Pierre Drieu la Rochelle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pierre Drieu la Rochelle
Født 3. januar 1893
Frankrike Frankrike
Død 15. mars 1945 (52 år)
Paris, Frankrike
Selvmord
Yrke Forfatter, politiker

Pierre Drieu la Rochelle (født 3. januar 1893, død 15. mars 1945, var en fransk forfatter som skrev romaner, noveller og politiske essay. Han levde og døde i Paris, og var en forkjemper for fransk fascisme på 1930-tallet, og var en velkjent kollaboratør under Vichy-regimet.

Unge år[rediger | rediger kilde]

Drieu ble født inn i en småborgerlig og nasjonalistisk middelklassefamilie fra Normandie, som hadde etablert seg i Paris. Faren var en fallert forretningsmann og kvinnebedårer, som giftet seg med moren for medgiften. Selv om Pierre var en fremragende student, strøk han til avslutningseksamenen på Ecole Libre des Sciences Politiques. Under første verdenskrig ble han såret 3 ganger, dette var en opplevelse som merket ham for resten av livet.

I 1917 giftet Drieu seg med Colette Jéramec, søsteren til en jødisk venn. Ekteskapet var mislykket og endte i skilsmisse i 1921. Selv om han hadde sans for dadaismen, surrealismen og det franske kommunistparti, og var en nær venn av Louis Aragon på 1920-tallet, var han også interessert i det reaksjonære og rojalistiske Action Française, men nektet å binde seg til noen av de politiske strømningene. Han skrev Mesure de la France (Vurdering av Frankrike) i 1922, som ga ham en viss berømmelse, og redigerte flere romaner. På begynnelsen av 1930-tallet omfavnet han fascismen og antisemittismen.

I sine politiske skrifter hevdet han at det parlamentariske systemet under den tredje republikk var ansvarlig for dekadansen i Frankrike (økonomisk krise, fallende fødselstall etc.). I Le Jeune Européen (Europas ungdom) 1927 og Genève ou Moscou (Genève eller Moskva) 1928 gikk Drieu inn for et sterkt Europa, og avsverger demokratiets dekadente materialisme. Han trodde at et forenet Europa kunne danne en sterk økonomiske og politisk union, isolert fra de imperialistiske russiske og amerikanske. I 1939 ble han overbevist om at bare det nazistiske Tyskland kunne ta på seg en slik oppgave.

Fascisme og samarbeide[rediger | rediger kilde]

Så sent som i 1931, i L'Europe contre les patries (Europa mot nasjonene), skrev Drieu som en motstander av Hitler. Men fra 1934, særlig etter den høyreekstreme oppstanden i Paris 6. februar 1934 og etter et besøk han gjorde i Tyskland 1935 (der han bivånet nazistenes partidag i Nürnberg), omfavnet han nazismen som en motvekt til det «middelmådige» liberale demokratiet. Typisk var tittelen på en bok han utga i oktober 1934 Socialisme fasciste (Fascistisk sosialisme), der han beskrev sin misnøye med Marxismen som et svar på Frankrikes problemer, og fant inspirasjon hos George Sorel og Fernand Pelloutier, samt hos de tidlige franske sosialistene Saint-Simon, Charles Fourier, og Proudhon.

Drieu La Rochelle gikk inn i Jacques Doriots fascistiske Parti Populaire Français (PPF) i 1936, og ble redaktør for deres tidsskrift L'Emancipation Nationale (Nasjonal frigjøring), inntil han brøt med partiet i 1939. I 1937 argumenterte han i Avec Doriot (Med Doriot) for en spesiell fransk fascisme. Samtidig fortsatte han å skrive på sin mest kjente roman, Gilles.

Han støttet samarbeide med tyskerne etter at de hadde invadert Frankrike i 1940. Etter at tyskerne hadde tatt Paris, overtok han som redaktør for Nouvelle Revue Française etter Jean Paulhan (som han 2 ganger hadde reddet unna Gestapo). Dermed ble han en ledende figur i det kulturelle samarbeidet med nazistene. Fra 1943 av ble han desillusjonert med det nye styret, og begynte å studere østens religioner. Som en siste provokasjon sluttet han seg enda en gang til Jacques Doriots PPF, samtidig som han i sine hemmelige dagbøker uttrykte beundring for stalinismen.

Ved frigjøringen av Paris i 1944 måtte Drieu gå under jorden. Selv om han ble forsvart av André Malraux, begikk han selvmord 15. mars 1945 (han hadde prøvd det allerede i juli 1944). Selvmord hadde vært en konstant fristelse gjennom hele hans voksne liv. På samme måte Robert Brasillach ble han en martyr for det ekstreme høyre i Frankrike.

Verk[rediger | rediger kilde]

Denne listen er ikke fullstendig.

  • Interrogation (1917), dikt
  • Etat civil (1921)
  • Mesure de la France (1922), essay
  • L'homme couvert de femmes (1925), roman
  • Le Jeune Européen (1927), essay
  • Genève ou Moscou (1928), essay
  • Une femme à sa fenêtre (1929), roman
  • L'Europe contre les patries (1931), essay
  • Le Feu Follet (1931). Denne novellen beskriver de siste dagene til en rusmisbruker som begår selvmord. Den var inspirert av døden til Drieus venn, poeten Jacques Rigaut. Louis Malle laget en filmversjon av den i 1963. Den norske filmen Oslo, 31. august er også basert på boken.
  • Drôle de voyage (1933), roman
  • La comédie de Charleroi (1934). En samling noveller der Drieu prøver å håndtere traumene sine fra krigen.
  • Socialisme fasciste (1934), essay
  • Beloukia (1936), roman
  • Rêveuse bourgeoisie (1937). I denne romanen forteller Drieu om det mislykkede ekteskapet til foreldrene.
  • Avec Doriot (1937), politisk pamflett.
  • Gilles (1939) er Drieus hovedverk. Det er en selvbiografisk roman og et bittert angrep på Frankrike i mellomkrigstiden.
  • Ne plus attendre (1941), essay
  • Notes pour comprendre le siècle (1941), essay
  • Chronique politique (1943), essay
  • L'homme à cheval (1943), roman
  • Les chiens de paille (1944), roman
  • Le Français d'Europe (1944), essay
  • Histoires déplaisantes (1963 – utgitt etter hans død), noveller
  • Mémoires de Dirk Raspe (1966 – utgitt etter hans død), roman
  • Journal d'un homme trompé (1978 – utgitt etter hans død), noveller
  • Journal de guerre (1992 – utgitt etter hans død), krigsdagbok