Eupen-Malmédy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over området

Eupen-Malmédy (tysk: die Ostkantone, fransk: les Cantons de l'Est, nederlandsk, de Oostkantons,vallonsk, les Redîmés Payis) er et område i Belgia mot grensen til Tyskland som består av de forhenværende prøyssiske og senere tyske kretsene Malmedy og Eupen i tillegg til det Nøytrale Moresnet. Etter å ha vært under belgisk administrasjon siden 1919, ble områdene annektert av Belgia i 1925 i henhold til Versailles-traktaten og etter en folkeavstemning.

Under Tysklands okkupasjon av Belgia under andre verdenskrig ble områdene igjen annektert av Tyskland, men etter de alliertes seier ble områdene tilbakeført til Belgia.

Idag bor det 100.000 tysktalende innbyggere på omrade. Tysk er offisielt språk.

Grenseendringer for Eupen-Malmédy mellom 1920 og 1945

Historie[rediger | rediger kilde]

Historisk sett, har ikke disse områdene vært en enhet. Den nordlige delen rundt Eupen var opprinnelig en del av Hertugdømmet Limburg og ble senere eid av det østerrikske Huset Habsburg som en del av De østerrikske Nederlandene.

Den sørlige delen, særlig rundt dagens Sankt-Vith, var en del av Storhertugdømmet Luxembourg. Den lille landsbyen Manderfeld-Schönberg tilhørte Trier bispedømme, mens Malmedy og Waimes, bortsett fra landsbyen Faymonville, var en del av riksklosteret i Stavelot-Malmedy som tilhørte Det tysk-romerske riket, akkurat som Luxembourg.

1795[rediger | rediger kilde]

Dette endret seg i 1795, da hele området ble inntatt av Frankrike som en del av deres krig mot De østerrikske Nederlandene og lagt samlet inn i det franske departementet Ourthe.

Inn under Preussen etter Wienerkongressen[rediger | rediger kilde]

Etter Wienerkongressen 1814-1815 ble området lagt inn som en del av Rhinland under administrasjon av Preussen. På grunn av stridighetene med Nederland om det mineralrike Moresnet, ble dette området erklært nøytralt. Etter 1830 ble den nederlandske delen av administrasjonen av dette området overtatt av den nye staten Belgia, og dette fortsatte også etter 1839, da Belgia gjorde krav på nederlandske Limburg.

Området forble tysk fram til avslutningen av første verdenskrig, og en rekke soldater i den tyske hæren ble rekruttert fra dette området. Etter fredsslutningen, presset særlig Frankrike på at Belgias territorium ble utvidet på Tysklands bekostning for å skape en noe større buffer mellom Frankrike og Tyskland.