Påtalemyndighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Påtalemyndigheten er den offentlig instans som leder etterforskningen i straffesaker, og avgjør påtalespørsmålet. Påtalemyndigheten leder politiets etterforskning og beslutter bruk av tvangsmidler under etterforskingen, herunder ransaking, pågripelse, begjære varetektsfengsling med videre. Påtalemyndigheten avgjør straffesaker ved å henlegge saken, eller ilegge en reaksjon. Påtalemyndigheten kan for eksempel ilegge forelegg eller gi påtaleunnlatelse, eller de kan beslutte at det skal reises tiltale for domstolene. Påtalemyndigheten kan også beslutte saker oversendt til konfliktrådet med siktelse.

Eksempler på påtalemyndigheter[rediger | rediger kilde]

Påtalemyndigheten i Norge[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Påtalemyndigheten i Norge

Påtalemyndigheten i Norge består av tre nivåer: Påtalemyndigheten i politiet, som består av politifullmektiger, politiadvokater og politimestere; statsadvokatene og Riksadvokaten. Statsadvokatene og Riksadvokaten utgjør den høyere påtalemyndighet.

Riksadvokaten er øverste leder av påtalemyndigheten. Justisdepartementet har administrativt ansvar for Riksadvokaten, men justisministeren kan ikke instruere påtalemyndigheten i enkeltsaker. Der er embetslederen Riksadvokat Tor-Aksel Busch enerådende. Påtalemyndigheten er ved dette både formelt og reelt uavhengig av politiske myndigheter i enkeltsaker. Den eneste måten politisk ledelse kan gripe inn i enkeltsaker på, er ved det som kalles "Kongen i statsråd" (dvs. regjeringsmøte hver fredag på slottet). En slik beslutning fattes ved det som kalles en "kongelig resolusjon". Dette har aldri vært gjort, og må nok ses på som en "sovende" juridisk mulighet.

Et eksempel på at påtalemyndigheten verner om sin uavhengighet er situasjonen der Riksadvokaten tilskrev Justisdepartementet og påpekte at justisminister Knut Storberget involverte seg for tett i spørsmål om henleggelse av en voldtektssak i Vestfold i august 2008.

Påtalemyndighetens representant i retten benevnes gjerne anklager eller aktor (latin for anklager), mens den tiltalte representeres av en forsvarer. Saken avgjøres av en eller flere dommer(e). Påtalemyndigheten i likhet med domfelte har rett til å anke dom i straffesak for å få den prøvet i en høyere instans.

I Politianalysen NOU 2013:9 s. 127 [1] sies følgende om påtaleenhetene i politiet: Påtaleenheten skal lede etterforskningen, dvs. beslutte om etterforskning skal igangsettes, og hvilke etterforskningsskritt som skal iverksettes. De skal vurdere bruk av tvangsmidler og om etterforskningen skal resultere i straffeforfølgning. Enheten må ha kompetanse innenfor de forskjellige saksområdene og en skiftordning som også understøtter straksetterforskning. Integrert påtale forutsetter fysisk tilstedeværelse der etterforskningen skjer, samtidig som aktorater i de lokale tingrettene i mange tilfeller fører til mye reisetid.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «NOU 2013:9». «Se bl.a. punkt 15.3.7» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]