter dette sank partiets støtte ettersom voksende borgerlige partier tok opp segmenter av dets tradisjonelle velgerbasis. Gjennom sitt styre kom partiets støtte hovedsakelig fra Afrikandere, men anglo-afrikanere stemte i økende grad på partiet etter 1960.

Enden på apartheid og partiets nedgang[rediger | rediger kilde]

Under lederskapet til statspresident Pieter Willem Botha begynte Nasjonalistpartiet tidlig i 1980-årene å reformere sin politikk. Botha legaliserte blandingsekteskaper og multikulturelle politiske partier og slakket av på Group Areas Act. Botha gav også et tiltak av politisk representasjon til fargede og indere ved å opprette separate parlamentariske kammere hvor de hadde kontroll over «egne saker». Svarte sørafrikanere var riktignok ikke inkludert, og han sikret seg at det hvite kammeret i parlamentet beholdt siste ord i alle saker. Representantene i det hvite kammeret hadde vetostemme i valget av statspresidenten som bestemte hvilket av de tre kamrene, eller kombinasjoner av dem, som skulle vurdere lovforslag. I den sentrale saken om å gi meningsfulle politiske rettigheter til svarte sørafrikanere, nektet Botha og Nasjonalistpartiet å fire, de fleste svarte politiske organisasjoner var fremdeles forbudt, og viktige svarte dissidenter, inkludert Nelson Mandela, forble fengslet.

Midt i den økende politiske ustabiliteten, voksende økonomiske problemene og diplomatiske isolasjonen, gikk Botha av som Nasjonalistpartiets leder og statspresident i 1989. Han ble erstattet av Frederik Willem de Klerk. Selv om han var konservativ, innså de Klerk hvor upraktisk det var å opprettholde apartheid for alltid, og kort tid etter at han tok makten, bestemte han at det ville være bedre å forhandle mens der fremdeles var mulig å inngå et kompromiss enn å holde ut til en var tvunget til å forhandle på dårligere betingelser. Han overtalte Nasjonalistpartiet til å inngå forhandlinger med representanter for det svarte samfunnet. Sent i 1989 vant Nasjonalistpartiet det bitreste valget på flere tiår etter å ha lovet å fremforhandle en slutt på apartheidsystemet som det selv hadde etablert. I 1990 ble African National Congress legalisert og Nelson Mandela ble løslatt etter 27 år i fengsel. En folkeavstemning i 1992 gav De Klerk fullmakt til å forhandle med Mandela. Etter forhandlingene ble det laget et utkast til ny konstitusjon, og et valg med allmenn stemmerett ble holdt i 1994. Disse valgene ble vunnet av ANC. Nasjonalistpartiet forble i regjeringen som koalisjonspartner med ANC og Inkatha Freedom Party frem til 1997, da det trakk seg ut og ble det offisielle opposisjonspartiet.

Nasjonalistpartiet tok navnet Nye nasjonalistpartiet i 1997 for å distansee seg fra sin fortid. Det varte mindre enn et tiår før dets føderale råd stemte for å legge ned partiet 9. april 2005 etter en avgjørelse året før om å slå seg sammen med ANC.

Ledere[rediger | rediger kilde]

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]