Lucius D. Clay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lucius D. Clay
Lucius-d-clay-80-87.jpg
Født23. april 1897[1][2][3][4]
Marietta
Død16. april 1978[1][2][3][4] (80 år)
Chatham
Gravlagt West Point Cemetery
Utdannet ved United States Military Academy
Beskjeftigelse Militær[5], politiker
Nasjonalitet USA
Medlem av American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
11 oppføringer
Army Distinguished Service Medal, Bronze Star Medal, æresborger av Berlin, legionær av Legion of Merit, John Fritz-medaljen, International Rescue Committees Freedom Award (1969), Hoover Medal (1967), World War II Victory Medal, æresdoktor ved Freie Universität Berlin (1953), storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1965), kommandør av Æreslegionen

Lucius Dubignon Clay (født 23. april 1897, død 16. april 1978, Cape Cod, Massachusetts[6]) var en amerikansk general. Han ledet USAs okkupasjon av Tyskland 1947-1949[7][8] og regnes som Berlin-luftbroens far.[9][10][11]

Clay på forsiden av Time i juli 1948.
General Dwight D. Eisenhower og generalløytnant Lucius D. Clay ved Gatow lufthavn den 20. juli 1945. I bakgrunnen skimtes General Omar Bradley.

Clay deltok ikke aktivt i kamp under den andre verdenskrig. Han kommanderte aldri styrker i strid og var en av de få amerikanske offiserer som ble forfremmet til firestjerners general uten å ha hatt slik kommando. Under andre verdenskrig befant han seg stort sett i Washington der han arbeidet med å administrere forsyninger til militæret.[6] Han ble tildelt Legion of Merit i 1942 og Distinguished Service Medal i 1944. Han ble forfremmet til brigadier general i 1942.[6] Han mottok Bronze Star for ledelsen med å stabilisere den franske havnen Cherbourg og sikre havnen som forsyningslinje for allierte styrker. Clay ble forfremmet til generalløytnant den 17. april 1945. Samme år ble han nestkommanderende for general Dwight D. Eisenhower. Året etter ble han ansatt som viseguvernør i Tyskland under den allierte militære regjeringen etter den andre verdenskrig.[6]

Fra 1947 til 1949 satt Clay som militær guvernør i den amerikanske sonen i etterkrigstidens Tyskland. Den 26. juni 1948, to dager etter at Sovjetunionen innførte en blokade over Berlin ga Clay ordre om å bygge luftbroen til Berlin. Clay ble husket som en helt for opprettholdelse av denne luftbroen. Han vurderte også å bryte Berlin-blokaden med panserkolonner.[9] Clay fratrådte sin militære stilling kun få dager etter at den sovjetiske blokaden av Berlin ble opphevet.[trenger referanse] Han reiste tilbake til USA i 1949 og ble der mottatt som en helt på gatene i New York og av kongressen i «joint session». Clay pensjonerte seg fra hæren 52 år gammel og gjorde karriere som forretningsmann i industri og bank (Lehman Brothers). I 1952 oppfordret han Eisenhower til å søke nominasjon som republikanernes presidentkandidat.[6]

Høsten 1961 sendte president John F. Kennedy Clay til Vest-Berlin som sin spesialutsending (med status som ambassadør).[6] I den anspente situasjonen sendte Clay amerikanske militærpatruljer over sektorgrensen til Øst-Berlin som eskorte for sivile tjenestemenn for på den måten å tvinge det øst-tyske politiet å gi sivile amerikanske tjenestemenn fri bevegelse. Som en maktdemonstrasjon sendte Clay amerikanske stridsvogner til sektorgrensen i Friedrichstrasse ved Checkpoint Charlie. Den sovjetiske kommandanten for Øst-Berlin svarte med å utplassere sovjetiske stridsvogner på sin side av sektorgrensen. Denne «standoff» vart fra 27. til 28. oktober i 1961 til Kennedy ga Clay ordre om å trekke tilbake stridsvognene.[9][10] Clay forlot Berlin i mai 1962. I 1963 fikk han i oppdrag av Kennedy å lede en stor kommisjon som skulle gjennomgå USAs bistand til andre land. Clay avslo å stille som republikanernes presidentkandidat på 1960-tallet. Han var leder av partiets National Finance Committee 1965-1968.[6]

I 1947 ba Clay Lewis H. Brown om å skrive A Report on Germany, som skulle fungere som en detaljert anbefaling for gjenoppbyggingen av det vestlige Tyskland og være basis for Marshallplanen. Etter at Clay pensjonerte fra det militære, gikk han inn i politikken. Clay dukket opp på forsiden av Time Magazine tre ganger og han var æresdoktor av Freie Universität Berlin. Clay ligger begravet ved West Point Cemetery.[6] Clay var far til to sønner, som begge begynte i militæret, deltok i kamp under andre verdensrkig og som ble utnevnt til generaler begge to. Hans sønn Lucius D. Clay Jr. ble general i luftforsvaret[6] og var blant annet sjef for North American Aerospace Defense Command.[12] Frank Butner Clay var generalmajor i hæren.[6]

Han var utdannet ved USAs krigsskole West Point og beskrives som en viljesterk, brysk og tøff offiser som tok raske beslutninger. Før andre verdenskrig tjenestegjorde han blant annet i U.S. Army Corps of Engineers der han arbeidet med oppføring av dammer og anlegg av flyplasser. Fra 1938 ledet han blant annet arbeidet med en demning i Red River ved Denison (Texas).[6]

En lang hovedgate i Vest-Berlin fikk i 1949 navnet Clayallee.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Lucius D. Clay, biography/Lucius-D-Clay
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11963300n
  3. ^ a b Discogs, 9. okt. 2017, Lucius D. Clay, 2739687
  4. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Lucius DuBignon Clay, 204
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. mar. 2015
  6. ^ a b c d e f g h i j k «Lucius Clay Dies; Led Berlin Airlift». The New York Times (engelsk). 17. april 1978. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. januar 2019. «General Lucius D, Clay, the former commander of United States forces in Europe following World War II. died last night at his home in Cape Cod, Mass.» 
  7. ^ Jensen, Bjørn (1949). De Forente staters utenrikspolitikk. Bergen: Chr. Michelsens institutt for videnskap og åndsfrihet : I kommisjon hos Grieg. 
  8. ^ Viktige storpolitiske dokumenter 1945-50. Bergen: Instituttet : I hovedkommisjon hos Grieg. 1950. 
  9. ^ a b c Rastén, Adolph (1965). Vest-Tyskland etter krigen: fra nederlaget 1945 til Erhards dilemma 1965. Oslo: Aschehoug. 
  10. ^ a b Colitt, Leslie (24. oktober 2011). «Berlin crisis: the standoff at Checkpoint Charlie». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. januar 2019. «or 16 hours from the 27 to 28 October 1961, US and Soviet tanks faced each other in divided Berlin and the two superpowers came closer to kicking off a third world war than in any other cold-war confrontation, bar the Cuban missile crisis a year later. … General Clay, the pugnacious American hero of the 1948-49 Berlin Airlift who had been sent by Washington to deal with the Russians after the erection of the Berlin Wall, ordered that the next American diplomat entering East Berlin was to be escorted by armed US army military police in jeeps.» 
  11. ^ a b «West Berliners Mourning Death of Lucius D. Clay». The New York Times (engelsk). 18. april 1978. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. januar 2019. «WEST BERLIN, April 17—Thirty years ago, when Gen. Lucius D. Clay stepped to the window of his office at the United States headquarters here, lie looked upon a bustling thoroughfare bearing his own name. The man who masterminded the Berlin airlift was the first. American honored by this city in having a street named after him.» 
  12. ^ Jones, Charisse (14. februar 1994). «Lucius Clay Jr. Is Dead at 74; Led Air Defense». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. januar 2019. «Lucius DuBignon Clay Jr. was born July 6, 1919, in Alexandria, Va. His grandfather was Senator Alexander Stephens Clay of Georgia, and his father was Gen. Lucius D. Clay Sr. After World War II, the senior General Clay, who died in 1978, commanded American forces in Europe, served as the military governor of the American sector of occupied Germany and was a force behind the 1948-49 Berlin airlift and the rebuilding of West Germany.»