Pygmalion (mytologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Pygmalion og Galatea», maleri av Jean-Léon Gérôme, 1890
«Pygmalion og Galatee», utsnitt av en statue av Etienne-Maurice Falconet (1763), Eremitasjen

Pygmalion (gresk: Πυγμαλίων) er en legendarisk figur fra Kypros. Selv om Pygmalion er en gresk variant av det fønikiske kongsnavnet Pumayyaton,[1] er han mest kjent fra den romerske dikteren Ovids Metamorfoser[2] hvor Pygmalion var skulptør som ble forelsket i en statue av en kvinne han framstilt fra elfenbein. Pumayyaton betyr «Pumays gave» eller «Pumay har gitt som en gave/velsignelse», en referanse til en fønikisk gud hvis navn opptrer på en steininskripsjon i Nora på Kypros.[3] I henhold til greske mytologiske fortellinger var Pygmalion en konge på Kypros som bestilte en statue av elfenbein da ingen virkelig kvinne levde opp til hans forventninger. Isteden ble han håpløst forelsket i statuen, men denne skjebnen var enda mer utilfredsstillende for ham. Grunnet hans ektefølte skuffelse, sørget Afrodite for at statuen ble levende og elsket ham tilbake.[4] Ovids fortelling om Pygmalion har siden tidlig moderne tid vært et yndet tema i billedkunsten og ble blant annet tittelen på et skuespill av George Bernard Shaw, Pygmalion (1913), siden omgjort til en musikal under tittelen My Fair Lady, om en professor i lingvistikk som blir forelsket i sin egen skapelse, en ung cockneykvinne han lærte opp i dannet engelsk slik at hun kunne gjenfødes til de høyere samfunnslag.

Hos Ovid[rediger | rediger kilde]

I Alimos fortelling var Pygmalion en kypriotisk gullsmed som var interessert i skulptur og skar en kvinne ut av elfenbein. I henhold til Ovid, etter å ha sett propoetidene, døtrene til Propoetus, prostituere seg selv (mer nøyaktig, de nektet Venus' guddommelighet og hun således «reduserte» dem til prostitusjon), var han «ikke interessert i kvinner»,[5] men da oppdaget at hans egen skapelse, kvinnestatuen, var så vakker og virkelighetstro, ble han forelsket.

På den dagen da Venus' festival var, gjorde Pygmalion sine ofringer på Venus' alter. Der ønsket han i all stillhet at hans elfenbeinsstatue ville bli forvandlet til en virkelig kvinne. Da han kom hjem kysset han sin statue og oppdaget da at dens lepper føltes varme. Han kysset den igjen og berørte hennes bryster og oppdaget at de var varme. Venus hadde bønnhørt hans ønske.

Pygmalion giftet seg med sin forvandlede statue, og sammen fikk de en sønn, Páfos, og fra sønnen er et stedsnavn på Kypros avledet.

I en del versjoner fikk de også en datter, Metharme.[6]

At Ovid nevner Páfos antyder at han hadde kilder fra en mer omstendelig redegjørelse av myten[7] enn den korte notisen av Pygmalion i Pseudo-Apollodorus' Bibliotheke, en hellenistisk mytografi fra 100-tallet e.Kr.[8] Kanskje var Ovids kilde den nå tapte fortellingen til Filostefanos som var parafrasert av Klemens av Alexandria: «Slik at den velkjente Pygmalion av Kypros ble forelsket i en elfenbeinstatue; den var Afrodite og var naken. Mannen fra Kypros ble fengslet av dens velskapte former og omfavnet statuen. Dette er fortalt av Filostefanos.»[9]

Paralleller i greske myter[rediger | rediger kilde]

«Pygmalion», av Jean-Baptiste Regnault, 1786, Musée National du Château et des Trianons
Pygmalion beundrer sin statue, maleri av Jean Raoux, 1717.

Fortelling om puste liv i en statue har paralleller i fortellingene om oppfinneren Daidalos som benyttet seg av kvikksølv for å installere en stemme i sine statuer; hos Hefaistos, den gresk gud for smeder og teknologi, som skapte en automata for sitt verksted; av Talos, en kunstig mann gjort av bronse; og i henhold til Hesiod kvinnen Pandora som ble framstilt av leire på befaling av Zevs.

Den moralske anekdoten om Apega, gjenfortalt av historikeren Polybios, er beskrevet som en antatt mekanisk etterlikning av hustruen til tyrannen Nabis av Sparta, men det var egentlig et torturinstrument som knuste sine ofre i omfavnelsen.[10]

Oppdagelsen av Antikythera-mekanismen antyder at slike rykter om levende eller automatiske figurer eller statuer kan ha hatt en viss bakgrunn i samtidens mekaniske teknologi. Øya Rhodos var særlig kjent for sin mekaniske ingeniørkunst og automata. Poeten Pindaros har sagt om Rhodos i hans syvende olympiske ode:

De livfylte figurer står
Pryder hvert eneste gate
Og synes å puste i stein, eller
Bevege deres mormorføtter.[11]

Merk at denne referansen ikke nødvendigvis henviser til automatiske figurer, men like gjerne til så virkelighetstro marmorstatuer som synes å være levende grunnet dens kunstneriske dyktighet. Tropen om en skulptur så levende at det var som om den kunne bevege seg, var en meget vanlig beskrivelse av kunst i antikken som siden ble etterlignet av kunstskribenter etter renessansen.

Nytolkning av Pygmalion[rediger | rediger kilde]

Den grunnleggende fortellingen om Pygmalion har i omfattende grad blitt videreformidlet og nytolket i ulike kunstformer gjennom århundrene. Ved en ukjent dato ga senere forfattere som navn til statuen det som tilhørte havnymfen Galatea (gresk Γαλατεία, Galateia, «den melkehvite»). Goethe kalte henne for Elise, basert på variasjoner av fortellingen om Dido/Elissa.

I middelalderen ble Pygmalion holdt fram som et eksempel på idoltilbedingens utsvevelser og farer, antagelig tilskyndet av Klemens av Alexandrias kommentar at Pygmalion hadde gjort en statue av Afrodite selv. På 1700-tallet var det imidlertid blitt en meget innflytelsesrik kjærlighetshistorie, sett slik i Rousseaus musikalske drama basert på fortellingen. Ved 1800-tallet var fortellingen ofte blitt til at det våkne, levendegjorte subjektet avviste Pygmalions kjærlighet hvor de tragiske ligger i at selv om hun er blitt levende, er hun forblitt kald, frigid og utilnærmelig.

En variant av dette temaet kan også bli sett i fortellingen om Pinocchio hvor en dukke formet av tre ble omformet til en virkelig gutt, skjønt i dette tilfellet har dukken menneskelige evner som går forut omformingen slik at det er dukken og ikke dens skaper, treskjæreren Geppetto som opplever mirakelet.

William Shakespeare lar i den siste scenen i Vintereventyret en statue av dronning Hermione bli gjort levende og avslørt som Hermione selv, og således fører stykket til sine forsonende konklusjoner.

I George Bernard Shaws skuespill Pygmalion, en moderne variant av myten med et subtilt hentydning til feminisme, er det underklassens blomsterpike Eliza Doolittle som metaforisk blir «brakt til live» av Henry Higgins, professor i lingvistikk og fonetikk, som lærer henne å forfine sin aksent og konversasjon i sosiale situasjoner. Ved at Elisa oppgir sin dialekt ble hun omformet og «gjenfødt» til å kunne virke i de høyere sosiale lag av samfunnet.

Fortellingen har også blitt emne for en rekke kjente malerier, blant annet av Agnolo Bronzino, Jean-Léon Gérôme, Honoré Daumier, Edward Burne-Jones (fire betydelige verker fra 1868–1870, deretter på nytt i større versjoner fra 1875–1878 med tittelen Pygmalion and the Image), Auguste Rodin, Ernest Normand, Paul Delvaux, Francisco Goya, Franz von Stuck, François Boucher, og Thomas Rowlandson. Det har også vært gjort en rekke skulpturer over det samme emne, passende nok da fortellingen henviser til en statue.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se Pygmalion av Tyr, en konge av den fønikiske byen Tyr; den tradisjonelle kongelisten til Tyr er avledet fra Josefus: Pros Apiona (Mot Apion) i. 18, 21, og Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie) viii. 5.3; 13.2. Hans liste var igjen basert på Menandros av Efesos som trakk sin informasjon fra Tyrs krøniker, jf. «Phenicia» i Jewish Encyclopedia
  2. ^ Ovid: Metamorfoser, X
  3. ^ Markoe, Glenn (2000): Phoenicians, University of California Press, s. 178
  4. ^ Cotterell, Arthur (1999): The Encyclopedia of Mythology, Lorenz Books, s. 78
  5. ^ Morford, Mark (2007): Classical Mythology, Oxford University Press s. 184
  6. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke, iii.14.3.
  7. ^ Den greske kilden til Ovids fortelling er diskutert i artikkelen Galatea.
  8. ^ Bibliotheke, iii.14.3 sier kun «Metharme, datter av Pygmalion, konge av Kypros.»
  9. ^ Klemens av Alexandria: Formaninger til grekerne, 4
  10. ^ Sage, Evan T. (Februar 1935): «An ancient robotette» i: Classical Journal, 30.5, s. 299–300
  11. ^ Engelsk oversettelse: «The animated figures stand
    Adorning every public street
    And seem to breathe in stone, or
    move their marble feet.»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pygmalion_(mytologi)&oldid=21333128»