Rodolfo Graziani

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rodolfo Graziani
FødtRodolfo Graziani
11. aug. 1882[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Filettino (Kongedømmet Italia)[5]
Død11. jan. 1955[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (72 år)
Roma[6]
BeskjeftigelsePolitiker, offiser Rediger på Wikidata
Embete
  • Italias forsvarsminister (1943–1945)
  • list of governors-general of Italian Libya (1936–1937) Rediger på Wikidata
Utdannet vedMilitary Academy of Modena
PartiPartito Nazionale Fascista
Partito Fascista Repubblicano
Movimento Sociale Italiano
NasjonalitetItalia (1946–1955)
Kongedømmet Italia (1882–1946)
GravlagtAffile
Utmerkelser
17 oppføringer
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Sankt Sylvester-ordenen
Malteserordenen (1937)
Sølvmedalje for militær tapperhet
Mauriziana-medaljen
Storkorsridder av Italias kroneorden
Storkors av Savoias militærorden
Medaljen for militær tapperhet i bronse
Knight Grand Cross of the Colonial Order of the Star of Italy
Gold medal to award long periods of command in the Italian military
Q43299507
Q1497496
Commemorative Medal for the Italo-Turkish War 1911-1912
Minnemedaljen for den italiensk-østerrikske krig 1915–1918
Minnemedaljen for Italias samling
Allied Victory Medal
Minnemedaljen for felttoget i Øst-Afrika
TroskapKongedømmet Italia, Den italienske sosialrepublikk
VåpenartRegio Esercito, Esercito Nazionale Repubblicano
Militær gradMarskalk av Italia
KommandoerX Armata, Armee Ligurien
Deltok iFørste verdenskrig, Den italiensk-tyrkiske krig, Riconquista della Libia, andre verdenskrig, Den andre italiensk-abessinske krig, Felttoget i Nord-Afrika, campagna d'Italia
Rodolfo Graziani på Commons

Rodolfo Graziani, 1. marki av Neghelli, (født 11. august 1882 i Filettino i provinsen Frosinone, død 11. januar 1955 i Roma) var en italiensk general og feltmarskalk som også var generalguvernør i Italiensk Øst-Afrika og forsvarsminister i Den italienske sosialrepublikk.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Rodolfo Graziani var født i landsbyen Filettino i provinsen Frosinone.[7] begynte på militærakademiet i Modena i 1903, og tjente deretter ved gardebrigade Granatieri di Sardegna i Roma. I 1908 var han offiser i kolonihæren i Eritrea, og lærte her både arabisk og tigrinja, noe han hadde stor nytte av i sin senere tjeneste i Afrika. Etter å ha bli blitt av en giftslange, svevde han i en lang periode i livsfare.

I 1912 deltok han som infanterioffiser i den italiensk-tyrkiske krig, noe som sikret Kyrenaika og Tripolitania som den italienske kolonien Libya.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fra 1915 deltok han som infanterioffiser under første verdenskrig, hvor han deltok under slagene ved Isonzo og senere også ved slaget ved Piave, og ble stadig forfremmet. I 1918 ble han som 38 åring utnevnt til oberst, som den yngste i den italienske hæren.

Kolonikriger[rediger | rediger kilde]

Libya[rediger | rediger kilde]

I oktober 1921 ble han sendt tilbake til Libya, hvor det var et opprør av Sanussiya under ledelse av Omar Mukhtar, og dette ble blodig slått ned. Graziani var ansvarlig for etablering av konsentrasjonsleire og arbeidsleiere hvor tusenvis av libyere døde, noen også henrettet[8] ved hengning, som Omar Mukhtar, eller ved skyting, men de fleste døde av sult og sykdom. Dette medførte at han blant araberne fikk kallenavnet «slakteren fra Fezzan»,[9] mens han blant italienerne ble kalt «fredsskaperen i Libya» (Pacificatore della Libia).

Fra 1926 til 1930 var Graziani viseguvernør i Kyrenaika i Libya. I 1930 ble han guvernør samme sted, og hadde denne posisjonen fram til 1934, da det ble bestemt at han skulle sendes et annet sted. Året etter, i 1935 ble han guvernør i Italiensk Somaliland.

Etiopia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Den andre italiensk-abessinske krig og Italiensk Øst-Afrika

Under Den andre italiensk-abessinske krig i 1935 og 1936 var Graziani italiensk øverstkommanderende på den sørlige fronten. Han invaderte Etiopia fra Italiensk Somaliland, i første omgang i form av spredte militære aksjoner mot etiopiske grenseposter. De italienske målsettingene i sør var i første omgang mer begrensede, med aksjonene mot enkelte grenseposter for å teste ut reaksjonene, og siden øke disse til en rekke angrep langs hele Etiopias sørlige grense. Men sterkt regn hemmet delvis de italienske aksjonene, men etter tre uker var landsbyene Kelafo, Dagnerai, Gerlogubi og Gorahai i Ogaden under italiensk kontroll.[10]

Men det var styrken fra nord, under ledelse av først Emilio De Bono, og deretter av Pietro Badoglio som inntok Addis Abeba 5. mai 1936 i triumf.

Men etter at krigen var avsluttet, ble Graziani visekonge og generalguvernør over det nyetablerte Italiensk Øst-Afrika. Han ble 19. februar 1937 utsatt for et attentat, og iverksatte deretter blodige represalier, med mange tusen drepte. Han fikk deretter tilnavnet «slakteren av Etiopia».[11] Han iverksatte også en massakre på munkene og en rekke pilegrimer i det gamle klosteret Debre Libanos.

Fra 1939 ble han kalt hjem til Italia, og var i årene 1939 til 1941 øverstkommanderende i generalstaben til Esercito Italiano.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den offisielle deltakelsen av tyske og italienske prominenser i forbindelse med begravelsen til den fascistiske politisjefen i Roma, Arturo Bocchini 21. november 1940. Fra venstre til høyre: Karl Wolff, Reinhard Heydrich, Adelchi Serena, Heinrich Himmler, Emilio De Bono, Graziani og Hans Georg von Mackensen

Da andre verdenskrig brøt ut, var han fortsatt leder for hærens generalstab. Men etter at marskalk Italo Balbo døde 28. juni 1940, overtok Graziani som øverstkommanderende i Nord-Afrika og som generalguvernør i Libya.

Kart som viser Grazianis fremrykning og den britiske motoffensiven etterpå, under Operasjon Compass

I sin nye posisjon, fikk han en frist på 8. august av Benito Mussolini til å iverksette invasjonen av Egypt. Graziani uttrykte tvil om den ikke mekaniserte styrken til Italia ville kunne slå de britiske styrkene, og utsatte invasjonen så lenge som mulig. Men etter press fulgte han ordre og iverksatte invasjonen 9. september. De italienske styrkene oppnådde bare beskjedne resultater i Egypt og etablerte en rekke forsterkede leirer for å forsvare sine posisjoner. De britiske styrkene iverksatte en motoffensiv og slo de italienske styrkene fullstendig under Operasjon Compass. Etter dette nederlaget trakk Graziani seg fra sin stilling, og ble erstattet av general Italo Gariboldi 25. mars 1941, og Graziani forble inaktiv i de neste to årene.

Graziani var den eneste italienske marskalken for forble lojal til Mussolini etter Dino Grandis kupp i Det store fascistiske rådet. Han ble utnevnt til forsvarsminister i Den italienske sosialrepublikk av Mussolini og hadde ansvaret for den kombinerte tysk-italienske armegruppen Liguria, kommandert av general Alfredo Guzzoni. Graziani lyktes å slå de allierte i slaget om Garfagnana i desember 1944.[12]

Siste år[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 1950-tallet gikk Graziani inn i det nyfascistiske partiet Movimento Sociale Italiano (MSI) og forsøkte å få gjenopplevet oppslutningen rundt den fascistiske ide. Han ble «ærespresident» i partiet i 1953. Etter interne stridigheter i partiet trakk han seg ut og døde av naturlige årsaker i januar 1955 da han var 72 år.

Strid i de senere år[rediger | rediger kilde]

11. august 2012 ble det etablert et mausoleum med Grazianis grav i byen Affile i Latium (Lazio). Dette ble finansiert med offentlige midler og med personlige bidrag fra blant andre byens nyfascistiske borgermester Ettore Viri som bidro med en marmorbyste av Graziani.[13] Inngravert på mausoleet er ordene «Fedreland» og «Ære», og er plassert i parken i Parco di Radimont på en høyde over byen, og med flagg rundt.[13]

Lokale politikere fra venstresiden klaget over monumentet, mens den ytterliggående høyresiden støtter dette.[13] De offentlige midlene er imidlertid blitt trukket tilbake av de regionale myndighetene etter regionalvalgene i 2013.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Rodolfo Graziani, marquess di Neghelli, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Rodolfo-Graziani-marchese-di-Neghelli, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000700, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 23186[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Грациани Родольфо, besøkt 25. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Грациани Родольфо, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Graziani, Rodolfo». Treccani.it. Enciclopedia Treccani. Besøkt 29. september 2014. 
  8. ^ Italian atrocities in world war two, The Guardian, mandag 25. juni 2001, besøkt 29. september 2014
  9. ^ Hart, David M.: Muslim Tribesmen and the Colonial Encounter in Fiction and on Film: The Image of the Muslim Tribes in Film and Fiction. Het Spinhuis, 2001, side 121, ISBN 90-5589-205-X
  10. ^ Barker, A. J.: The Rape of Ethiopia 1936, s. 70
  11. ^ Anthony Mockler: Haile Selassie's War, kapittel 14 (New York: Olive Branch, 2003).
  12. ^ Garfagnana and Operation Wintergewitter
  13. ^ a b c New York Times: Monument to Graziani
  14. ^ Governor of Lazio calls for withdrawal of funds for Graziani monument Arkivert 30. mai 2013 hos Wayback Machine., The Reporter, 27. april 2013, besøkt 30. september 2014

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rodolfo_Graziani&oldid=22256920»