Den nye hollandske vannlinjen

De delene av Nederland som skulle settes under vann

Den nye hollandske vannlinjen (ned.: De Nieuwe Hollandse Waterlinie) er en viktig, historisk forsvarslinje for Nederland som fikk sitt navn i 1871. Denne nye linjen skulle erstatte den vannlinjen som ble konstruert på slutten av det 17. århundre. En viktig forskjell mellom disse to er at byen Utrecht ble beskyttet av den nye linjen som ble lagt øst for den.

I 1995 lot den nederlandske staten disse forsvarsverkene føyes til UNESCOs foreløpige liste over verdensarven. Frem til 2008 har den nye hollandske vannlinjen ikke blitt plassert på verdensarvlisten, årsaken skal være at dens funksjon delvis overlapper Stelling van Amsterdams. En mulig løsning kan være å føye disse to forsvarsverkene sammen til Festning Holland.

Innhold

1 Forsvarslinjen
2 Fortene
3 Vannlinjen bygges
4 Endringer
5 Forsterkete posisjoner i den nye hollandske vannlinjen
6 Se også
7 Referanser
8 Eksterne lenker

[rediger] Forsvarslinjen

Forsvarslinjen strekker seg fra Zuiderzee litt øst for Amsterdam i Noord-Holland til naturområdet Biesbosch sør for elven Merwede i Zuid-Holland. Linjen er først og fremst områder som kan settes under vann. Meningen var, som vanlig ved slike fortifikasjoner, at langs hele linjen skulle det være et område som var noen kilometer bredt og kunne inunderes (settes under vann). Vannet skulle ha en dybde på 30-60 centimeter, noe som ville gjøre det for dypt for infanteriet og ikke dypt nok for vanlige fartøy. Siden de ulike landområdene ligger i ulik høyde i forhold til NAP måtte også et innviklet system for å sørge for at vannet fikk rett høyde utvikles. Områdene som skulle oversvømmes ble inndelt i et finmasket nettverk av mindre områder for å gjøre dette mulig.

Den nye Hollandske vannlinjen ble helt eller delvis tatt i bruk tre ganger på grunn av trusler om krig:

i 1870 under den Den fransk-prøyssiske krig,
i perioden 1914–1918 under den første verdenskrig
i 1939 i begynnelsen av den annen verdenskrig

Nesten alle linjens fort eksisterer fortsatt, akkurat som den største delen av vannlinjen. Områdene som skulle settes under vann er rett nok sterkt forandret. På grunn av urbanisering, treplanting og utvikling av infrastruktur er åpenheten som strategisk sett er meget nødvendig sterkt påvirket. Noen av fortene forfaller, mens andre har blitt (delvis) restaurert. Enkelte fort har gjennomgått en bruksendring og blitt tatt i bruk for eksempel til kulturelle formål eller som øvelsesområde for det nederlandske Mobiele Eenheid.

[rediger] Fortene

Der hvor inundasjon ikke var mulig og på steder der veier krysset vannlinjen bygget man fort. Hvert enkelt fort ble tilpasset kravene som ble gitt av landskapet på stedet der det ble bygget. Av alle fortene er det kun fem som er bygget over det samme grunnrisset: Fort Kijkuit og Fort Spion er identiske, mens Fort Tienhoven er en speilvendt versjon av disse. Videre er også Fort Blauwkapel og Fort Vossegat bygget etter samme grunnriss.

Områdene som ble satt under vann var den viktigste delen av forsvaret. Tropper som prøvde å krysse disse områdene skulle slås tilbake ved hjelp av lett skyts montert på flatbunnede prammer (ned.: uitleggers). Fortene tjente som forsterkninger ved linjens svake punkter, der forbindelseslinjer krysset den, og som beskyttelse for inundasjonsslusene som slapp vann inn i området og regulerte vannhøyden.

[rediger] Vannlinjen bygges

De første skissene ble laget på slutten av det 18. århundre. Cornelis Kraijenhoff som var direktør for de Hollandske fortifikasjonene fra 1796, så gjerne at den gamle hollandske vannlinjen ble skjøvet lengre mot øst slik den også beskyttet byen Utrecht. Etter at landet ble inkludert i det franske keiserriket, viste det seg at Napoléon Bonaparte var interessert i planen. Dette fordi den for ham strategisk viktige byen Amsterdam ble beskyttet, men planen ble aldri utført. Etter hans fall ble planene funnet frem igjen, og i 1815 avgjorde kong Vilhelm I at forsvarslinjen skulle bygges.

Arbeidet tok lang tid. Hele komplekset, med alle slusene, fortene og de andre forsvarsverkene, ble ikke ferdigstilt før ca. 1870. I de påfølgende årene fulgte den ene ombyggingen av fortene etter den andre. Dette var et resultat av den tekniske utviklingen med hensyn til våpen og ammunisjon. Dette ble ikke avsluttet før Nederland mobiliserte i 1939.

Selv om fortene er den delen av vannlinjen som er mest synlig, lå dens styrke fortrinnsvis i sammenhengen mellom de ulike delene. Et lite dike eller en sluse kunne spille en viktigere rolle enn et fort fordi det regulerte vann-nivået i et område som ble satt under vann (inundert).

I denne sammenhengen bør ingeniør Jan Blanken (1775–1838) ikke glemmes, han hadde utviklet en spesiell type sluse (viftesluse) som ble brukt i slusen ved Schenkelijk. Denne slusens dører kunne åpnes selv om vanntrykket ikke ville tillatt åpning av vanlige slusedører.

[rediger] Endringer

Fortene rundt Utrecht by

Jordvollene og den lette bestykningen gjorde den nye vannlinjen svak. Da bestykningen ble endret ca. 1860 og en del av den fransk-preussisike krigen ble utkjempet her i 1870–1871, viste det seg at linjen ikke var sterk nok. Dette førte til at linjen ble endret og forsterket gjentatte ganger, slik at den skulle kunne stå bedre rustet mot nyere våpen og ammunisjon. Et eksempel på dette er brisantgranaten. Videre ble noen av fortene rundt Utrecht skjøvet nærmere en eventuell front. Blant disse var Hemeltje, Vechten, Rijnauwen, Hoofddijk, Ruigenhoek og Gagel. Sammen overtok de den funksjonen de fire lunetten på Houtense Vlakte, fort Vossegat og fortet ved de Klop hadde hatt.

Takket være at våpnene ble forandret, kunne fortene bygges med 2–3 km avstand. Dette gjorde at fortene kunne forsvare hverandre, og for å forsterke dette ble mindre forsvarsstillinger som for eksempel batterier, våpenbunkere og skytterstillinger bygget mellom fortene.

Den fremskutte linjen ble også ombygget og modernisert flere ganger, sist tidlig i 1940. I 1940 ble betongkasematter og tilfluktsbunkere for grupper av infanteri bygget. Disse verkene finnes fremdeles, men er så godt skjult at de enkelt passeres om man ikke er lokalkjent.

Fortene var konstruert slik at de var så lave som mulig, og ser i dag ikke ut til å være stort mer enn en liten forhøyning i landskapet. Ofte har trær og busker bidratt til å skjule dem enda bedre. De var gravet ned i bakken, med forsiden dekket av et flere meter tykt jordlag som skulle ta av for ild fra fiendtlig skyts. Baksiden er som oftest ikke synlig før man er helt nær, og ligger ofte under bakkenivå. I senere år er det plassert informasjonsskilt ved de fleste fortene, slik at forbipasserende kan se at det her dreier seg om mer enn en naturlig forhøyning av terrenget.