Den greske militærjuntaen 1967–1974

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Den greske militærjuntaen 1967-1974, eller Oberstregimet (gresk: Το καθεστώς των Συνταγματαρχών, To kathestos ton Syntagmatarhon), eller «Juntaen», (gresk: Η Χούντα I Hunta) og De syv årene (gresk: Η Επταετία, I Eptaetia) er benevnelser som henviser til en rekke militærregjeringer som styrte Hellas som et diktatur i årene 1967 til 1974.

Militærstyret ble innledet med et statskupp om morgenen 21. april 1967 under ledelse av en gruppe oberster fra de greske militære styrker, og ble avsluttet i juli 1974 etter å ha stått bak et mislykket kupp mot president og erkebiskop Makarios IIIKypros samme sommer, med det resultat at Tyrkia okkuperte den nordlige delen av øya.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Både kuppet og det kommende «oberststyret» kan sees som en videreføring og avslutning av den 30 år lange nasjonale splittelse som kom til uttrykk både i den delte motstandskampen under aksemaktenes okkupasjon under andre verdenskrig, og som senere kom til væpnet uttrykk i borgerkrigen fram til 1949. Senere, og fram til kuppet, skal amerikansk innblanding og støtte til kuppmakerne ha sin bakgrunn i den kalde krigen.

Kuppet[rediger | rediger kilde]

Rett før de planlagte valgene, gjennomførte militære ledere, under ledelse av brigader Stylianos Pattakos og oberstene Georgios Papadopoulos og Nikolaos Makarezos et statskupp tidlig om morgenen 21. april 1967. De lyktes raskt å ta makten på grunn av overraskelsesmomentet og allmenn forvirring om hva som egentlig foregikk. Pattakos var sjef for et militært opplæringssenter (Κέντρο Εκπαίδευσης Τεθωρακισμένων, ΚΕΤΘ), i Aten og kuppmakerne fikk utplassert stridsvogner på strategiske steder rundt i hovedstaden og sikret seg kontroll over byen. Samtidig rykket små, mobile enheter ut og arresterte ledende politikere og andre sentrale personer, samt kjente venstre-orienterte personer. En av de som først ble arrestert var den øverstkommanderende for de greske styrkene, generalløytnant Gregorios Spandidakis. Allerede i de tidlige morgentimene hadde kuppmakerne sikret seg full kontroll og alle ledende politikere, inkludert statsminister Panagiotis Kanellopoulos var arresterte.

Kongens rolle[rediger | rediger kilde]

Kong Konstantin II ble i morgentimene under kuppet mens stridsvognene kjørte rundt i Atens gater oppfordret til en allmenn mobilisering mot kuppmakerne, men han nektet å gjøre dette, og tok de nye makthaverne i ed og uttrykte at han var «sikker på at de handlet i den hensikt å redde landet». Men kongen var isolert med stridsvogner utenfor residensen. Dette gjorde imidlertid at for mange grekere ble han assosiert med kuppmakerne, et inntrykk som ikke ble endret til tross for kongens forsøk på motkupp 13. desember 1967. Dette var mislykket og hele den kongelige familie flyktet til Roma sammen med den nye statsministeren Konstantinos Kollias og var i eksil resten av juntaperioden.

Juntaens styre[rediger | rediger kilde]

Demonstrasjon mot juntaen i Stuttgart i 1967

Etter at kongen og den nye statsministeren hadde forlatt landet, hadde ikke landet noen lovlig statsoverhode eller statsmyndighet. Juntaledelsen dannet et såkalt «revolusjonsnært råd», bestående av Pattakos, Papadopoulos og Makarezos og utnevnte generalmajor Georgios Zoitakis til ny statsleder. Zoitakis utnevnte deretter Papadopoulos til statsminister. I 1972 ble Zoitakis skiftet ut som president med Papadopoulos. Den formelle statusen til makthaverne forble uklar, kongens portrett fortsatte på mynter, på offentlige bygninger etc. Men langsomt avviklet kuppmakerne monarkiet som institusjon; den kongelige familiens skattefritak ble fjernet, de kongelige veldedighetsorganisasjoner ble lagt under statlig styring, de kongelige symboler ble fjernet fra mynter og pengesedler, marinen og luftforsvaret var ikke lengre «kongelige» og aviser og andre medier fikk forbud mot å vise bilder eller publisere intervjuer av og med de kongelige.

Under hele «oberststyret» vokste den folkelige motstanden mot regimet og ble bedre organisert i eksilmiljøer i USA og Europa. Til oberstenes overraskelse kom ikke denne motstanden bare fra de tradisjonelle venstreorienterte miljøene, men også fra kretser som tradisjonelt har støttet høyreorienterte krefter, som monarkister, næringslivet som fikk problemer med internasjonal isolasjon, middelklassen som opplevde økonomiske nedgangstider. I tillegg var det store spenninger internt i juntaen, men fram til 1973 hadde den stram kontroll over landet.

Juntaen omtalte kuppet som en «revolusjon for å redde nasjonen». Deres offisielle begrunnelse var at en «kommunistisk konspirasjon» hadde infiltrert forvaltningen, akademia, mediene og til og med militære kretser. Det som kjennertegner juntaen er deres egen form for ordbruk, kuppet ble kalt revolusjon, motstandere ble kalt anarko-kommunister, de tidligere politikerne ble kalt gammel-partiister. Ateisme, populærkultur, som rock og hippier ble sett på som en del av konspirasjonen. Tankefrihet og pressefrihet ble umiddelbart opphevet, politiske partier forbudt og militærdomstoler opprettet. Brudd på menneskerettighetene var utbredt.