Adonis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Adonis
Adonis
Afrodite og Adonis, attisk rødfigur lekythos,
ca. 410 f.Kr., Louvre.
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Άδωνις
Foreldre Myrrha (mor) og Kinyras (far)
Make Afrodite
Barn Beroe og Golgos
Aspekt Ungdom, skjønnhet
Symboler Fargen rød, som i blomsten anemone og elven Adoniselven
Tekster Ovids Metamorfoser
I andre mytologier Dumuzi (sumerisk mytologi)

Adonis (gresk: Άδωνις) er i henhold til gresk mytologi en guddom for skjønnhet og begjær, og er en sentral figur i ulike mysteriekulter. Hans religiøse aspekt tilhørte kvinnene: den døende Adonis var fullstendig utviklet i den litterære sirkelen av unge kvinner rundt poeten Sapfo på øya Lesbos i tiden rundt 600 f.Kr., hvilket er bevitnet i et fragment av Sapfos bevarte poesi.[1]

Ynglingen Adonis hadde flere roller, og det har vært mye forskning i århundrenes løp angående hans mening og hensikt i de greske religiøse trosforestillinger i antikken. Han var en årlig plantegud, alltid ung, en liv-død-gjenfødelse-guddom hvis vesen var knyttet til kalenderen, særlig dyrket av kvinner. Hans navn er i moderne tid benyttet som betegnelse på kjekke unge menn som han har blitt arketypen for. Han er blitt jevnlig beskrevet som den dødelige skjønnhetsguden.

Etymologi og opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Greske Ἄδωνις (Adōnis) var et lån fra det semittiske ordet adon, som har betydningen «herre».[2] Ordet var lånt fra fønikisk. Det er beslektet med Adonai, et av navnene som er benyttet for referere til Gud (אֲדֹנָי) i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) og er fortsatt benyttet i jødedommen den dag i dag. Syriske Adonis er Gauas [3] eller Aos, beslektet med den egyptiske Osiris, semittiske Dumuzi og Baal Hadad, etruskiske Atunis og frygiske Attis, alle disse var guddommer av liv-død-gjenfødelse og vegetasjon.

Myter[rediger | rediger kilde]

Den mest detaljerte og litterære versjonen av fortellingen om Adonis er av sen dato, bok X av Ovids Metamorfoser.[4] Den sentrale myten i dens greske fortelling er at Afrodite blir forelsket med den vakre ynglingen (muligens grunnet at hun var blitt rammet av Eros' pil). Afrodite beskyttet Adonis som nyfødt og overdro ham til Persefone.

Persefone ble så forhekset av Adonis' skjønnhet at hun nektet å gi ham tilbake til Afrodite. Striden mellom gudinnene ble avgjort av Zevs (eller av Kalliope på vegne av Zevs): Adonis skulle tilbringe en tredjedel av hvert år hos hver gudinnene, og den siste tredjedelen hvor han måtte ønske. Han valgte å tilbringe to tredjedeler av året hos Afrodite.

Adonis ble drept av et villsvin, etter sigende sendt av en hevngjerrig Artemis, sjalu på Adonis' ferdigheter som jeger, eller i gjengjeld for Afrodite var involvert i Hippolytos' død, en favoritt av jaktgudinnen; eller av Afrodites samboer Ares som var sjalu på Afrodites kjærlighet for Adonis; eller av Apollon for å straffe Afrodite for å ha blindet hans sønn Erymantos etter at han hadde spionert på de intime stundene til henne og Adonis.[5] Adonis døde i Afrodites armer da hun kom til ham da hun hørte hans stønning.

Stedet hvor han døde lot hun bli overrislet av blod med nektar. Herfra sprang det opp den kortvarige røde blomsten anemone som har sitt navn fra vinden ettersom den så lett får dens kronblad til å falle av. Det er slik at blodet fra Adonis som hver vår får den strømmende Adoniselven i Libanon til å bli rød.[6] Afeka (i dag kalt Afqa) i Libanonfjellet er den hellig kilden (som navnet også betyr) hvor vannet til elven strømmer fra en stor grotte i 200 meter høy klippe. Det er her myten om den semittiske gudinnen Astarte og Adonis hevdes å ha oppstått.[7]

Herkomst og fødsel[rediger | rediger kilde]

Adonis, en romersk statue, restaurert og fullført av François Duquesnoy, Louvre Museum
Libanonelven, tidligere Adoniselven.

Adonis' fødsel er fylt med forvirring for de som krever en enkelt, autoritativ versjon for de ulike periferisk fortellingen som har sirkulert for Adonis' opphav.

Den mest aksepterte versjonen er den som er gjenfortalt i Ovids Metamorfoser hvor han var en sønn av Myrrha og hennes far Kinyras. Myrrha ble forvandlet til et myrratre og den romerske fødselsgudinnen Lucina (hennes gresk tilsvarighet var Eileithyia) hjalp treet å føde Adonis.[8]

Den patriarkalske grekerne søkte etter en far for guden og fant ham i den libanesiske havnebyen Byblos og på øya Kypros, noe moderne forskere har forstått som en indikasjon på den geografiske retningen som myten om Adonis hadde kommet til grekerne. Pseudo-Apollodorus[9] betraktet Adonis som en sønn av Kinyras på Kypros, og med Metharme som mor. I henhold Pseudo-Apollodorus skal Hesiodos i et ukjent verk ha gjort ham til en sønn av Foiniks (kjent som far til Europa) med den ellers ikke identifiserte Alfesiboea (Æfesiboea).[10]

På Kypros ble Adonis gradvis til en sønn av Kinyras.[11] Hesiod gjorde ham etter sigende til en sønn av Foiniks, eponym til fønikerne, således en figur av fønikisk opphav; Adonis' tilknytning til Kypros er ikke bevitnet før i klassisk tid. Forskeren Atallah antyder at den senere greske myten om Adonis representerer en sammensmelting av to uavhengige tradisjoner.[11]

Alternativt hevder den senere kilden representert med Pseudo-Apollodorus at han var en sønn av Kinyras og Metharme. En annen versjon av denne myten er at Afrodite tvang Myrrha til å begå blodskam med sin far, Theias, gresk mytologisk konge av Assyria. Da Myrrha flyktet fra hans vrede ble hun forvandlet til et myrratre. Theias skjøt en pil inn i treet, det brast opp og Adonis ble født. En annen versjon hevder at et villsvin rev opp treet med sine hoggtenner, således varslet om Adonis' død.

Byen Berytos (Beirut) i Libanon ble oppkalt etter en datter av Adonis og Afrodite, Beroe. Både Dionysos og Poseidon ble forelsket i henne.[12]

Kultens opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Den døende Adonis, gravmonument fra mellom 250 og 100 f.Kr., Museo Gregoriano Etrusco, Roma.

Adonis var i stor grad basert på Dumuzi, en guddom i sumerisk mytologi, på akkadisk kalt for Tammuz og hvor hans semittisk navn hadde betydningen «trofast» eller «ekte sønn». Han ble dyrket som en mat- og vegetasjonsgud, også i de senere mesopotamiske statene Akkad, Assyria og Babylonia. Det er likevel ikke avdekket noen særskilt semittisk mytem i den greske myte.[13] I henhold til Walter Burkert: «Kvinner satt ved gatene og gråt for Dumuzi, eller de ofret røkelse til Baal på hustakene og plantet vakre planter. Dette var sanne trekkene til Adonis-kulten: en kult forbeholdt kvinner som ble feiret på flate hustak og hvor Adonishager ble anlagt ved å kaste potteskår med frø for hurtigspirende grønn salat... Klimakset er høy klage og gråt for den død gud.»[14]

Kvinnene i Athen kunne plante «Adonishager» med hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fennikel og salat, og hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget over den altfor tidlige døden til planteguden.[15]

Når legenden om Adonis ble tatt opp i gresk kultur er omdiskutert. Walter Burkert har isteden spurt om ikke Adonis hadde helt fra begynnelsen hadde kommet til Hellas med Afrodite: «I Hellas er den særskilte funksjonen i Adonislegenden en mulighet for det uhemmete utbrudd av følelser i det strengt begrensede livet til kvinnene, i kontrast til det strenge livet i polis og familien med de offisielle kvinnefestivalene til ære for Demeter.»[16]

Adonis ble dyrket i ikke uttalte greske mysteriekulter. Ikke før i romersk keisertid finnes det noen skriftlige kilder som nevner at kvinner ble trøstet av en gjenopplevet Adonis.[17] Poeten Euforion fra Khalkis på 200-tallet f.Kr. skrev i sin tekst Hyakinthos at «Kun Kokytos vasket sårene til Adonis.»[18] Kokytos var i gresk mytologi «jammerens elv» i underverden.

Kulturelle referanser til gjenfødsel[rediger | rediger kilde]

En reproduksjon fra 1800-tallet av en gresk bronsestatue av Adonis funnet i Pompeii.
Adonis' død, statue av Auguste Rodin (etter 1888)

Myten om døden og gjenfødselen til Adonis er framstilt framtredende i et mangfold av kulturelle og kunstneriske verker. Theokrit fra Syrakus' femtende. idyll skildrer en praktfulle adonisfest i Alexandria. Giambattista Marinis mesterverk, Adone, utgitt i 1623, er et langt, sensuelt dikt som utdyper myten om Adonis, og representerer overgangen i italiensk litteratur fra manierismen til barokken. Percy Bysshe Shelley skrev diktet Adonais for John Keats, og benyttet myten som en utvidet metafor for Keats død.

I Arthur Millers skuespill En handelsreisendes død referer Willy Loman til sine to sønner Biff og Happy som «adoniser». Det er representativt på den idealistiske måten han ser på dem. Av nordiske diktere har blant annet danske Frederik Paludan-Müller i sitt siste arbeid, Adonis fra 1874, behandlet sagnet om Adonis.

Slike hentydninger har fortsatt fram til denne dag. Adonis eller Adunis, en arabisk transkripsjon av det samme navnet, أدونيس, er forfatternavnet til en kjent syrisk poet ved navn Ali Ahmad Said Asbar. Han har blitt nominert til Nobelprisen i litteratur flere ganger. Hans valg av forfatternavn vedrører særlig til gjenfødselmyten som var et viktig tema på midten av 1900-tallet i arabisk poesi, fremst blant tilhengerne av frie vers (الشعر الحر) som ble grunnlagt av den irakiske poeten Badr Shakir al-Sayyab. Adunis har benyttet myten i mange var sine dikt, eksempelvis «Wave I», fra hans engelske bok Start of the Body, End of the Sea (Saqi, 2002), som inkluderer en fullstendig gjenfortelling gudens fødsel.

I moderne språkbruk er navnet «Adonis» ofte brukt som en allusjon for det ekstremt attraktive og tiltrekkende mannlige yngling, ofte i sammenheng med forfengelighet. Den legendariske sjarmen og tiltrekningskraften til figuren er tilsiktet i Sarrasine, en kortroman av Honoré de Balzac fra 1830, som beskriver en ugjengjeldt kjærlighet for teksten hovedfigur. Sarrasine for bildet i et maleri av en Adonis og en kastrat. Hentydningen til ekstrem fysisk tiltrekningskraft er tydelig i den psykoanalytiske Adonis-kompleks som referer til en besettelse for et kroppsbilde hvor ens fysisk og ungdommelig framtoning må stadig bevares og forbedres inntil det sykelige.

I moderne språkbruk er navnet «Adonis» ofte brukt som en allusjon for det ekstremt attraktive og tiltrekkende mannlige yngling, ofte i sammenheng med forfengelighet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Den standardiserte moderne undersøkelsen og repertoaret til Adonis i gresk kultur er Atallah, W. (1966): Adonis dans la littérature et l'art grecs, Paris.
  2. ^ Burkert (1985): Greek Religion, s. 176-177.
  3. ^ Detienne, Marcel (1994): The Gardens of Adonis: Spices in Greek Mythology, Princeton University Press, ISBN 978-0-691-00104-3, s. 137
  4. ^ Ovid: Metamorfoser, X, 519-741
  5. ^ I henhold til Nonnos: Dionysiaka 42.1f. Servius om Vergil: Ekloger x.18; Orfiske hymne lv.10; Ptolemaios Hefaestionos, i.306u, alle notert av Graves. Atallah (1966) greide ikke å finne noen kultisk eller kulturell forbindelse med villsvinet som han isteden ganske enkelt vurderer som et heroisk myteelement.
  6. ^ Adoniselven heter i dag Abrahamelven eller Nahr Ibrahim på arabisk.
  7. ^ Srarcky, Jean (1946/48): «Récentes découvertes à Palmyre» i: Syria 25.3/4, s. 335. Forfatteren beskriver en nylig oppdaget oldtidsnavn for en annen kilde, utstedt fra en grotte, som vannet de syriske oasene i Palmyra. Starcky kommenterer på det gammelarameiske rotordet nefaq, «avgang» og gammelarameisk afqâ, «kanal», «passasje».
  8. ^ Ovid: Metamorfoser, X, 298-518
  9. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, 3.182
  10. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, iii.14.4.1.
  11. ^ a b Atallah, W. (1966): Adonis dans la littérature et l'art grecs, Paris
  12. ^ Opphavet til navnet Beirut er egentlig fra kanaanittiske be'erot («brønner»), henvisning til undergrunnsvannet som fortsatt blir tappet. Første historiske referanse til Beirut stammer fra 1300-tallet f.Kr. da den er nevnt i kileskrift i Amarnabrevene som Biruta, jf. «Phoenicia» (PDF), Encyclopaedia Biblica, Case Western Reserve University
  13. ^ Burkert (1985), s 177 note 6 bibliografi
  14. ^ Burkert (1985), side 177
  15. ^ Detienne (1972): Les jardins d'Adonis
  16. ^ Burkert (1985), side 17
  17. ^ Lukian: De Dea Syria, kapittel 6
  18. ^ Bemerket i forbifarten av Fotios, Bibliotheca 190 (oversettelse online).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burkert, Walter (1985): Greek religion, «Foreign gods», side 176f
  • Detienne, Marcel (1972): Les jardins d'Adonis, oversatt av Janet Lloyd, 1977. The Gardens of Adonis, Harvester Press.
  • Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, side 75–76.
  • J-P. Thiollet (2005): Je m'appelle Byblos, side 71-80.
  • De Dea Syria by Lucian of Samosata

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Adonia, festival som feirer Adonis

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]