Øy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Flemsøya/Skuløya i Haram.
Wake Island, en vulkansk øy omdannet til atoll.

Ei øy er et landområde som er helt omgitt av vann ved normal vannstand, og som er mindre enn et kontinent.

Kartverket har definert alle holmer med et areal på over ti kvadratmeter som øyer. Holmer med et areal på mellom fem og ti kvadratmeter er enten klassifisert som øyer eller skjær, ut fra formen på holmen.[1] Ei øy som når såvidt over havoverflaten kalles et skjær, et noe større skjær kalles en holme.

FN definerer ei øy som «...et naturlig dannet landområde, omgitt av vann, som er over vannflaten ved høyvann. Skjær/holmer («rocks)» som ikke kan opprettholde menneskelig bosetning («habitation») eller økonomisk liv skal ikke ha rett til en eksklusiv økonomisk sone eller kontinentalsokkel[2]

Det største antallet øyer, som ofte er korallrev, finnes i Stillehavet. Sverige, Norge og Finland er de land i verden som har flest øyer.[3] Norge hadde ved beregning i 2011 239 057 øyer totalt og 81 192 skjær.[4] Andre øyrike land er Indonesia, Filippinene, Canada og Chile. Jordas samlede øyareal utgjør ca. 7 % av jordoverflaten.

Øyer av begrenset utstrekning har den fordelen at de lett lar seg forsvare militært, og har derfor gitt opphav til mange byer - særlig i Midtøsten og ved Middelhavet. I Europa har det også vært vanlig å anlegge byer på øyer i elver, av militære hensyn og for å lette kryssingen med broer. Mer isolerte øyer gir opphav til øysamfunn med sosiologiske kjennetegn - oftere en mer bevart eller arkaisk kultur og en mindre utviklet økonomi enn fastlandet.

Øysamfunn[rediger | rediger kilde]

Menneskesamfunn på bebodde øyer kalles øysamfunn, og har særegne sosiologiske karaktertrekk avhengig av øyens størrelse, kommunikasjoner og betydning. Ved Middelhavet og i tropene har øyer ofte gitt god militær beskyttelse, og naturlig befestning mot angrep utenfra. Noen av verdens første byer var øysamfunn eller ble av hensyn til forsvar anlagt på knapt landfaste halvøyer, som oldtidens Tyr, Alexandria, Cádiz, Pireus, Budva, Dubrovnik, Poreč, Venezia, Aquileia og Siracusa. I oldtidens Hellas var ofte hver øy selvstendig, og enkelte meget små øyer som Dilos opparbeidet en sterk økonomisk og strategisk posisjon basert på handel. Også i elver har man i Europa og Nord-Amerika foretrukket å anlegge sentrale byer på øyer av militære hensyn, dersom området hadde ytre fiender. Slike beskyttede byer på elveøyer har senere blitt noen av de mest vekstkraftige handelsbyer vi[hvem?] kjenner – Paris, Lübeck, Mexico by, Stockholm, Berlin, Moskva, New York, St. Petersburg, og Montréal.

I middelalderen utviklet den sjømilitære teknologien seg så raskt at stormakter kunne etablere og forsvare store øysamfunn av viktig strategisk betydning langt hjemmefra, som korsfarerstatene på Kypros, Rhodos og Malta, eller sjøfartskolonier langt borte som i Zanzibar, Bahrain, Macao, Amoy, Gibraltar, Goa, Diu, Cochin og Bombay. Med industrialderen utviklet Vesten et miliært overtak som gjorde det mulig å besitte relativt store øyer ved kysten av relativt sterke stater, med den forutsigbarhet dette ga for viktige handelssteder og strategiske brohoder - som i tilfellene Singapore, Penang og Hongkong.

Øysamfunn med beskjedent befolkningsgrunnlag eller uviktig strategisk plassering, har inntil nyere tid vært kostbare å befolke og har oppnådd lav økonomisk og kulturelle betydning. Ofte har fastlandet ansett små øysamfunn som tilbakestående, og mange lands vitser handler om beboerne i øysamfunn - danskenes molbohistorier om Mols og tyskernes vitser om østfriserne er eksempler på dette. Kostbar og lite hyppig kontakt har ført øysamfunn ut i ulik grad av isolasjon, som lenge har bevart en opprinnelig kultur, men også bremset befolkningens økonomiske utvikling sammenliknet med fastlandet (Ruhnu, Mols, Læsø, Helgoland, Kanariøyene).

Øybyer[rediger | rediger kilde]

Enkeltbyer anlagt på øyer oppstod trolig i Midtøsten (Tyr) og ble vanlig i Europa, og unntaksvis i Mesoamerika (Mexico by). Men selv om begrunnelsen er militær, er øybyer åpenbart også geokulturelt betinget: med unntak av Xiamen er ingen av de større kinesiske, koreanske eller japanske byene er grunnlagt på øyer, verken til havs eller i elver, selv om en rekke øyer alle stedene var tilgjengelige.

Verdens mest befolkede urbane øysamfunn, på mindre øyer som har bare en sentral by, omfatter:

By Øy Øyens
areal km²
Øyens befolkning (årstall)
Mumbai (India) Salsette 619,0 15 100 000 2009
Singapore Singapore (Palau Ujong) 705,0 4 076 000 2011
Xiamen (Kina) Xiamen (Amoy) 157,7 1 861 300 2010
Montréal (Canada) Island of Montreal 472,0 1 854 500 2010
New York (USA) Manhattan 59,6 1 635 000 2008
Hongkong (Kina) Hong Kong Island 80,5 1 290 000 2008
Bahrain Bahrain 765,3 1 234 600 2010
Penang (Malaysia) Penang Island 293,0 860 000 2010
Macao (Kina) Macao 29,5 568 000 2010
Malta/Valletta Malta Island 246,0 383 200 2007
Phuket (Thailand) Phuket 543,0 353 850 2011
Barbados Barbados 431,0 285 000 2010
Nassau (Bahamas) New Providence 207,0 248 950 2010
Lagos (Nigeria) Lagos Island 8,7 209 400 2007
Ibiza (Spania) Ibiza 571,6 132 600 2011
Aruba (NL) Aruba 178,9 101 500 2010
Bandar Labuan (Malaysia) Labuan 85,0 100 000 2010
Jersey (UK) Jersey 119,5 97 860 2011
Menorca (Spania) Menorca 695,7 94 380 2012
Guernsey (UK) Guernsey 62,0 66 000 2011
Ischia (Italia) Ischia 46,3 62 030 2009
Venezia (Italia) Venezia 5,7 60 000 2010
St. Croix (USA) St. Croix 214,7 50 600 2011
Mosambikøya (Mosambik) Ilha de Mocambique 1,5 54 300 2005

Øyer i hav[rediger | rediger kilde]

Surtsey, 16 dager etter at utbruddet nådde havoverflaten.

Øyer i hav omfatter kontinentale øyer og oseaniske øyer.

Kontinentale øyer[rediger | rediger kilde]

Dette er øyer som ligger på en kontinentalplate, og som geologisk er oppbygd på samme måte som kontinentene, som for eksempel de store øyene Irland og StorbritanniaEuropas vestkyst og NewfoundlandNord-Amerikas østkyst. Som regel ligger de på kontinentalsokkelen utenfor et kontinent. De kan dannes på ulike måter, for eksempel ved heving av havoverflaten. De kan også dannes ved forskyvninger i jordens tektoniske plater, eller ved erosjon. Øyer kan også dannes ved bølgenes innvirkning, eller av elver som fører sand og løsmasse ut i havet.

I noen tilfeller har kontinentaldriften ført små deler av en kontinentalplate langt bort fra andre kontinenter. Seychellene er et eksempel på et slikt mikrokontinent. Ny-Caledonia og New Zealand tilhører kontinentet Zealandia, som for det meste ligger under havets overflate.

Kontinentale øyer har omtrent de samme plante- og dyreartene som kontinentene de ligger ved, på grunn av at artene vandret inn før øya ble adskilt. Under de store istidene i pleistocen har havnivået vært omtrent 120 meter lavere enn i dag, og mange øyer ble landfaste. Det er likevel færre arter på øyene enn på fastlandet. Dette skyldes at øyene er mindre slik at det er færre tilgjengelige økologiske nisjer og større sjanse for at artene blir utryddet i kritiske perioder. Det finnes også eksempler på at arter som har overlevd på ei øy, men er utdødd på fastlandet. En slik art er skjermtre (Sciadopitys verticillata), som var vidt utbredt på den nordlige halvkule, men nå bare vokser på de tre sørlige japanske hovedøyene.

Oseaniske øyer[rediger | rediger kilde]

Oseaniske øyer ligger på oseaniske plater, og blir ikke så store som de største kontinentale øyene. De som er regel dannet av vulkansk aktivitet, men det finnes tilfeller der platetektonikken har hevet havbunnen over vannflata, for eksempel Macquarieøya.

I varme hav bygger ofte koraller et rev rundt vulkanen, og danner en type oseaniske øyer som bare indirekte er dannet av vulkansk aktivitet.

Vulkanske øyer[rediger | rediger kilde]

Ildringen i Stillehavet.

En type vulkanske øyer blir dannet ved at de tektoniske platene glir fra hverandre. Det gir forholdsvis rolige utbrudd. Eksempler på dette er Island og Bouvetøya.

Andre blir til ved at de tektoniske platene kolliderer. Det gir mer eksplosjonsartede utbrudd. Eksempler på dette er de vulkanske øyene innenfor Ildringen i Stillehavet.

Et av de mest kjente utbruddene av denne typen skjedde på den indonesiske øya Krakatau i 1883.

En tredje type er øyer som er dannet av vulkanske varmepunkt ("hot spots"), altså steder inne på en tektonisk plate med vulkansk aktivitet. Eksempler på det siste er Hawaii, Kanariøyene og Maskarenene.

Koralløyer og atoller[rediger | rediger kilde]

Koralløya Yap i Marshalløyene i Stillehavet.

Koralløyer består for det meste av koraller, og er bygd opp over lang tid.

En atoll er et sirkulært korallrev med øyer som omgir en lagune.

En atoll blir dannet når et korallrev vokser opp rundt en vulkansk øy som senere synker eller forsvinner på grunn av heving av havoverflaten.

Sandbanker og barriereøyer[rediger | rediger kilde]

En tidevanns-sandbanke som forbinder øyene Waya og WayasewaYasawa Islands, Fiji.

En sandbanke er en ansamling av sand eller grus i ei elv, kystsone eller elveutløp. Når den ligger ved ei strand, kan den kalles en lido. Banken kan være med eller uten vegetasjon, og ofte vandrer den slik at den eroderes på en side og bygges ut på andre siden. Størrelsen kan variere fra noen meter til flere kilometer som barriereøyer langs hele kystlinjen. Sjøkart markerer slike landformer som grunner, men de er ofte vanskelige å lokalisere siden de flytter seg.

Sandbanker dannes av tidevann, bølger eller strømning av vann fra elver.

Ei barriereøy er ei lang og relativt smal øy som ligger parallelt ved kysten. Den er bygd opp av sedimenter, hovedsakelig sand. Bak barriereøya, dvs mellom øya og fastlandet, ligger en lagune hvor vi finner mer finkornet materiale. Øya virker som et skjold som beskytter fastlandet mot å eroderes på grunn av store bølger.

Barriereøyer består av sand eller av annen kornet materie som vannet kan flytte på, for eksempel jord, slam, grus, singel eller stein.

Øyer i ferskvann[rediger | rediger kilde]

Det finnes også øyer i innsjøer, for eksempel Helgøya i Mjøsa, og i elver.

Øyer i ferskvann kan deles i to grupper, fluviale og litorale. Fluviale øyer befinner seg midt i elvestrømmen og endrer ofte form og størrelse, mens de litorale øyene befinner seg ved bredden av en elv, en innsjø eller en elvemunning.

Marajó i Brasil er den største øya i verden som er fullstendig omsluttet av ferskvann. Den ligger ved munningen av elva Amazonas.

Manitoulinøya i Huronsjøen i Canada er den største øya i verden som ligger i en ferskvannsinnsjø. Soisalo i innsjøen Saimen i Finland er Europas største ferskvannsøy.

Verdens største øyer[rediger | rediger kilde]

Dette er en liste over verdens største øyer. (Australia og Antarktis regnes som kontinenter, ikke som øyer).

Cape SaundersOtagohalvøya, Sørøya (New Zealand).
Cliffs of Moher, Irland.
Navn Areal
(km²)
Land
Grønland 2,130,800 Grønland, en selvstyrt del av Danmark
Ny-Guinea 785,753 Indonesia og Papua Ny-Guinea
Borneo 748,168 Brunei, Indonesia og Malaysia
Madagaskar 587,713 Madagaskar
Baffinøya 507,451 Canada
Sumatra 443,066 Indonesia
Honshu 225,800 Japan
Victoriaøya 217,291 Canada
Storbritannia 209,331 Storbritannia
Ellesmereøya 196,236 Canada
Sulawesi 180,681 Indonesia
Sørøya (New Zealand) 145,836 New Zealand
Java 138,794 Indonesia
Nordøya (New Zealand) 111,583 New Zealand
Luzon 109,965 Filippinene
Newfoundland 108,860 Canada
Cuba 105,806 Cuba
Island 101,826 Island
Mindanao 97,530 Filippinene
Irland 81,638 Irland (Éire) og Storbritannia

Europas største øyer[rediger | rediger kilde]

Dette er en liste over de største øyene i Europa:

The Lizard i Cornwall, Storbritannia.
Capo di Testa nord på Sardinia, Italia.
Komos Beach på sørkysten av Kreta, Hellas.
Navn Areal
(km²)
Land
Storbritannia 209,331 Storbritannia
Island 101,826 Island
Irland 81,638 Irland (Éire) og Storbritannia
Ostrov Severnij (nordlige del av Novaja Semlja) 47,079 Russland
Spitsbergen 37,673 Norge
Ostrov Jusjnij (sørlige del av Novaja Semlja) 33,246 Russland
Sicilia 25,662 Italia
Sardinia 23,949 Italia
Nordaustlandet 14,443 Svalbard, Norge
Kypros 9,234 Kypros
Korsika 8,741 Frankrike
Kreta 8,350 Hellas
Sjælland 7,180 Danmark
Edgeøya 5,074 Svalbard, Norge
Ostrov Kolgujev 4,968 Russland
Vendsyssel-Thy 4,685 Danmark
Evvia 3,707 Hellas
Mallorca 3,667 Spania
Ostrov Vaygach 3,329 Russland
Fyn 3,012 Danmark

Norges største øyer[rediger | rediger kilde]

Dette er en liste over de største øyene i Norge med tilhørighet (fylke). Den inkluderer også Svalbard og Jan Mayen.

Kysten av Prins Karls Forland.
Kysten av Vestvågøy.

Navn Areal (km²) Fylke/Område
Spitsbergen 37 673,0 Svalbard
Nordaustlandet 14 443,0 Svalbard
Edgeøya 5074,0 Svalbard
Hinnøya 2204,7 Nordland og Troms
Senja 1586,3 Troms
Barentsøya 1288,0 Svalbard
Langøya 850,2 Nordland
Sørøya 811,4 Finnmark
Kvaløya 737,0 Troms
Kvitøya 682,0 Svalbard
Ringvassøya 656,0 Troms
Prins Karls Forland 615,0 Svalbard
Hitra 571,5 Sør-Trøndelag
Seiland 559,0 Finnmark
Austvågøya 527,0 Nordland
Andøya 489,0 Nordland
Magerøya 437,0 Finnmark
Vestvågøy 411,0 Nordland
Jan Mayen 380,0 (administrert fra Nordland fylke)
Kvaløya 336,0 Finnmark
Osterøy 329,0 Hordaland
Arnøya 276,0 Troms
Stord 241,0 Hordaland
Vanna 232,0 Troms
Stjernøya 231,0 Finnmark

Største øyer i hvert enkelt fylke[rediger | rediger kilde]

Dette er en liste over de største øyene i hvert enkelt fylke i Norge.

Okshornan ved ErsfjordenSenja.
HovdenLangøya.
Navn Areal (km²) Fylke
Kirkøy 29,8 Østfold
Håøya 5,2 Akershus
Malmøya 0,6 Oslo
Helgøya 18,3 Hedmark
Buøya 2,2 Oppland
Søndre Bjørnsenn 2,1 Buskerud
Nøtterøy 43,5 Vestfold
Skåtøy (m/ Ytre Skåtøy) 8,8 Telemark
Tromøy 28,6 Aust-Agder
Hidra 20,4 Vest-Agder
Karmøy 176,8 Rogaland
Osterøy 329 Hordaland
Bremangerlandet 153 Sogn og Fjordane
Smøla 215,8 Møre og Romsdal
Hitra 571,5 Sør-Trøndelag
Otterøya 143 Nord-Trøndelag
Hinnøya (del) 1410,7 Nordland
Langøya (største øy som bare ligger i Nordland) 850,2 Nordland
Hinnøya (del) 1218,5 Troms
Senja (største øy som bare ligger i Troms) 1586,3 Troms
Sørøya 811,4 Finnmark

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. november 2011. Besøkt 25. november 2011. , besøkt 28. november 2011
  2. ^ United Nations Convention on the Law of the Sea – Part VII
  3. ^ Which Countries Have The Most Islands? - WorldAtlas
  4. ^ Thuesen, Nils Petter; Thorsnæs, Geir; Røvik, Sissel (14 May 2018), «Norge» (på no), Store norske leksikon, http://snl.no/Norge, besøkt 14 June 2020 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]