Hawker Hurricane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Hurricane» har flere betydninger.
Hurricane
Hurricane Mk.I
Informasjon
RolleJagerfly/jagerbomber
ProdusentHawker
Designet avSydney Camm
Første flyvning6. november 1935
IntrodusertDesember 1937
UtfasetEtter 2. verdenskrig
Brukt avStorbritannia
Produsert1936-1944
Antall produsertca. 14 000
EnhetsprisRundt £ 8 500 per enhet
Spesifikasjoner
Lengde9,84 m m
Høyde4,0 m m
Vingespenn12,19 m m
Vingeareal23.92 m² m²
Egenvekt2 605 kg for Mk.IIc kg
Vekt (lastet)3 480 kg for Mk.IIc kg
MotorerRolls-Royce Merlin
Topphastighet547 km/t for Mk.IIc km/t
Opp til 10 970 m for Mk.IIc m
Rekkevidde965 km km
Klatrefart(Mk.IIc) 847,3 m/min

Hawker Hurricane var en britiskprodusert en-seters jagerfly og jagerbomber brukt av Royal Air Force under den andre verdenskrig. Flyet hadde en tradisjonell konstruksjon med et rammeverk av metallrør, kledd med trespiler og trukket med seilduk og var ikke like rask og elegant som den mer moderne Spitfire. Det var likevel Hurricane som bar hovedbøren under slaget om Storbritannia der de skjøt ned flere fly enn Spitfire. Etter slaget var Hurricane foreldet som førstelinjes jagerfly i Europa, men flyet var robust og lett å fly og ble brukt i Afrika, Middelhavet og i Sørøst-Asia. Forbedrede utgaver med maskinkanoner var i bruk helt fram til slutten av krigen som bakkeangrepsfly.

Mer enn 14 000 fly ble produsert (alle varianter) frem til produksjonen opphørte i 1944. Hurricane fløy på alle fronter under krigen, og mange maskiner havnet også på Aksemaktenes hender.

Merlin-motor og en «uhørt bevæpning»[rediger | rediger kilde]

I 1934 utlyste the Air Ministry i Storbritannia spesifikasjon F.5/34. Denne utlysningen ba om en jagerflykonstruksjon som kunne bruke den nye Rolls-Royce PV-12 motoren, senere kjent som Rolls-Royce Merlin. Jagerflyet var tenkt som et monoplan, selv om det ikke sto eksplisitt i F.5/34. En annen viktig faktor var bevæpningen.

Med den nye motoren antok the Air Ministry at en pilot ikke ville ha tid til å skyte på et fiendefly lenge nok til at to maskingevær ville kunne gjøre tilstrekkelig skade. Spesifikasjonen bad derfor om at de nye flyene kunne ta hele åtte Browning M1919 maskingevær, dobbelt så mange som på de tyngst bevæpnede jagerflyene på den tiden.[1]

Sydney Camm og Hawkerfabrikken[rediger | rediger kilde]

Prototypen til Hawker Fury, Huricanens forløper

I 1934 besto RAF av bare 13 skvadroner, utstyrt med dobbeltdekkere, alle designet av og bygget av Hawker Aircraft Ltd., der Sydney Camm arbeidet som designer. Camm var en av Storbritannias ledende flykonstruktør og Hawker var interessert i en kontrakt på et nytt jagerfly. Camm hadde faktisk tegnet et forslag til en ny jager året før, basert på Hawker Fury. Grunnkonstruksjonen med et ramverk av stålrør var den samme for å kunne utnytte Hawkerfabrikkens eksisterende utrustning og delelager. Denne konstruksjonen var for konvensjonell, selv for det svært konservative Air Ministry. Camm vendte tilbake til tegnebordet og reviderte den og denne gangen ble modellen antatt.[2]

Camms utforming av det nye jagerflyet var basert på mange av de samme prinsippene som lå bak Hawker Hart-serien, med skroget konstruert rundt et rammeverk av stål- og aluminiumsrør, og trukket med trelister som holdt oppe ytterhuden av seilduk. Med tanke på økonomi ble flyet konstruert slik at fabrikken kunne gjenbruke en del av de allerede eksisterende jiggene for selve skroget og halen. På mange måter var flyet en Hawker Fury med bare ett vingepar og innfellbart understell. I begynnelsen ble det ofte omtalt som the Fury monoplane. Selv for et utrenet øye skal det være mulig å se slektskapet, særlig likner halepartiet på de to flyene hverandre.[3]

Protoptype og konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Prototypen, merk de åpne eksosportene

Bygging av en prøvemodell i tre begynte høsten 1934 og var klart på tampen av året. Etter en del justeringer for å kunne bruke den nye PV-12 motoren fra Rolls-Royce ble en flygende prototype påbegynt i august 1935. Takket være den tradisjonelle konstruksjonen og Camms lange erfaring som konstruktør, var prototypen K5083 klar til prøveflygning allerede i oktober samme år.[4]

Hurricane var på mange måter en hybrid mellom mellomkrigstidens dobbeltdekkere av spanter og seilduk og de senere monocoque-konstruksjonene som Spitfire og Hawker Tempest. Bærerammen i skrog og vinger var av duraluminium- og stålrør. Framkanten på vingene, cockpiten og nesepartiet var dekket med metallplater, mens resten var trukket med seilduk. Vingene var relativt tykke og ga godt løft og gjorde flyet lett å manøvrere i lave hastigheter.[5] Det innfellbare understellet løftet seg med vinkel innover slik at hjulleggene var festet i vingene langt fra hverandre. Den lange avstanden mellom hjulene gjorde flyet stødig på bakken. Sammen med den lave landingshastigheten gjorde det Hurricanen lett å ta av og lande med, særlig på gressbaner.[6]

Produksjon og krigsfrykt[rediger | rediger kilde]

Rundt midten av 1930-tallet begynte det å gå opp for mange at det ville kunne bli en ny krig. RAF ville trenge nye fly – fort. I motsetning til Spitfire-jageren som var en ny og uprøvet design, kunne Camms modell straks settes i produksjon takket være den tradisjonelle konstruksjonen. Hurricane var dessuten relativt billig av samme grunn, man kunne få tre Hurricane for prisen av to Spitfire. Selv om Spitfire uten tvil var en bedre og mer moderne jager, ble det derfor besluttet å starte full produksjon av Hurricane. I 1936 rullet den første produksjonsmodellen ut fra Hawker-fabrikken.

Produksjonsmodellen hadde gjennomgått små endringer i forhold til prototypen. De åpne eksorsportene var byttet ut med eksosrør som pekte bakover og gav en liten ekstra ytelse, deler av dekket til understellet ble droppet. Prototypen hadde en tendens til å komme i spinn, og det ble montert en langsgående kjøl av tre på undersiden av skroget, parallelt med halefinnen som gjorde flyet mer stabilt i lufta. Det innfellbare halehjulet på prototypen ble byttet med et fastmontert hjul. Hurricane kom med RAFs standardiserte brune og grønne kamuflasjemaling fra fabrikken.

Hurricane var Englands første moderne enkeltdekker. Mange nasjoner meldte sin interesse, og fly ble solgt til en rekke land, blant annet Sør-Afrika, Canada, Tyrkia, det persiske imperium, Jugoslavia, Belgia og Romania, men salg til flere av landene ble stoppet på grunn av krigen. Flere av flyene havnet på Aksemaktenes side, slik som de som ble solgt til Romania og fly som ble erobret, stjålet eller på annen måte havnet i Finland, Irland og Japan.

Flyveegenskaper[rediger | rediger kilde]

Skvadronleder og flygeress «Bob» Stanford Tuck i cockpiten på sin Hurricane, november 1940

Hurricane har et blandet rykte som jagerfly. Det har i ettertid gjerne blitt sammenliknet med Messerschmitt 109 og Spitfire. I forhold til dem begge hadde Hurricane relativt høy luftmotstand på grunn av de tykke vingene og seildukskonstruksjonen og var derved noe langsommere. Spitfire var også lettere på rorene og kunne manøvrere kjappere. Hurricane hadde mindre svingradius enn begge, særlig i forhold til Messerschmitt, men både stupte og klatret mye langsommere.[7][8] Under slaget om Storbritannia klarte Hurricane seg likevel godt. Seildukskonstruksjonen gjorde at granatene fra autmatkanonene tyske jagere var utstyrt med kunne slå tvers gjennom flykroppen uten å eksplodere, og derved gjorde minimal skade.[9] Fordi flyet var relativt lett å fly og å lande, var det egnet for de mange uerfarne pilotene RAF måtte sette inn i skvadronene etterhvert som tapstallene steg. Flygeresset «Bob» Stanford Tuck, som ble overført fra en Spitfire-squadron for å lede en Hurricane-squadron, sammenliknet de to flytypene slik:

Mitt første inntrykk etter å ha gått fra Spitfire til Hurricane, var ikke godt. Hun var som en flygende bombe, en stor, treg gamp. Men etter noen minutter fant jeg Hurricanens fortrinn. Hun var stødig som en klippe og vidunderlig lett å skyte med. På en eller annen måte gav hun piloten en fabelaktig selvsikkerhet. Du følte deg helt trygg i Hurricanen.[note 1]

I gjennomsnitt skjøt Hurricane-piloter ned 1,3 fiendtlig fly for hver Hurricane som ble skutt ned. Til sammenlikning hadde Spitfire en nedskytning/tap-rate på 1,8. Noe av denne forskjellen skyldes at de raskere Spitfire-jagerne gjerne ble brukt mot den tyske jagerflyeskorten, mens de mer stødige Hurricane ble brukt mot bombefly der det var mulig. Forskjellen i ytelse på de to jagerflyene hadde ikke så mye å si i en kampsituasjon, der overhøyde, drivstoffmengde og overraskelsesmoment var langt viktigere for utfallet.[7]

Hurricanes fordel som fly var at den var svært stødig i flukt. I motsetning til Spitfire var den grei å håndtere selv på svært dårlige rullebaner. De tykke vingene gav rom til et robust understell som tålte hard behandling, og konstrusjonen av motorhuset gjorde at piloten hadde relativt god utsikt over nesen.[7] Dette gjorde flyet godt egnet til tjeneste fra improviserte flystriper og steder med vanskelige forhold der styrke og pålitelighet var viktigere enn kampegenskaper.[5]

RAFs arbeidshest[rediger | rediger kilde]

Piloter fra den polske No 303 skvadron foran en av skvadronens Hurricane-jagere.

Slaget om Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Da slaget om Storbritannia startet sommeren 1940 hadde RAF dobbelt så mange Hurricane som Spitfire. Det var Hurricanen som kom til å bære hovedbyrden i slaget. Dens største fordel var Sydney Camms tradisjonelle konstruksjon. De britiske bakkemannskapene var vant med seilduk og spanter, og mange av reservedelene fra tidligere Hawker-fly kunne brukes. Kulehull i seilduk kunne oftest repareres med seildukslapper og lim.[5] Mange fly kunne repareres på stedet og sendes i kamp igjen, mens Spitfire med tilsvarende skader måtte sendes til fabrikken for reparasjon. Selv om Spitfire hadde bedre nedskyting/tap-rate under slaget om Storbritannia, var de totale tapstallene mye høyere enn for Hurricane. Dette skyldtes fly som var for skadet til å kunne repareres og fly som forulykket av andre årsaker enn kamp. Det er blitt sagt at under slaget om Storbritannia elsket pilotene Spitfiren, mens bakkemannskapene elsket Hurricanenen.[10]

Utmerkelser til Hurricane-piloter[rediger | rediger kilde]

RAFs 303 Squadron, som skjøt ned flest fiendelfy under slaget om Storbritannia, fløy Hurricane. Det samme gjorde det høyest dekorerte flyveresset under slaget, den tsjekkiske piloten Josef František.[11] Også RAFs høyest dekorerte flyveress gjennom hele krigen, Marmaduke 'Pat' Pattle skåret mesteparten av sine seiere med Hurricane.[12] Det eneste Victoria Cross som ble tildelt Fighter Command i løpet av hele krigen gikk til James Brindley Nicolson, nok en Hurricane-pilot.[13] Etter slaget ble det imidlertid klart at Hurricane var foreldet som frontlinje-jagerfly. De ble tatt ut av jageravdelingene og brukt som nattjagere og jagerbombere eller sendt til avsidesliggende frontavsnitt.

Hurricane i andre land[rediger | rediger kilde]

Erfaringen med Hurricane som et driftssikkert fly gjaldt først og fremst RAF. Særlig de finske og det sovjetiske flyvåpenet var lite begeistret for Hurricanen. Alle skruer og fester trengte et spesialverktøy, the Hawker tool, som fulgte med hvert fly. Mens RAF alltid hadde mange slike til overs, var andre flyvåpen hjelpeløse skulle de miste sine. Russerne hadde også problemer med å skaffe 100 oktan drivstoff til Merlin-motoren, og fikk derved ikke den samme ytelsen ut av den som RAF gjore.[14] På dette punktet i krigen hadde også`maskingevær-bevæningen begynt å bli for lett for luftkamper mot de etter hvert godt pansrede tyske flyene.[15]

Selv etter at Hurricanen var foreldet som jagerfly, ble den høyt verdsatt som bakkeangrepsfly. Stadig nye versjoner (se under) med kraftigere bevæpning og bedre motor gjorde den til et verdifullt arbeidsredskap, særlig i Afrika og i Sørøst-Asia. Camms konstruksjon var i produksjon helt fram til 1944, og Hurricane fløy stridsoppdrag helt fram til krigens slutt.[16]

Produksjonshistorie[rediger | rediger kilde]

Kvinner i arbeid på Hawker-fabrikken, 1942.

Hurricane-jagere ble produsert i flere fabrikker spredt rundt i England, og med en egen produksjonsserie i Canada. Med unntak av den aller første produksjonsserien var de eneste forskjellene på de forskjellige modellene motoren (de senere modellene hadde lengre motorhus med plass til kompressor), propell og bevæpning. En av fordelene med konstruksjonen var at delene kunne gå om hverandre uten spesielle tilpasninger. En del fly ble satt sammen av havarerte maskiner, og gamle maskiner ble oppgradert til nye modeller. Eksempelvis ble alle Sea-Hurricane laget ved konvertering av vanlige Hurricane-fly, ofte utrangerte maskiner. Modellnavnene ble i noen tilfeller endret i etterkant, Mk.IIe-modellen ble omdødpt til Mk.IV etter omkring 250 bygde maskiner. Noen nøyaktig oversikt over hvor mange Hurricane som ble produsert er derfor ikke mulig å gi, men totalproduksjonen blir gjerne oppgitt som 14 533 stykker.

Hurricane Mk.I[rediger | rediger kilde]

En skvadron tidlige Hurricane med tobladete propeller blir inspisert av kongen, 1939.

Den første produksjonsmodellen hadde seilduksvinger, en Watts tobladet fast trepropell og ble drevet av en Merlin Mk. II eller III med 1030 hestekrefter (768-kW). Bevæpningen var åtte .303 Browning maskingevær. Det ble produsert 430 fly av denne modellen fra 1937 til 1939.

  • Mk.Ia
Hurricane Mk.I (revidert) i typiske farger fra starten av slaget om Storbritannia.

I 1939 ble versjonen revidert med flere forbedringer. De viktigste var at Merlin Mk.II- motoren ble byttet ut med en Mk.III. Seilduksdelen av vingene ble byttet ut med en sterkere konstruksjon dekket med metallplater. Den tobladete trepropellen ble i første omgang byttet ut med en de Havilland trebladers, vridbar metallpropell. I løpet av 1939 sørget RAF for å sikre seg 500 slike fly som ble ryggraden av jageravdelingene. Flere av dem var eldre fly som var blitt oppgradert til den nye standarden.

De Haviland fikk problemer med leveransen av propeller i 1939. Propeller fra Rotol ble brukt i stedet på de nyproduserte Hurricanene. Disse var bygget for Spitfire-jagere og hadde butte spinnere og litt for stor diameter for Hurricanens snute, og propellen hadde det med å skvette olje. Det ble derfor montert en oljesamlering bak spinneren, og denne ble beholdt på senere Hurricane-modeller, på tross av at de store Rotol-spinnerne bare ble brukt på Mk.I-serien. 3 289 Mk.Ia ble bygget før produksjonen av senere modeller overtok i 1941. I tillegg ble en del av de eldre Mk.I-maskinene oppgradert til Ia-standard, og en egen serie på 600 fly med Rolls-Royce Mk.III-motor ble bygget i Canada.

Krigserfaringene gjorde det snart klart at maskingevær var i letteste laget for å håndtere bombefly. Allerede i 1939 ble det gjort forsøk på å montere en Oerlikon 20 mm maskinkanon i egne gondoler under hver vingene, men installasjonen fungerte dårlig og ble aldri prøvd i kamp.[17]

  • Annen bruk

En del utrangerte Mk.I ble senere modifisert til å kunne skytes ut med katapult fra skip. Disse ble kalt «Sea Hurricanes» (se lenger ned).

Etter slaget om Frankrike ble flere par med skadde vinger returnert til Hawker, som kunne eksperimentere med installering av den den nye Hispano-kanonen. Disse var mindre og nettere enn Orelikon-kanoner, og mekanismen fikk plass inne i Hurricanens ganske romslige vinger. Problemer med matingen av ammunisjonen fra trommelmagasiner gjorde at kanonene hadde en tendens til å kile seg under krappe manøvre, og maskinkanoner ikke ble innført i produksjonen før beltemating var blitt utviklet i 1941.[17]

Hurricane Mk.II[rediger | rediger kilde]

Hurricane Mk.IIa under evaluering på Langley Research Center, Virginia (USA), 1941
  • Mk.IIa

Sommeren 1940 ble Hurricanen oppgradert med de nye Merlin XX-motorene med 1 185 hestekrefter (883 kW). Denne motoren hadde større kompressor for flyving i større høyde, og motorhuset ble forlenget med 10 cm for å gi plass. De nye flyene fikk også en ny propell med en noe lengre spinner enn Mk.I-versjonen. Det lengre motorhuset gjorde flyet en tanke mer fortungt og bidro i høy grad til å gjøre den enda stødigere i flukt.[5]

Bevæpningen var den samme. Hurricane Mk.IIa nådde ut til skvadronene i september samme år. Det ble bare bygget 451 maskiner av IIa-typen, men mange av de gamle Mk.I-maskinene ble oppgradert med nye motorfester og forlenget neseparti til Mk.II-standrad.[3]

En del maskiner med tilsvarende motorkraft og bevæpning ble bygget i Canada. Disse var utstyrt med Packard Merlin-motorer, og fikk fikk betegnelsen Mk.X, Mk.XI og Mk.XIIa.

  • Mk.IIb
En bevart «Hurribomber» med bombefeste under vingene. Maskinen er egentlig en canadiskbygget Mk.XII

Erfaringene fra slaget om Storbritannia viste at åtte maskingevær, som hadde vært en «uhørt bevæpning» bare fem år tidligere, var i spinkleste laget for moderne luftkamp, særlig mot bombefly. Problemer med produksjonen av maskinkanoner førte til at mange Mk.II fikk «b-vinger» med seks i stedet for fire maskingevær, slik at hvert fly hadde 12 Browning maskingevær, det største antall faste maskingevær montert på noe fly.[3] Luftkampene over Storbritannia hadde nå stilnet av, og mange av B-variantene ble utstyrt med feste for slipptanker eller bomber. De sistnevnte ble kalt «Hurribombers», og brukt som jagerbombere. B-versjonen nådde ut til avdelingene på vårparten 1941. Det ble bygget 2 048 Mk.IIb-maskiner.[3]

Canadiskbyggede versjoner med Pacard-motor fikk betegnelsen Mk.XII. Mange av disse ble senere bygget om til å ta «c-vinge» med maskinkanoner i stedet for maskingevær.

  • Mk.IIc
Hurricane Mk.IIc PZ865, malt som nattjager med svart buk. Dette flyet er den siste Hurricanen som ble produsert.

Eksperimenter med Oerlikon 20 mm maskinkanoner under slaget om Storbritannia hadde ikke vært vellykkede, men i 1941 kom det nye Hispano-kanoner med beltemating. Hurricanens vingekonstruksjon tillot å montere to kanoner i hver vinge. Den nye «c-vingen» ble også utstyrt med feste for 250 og 500 punds bomber eller dropptanker. Dette gav Hurricanen en voldsom ildkraft, men gjorde den samtidig enda langsommere i forhold til de nye og forbedrede tyske jagerne. Mk.IIc-versjonen ble i all hovedsak brukt til angrep på bakkemål, men også som nattjagere. Det ble bygget 3 400 Mk.IIc-maskiner, den nest mest produserte varianten av Hurricane. Den siste Hurricanen som ble bygget var av denne modellen. Denne maskinen, PZ865, ble kjøpt tilbake av Hawkerfabrikken og eksisterer i flygedyktig stand den dag i dag.[3]

Det ble bygget en egen variant med to seter (Mk. T IIc) for det persiske flyvåpenet. Versjonen ble bare bygget i to eksemplarer.

  • Mk.IId

I 1941 ble det utviklet en egen versjon til bruk mot stridsvogner. Disse hadde en 40mm maskinkanon i egne gondoler under hver vinge, samt to enkle maskingevær utstyrt med sporlysammunisjon for å hjelpe til å sikte. Det var ekstra panserplater rundt cockpiten og radiatoren. Versjonen nådde ut til skvadronene i 1942 og ble særlig benyttet i Afrika der den ble kalt «den flygende bokseåpneren». Bare 800 maskiner ble bygget før produksjonen ble lagt om til Mk.IV, samt 20 eksemplarer laget i Canada.[3]

Tropiske utgaver[rediger | rediger kilde]

Tropeversjonen av Hurricane i det Indiske luftforsvaret med lett kjennelig sandfilter.

Under slaget om Malta og ørkenkrigen i Afrika ble både Hurricane Mk.I og Mk.II jagere brukt. Maskiner som skulle til disse områdene fikk ettermontert et sandfilter for å spare motoren for støv og sand. Dette forlenget motorens levetid, men senket hastigheten ytterligere i forhold til de tyske jagerne. Hurricane-jagerne var imidlertid fortsatt effektive ovenfor bombefly, særlig utgavene utstyrt med maskinkanoner.[18]

Mk.IIe og Mk.III[rediger | rediger kilde]

En ny planlagt forbedring av d-vingene skulle original bli betegnet Mk.IIe, men ombyggingen ble etter hvert så omfattende at den ble gitt en egen produksjonsmodell, se Mk.IV. Hurricane Mk.III kom aldri lenger enn til papiret.

Under slaget om Storbritannia var det frykt for at Rolls-Royce ikke ville være i stand til å produsere mange nok Merlin-motorer, og det ble planlagt en egen modell som kunne ta amerikanskbygde Packard Merlin-motorer. Imidlertid klarte Rolls-Royce å holde produksjonen oppe, slik at en Pacard-Hurricane aldri ble nødvendig, og versjonen kom aldri i produksjon.

Mk.IV[rediger | rediger kilde]

Hurricane Mk.IV angriper bro i Burma.

Den siste store forbedringen av Hurricanen var å innføre en ny og forbedret vinge. I utgangspunktet ble denne modellen kalt Mk.IIe, men etter omtrent 250 maskiner fikk den betegnelsen Mk.IV. På dette stadiet var Hurricane tenkt som et rent bakkeangrepsfly, og bevæpningen var deretter. Fly utstyrt med de nye «universalvingene» kunne i en håndvending bytte på å ta to bomber, to 40 mm maskinkanoner, åtte 60-punds raketter eller dropptanker. Den eneste faste bevæpningen var to maskingevær som i all hovedsak var ment for å sikte seg inn mot målet med sporlys før man brukte 40mm-kanonene.[19] Den nye modellen ble utstyrt med Merlin 24- eller 27-motor med 1 620 hestekrefter (1,208 kW) og sandfilter. Selv om motoren var kraftigere, hadde flyet nå mer pansring, slik at toppfarten var omtrent som på en Mk.I. Det ble bygget 2 000 maskiner av denne typen, inkludert de første Mk.IIe-maskinene.[3]

Mk.V[rediger | rediger kilde]

I 1943 var Hurricanen for alvor utdatert. Den nye Hawker Typhoon var under produksjon for å ta over for Hurricanen. To Mk.IV ble utstyrt med firebladers propell og en Merlin 32-motor og gitt betegnelsen Mk.V. Tre prototyper ble konvertert fra Mk.IV-skog, men modellen ble aldri satt i produksjon.

Canadiske Hurricaner[rediger | rediger kilde]

Forsøket med å utruste Hurricane med Packard-produserte Merlin-motorer stoppet opp i England, men fortsatte i Canada. De canadiske modellene med slik motor fikk betegnelsen Mk.X og oppover. Det ble også bygget en del maskiner med Rolls-Royse-motorer, som fikk samme typebetegnelse som de engelskproduserte maskinene.

  • Mk.X og XI

De to første canadiskbyggede modellene var utstyrt med Packard Merlin 28 med 1300 hestekrefter (969 kW) og åtte maskingevær. Skjønt motoren kunne yte noen hestekrefter mer, var maskinene i alle praktiske henseende lik de britiskproduserte Mk.IIa. Mange av de canadiskbyggede maskinene havnet i Sovjet i forbindelse med Lend-lease-avtalen. Russerne var lite fornøyde med Hurricanene, som både var langsomme enn de tyske jagerflyene og hadde for lett bevæpning. For å bøte på problemet modifiserte russerne mange maskiner ved å ta ut en del av maskingeværene eller erstatte dem helt med to 12,7 mm Berezin UB mitraljøser eller to 20 mm ShVAK maskinkanoner.[20] Det ble laget 446 Mk.X og 200 Mk.XI.[3]

  • Mk.XII

Mk.XII-varianten ble utstyrt med den forbedrede Packard Merlin 29, som hadde en ytelse på 1 300 hestekrefter (969 kW), midt mellom ytelsen til en Mk.II og en Mk.IV. Versjonen ble i utgangspunktet utstyrt med «b-vinge» med 12 maskingevær, men de fleste ble senere bygget om til c-bevæpning med fire 20 mm maskinkanoner. En egen Mk.XIIa-variant ble utstyrt med åtte maskingevær for å være lettere og mer manøvrerbar. Til sammen 398 Mk.XII ble bygget.

Sea Hurricane[rediger | rediger kilde]

Sea Hurricane Mk.Ia montert på katapult, klar til utskyting
Eneste eksisterende Sea Hurricane, en Mk.Ib med halekrok, malt i Royal Navys farger

Royal Navy og Fleet Air Arm benyttet også Hurricane. Utgangspunktet var at konvoier med forsyninger fra Storbritannia til Murmansk hadde behov for luftstøtte mot lavtflygende tyske bombefly eller observasjonsfly som peilet inn konvoien for ubåter. Ingen fly hadde tilstrekkelig rekkevidde til å dekke konvoiene ute i Nordishavet, og sjøfly hadde hverken hastighet eller bevæpning til å fungere i en slik rolle. Det ble derfor eksperimentert med å utruste Hurricane-jagere med festeanordning for å skytes ut med katapult. Senere modeller fik egne marineradioer og halekrok, for å kunne ta av og lande på små hangarskip. Samtlige av disse flyene ble bygget om fra vanlige produksjonsmodeller. Disse ombyggede maskinene fikk navnet Sea Hurricane, ofte kalt «Hurricats».[21]

  • Sea Hurricane Mk.Ia

De første Sea Hurricane ble konvertert fra mer eller mindre utrangerte Hurricane Mk.I og Mk.IIa. Ideen var at flyet skulle skytes ut, jage bort eller skyte ned det fiendtlige flyet og piloten hoppe ut i fallskjerm eller buklande flyet på havet. 50 slitne Mk.I-jagere ble omgjort til Hurricats. Minst et av dem brøt sammen av kreftene det ble utsatt for da det ble testet i katapultutskyting.

  • Sea Hurricane Mk.Ib

Den neste versjonen ble bygget om fra Mk.IIa-maskiner. De fikk en halekrok i tillegg til utskytingsanordning. Disse flyene kunne lande på svært korte hangarskip som egentlig bare var vanlige lasteskip med et lite tredekk. 340 fly ble konvertert til denne modellen.

  • Sea Hurricane Mk.Ic

C-versjonen hadde C-vinge utrustet med fire 20 mm maskinkanoner i stedet for åtte maskingevær. De var ellers identisk med Mk.Ib-versjonen. 400 fly ble konvertert fra Hurricane Mk.IIb og c-jagere.

  • Sea Hurricane Mk.IIc

Mk.II-modellen hadde egne radio for bruk på havet i tillegg til halekrok og festeanordning for katapultutskytning. Denne modellen var ment til bruk på regulære hangarskip. Alle hadde «c-vinge» med fire 20 mm kanoner, ombygd fra forhenværende RAF-maskiner.

  • Sea Hurricane Mk.XIIa

Canadiskbygget Sea Hurricane, basert på en ombygget Mk.XIIa. Disse var utstyrt med b- eller c-vinge (12 maskingevær eller 4 20 mm kanoner).

Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

Hawker Hurricane
Dimensjoner Hawker Hurricane IIC
Vingespenn 12,19 m
Lengde 9,84 m
Høyde 4,0 m
Vingeareal 23,92 m²
Tomvekt 2 605 kg
Ytelser
Topphastighet 547 km/t (21 000 fot/6 400 m)
Maksimal lastet vekt 3 950 kg
Annet
Motor 1× Rolls-Royce Merlin XX væskeavkjølt V-12,
(1 185 hk ved 21 000 fot)
Bestykning 4× 20 mm Hispano Mk II kanon
Våpenlast 2× 250 lb eller 500 lb bomber

Brukere[rediger | rediger kilde]

Hurricane Mk.IIb fløyet av den norskbemannende 331 skvadron, Skeabrae på Orknøyene, 1941

Hurricane var det første enkeltdekker jagerflyet Storbritannia tilbød andre nasjoner. Det ble imidlertid bare solgt noen ganske få eksemplarer før andre verdenskrig brøt ut. Det ble derfor eksportert til langt færre land enn tidligere RAF-maskiner, slik som eksporten av Hawker Hart og Gloster Gladiator. Den største enkeltmottageren av Hurricane-jagere var Sovjetunionen, som mottok 2 952 eksemplarer gjennom Lend-lease-avtalen.[2]

Flere av eksilregjeringene i London kjøpte eller fikk tildelt Hurricane-jagere fra RAF til skvadroner for flygere i eksil som fløy som en del av RAF-systemet. Både polske og tsjekkiske skvadroner var utrustet med Hurricane under selve slaget om Storbritannia. Den norske 331 skvadron fløy Hurricane før de ble flyttet til Sør-England og tildelt Spitfire-jagere.[22] Frie franske styrker fløy også Hurricane under kampene i Afrika.

Noen av maskinene som ble solgt til allierte land rakk aldri å bli montert før krigen kom. En del slike maskiner ble tatt som krigsbytte av de tyske styrkene og gitt videre til andre land eller overtatt av de tyskvennlige regimene i landet. Noen fly ble erobret, særlig under slaget om Frankrike. På grunn av den enkle konstruksjonen var det nokså enkelt å reparere fly som hadde nødlandet bak fiendens linjer. Hawker Hurricane er derved det eneste jagerflyet som ble brukt på begge sider på alle frontavsnitt i løpet av krigen.

Allierte[rediger | rediger kilde]

Hurricane Mk.IV med jugoslaviske merker, Flyhistorisk museum, Beograd, Serbia.

Aksemaktene[rediger | rediger kilde]

Hurricane Mk.I erobret av tyske styrker i 1941 og gjenerobret året etter, Libya, 1942

Nøytrale[rediger | rediger kilde]

  • Irlands flagg Irland (brukte maskiner som nødlandet i Irland)

Brukere etter krigen[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skvadronleder for No. 257 Squ Stanford Tuck, sitert i March (2007): My reaction to my first flight in the Hurricane after the Spitfire was not good. She seemed like a flying bomb, a great lumbering stallion. But, after a few minutes I found the Hurricane's virtues. She was steady as a rock and was a wonderful gun platform. Somehow she gave the pilot terrific confidence. You felt entirely safe in this plane.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fleischman, J. (2008): Best of the Battle of Britain Arkivert 6. desember 2008 hos Wayback Machine.. Air & Space Magazine, Mars 2008. National Air and Space Museum
  2. ^ a b Bader, D. (1973): Fight for the Sky: The Story of the Spitfire and Hurricane. London: Sidgwick and Jackson. Nyutgvelse ved Cassell Military Books, 2004. ISBN 0-304-35674-3.
  3. ^ a b c d e f g h March, P.R. (2007): The Hurricane story. Sutton Publishing Limited (nyopptrykk ved The History Press, 2009). 118 sider
  4. ^ Fozard, J.W. (red, 1991): Sydney Camm & the Hurricane. London: Airlife. ISBN 1-85310-270-9.
  5. ^ a b c d Hiscock, C. (2003): Hawker Hurricane, Inside and out. The Crowood Press Ltd, Ramsbury, Storbritannia. 96 sider ISBN 1861266308
  6. ^ Gillian, J.W. (1938): Hurricane Preliminary Characteristics report, RAF, Nothholt.
  7. ^ a b c Cotter, J. (22. september 2010). «Spitfire or Hurricane – which was the best fighter in the Battle of Britain?». Aviation Classics. 6 - Battle of Britain: 22-27. Arkivert fra originalen 26. juli 2012. Besøkt 17. august 2012. 
  8. ^ Ward, R., Cooksley, P.G. & Shores, C.F. (1969): Battle of Britain – Hawker Hurricane – Supermarine Spitfire – Messerschmitt BF.109. Aircam Aviation Series No. S1, Osprey Publishing, Cantebury. 40 sider. ISBN 850450063
  9. ^ Dowling, S. (2020). «The forgotten fighter plane which won the Battle of Britain». BBC. Besøkt 26. mars 2021. 
  10. ^ Dowling, S. (30. november 2020). «The forgotten fighter plane which won the Battle of Britain». Aircraft. BBC. Besøkt 2. desember 2020. 
  11. ^ Oisis. «Sergeant Josef Frantisek - The Battle of Britain Hero». Arkivert fra originalen 14. desember 2018. Besøkt 24. februar 2012. 
  12. ^ Shores, C. (1983): Air Aces. Greenwich, CT: Bison Books. ISBN 0-86124-104-4.
  13. ^ London Gazette, 15 November 1940, side 5
  14. ^ Artem Drabkin, oversatt av Christopher Summerville (2007). The Red Air Force at war : Barbarossa and the retreat to Moscow : recollections of Soviet fighter pilots on the Eastern Front. Barnsley: Pen & Sword Aviation. s. 11. ISBN 1-84415-563-3. 
  15. ^ Yefirm, G. (2008): Soviet Air Power in World War 2, Midland Publishing Ltd, side 483–484, ISBN 1857803043
  16. ^ Gunston, B. (1976): The Encyclodepia of the Worlds Combat aircraft, Chartwell Books, Inc., New York
  17. ^ a b Callaway, T. & Humphries, J. (23. mars 2012). «Hurricane: Refining the breed - The Mk.II, IV and V». Aviation Classics. 15 - The Hawker Hurricane: 52-57. Arkivert fra originalen 8. mai 2012. Besøkt 17. august 2012. 
  18. ^ Shores, Christopher; Izawa, Brian Cull with Yasuho (1992). Bloody shambles. (Reprinted. utg.). London: Grub Street. ISBN 0-948817-50-X. 
  19. ^ Mason, Francis K. (1991). Hawker aircraft since 1920. (3. utg. utg.). London: Putnam Aeronautical. ISBN 0-85177-839-9. 
  20. ^ Gordon, Yefim (2008). Soviet air power in World War 2. Hinckley: Midland. s. 483-484. ISBN 978-1857803044. 
  21. ^ Eric Brown, illustrasjoner John Weal og Dennis Punnett (1980). William Green og Gordon Swanborough, red. Wings of the Navy : Flying Allied Carrier Aircraft of World War Two. London: Jane's Publishing Company Limited. ISBN 0-7106-0002-X. 
  22. ^ Ljone, Oddmund (1980): «Tally-ho!». Ernst G. Mortensen forlag, Oslo. ISBN 82-527-0626-6
  23. ^ a b Ryś, M. (2006): Hawker Hurricane. Mushroom Model Publications, Sandomierz, Poland/Redbourn, Herts, Storbritannia. ISBN 978-83-89450-32-6.
  24. ^ Weal, Dénes Bérnad ; illustrated by John (2003). Rumanian aces of World War 2. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-84176-535-X. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hawker_Hurricane&oldid=23822899»