Ølkjellerkuppet
Ølkjellerkuppet var det tyske nazistpartiet NSDAPs forsøk på å overta regjeringsmakten i den tyske delstaten Bayern. Kuppforsøket fant sted i München 8. november 1923 med partilederen Adolf Hitler og Erich Ludendorff, nasjonalistisk general fra første verdenskrig, i spissen. Det ble slått ned neste dag, 9. november, i et sammenstøt mellom rundt tre tusen marsjerende nazitilhengere, bayersk politi og soldater fra Reichswehr der i alt 21 mennesker ble drept. Kuppet er oppkalt etter ølkjelleren Bürgerbräukeller der nazistene samlet seg før marsjen.
Etter ølkjellerkuppet ble nazistpartiet forbudt fram til 1925. Hitler ble dømt til fem års fengsel, men sonet bare ni måneder. Det var under dette fengselsoppholdet han skrev sitt berømte manifest Mein Kampf.[1] Ludendorff ble frifunnet. Hitler skulle 8. november 1939 minnes hendelsen i ølkjelleren. Georg Elser hadde i god tid plassert laget et hulrom i en søyle og plassert en tidsinnstilt bombe som skulle ramme Hitler. Hitler forlot stedet før bomben gikk av.[2]
På tysk omtales hendelsen som Hitler-Ludendorff-Putsch («Hitler-Ludendorff-opprøret»), Marsch auf die Feldherrnhalle («marsjen mot Feltherrehallen») og Bierkeller-Putsch («ølkjellerkuppet»). Hitler var inspirert av Benito Mussolini og de italienske fascistenes "marsj mot Roma".[2]
Første fase
[rediger | rediger kilde]Om kvelden torsdag 8. november var omkring 3 000 personer samlet i den store Bürgerbräukeller for å høre en tale av Gustav Ritter von Kahr, statskommisjonær (ministerpresident) for Bayern. Hitler var kjent med arrangementet og mange fremstående bayerske tjenestemenn var tilstede. Hitler ble støttet av Ludendorff og Hitler regnet derfor med at Kahr lett ville la seg overbevise.[2] Kahr hadde med seg blant andre general Otto von Lossow, kommandant for de væpnede styrker i Bayern, og oberst Hans von Seisser, sjef for det bayerske statspolitiet. Mens Kahr holdt talen, ble hallen omringet av omkring 600 medlemmer av SA, som blant annet satte opp et maskingevær rettet mot inngangen. Hitler gikk sammen med noen følgesvenner raskt gjennom salen, opp på podiet og fyrte av et skudd i taket mens han ropte «Den nasjonale revolusjonen har brutt ut». Han fortalte så at hallen var omringet, at statspolitiet og hæren støttet nasjonalsosialistene og at regjeringene i Bayern og Berlin var avsatt.
Kahr, Lossow og Seisser ble tatt tilside i et lite rom, hvor de ble fortalt at Hitler ville danne regjering sammen med general Erich Ludendorff, en av de store krigsheltene fra første verdenskrig. De spurte Hitler hva han mente med dette, hvorpå Hitler reagerte med kraftig harme.
På dette tidspunkt ankom Ludendorff og irettesatte Hitler for å starte revolusjonen uten å konsultere ham først. Hitler merket at de tilstedeværende reagerte positivt på Ludendorffs nærvær og begynte å ta kontroll over situasjonen ved å fortelle folkemengden at han endelig hadde oppfylt den ed han avla da han lå såret på et militærsykehus under første verdenskrig. Mange i salen reagerte fortsatt med undring på det hele.
Vendepunktet
[rediger | rediger kilde]Kahr, Lossow og Seisser klarte, én etter én, å rømme fra SA og kunne dermed begynne å ta kontroll over politiet og hæren. Da nyheten nådde Berlin erklærte general Hans von Seeckt, kommandant for Reichswehr, at han ville knuse opprøret dersom lokale myndigheter ikke klarte det. I løpet av natten begynte det å stå klart for Hitler at kuppet hadde slått feil, men Ludendorff nektet å trekke seg.
Demonstrasjonen
[rediger | rediger kilde]
Klokken 11 på formiddagen 9. november samlet nasjonalsosialistene seg og begynte å marsjere mot Marienplatz i München sentrum. Demonstrasjonen ble ledet av Hitler, Ludendorff, Hermann Göring og Julius Streicher.
De møtte først bare små politistyrker, som raskt ble skjøvet tilside, men nær Feldherrnhalle sto omkring 100 politimenn. Da det var opp mot 3000 nasjonalsosialister i demonstrasjonen, oppfordret Hitler politiet til å overgi seg, men politiet svarte med å åpne ild. Ilden ble besvart, og i løpet av få sekunder var 16 nasjonalsosialister og fire politimenn døde, og et ukjent antall såret.[1] Göring ble truffet i låret og falt i bakken, mens Hitler kom uskadd fra det. Hitler hadde gått arm i arm med Max Erwin von Scheubner-Richter og da Scheubner-Richter ble skutt ble han dratt ned på bakken sammen med ham. Dette skadet Hitlers arm, en skade han slet med resten av livet. Han kom seg sammen med noen andre unna i en bil. Ludendorff banet seg vei gjennom politiet, som av respekt for krigshelten ikke skjøt på ham.
Etterspill
[rediger | rediger kilde]
De 16 drepte nasjonalsosialistene, i ettertid regnet blant «de nasjonalsosialistiske martyrene», ble NSDAPs største helter. Det ble opprettet en kult omkring dem, og de fikk etter Hitlers maktovertagelsen i 1933 heltebegravelser ved Feldherrnhalle, den gamle feltherrehallen på Odenonsplatz i München. Den nærmest religiøse dyrkingen av marsjen mot Feldherrnhalle kom også til uttrykk gjennom Blodfanen, et seremonielt hakekorsflagg fra gatekampen, og Blodordenen, en utmerkelse til den «gamle garde» som hadde støttet opprøret.
Hitler ble 11. november sporet oppp og ført til Landsberg fengsel tiltalt for høyforræderi. Under rettssaken i mars 1924 holdt Hitler en forsvarstale på 1 time og besto for en stor del av typisk nazistisk propaganda om dolkestøt, jødenes hemmelige makt, og Weimar-forfatningen som en forbrytelse. Krigshelten Ludendorff ble frifunnet. SPD-avisen Vorwärts mente at dommen var en farse og New York Times mente at dommen (som falt 1. april 1924) var en god aprilspøk.[2]
Hitler var frem til kuppforsøket en nokså ukjent person utenom Bayern, selv om han allerede tidligere hadde vært involvert i lignende planer. Med ølkjellerkuppet ble han kjent over hele Tyskland, og i store deler av resten av Europa. Han lærte også at direkte aksjon ikke nødvendigvis var den beste måten å oppnå makt på, og startet på sin vei mot å vinne politisk makt gjennom å benytte de lovlige kanaler kombinert med maktbruk for å kue motstanderne. Han ble noen dager etter kuppforsøket arrestert hjemme hos Ernst Hanfstaengl, hvor han hadde søkt tilflukt.
1. april 1924 ble han dømt til fem års fengsel, men sonte bare ni måneder i Landsberg fengsel før han ble løslatt allerede 20. desember samme år. I løpet av oppholdet skrev han store deler av Mein Kampf, nasjonalsosialismens viktigste politiske manifest.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Dypvik, Astrid Sverresdotter. (2015, 26. mars). ølkjellerkuppet. I Store norske leksikon. Hentet 30. januar 2018.
- ^ a b c d Hagtvet, Bernt (17. november 2023). «Kuppet som brann ut». Dag og Tid (på norsk nynorsk). Besøkt 14. april 2024.