Hopp til innhold

Fønikia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Fønikere»)
Artikkelen inngår i serien om

Karthagos historie


Fønikia
(800 f.Kr. - 664 f.Kr.)

Karthago
(før 664 f.Kr.)

Første punerkrig
(264-241 f.Kr.)

Andre punerkrig
(218-201 f.Kr.)

Tredje punerkrig
(149-146)

Karthagos fall
(146)

Fønikia, fra gresk Φοινίκη, Phoiníkē var et område bosatt av kanaanitter som hadde sluppet å underkaste seg arameerne, selv etter at disse hadde lagt under seg 3/4 av det som hadde vært Kanaan. Fønikiske kystbyer som Sidon og Tyros fylte gradvis tomrommet som oppstod da den mykenske kulturen kollapset, og fønikere etablerte også bosetninger på Kypros. De gjenopprettet handelsrutene rundt Middelhavet, og dominerte sjøfarten der i perioden 1550 f.Kr.-300 f.Kr. Fønikerne var kjent for de vakre fargene de utvant av purpursneglen (Murex). I dag er den nesten forsvunnet i området, men den gang var den kilde til stor velstand. Når den var død og råtnet, sivet det ut en gulaktig, stinkende væske fra purpursneglen, og fra denne væsken ble det utvunnet fargestoffer i skalaen fra rosa til mørkt fiolett. Fønikerne solgte også sedertre, og forarbeidet sølv fra Kilikia og gull fra Kypros for videresalg.[1] Ifølge den greske oldtidshistorikeren Herodot skal fønikerne som de første ha seilt rundt Afrika.[2]

Fønikerne benyttet seg av galeien, et seilskip med årer, og er kreditert for oppfinnelsen av birem, et oldtidsfartøy med to dekk med årer,[3] jfr trirem med tre sett årer. Som sjøfarere hadde de bred kontakt med andre middelhavsfolk, og var trolig årsak til at det eldste greske lovverket oppstod på Kreta; slike lover hadde lenge vært kjent blant semittiske folkeslag. Fønikernes vesentligste kulturelle bidrag var likevel forenklingen av skriften. Der akkadisk hadde 285 skrifttegn og Linear B 88, standardiserte fønikerne dette til bare 22 bokstaver (alle konsonanter).[4][5] Den jødiske historikeren Josefus hevdet fønikerne gjorde mer bruk av skrift enn noe folkeslag før dem; men kanskje gjaldt det helst for skriverne deres. Grekerne tok i bruk fønikernes alfabet (abjad) som ble opphav til nesten alle moderne vestlige alfabeter, etter at grekerne la til vokaler.[6] Det gammelgreske ordet for bokstaver var foinikeia («fønikiske ting»), og Herodot hevdet at fønikere ledet av Kadmos slo seg ned i Theben og lærte opp grekerne, spesielt i skrivekunsten, «som jeg ikke tror var kjent blant grekere før dette».[7] I tekster fra Kreta finnes verbet poinikazein («å skrive ned») og yrkestittelen poinikastas («en skriver»).[8]

Relieff fra Ninive med en birem, skip med roere i to rekker.
En fønikisk mynt.

I Amarnabrevene fra 1300-tallet f.Kr. nevnes et folk i regionen som kaller seg for Kenaani eller Kinaani (det vil si kanaanere), skjønt disse brevene er hundre år før «havfolkenes» angrep. Egyptiske skipsekspedisjoner hentet «sedertre fra Libanon» fra byen Byblos så tidlig som 3000-tallet f.Kr. På 500-tallet f.Kr. skrev historkeren Hekataios av Miletos at Fønikia tidligere ble kalt for χνα («khna»), et navn som Herennios fra Byblos senere gjenga som eponym (benevnelse dannet av personnavn) for fønikerne: «Khna som senere ble kalt for Foinix».[9] Folket som levde i Fønikia, kalte seg selv kanaanitter, mens navnet Fønikia er dannet av gresk Φοινίκη, føniki («de røde»), etter ordet foinos («rød»), ettersom purpur og karmosinrød ble produsert der. Det greske ordet for purpur er phoinix og gav opphav både til navnet på fugl Føniks og landet Fønikia.[10] Det er uklart i hvilken grad fønikerne så på seg selv som en enhet. Deres sivilisasjon var organisert i bystater, ganske like samtidens greske.[11] Når det gjelder arkeologiske funn, språk, livsstil og religion, adskilte fønikere seg lite fra andre semittiske kulturer; men som semitter var de unike som framragende sjøfolk.

En rekonstruksjon av en antikk galei av type som fønikerne og grekere benyttet.

Denne sjøkyndigheten ga dem også et rykte for piratvirksomhet. I Odysseen får Odyssevs høre av sin trell Eumaeus at denne som liten ble bortført av fønikiske pirater og aldri så hjemmet sitt igjen.[12]

Fønikiske byer var organisert som selvstendige bystater. De kunne komme i konflikt, men samarbeidet også og dannet allianser. Grenser flyttet seg, men Tyr synes å ha vært byen lengst i sør. Sarepta (dagens Sarafand) mellom Sidon og Tyr er landets mest utgravde by. Fønikernes språk var en kanaanittisk dialekt.[13][14] Mangelfulle skrifter fra den tiden gjør det usikkert om fønikisk utgjorde en adskilt dialekt, eller om det var kun en overfladisk definert del av et bredere språklig kontinuum. Av romerne ble fønikisk kalt for punisk, siden det latinske ordet for «lilla» var puniceus. De puniske koloniene i Nord-Afrika ble en kilde til kunnskap om fønikerne. Augustin kunne nok punisk til å bruke det til å forstå hebraiske ord. Hans mor Monica var berber, noe som forklarer navnet hennes.[15] Fønikerne grunnla byen Karthago (Qart Hadasht = Nybyen) som utviklet seg til en stormakt i Middelhavet før den ble lagt i grus av romerne.

På sine seilaser gjorde fønikerne andre kjent med sitt alfabet. Fra grekerne kom det til etruskerne og derfra til romerne.[16] I tillegg til sine mange inskripsjoner etterlot fønikerne seg trolig tallrike skriftlige kilder, der det meste dessverre er tapt. Evangeliske forberedelser (Εὑαγγελικὴ Προπαρασκευή) skrevet av Eusebius av Cæsarea på begynnelsen av 300-tallet e.Kr. siterer omfattende fra Herennios fra Byblos og fra Sakkun-yathon (gresk: Σαγχουνιάθων, Sankhuniathon) fra Berytus (Beirut), en påstått fønikisk forfatter av tre verker som er tapt, men kjent fra utdrag hos Eusebius.[17]

Gresk terrakottafigur som framstiller myten om Europa, en fønikisk kvinne, bortført av Zevs i form av en okse.

Opprinnelse: 2300–1200 f.Kr.

[rediger | rediger kilde]

Herodot skrev ca. 440 f.Kr. ned myten om Io og Europa: [18]

«Ifølge den mest historiekyndige blant perserne begynte fønikerne striden. Disse folkene, som tidligere bodde ved kysten av «det erythranske havet»,[19] utvandret til Middelhavet og bosatte seg der de bor nå, og fortalte at de straks foretok lange sjøreiser, fraktet med sine skip varer fra Egypt og Assyria...»

Strabon, en gresk geograf, historiker, og filosof, nevner at fønikerne kom fra den østlige delen av Den arabiske halvøy hvor de hadde tilsvarende guder, gravsteder og templer. Henry Rawlinson, en engelsk språkforsker og arkeolog, mener å ha bekreftet dette ut fra stedsnavn som Arwad i Syria (våre dagers Bahrain) og Sur i Oman og Libanon.

Genetiske studier

[rediger | rediger kilde]
Fønikisk sarkofag funnet i Cádiz i Spania; i dag i det arkeologiske museum i Cádiz. Sarkofagen er antatt å ha vært formgitt og betalt for av en fønikisk handelsmann, og utført i Hellas med egyptisk innflytelse.

Spencer Wells, genetiker og antropolog, fra Det genografiske prosjekt som ble startet i 2005, har utført genetiske studier av den mannlige befolkningen i Libanon, Palestina, Syria, Malta, Spania og andre områder der fønikerne bosatte seg, foruten av askenasiske jøder og andre jødiske befolkninger i Europa og andre steder, inkludert dagens Palestina/Israel. Disse deler en felles m89-kromosom av type Y.[20] Den mannlige befolkningen i områder assosiert med minorisk folk eller bosetninger av havfolkene har helt forskjellige genetiske markører. Det tyder på at minorere og havfolket neppe hadde samme opprinnelse som fønikere.[21][22]

I 2004 greide to genetikere utdannet ved Harvard University og ledende forskere fra National Geographic Genographic Project, Pierre Zalloua og Spencer Wells, å identifisere «haplogruppen til fønikerne» som haplogruppe J2, noe som åpner for framtidig forskning.[23] Den mannlige befolkningen i Tunisia og på Malta ble også inkludert i forskningen. De viste seg å dele en «overveldende» mengde genetiske likheter med libanesere. I 2008 annonserte vitenskapsfolk fra det genografiske prosjektet at «så mange som 1 av 17 menn som i dag lever ved kystene av Nord-Europa og i sørlige Europa kan ha en direkte fønikisk stamfar i mannlige linje».[24]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Navnet fønikisk, via latinske poenicus (senere punicus), kommer fra greske phoinikes, dokumentert siden Homer og påvirket av phoînix, «tyrisk purpur», «karmosinrød»; murex (i seg selv fra phoinos, «blodrød»).[25] Ordet forstavelse er fra Linear B po-ni-ki-jo, til lånt fra oldtidens egyptiske Fenkhu (Fnkhw), «syrisk folk».[26] Assosiasjonen av phoinikes med phoînix speiler en eldre folkelig etymologi tilstede i fønikisk som knyttet Kina'ahu, «Kanaan» («Fønikia»), med kinahu, «karmosinrød».[27] Landet var hos de innfødte selv kjent som Kina'ahu, dokumentert på 500-tallet f.Kr. av Hekataios av Miletos under den greskpåvirkede formen Khna (χνα), og dets folk som Kena'ani.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Høydepunkt: 1200-800 f.Kr.

[rediger | rediger kilde]
Fønikisk skip (hippos) avbildet fra relieff fra palasset til . Relief from the palace of Sargon II ved Dur-Sharrukin, i dag i Louvre.

Den franske historikeren Fernand Braudel bemerket i boken The Perspective of the World at Fønikia var et tidlig eksempel på en «verdensøkonomi» omgitt av verdensriker. Høydepunktet for fønikisk kultur og sjømakt var i tiden rundt 1200-800 f.Kr.

Mange av de viktigste fønikiske bosetningene og koloniene hadde blitt etablert lenge før dette: Byblos, Tyr, Sidon, Simyra, Aradus, og Berytos. De opptrer alle i Amarnabrevene. Arkeologi har identifisert kulturelle elementer av et fønikisk høydepunkt så tidlig som 2000-tallet f.Kr.

Forbundet av uavhengige havnebyer med kontakter Middelhavet rundt, var ideelt for handel mellom Midtøsten og Levanten, rike på naturressurser, og resten av den antikke verden. Men i tidlig jernalder en gang rundt 1200 f.Kr. brøt en gruppe kalt «havfolkene» brått fra nord, inntok og raserte egyptiske og hettittiske byer. I det påfølgende maktvakuumet blomstret en rekke fønikiske byer som betydelige sjøfartsnasjoner. Se hovedartikkel, Bronsealderens sammenbrudd.

Disse samfunnene hvilte på en tredelt maktbase: kongen; tempelet med presteskap; og de eldres råd. Byblos var den første bystaten som ble et fremherskende senter hvor fønikerne dominerte handelsrutene langs Middelhavet og Rødehavet. Det var her den eldste inskripsjonen skrevet med fønikisk alfabet er funnet, på sarkofagen til Ahiram som er datert til ca. 1200 f.Kr.: Ahirams sarkofag.[28] Senere kom bystaten Tyr til makten. Prestekongen (887–856 f.Kr.) styrte Fønikia så langt nord som til Beirut, og deler av Kypros. Kartago ble grunnlagt i 814 f.Kr. under Pygmalion av Tyr (820–774 f.Kr.). Samlingen av bystater som utgjorde Fønikia, ble av utlendinger og fønikere selv kalt Sidonia eller Tyria. Fønikere og kanaanitter ble begge kalt for «sidonianere», eller «tyrianere» da Tyr fikk en dominerende plass.

Marineangrep under beleiring, tegning av André Castaigne, 1888–1889.

Nedgang: 539–65 f.Kr.

[rediger | rediger kilde]

Kyros den store erobret Fønikia i 539 f.Kr. Perserne delte Fønikia inn i fire vasallstater: Sidon, Tyr, Aradus, og Byblos. Til tross for dette blomstret bystatene grunnet sin fordelaktig lokalisering som endepunkt for handelen mellom øst og vest. Flåten ble oppretthold i de persiske kongenes overherredømme. Etter en tid begynte fønikernes innflytelse å minske. Det er sannsynlig at store deler av den fønikiske befolkningen utvandret til Kartago og andre kolonier etter den persiske erobringen. I 350 eller 345 f.Kr. brøt det ut et opprør i Sidon ledet av Tennes, men det ble knust av Artaxerxes III. Byens ødeleggelse ble beskrevet av Diodorus Siculus.

Aleksander den store erobret Tyr i 332 f.Kr. etter beleiringen av byen. Aleksander var uvanlig hard mot Tyrs befolkning. Han henrettet rundt 2000 av de mest framstående av borgerne, men beholdt kongen. Han fikk kontroll over de andre byene med fredelig vis; herskeren av Aradus underkastet seg, kongen av Sidon ble veltet. Framveksten av hellenistiske Hellas førte til grekerne utslettet levningene av Fønikias tidligere dominans over handelsrutene i den østlige delen av Middelhavet. Fønikisk kultur forsvant helt og holdent i dets hjemland. Men Fønikias tidligere koloni Kartago blomstret i Nord-Afrika. Byen overvåket gruvedriften av jern og edelt metall i Iberia og brukte sin betydelige marine og hærer av leiesoldater til å beskytte sine kommersielle interesser. Med Aleksanders død i 323 f.Kr. ble hans rike fragmentert i flere deler. Kartago vokste til å bli den nye stormakten rundt Middelhavet. Kun den nye makten Roma i Italia sto i vegen. I tre påfølgende kriger bukket Kartago til sist under i 146 f.Kr. og ble jevnet med jorden.

Etter Aleksander ble det fønikiske hjemlandet kontrollert av en rekke hellenistiske herskere: Laomedon (323 f.Kr.), Ptolemaios I av Egypt (320 f.Kr.), Antigonos II Gonatas (315 f.Kr.), Demetrios Poliorketes (301 f.Kr.), og Selevkos I Nikator (296 f.Kr.). Mellom 286 og 197 f.Kr. falt Fønikia, unntatt Aradus, falt inn under de greske faraoene i Egypt som installerte høyprester av Astarte som vasallkonger i Sidon (Eshmunazar I, Tabnit, Eshmunazar II).

I 197 f.Kr. ble Fønikia med Syria underkastet mot Selevkidriket. Hele regionen ble økende hellenisert, skjønt Tyr ble selvstyrt i 126 f.Kr., fulgt av Sidon i 111 f.Kr. Syria og deretter Fønikia ble erobret av kong Tigranes den store av Armenia fra 82 til 69 f.Kr. da Tigranes ble beseiret av romerske Lucullus. I 65 f.Kr. la Pompeius hele området inn under Romerriket som en del av den romerske provinsen Syria.

Handel

[rediger | rediger kilde]
Kart over Fønikia og dets handelsruter.

Fønikere var blant de fremste handelsmenn i sin tid og det meste av deres framgang hadde sin årsak i handel. I begynnelsen handlet de hovedsakelig med grekere, etablerte faste handelsruter mellom Egypt og Midtøsten og til Kreta og de greske bystatene på begge sider av Egeerhavet. I begynnelsen handlet fønikerne tømmer, slaver, glass og det kraftige fargestoffet tyrisk purpur. Denne fargen som fønikerne hadde monopol på ble produsert fra en snagleart i Middelhavet, murex, og som grekerne benyttet til å farge tekstiler med. Denne viktige handelsvaren var assosiert med fønikerne i en slik grad at selve ordet «føniker» er avledet fra greske phoínios som betyr purpur.

Etter hvert som handelen og koloniseringen, opprettelse av handelsposter, rundt om langs kysten av Middelhavet vokste, synes det som om fønikerne og grekerne ubevisst eller etter avtale delte havet i to: fønikerne seilte langs og etter hvert dominerte den sørlige kysten, mens grekerne var aktiv langs de nordlige kystene. På denne måten var det få konflikter og sammenstøt mellom de to kulturene, bortsett fra midtveis på øya Sicilia, men selv der bosatte de seg hver sine sfærer av innflytelse, fønikerne på sørvestkysten og grekerne på nordøstkysten.

I århundrene etter 1200 f.Kr. var fønikerne den mest betydelige sjøfarts- og handelsmakt i regionen. Fønikisk handel var grunnlagt på tyrisk purpur, navngitt etter det mest betydelige fønikiske byen Tyr. Fargestoffet ble produsert fra havsneglene murex som en gang var tilgjengelig i stort antall langs kystvannene i østlige Middelhavet, men som siden ble utryddet grunnet overbeskatting. James B. Pritchards utgravninger ved Sarepta i dagens Libanon har avdekket mengder av knuste skjell etter purpursneglen og keramikk som inneholdt fargestoffet som ble produsert ved stedet. Fønikerne etablerte et andre produksjonssenter ved Mogador i dagens Marokko. Fine og kostbare tekstiler var en del av fønikisk rikdom, og fønikisk glass var en annen eksportvare. De handlet utrente hunder med spisse ører av asiatisk eller afrikansk opprinnelse som de lokalt hadde utviklet til flere hunderaser som basenji, ibizahund, faraohund, etnahund, kretahund, kanariøyhund, og podengo português (en primitiv spisshund som i dag kommer fra Portugal). Til Egypt, hvor vinranker vokser, solgte fønikerne på 700-tallet f.Kr. vin: vinhandelen med Egypt er livlig dokumentert av skipsvrak funnet i 1997 i åpen sjø rundt 50 km vest for Ashkelon i dagens Palestina/Israel.[29] keramikkovner ved Tyr og Sarepta produserte store terrakottakrukker som ble benyttet for å frakte vin. Fra Egypt kjøpte fønikerne gull fra Nubia.

Fønikisk plate med rød keramisk slipp, 600-tallet f.Kr., utgravd ved Mogadorøya, Essaouira, Marokko.

Fra andre steder skaffet de seg andre materialer, kanskje det mest betydningsfulle var sølv fra Den iberiske halvøya og tinn fra Storbritannia. Tinn ble smeltet med kobber fra Kypros for å framstille det mer bestandige blandingsmetallet bronse. Strabon hevder at det foregikk en meget lukrativ fønikisk handel med Britannia med tinn.

Fønikerne etablerte handelsposter over hele Middelhavet, den mest strategisk viktigste var Kartago i Nord-Afrika (i dagens Tunisia), direkte over det smale stredet. Antikke gæliske mytologier tilskriver en fønikisk/skytisk tilstrømning til Irland av en leder kalt Fenius Farsa. Andre fønikere seilte sørover langs kysten av Afrika. En kartagisk ekspedisjon ledet av Hanno sjøfareren utforsket og koloniserte Afrikas atlanterhavskyst så langt som til Guineabukta, og Herodot nevner en fønikisk ekspedisjon sendt nedover Rødehavet av farao Necho II av Egypt (ca. 600 f.Kr.) som skal ha seilt rundt hele Afrika og kommet tilbake gjennom Herkulessøylene (Gibraltarstredet) etter tre år. Med gull tjent på handel med Afrikas kyster etter Hannos ekspedisjon, preget Kartago gullstater i 350 f.Kr. med et mønster på baksiden tolket som et kart over Middelhavet, med Amerika i vest.[30]

Språk og litteratur

[rediger | rediger kilde]
Fønikisk alfabet og tidlig hebraisk alfabet var hovedgreinene i kanaanittisk alfabet som igjen var én av fire hovedgreiner av det nordsemittiske alfabetet som utviklet seg i middelhavsområdet omkring år 1000 f.Kr.
N=Nummer- eller tallverdi, P=Fønikiske skrifttegn, H=Hebraiske skrifttegn.

Det fønikiske alfabet var et av de første alfabet med en uttrykkelig og konsistent form. Det er antatt at det innførte dets forenklede lineære bokstaver fra et ennå udokumentert tidligere billedlig semittisk alfabet som ble utviklet noen århundrer tidligere i Midtøsten.[31][32] Forløperen til det fønikiske alfabet var sannsynligvis egyptisk av opprinnelse ettersom bronsealderens alfabet fra sørlige Levanten ligner på egyptiske hieroglyfer, eller mer bestemt et tidligere alfabetsystem funnet ved Wadi-el-Hol i sentrale Egypt.[33][34] I tillegg til at ur-kanaanittisk alfabet gikk forut var det også et annet alfabet som kom før fønikisk av mesopotamisk opprinnelse kalt for ugarittisk skrift. Utviklingen av fønikisk skrivesystem fra ur-kanaanittisk sammenfalt med framveksten av jernalderen på 1000-tallet f.Kr.[35]

Fønikisk skrift

Dette alfabetet har blitt gitt betegnelsen et abjad eller et skriftsystem hvor hver bokstav står for en konsonant. Et kileformet abjad hadde sin opprinnelse nord i Ugarit, en kanaanitisk by i nordlige Syria på 1300-tallet f.Kr. Deres språk, fønikisk, er klassifisert som en kanaanitisk undergruppe av nordvestlig semittisk. De første to bokstavene, alef og bet, ga navnet til alfabetet.

Den eldste kjente gjengivelsen av fønikisk alfabet er innskravert på sarkofagen til kong Ahiram av Byblos, datert til rundt 1000-tallet f.Kr. Fønikiske inskripsjoner er funnet Libanon, Syria, Israel, Kypros og andre steder så sent som de første århundrene av kristen tid. Fønikerne spredte sitt alfabet over hele Middelhavet der hvor de drev handel og opprettet kolonier.[36] Fønikiske handelsmenn spredte sitt skrivesystem i deres handelsrute i Egeerhavet, til Kreta og antikkens Hellas. Grekerne tok til seg de fleste av disse bokstavene, men endret en del av dem til vokaler, noe som var av betydning for gresk språk, noe som ga opphav til det første sanne alfabet.

I både fønikiske og greske mytologier er Kadmos en fønikisk prins, sønn av Agenor, kongen av Tyr. Herodot forteller at det var Kadmos som skaffet grekerne alfabetet: [37] «Så disse fønikerne (...) kom med Kadmos og bosatte seg i dette landet, og de overførte mye lærdom til hellenerne, og i særdeleshet lærte dem alfabetet som jeg tror at hellenerne ikke hadde tidligere, men som ble først brukt av fønikere.»[38]

Ahirams sarkofag, Nasjonalmuseet i Beirut.

Fønikisk språk er klassifisert i den kanaanittiske undergruppe av nordvestlig semittisk. Dets senere etterløper i Kartago i Nord-Afrika er kalt for punisk. I de fønikiske koloniene rundt vestlige Middelhavet på begynnelsen av 800-tallet begynte fønikisk å utvikle seg til punisk, som fortsatt ble snakket på 400-tallet e.Kr. da kirkefaderen Augustin av Hippo vokste opp i Nord-Afrika.

Kunst

[rediger | rediger kilde]

Fønikisk kunst mangler særtrekk som kan skille det fra samtidige kulturer. Fønikerne var selv sterkt påvirket av andre folkeslags kunst, som egyptisk, gresk og assyrisk. Fønikerne som bodde langs Nilen og Eufrat, fikk bred kunstnerisk erfaring og utviklet etter hvert sine egne kunstformer i en blanding av utenlandske modeller og perspektiver.[39] I en artikkel i The New York Times fra 1879 ble fønikisk kunst beskrevet som følgende:

« Han gikk inn i andre menns arbeid og gjorde det meste ut av sin arv. Sfinksen i Egypt ble asiatisk, og dens nye form ble overført til Ninive på den ene siden og til Hellas på den andre siden. Rosettene og andre mønstre fra babylonske sylindre ble introdusert inn i håndverket til Fønikia, og slik ble det gitt videre til Vesten, mens helten i oldtidens kaldeiske epos ble det først tyriske Melqart. og deretter Herakles av Hellas.»

Innflytelse i middelhavsregionen

[rediger | rediger kilde]
Kadmos slåss med dragen. Side A av en sortfigur amfora fra Evvia, ca. 560–550 f.Kr., Louvre

Den fønikiske innflytelsen over middelhavsregionen i tidlig jernalder kan ikke overvurderes. Den hadde også reverserende effekt, eksempelvis i Fønikia synes oppfatningen av den tresidig inndelingen mellom guddommene Baal, Mot og Yam å ha vært påvirket av den greske inndelingen mellom Zevs, Hades og Poseidon. Fønikiske templer i ulike havnebyer i Middelhavet var helliggjort for fønikiske Melqart («bykonge») i løpet av den klassiske periode og ble anerkjent som helliggjort for Herakles. Greske fortellinger som voldtekten av den fønikiske kvinnen Europa og ankomsten av Kadmos (sønn av fønikiske Agenor) var også avledet av fønikisk innflytelse.

Da økonomien i Middelhavet tok seg opp igjen etter bronsealderens sammenbrudd, synes det å ha skjedde hovedsakelig grunnet fønikisk handel som etablerte på nytt nettverket og langdistansehandelen mellom oldtidens Egypt og Mesopotamia på 900-tallet f.Kr. Den joniske revolusjonen var, i det minste i de legendariske forklaringene, ledet av filosofer som Tales fra Milet eller Pythagoras, som begge hadde fedre som var fønikere. Fønikiske motiver er også tilstede i den orientalske perioden av gresk kunst, og det synes også som om fønikerne spilte også en formative rolle i etruskisk sivilisasjon i Toscana.

Det er mange land og byer rundt om i verden som har avledet sine navn fra fønikisk språk. Nedenfor er en liste med deres respektive betydning:

  • Altiburus: by i Algerie, sørvest for Kartago, fra fønikisk «Iltabrush»
  • Bosa: by på Sardinia: fra fønikisk «Bis'en»
  • Cádiz: by i Spania: fra fønikisk «Gadir»
  • Dali (Idalion): by på Kypros: fra fønikisk «Idyal»
  • Erice: by på Sicilia: fra fønikisk «Eryx»
  • Malta: øy i Middelhavet: fra fønikisk «Malat» (tilflukt/øy)
  • Marion: by på vestsiden av Kypros: fra fønikisk «Aymar»
  • Oed Dekri: by i Algerie: fra fønikisk: «Idiqra»
  • Spania: fra fønikisk: «I-Shaphan», i betydningen «Landet til hyraxes» (klippegrevlinger). Senere latinisert som «Hispania».

Forholdet til grekerne

[rediger | rediger kilde]

I sen bronsealder, i tiden rundt 1200 f.Kr., var det handel mellom Kanaan (ur-fønikere), Egypt, Kypros, og Hellas. I et skipsvrak funnet utenfor kysten av dagens Tyrkia, Ulu Bulurun-vraket, ble det funnet kanaanittisk lagringskeramikk sammen med keramikk fra Kypros og Hellas. Fønikerne var kjent som metallarbeidere, og ved slutten av 700-tallet f.Kr. sendte de greske bystatene utsendinger til Levanten og østlige Middelhavet for varer av metall. På mange måter var fønikerne en fortsettelse av kanaanittene fra sen bronsealder. De var fremragende metallarbeidere, bearbeidelser av elfenbein, og framstilte fargete tekstiler. [40]

Høydepunktet for fønikisk handel var mellom 700- og 600-tallet f.Kr. Det er en spredning av importerte varer, som keramikk, steintøy og fajanse, fra Levanten som sporer en fønikisk handelskanal til det greske fastlandet via Kreta og Egeerhavet. Det er ikke funnet tilsvarende spor av denne handelen i Athen, men andre greske kystbyer er det dokumentert rikholdig bevis på denne handelen.[41]

Al Mina ved utløpet av elven Orontes i dagens Syria er et spesielt eksempel på handelen mellom Hellas og Fønikia.[42] Det har blitt teoretisert at ved 700-tallet f.Kr. greske handelsfolk fra Euboia etablerte et kommersielt marked her, et entrepôt, hvor handelsmenn fra mange kanter møttes, handlet og solgte uten at toll ble krevd fra noen av partene. Her ble handelsvarer importert og eksportert, ofte med profitt som var mulig på grunn av forholdene for handel. Grunnen var at mange handelsmenn var motvillige til å risikere den lange ferden mellom Fønikia og Hellas, og isteden møttes noen på halvveien. Kjøpmenn i Midtøsten tenderte antagelig til å ta høyere priser overfor skip som kom lengre unna. Ved høyere kvanta lønte det seg å selge og kjøpe i Al Mina. Det er dog fortsatt usikkerhet om dette opplegget faktisk eksisterte ved Al Mina.[41] Fønikerne hadde fått sitt navn av grekerne. Deres mest kjente handelsprodukt var fargestoffet purpur, hvilket det greske ordet for er phoenos.[43]

I Bibelen

[rediger | rediger kilde]

Hiram er knyttet til byggingen av tempelet. I Andre Krønikebok 2:14:

«Han er sønn til en kvinne av Dans ætt, men hans far er fra Tyrus. Han skjønner seg på arbeid i gull og sølv, bronse og jern, stein og tre, i purpurrød og fiolett ull, i lin og karmosinrød ull. Han er også kyndig i all slags treskjæring og kan tenke ut og lage alle de kunstverk du setter ham til...»

Dette er arkitekten av Salomos tempel, Hiram, som siden har blitt en del av læren til frimureriet, og som i bibelteksten assosieres til tyrisk purpur (purpurrød), inkludert fiolett og karmosinrød.

Senere raste og klagde reformerende profeter høylytt mot praksisen av ta kongelige hustruer fra utlendinger: profeten Elia fordømte Jesabel, en prinsesser fra Tyr som ble hustru av kong Akab, konge av nordlige Israel, og som introduserte dyrkelsen av hennes guder med Baal i spissen.

Lenge etter at fønikisk kultur hadde blomstret, eller at Fønikia hadde eksistert som noen form for politisk enhet, refererte hellenistiske innfødte i regionen hvor kanaanittene fortsatt bodde fortsatt til dem som «syrisk-fønikiske», slik som i Evangeliet etter Markus 7:26: «Denne kvinnen var gresktalende, av syrisk-fønikisk ætt. Hun ba ham drive den onde ånden ut av datteren.»

Ordet Bibel er i seg selv sist avledet via gresk fra ordet «biblion» som betyr «bok», og ikke fra den helleniserte fønikiske byen Byblos (som ble kalt for Gebal), før den ble navngitt av grekerne som Byblos. Grekerne kalte byen for Byblos ettersom det var via Gebal at bublos (Bύβλος = «egyptisk papyrus») ble importert til Hellas. Dagens Byblos er under sitt nåværende arabiske navn Jbeil (جبيل Ǧubayl) som er avledet fra Gebal.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Michael Grant (1914–2004): The rise of the Greeks, forlaget Charles Scribner's sons, New York 1987, ISBN 0684185369 (s. 294)
  2. ^ Herodot om Afrika, eriyopia.com
  3. ^ Casson, Lionel (1. desember 1995): Ships and Seamanship in the Ancient World. The Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0801851308. ss. 57–58
  4. ^ Fønikisk alfabet, lumenlearning.com/worldhistory
  5. ^ The Phoenician Alphabet
  6. ^ Michael Grant (1914–2004): The rise of the Greeks (s. 295-96)
  7. ^ Oswyn Murray: Early Greece (s. 91), Fontana paperbacks, 1980
  8. ^ Herbert Niehr: 2.5.14. Phoenicians on Crete and in the Aegean
  9. ^ Eusebius: Praeparatio Evangelica, Bok 1 kapittel 10 seksjon 10 (engelsk oversettelse 1; oversettelse 2)
  10. ^ Holland, Tom (2008): Perserkrigene, forlaget Gyldendal, Oslo, ISBN 978-82-02-29299-7. ss. 225
  11. ^ Aubet, María Eugenia (2001): The Phoenicians and the West: politics, lemons, colonies and trade. Cambridge University Press, ss. 17.
  12. ^ Odysseen, bok 15, pagebypagebooks.com
  13. ^ Markoe, Glenn (2000): Phoenicians, University of California Press, ss. 108
  14. ^ Harris, Zellig Sabbettai (1990): A grammar of the Phoenician language, ss. 6.
  15. ^ Augustins liv, staugustinescollege.org
  16. ^ Clodd, Edward (2003): Story of the Alphabet, Kessinger, ss.192ff
  17. ^ Fønikisk historie, phoenicia.org
  18. ^ Herodot: Historie, I:1
  19. ^ «Erythranske havet», gresk Ερυθρά Θάλασσα; Erythra Thalassa, kan være avledet fra den sesongblomstringen av bakterien Trichodesmium erythraeum på vannets overflate, ettersom gresk eρυθρά betyr «rødt». Det antas at det menes den sørlige delen av Den arabiske halvøy, Jemen eller kanskje Rødehavet
  20. ^ «In the Wake of the Phoenicians: DNA study reveals a Phoenician-Maltese link». National Geographic. 8. januar 2008.
  21. ^ Gore, Rick (oktober 2004): «Who were the phoenicians? New clues from ancient bones and modern blood», National Geographic, gjengitt på nettstedet Center for Democracy in Lebanon
  22. ^ Hammer, M. F. et. al. (17. november 1999): Jewish and Middle Eastern non-Jewish populations share a common pool of Y-chromosome biallelic haplotypes Arkivert 1. april 2020 hos Wayback Machine., PNAS, full tekst
  23. ^ Phoenicians Arkivert 26. mars 2008 hos Wayback Machine. – «One-third of Maltese found to have ancient Phoenician DNA» Arkivert 10. februar 2012 hos Wayback Machine., National Geographic Magazine, Oktober 2004, The Malta Independent Online.
  24. ^ «Phoenicians Left Deep Genetic Mark, Study Shows». The New York Times. 31. oktober 2008
  25. ^ Gove, Philip Babcock, (1993): Webster's Third New International Dictionary of the English Language Unabridged. Springfield, MA: Merriam-Webster.
  26. ^ Briquel-Chatonnet, Françoise & Gubel, Eric (1999): Les Phéniciens : Aux origines du Liban, Paris: Gallimard, s. 18.
  27. ^ Hadas-Lebel, Mireille (1997): Entre la Bible et l'Histoire : Le Peuple hébreu, Paris: Gallimard, s. 14.
  28. ^ [https://ancientblogger.com/the-cursed-sarcophagus-of-ahiram/ Ahirams angivelig forbannede sarkofag, ancientblogger.com
  29. ^ Stager, L.E. (2003): «Phoenician shipwrecks in the deep sea» i: From Sidon to Huelva: Searoutes: Interconnections in the Mediterranean, 16th—6th c. BC, ss. 233-248.
  30. ^ McMenamin, M. A. (1997): «The Phoenician World Map» i: Mercator's World 2(3):46-51; Scott, J. M. (2005): Geography in Early Judaism and Christianity. Cambridge University Press, ss. 182-183.
  31. ^ Coulmas, Florian (1996): The Blackwell Encyclopedia of Writing Systems. Oxford: Blackwell Publishers Ltd.. ISBN 0-631-21481-X.
  32. ^ Millard, A. R. (1986): "The Infancy of the Alphabet" i: World Archaeology 17 (3): 390–398. doi:10.1080/00438243.1986.9979978, s. 396
  33. ^ Proto-Sinaitic Arkivert 27. februar 2009 hos Wayback Machine.
  34. ^ "Discovery of Egyptian Inscriptions Indicates an Earlier Date for Origin of the Alphabet". The New York Times. 13. november 1999
  35. ^ Phoenician/Canaanite
  36. ^ Beck, Roger B.; Linda Black, Larry S. Krieger, Phillip C. Naylor, Dahia Ibo Shabaka, (1999): World History: Patterns of Interaction. Evanston, IL: McDougal Littell. ISBN 0-395-87274-X.
  37. ^ Markoe, G. E. (2000): Peoples of the Past: Phoenicians. Los Angeles: University of California Press, s.112
  38. ^ Herodot: Historien, bok 5.58
  39. ^ «Phoenician Art» (PDF). The New York Times. 5. januar 1879
  40. ^ «The Phoenicians Economy», University of Pennsylvania Museum 1999
  41. ^ a b Markoe, G. E. 2000: Peoples of the Past: Phoenicians. Los Angeles: University of California Press, s. 174
  42. ^ Boardman, J. (1964): The Greeks Overseas. London: Thames and Hudson Limited
  43. ^ Moscati, S. (1965): The World of the Phoenicians. New York: Frederick A. Praeger, Inc., Publishers

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fønikia&oldid=25431347»