Mykensk kultur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den mykenske kultur, den siste fasen i bronsealderen i Hellas, er den historiske settingen til eposene til Homer og mye annet i gresk mytologi. Den mykenske perioden henter sitt navn fra det arkeologiske stedet Mykene i det nordøstlige Argolida, i Peloponnes i det sørlige Hellas. Athen, Pylos, Theben og Tiryns er også viktige mykenske steder.

Mykensk sivilisasjon[rediger | rediger kilde]

En mykensk begravelsesmaske kjent som «Agamemnons maske» som Heinrich Schliemann kalte den.

Den mykenske perioden blomstret mellom 1600 f.Kr. og kollapsen til deres sivilisasjon rundt 1100 f.Kr. Kollapsen tillegges vanligvis en dorisk invasjon, selv om mange arkeologer og historikere nå tviler på at en slik invasjon fant sted. De største mykenske bystedene var Mykene og Tiryns i Argolis, Pylos i Messenia, Athen i Attika, Theben og Orchomenos i Boeotia og Iolkos i Thessalia. På Kreta okkuperte mykenerne ruinene til Knossos. I tillegg var der noen viktige steder for kulten som Lerna som vanligvis var husaltre. Mykenske bosetninger dukket også opp på øyene i Egeerhavet, på kysten av Lilleasia og til slutt på Kypros.

Mykensk sivilisasjon ble dominert av et aristokrati av krigere. Rundt 1400 f.Kr. utvidet mykenerne sin kontroll til Kreta, senteret for minoisk kultur, og adopterte en form for minoisk skrift kalt Linear A som de brukte til å skrive i sin tidligste form for gresk. Den mykenske skriften kalles Linear B.

Ikke bare beseiret mykenerne minoerne, men ifølge legenden, beseiret de Troja, en mektig bystat som rivaler av mykenerne. På grunn av at det eneste beviset er Homers Iliaden og andre tekster som tar for seg mytologi, er Trojas og trojanerkrigens eksistens usikker. Den tyske arkeologen Heinrich Schliemann avdekket i 1876 ruiner i Lilleasia (dagens Tyrkia) som han hevdet var Troja, men disse ruinene stemmer ikke godt med Homers beretning om Troja.[1]

Mykenerne gravla sine adelsmenn i tholos, store sirkulære gravkamre med et høyt kuppeltak og rett inngangsparti dekket med stein. De gravla ofte dolker eller andre former for militært utstyr med den avdøde. Adelen ble jevnlig begravd med gullmasker, tiaraer, brystning og våpner pyntet med edelstener. Mykenerne ble gravlagt sittende, og noen av adelen ble mumifiserte. Homers Akilles og Patroklos ble ikke gravlagt, men kremerte og æret med gullurner i stedet for gullmasker.

Eksempel på Linear B skriften.

Ingen presteklasse har ennå blitt identifisert. Tilbedere og tilbedte er identifiserte i segl, ringer og figurer gjennom deres gester. Tilbedere folder sine armer, hever den høyre armen til hilsen eller plasserer en hånd på pannen. Guddommer løfter begge armer i deres «guddommelige gest» eller bøyer seg fremover for å gi eller motta. Panteonet til mykenske guddommer har blitt satt sammen igjen fra inskripsjoner i Linear B funnet ved Pylos og ved det postpalatiske mykenske Knossos på Kreta. Noen av guddommene er kjente, eller i det minste er deres navn gjenkjennelige fra det olympiske panteonet i nedskrevne myter. Andre er det ikke. Ares er representert kun som «Enyalios» som ble gjenkjent som et epitet. Apollon kan gjenkjennes ved Knossos som PA-JA-WO, («Paian»). Langt mer fremtredende er A-TA-NA PO-TI-NI-JA («Athena Potnia», «Athene, elskerinnen», E-RE-U-TI-JA (Eileithya, senere kun tilkalt under fødsler), Dionysos, Poseidon som allerede var «jordskjelver», enten med sitt følge, Poseida som ikke ble beholdt i overgangen til klassisk gresk, eller ved Pylos med de «to gudinnene», antagelig Demeter og Persefone. Erinyer eller Furier var allerede tilstede, i tillegg til vindene.

«Fruen av Mykene» tar imot en gave, et halsbånd.

Mykenske freskomalerier[2] har blitt oppdaget i palassammenheng, særlig ved Pylos, Mykene, Orchomenos, Theben og Tiryns, og ved noen få steder uten palass, kanskje privateide kontekster. De tidligste freskodekorasjonene er fra LH IIA-perioden (rundt 1500 f.Kr.) Motivene holder seg til minoiske tradisjoner, enten direkte nedstammet eller gjennom kykladiske overbringelser, og har i noen tilfeller blitt redusert til dekorative formler som viser temaer som passer til der de hørte til. Løver og vingeløse griffer i audienskamrene, prosesjonsfigurer i korridorer og lignende. En forandring fra minoernes dyreliv er at det mykenske forholdet til naturen er reflektert i avbildning av dyr som enten vises kun sammen med en mann eller som offer for jakt. Oksehoppende freskopaneler finnes ved Mykene og Tiryns.

Rundt 1100 f.Kr. kollapset den mykenske sivilisasjonen. Tallrike byer ble plyndret og regionen gikk inn i det som historikere ser på som en mørk tidsalder. I løpet av denne perioden opplevde Hellas nedgang i befolkningen og de mistet sin kunnskap om skrift. Historikerne har tradisjonelt lagt skylden på en invasjon av en ny bølge greske folk, dorerne, mens noen mykenere flyktet til Kypros, noen andre greske øyer og deler av Anatolia.

Historisk overblikk[rediger | rediger kilde]

Fra et kronologisk perspektiv, er sen helladisk tid perioden da det mykenske Hellas blomstret under ny innflytelse fra det minoiske Kreta og kykladene. De som laget LH-keramikk graverte noen ganger inn en skrift som gjenkjennes som en form for gresk. LH er delt inn i I, II og III, hvor I og II overlapper sen minoiske keramikk, mens III overtar den. LH III er videre inndelt i IIIA, IIIB og IIIC.

LH-keramikk lagret vanligvis varer som olivenolje og vin. LHI nådde Santorini rett før utbruddet til Thera. LHIIB begynte under LMIB og har blitt funnet i Egypt under styrene til Tuthmosis III. LHIIB dekket LMIB/LMII-ødeleggelsen på Kreta som assosieres med den greske overtakelsen av øya.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Burkert Greek Religion s 121 og E. Meyer, RE Suppl. XIV 813–15
  2. ^ For en bredere dekning av mykenske freskomalerier, se den relevante seksjonen i «Prehistoric Archaeology of the Aegean» Arkivert 13. februar 2008 hos Wayback Machine., Dartmouth College

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chadwick, John (1976). The Mycenaean World. Cambridge UP. ISBN 0-521-29037-6.
  • Mountjoy, P.A. (1986). Mycenaean Decorated Pottery: A Guide to Identification. Studies in Mediterranean Archaeology 73. Göteborg: Paul Åströms Forlag. ISBN 91-86098-32-2.
  • Mylonas, George E. (1966). Mycenae and the Mycenaean Age. Princeton UP. ISBN 0-691-03523-7.
  • Podzuweit, Christian (1982). Die mykenische Welt und Troja. In: B. Hänsel (ed.), Südosteuropa zwischen 1600 und 1000 v. Chr., 65-88.
  • Taylour, Lord William (1964). The Mycenaeans. Revised edition (1990). London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-27586-6.
  • Burkert, Walter (1985). Greek Religion. Harvard University Press. ISBN 0-674-36280-2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]