Hopp til innhold

Poniatowa konsentrasjonsleir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Poniatowa konsentrasjonsleir
LandPolens flagg Polen
Kart
Poniatowa konsentrasjonsleir
51°11′14″N 22°04′15″Ø

Poniatowa konsentrasjonsleir lå under andre verdenskrig i byen Poniatowa omkring 40 km vest for Lublin (innenfor det nåværende Lublin voivodskap, Polen) i det tyskokkuperte såkalte Generalguvernementet. Leiren ble opprettet av SS i 1941 opprinnelig for å internere sovjetiske krigsfanger etter invasjonen av Sovjetunionen. I 1943 var det stort sett jøder internert leiren som da var en tvangsarbeidsleir underordnet Majdanek. I løpet av noen timer 4. november 1943 ble alle 15 000 jøder myrdet under Aktion Erntefest som hadde til hensikt å drepe alle gjenværende jøder i Lublin-området i en rask og overraskende operasjon. Jødene ble skutt og dumpet i massegraver. Erntefest var den største enkeltmassakren under holocaust.[1][2][3][4][5][6]

Etablering og drift[rediger | rediger kilde]

Gottlieb Hering (1887-1945) kom til Poniatowa etter at Bełżec ble stengt sommeren 1943. Han sluttet seg til Odilo Globocnik i Trieste etter Erntefest.[7]

Den polske regjeringen hadde før krigen planlagt et telesenter der leiren ble anlagt. I september 1941 ble leiren tatt i bruk til sovjetiske krigsfanger. I juli 1942 foreslo Amon Göth å opprette en leir for tvangsarbeidere og SS-sjef Heinrich Himmler beordret i oktober 1942 samling av tvangsarbeidere innen rustningsindustrien i Warszawa-Lublin området der. Poniatowa lå godt tilbaketrukket og skjult i skogen med egnede bygninger og tilknytning til hovedjernbanelinjen Warszawa-Lublin. Anlegget ble utvidet av to tyske bedrifter. Sovjetiske krigsfanger ble holdt i Stalag 359 på stedet og 24 000 av disse fangene døde eller ble henrettet høstene 1942. På det meste døde flere hundre fanger daglig på grunn av mishandling og uhygieniske forhold.[8][9]

Jøder ble fra oktober 1942 overført til Poniatowa først fra andre deler av Generalguvernementet og senere særlig fra Warszawa. Noen av jødene var fra gettoer i Polen og kom opprinnelig fra Sachsen, Thüringen og Stettin. Januar 1943 ga Himmler ordret til Friedrich-Wilhelm Krüger om å overføre jøder fra Warszawa til Lublin-området; utover våren 1943 ble jøder transport fra Warszawa til Poniatowa. Sommeren 1943 kom jøder fra blant annet Smolensk og Demblin. Kaffeprodusenten Walter Caspar Többens, med hovedkontor i Bremen, flyttet virksomhet fra Warszawa til Poniatowa og inngikk kontrakt med SS om tilgang på 10 000 tvangsarbeidere. Til Poniatowa kom og bodde mange som familier, noe som var uvanlig. Det var rundt 700 barn i leiren. Det var rundt 35 boligbrakker hver 35 meter lang og 12 meter bred. Leiren holdt ansalgsvis 14 000 til 25 000 fanger og var den største arbeidsleiren i Generalguvernementet. [8][9]

Leiren ble normalt bevoktet av 10 tyske og 50 ukrainske SS-menn. Gottlieb Hering, tidligere kommandant for Belzec, var kommandant fra sommeren 1943. Vel 10 000 arbeidet for Toebbens-firmaet og resten arbeidet på veianlegg. Leiren hadde opprinnelig relativt levelige forhold med mulighet for flukt og smugling av mat fra utsiden. Etter Odilo Globocniks inspeksjon i juni 1943 ble tvangsarbeidet intensivert og leiren helt forseglet. September-oktober 1943 tok SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt over drift leiren som da offisielt ble en underleir til Majdanek. Høsten 1943 ble flytting av maskiner og fabrikkanlegg fra Litzmannstadt til Poniatowa forberedt; flytting ble ikke noe av.[8][9]

I Poniatowa-leiren var det høsten 1943 13 000-15 000 jøder hvorav en del kvinner og barn; de fleste hadde blitt overført fra Warszawa etter opprøret der og de arbeidet i Walther C. Többens klesfabrikk.[10]

Aktion Erntefest[rediger | rediger kilde]

I Poniatowa var det oppstilling og opptelling fra 4:30 om morgenen 4. november 1943. Jøder som bodde utenfor selve leiren ble ført dit. Jødene ble deretter holdt i brakkene og hentet ut i puljer på 50. Hver pulje måtte kle seg nakne og ble så drevet til grøften der de ble henrettet. Som i Majdanek ble kraftige høyttalere med musikk brukt til å overdøve skytingen. Tysk politi sjekket massegravene og de som var i live ble skutt i hodet.[11] Massegravene var 2-3 meter brede og 3 meter dype.[12] I Poniatowa hadde en liten gruppe jøder skaffet våpen og gjorde væpnet motstand da massakren nærmet seg slutten. Tyskerne satte da fyr på brakken med gjenværende jøder og de sårede motstandsfolkene ble slengte inn i flammene. 120 jøder fra andre leirer ble satt til å brenne likene i massegraven.[13]

I Poniatowa ble nær 15 000 henrettet av reservepolitibataljon 101.[9] Reservepolitibataljon 101 ble grundig studert av Christopher R. Browning i en berømt bok[14][15][16] og ifølge politimenn som deltok der holdt politiet vakt mens SD-mannskap sto for selve skytingen. Politimannskapet ble oppstilt som vakter på veien fra avkledningsbrakkene til massegraven eller ved selve massegraven. Noen av politimannskap bevoktet jøder som senere ble satt til å ta likene opp av massgravene til forbrenning.[12] Ordren om å gjennomføre Aktion Erntefest kom fra Himmler via Friedrich-Wilhelm Krüger og Jakob Sporrenberg.[8]

Tre personer overlevde massakren i Poniatowa-leir. Esther Rubinstein ble såret og falt i massegraven, men var en av de siste og havnet på toppen av likhaugen. Rubinstein var dekket av blod og derfor oppdaget ikke tysk politi at hun var i live. Likene i grøften ble etter skytingen dekket med granbar. Da det ble mørkt krøp hun ut av grøften og tok seg inn i skogen der hun møtte en annen naken kvinne som hadde overlevd. De fikk mat, klær, skaffet legehjelp og hjelp til å reise til Warszawa av Maria Maciag fra landsbyen Rogowa. Rubinstein fortalte senere om hva som hadde skjedd.[17] Lea Chanesman var den tredje overlevende og fortalte om det skjedde.[8]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Leiren hadde rundt 100 fanger til våren 1944 med ukrainske og tyske SS-vakter. De siste fangene søkte etter verdisaker og gulltenner på likene, brente bygninger og rev ned anlegget, og ble til slutt myrdet.[8]

Sporrenberg ble dømt og hengt i Polen etter krigen. Walther Többens ble arrestert, rømte og i Bremen dømt i 1949 in absentia til 10 års fengsel. Seks ukrainske vakter ble i 1967 dømt til døden i Dnipropetrovsk. Otto Hantke (1907-1986), kommandant noen måneder i 1943, ble i 1960 dømt i Hamburg og løslatt i 1967; Hantke ble i 1974 dømt til livstid i ny sak.[8][18][19]

Leder for reservepolitibataljon 101 ble dømt til døden i Polen i 1948. Rettsoppgjør i Hamburg i 1967 resulterte i dom mot 14 av de 210 gjenlevende medlemmene av bataljonen, der 3 av de 14 fikk lang fengslesstraff.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lorenz, Einhart (2003). Veien mot Holocaust. Pax. ISBN 8253025661. 
  2. ^ «Aktion "Erntefest" (Operation "Harvest Festival")». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 24. mai 2022. 
  3. ^ Berlin, Gail Ivy (2012). «"Once there was Elźunia": Approaching Affect in Holocaust Literature». College English. 5. 74: 395–416. ISSN 0010-0994. Besøkt 24. mai 2022. «The fullest account of this day is given by historian Marszalek. He reports that before the aktion fresh graves were dug behind the crematorium. Loudspeakers were mounted on trucks to play dance music intended to cover the sounds of massacre. All Jews were stripped naked before being shot by SS men, who "shoved them into the ditch in groups of ten," forcing them to lie down, facedown, on the bodies of those slain before them (132; 130-32). The shooting lasted from about 6:00 a.m. until 5:00 p.m. (131, 132).» 
  4. ^ Russell, Nestar (2019). «The Rise of Operation Reinhard». I Russell, Nestar. Understanding Willing Participants, Volume 2: Milgram’s Obedience Experiments and the Holocaust (engelsk). Springer International Publishing. s. 167–218. ISBN 978-3-319-97999-1. doi:10.1007/978-3-319-97999-1_6. Besøkt 24. mai 2022. 
  5. ^ Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
  6. ^ «Lublin/Majdanek Concentration Camp: Conditions». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 4. juni 2024. 
  7. ^ Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.52. 
  8. ^ a b c d e f g Zegenhagen, Evelyn (2009). «LUBLIN MAIN CAMP (aka MAJDANEK)». I Megargee, Geoffrey P. The United States Holocaust Memorial Museum Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933-1945, Volume I. Indiana University Press. s. 875–898. ISBN 978-0-253-35328-3. doi:10.2307/j.ctt16gzb17.29. Besøkt 7. april 2024. 
  9. ^ a b c d Lorenz, Einhart (2003). Veien mot Holocaust. Pax. ISBN 8253025661. 
  10. ^ Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.51. 
  11. ^ Mędykowski, Witold Wojciech (2018). «Harvest Festival (Erntefest)—Extermination of the Remaining Jews in the District of Lublin». Macht Arbeit Frei?. Academic Studies Press. s. 273–291. ISBN 978-1-61811-596-6. doi:10.2307/j.ctv75d8v5.13. Besøkt 6. april 2024. 
  12. ^ a b Browning, Christopher (2021). Helt vanlige menn. Dreyers forlag. ISBN 9788282655774. 
  13. ^ Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.51. 
  14. ^ Reich, Walter (12. april 1992). «The Men Who Pulled the Triggers». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. juni 2024. 
  15. ^ «Ordinary Men review: How banal Germans quickly became Nazi murderers». Irish Independent (engelsk). 1. oktober 2023. Besøkt 5. juni 2024. 
  16. ^ Stammers, T., & Chappel, J. (2017). An Analysis of Christopher R. Browning's Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland. Taylor & Francis/Macat Library.
  17. ^ Mędykowski, Witold Wojciech (2018). «Harvest Festival (Erntefest)—Extermination of the Remaining Jews in the District of Lublin». Macht Arbeit Frei?. Academic Studies Press. s. 273–291. ISBN 978-1-61811-596-6. doi:10.2307/j.ctv75d8v5.13. Besøkt 6. april 2024. 
  18. ^ «Ex‐Nazi Jailed in Hamburg». The New York Times (engelsk). 26. juli 1974. ISSN 0362-4331. Besøkt 4. juni 2024. 
  19. ^ «News Brief». Jewish Telegraphic Agency (engelsk). 20. mars 2015. Besøkt 4. juni 2024. 
  20. ^ Schulte, Theo J. (januar 1995). «Reviews : Christopher R. Browning, Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland, London, Harper Collins, ISBN 0-06-019013-2, 1993; 213 pp.; £27.95 hardback, £7.95 paperback». European History Quarterly. 1 (engelsk). 25: 137–139. ISSN 0265-6914. doi:10.1177/026569149502500110. Besøkt 5. juni 2024. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Poniatowa_konsentrasjonsleir&oldid=24498526»