François Darlan
| François Darlan | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. aug. 1881[1][2][3][4] Nérac | ||
| Død | 24. des. 1942[1][2][3][4] (61 år) Alger | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | École navale | ||
| Far | Jean-Baptiste Darlan | ||
| Parti | partiløs | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Ordre de la Francisque
Storoffiser av Æreslegionen Médaille commémorative des Dardanelles Storkors av Æreslegionen Kommandør av Æreslegionen Offiser av Æreslegionen Ridder av Æreslegionen Médaille militaire Médaille Interalliée 1914-1918 | ||
| Våpenart | Marine nationale | ||
| Militær grad | Admiral | ||
| Deltok i | Første verdenskrig, andre verdenskrig | ||
| Signatur | |||
.png) | |||
François Darlan (født 7. august 1881 i Nérac, Lot-et-Garonne, Frankrike, død 24. desember 1942 i Alger) var en fransk marineoffiser og politiker.
Etter en lang karriere i den franske marinen ble han utnevnt til flåteadmiral og øverstkommanderende for marinen i 1939. Etter den tyske invasjonen av Frankrike i 1940 ble han en sentral person i Vichy-regimet og en ivrig kollaboratør med okkupasjonsmakten. Fra 1941 var han marineminister, visepresident i ministerrådet, innenriksminister og utenriksminister samtidig, noe som gjorde han til den mest dominerende person i regimet på den tiden.[5]
Den 24. desember 1942 ble Darlan skutt og drept av Fernand Bonnier de La Chapelle fra den franske motstandsbevegelsen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Darlan ble født i Nérac i 1881, der hans far var advokat og politiker. I motsetning til de sterke rojalistiske holdningene i den franske marinen kom Darlan fra en familie med republikanske tradisjoner.[5]
Darlan fikk eksamen fra École Navale i 1902. Under første verdenskrig ledet han et artilleribatteri i slaget ved Verdun.
Han fortsatte sin tjeneste i den franske marinen etter krigen, og ble forfremmet til kontreadmiral i 1929 og til viseadmiral i 1932. Han var marineminister i nesten hele perioden mellom 1926 og 1939.
Darlan ble admiral og stabssjef i 1936 og i 1939 ble han forfremmet til amiral de la flotte, en tittel som ble skapt spesielt til ham og som gjorde ham til øverstkommanderende for marinen.[6]
Vichyregjeringen[rediger | rediger kilde]
Da Paris ble okkupert av tyskerne i juni 1940, var Darlan blant dem som støttet marskalk Philippe Pétain, som ble statsminister og statssjef i juli 1940. Pétain innledet forhandlinger med tyskerne, noe som endte med en våpenhvileavtale som ble underskrevet den 22. juni 1940. Etter det franske nederlaget fortsatte Darlan som marineminister og beordret store deler av flåten til Fransk Algerie.
Darlan sikret marinens støtte til våpenhvilen, samtidig som han forsikret britene om at den franske flåten ikke ville bli brukt mot dem. Han utstedte også hemmelige ordre om å senke den franske flåten, dersom tyskerne forsøkte å ta dem.[5] Til tross for dette fryktet Storbritannia at den franske flåten ville falle i hendene på tyskerne. I Operation Catapult den 3. juli 1940 ble den franske flåten ødelagt av Royal Navy ved Mers El Kébir, og omkring 1.300 franske sjøfolk omkom. Det bidrog i stor grad til Darlans anglofobi, men han ville likevel ikke overlate marinefartøyer til tyskerne.[6]
I februar 1941 etterfulgte han Pierre Laval som Pétains stedfortreder. Han ble samtidig utnevnt til innenriksminister, forsvarsminister og utenriksminister, noe som gjorde Darlan til de facto leder av Vichy-regjeringen. I januar 1942 overtok han også kontrollen over en rekke andre regjeringsposter. Darlan var en ivrig kollaboratør og var talsmann for et tettere samarbeid mellom Vichy-Frankrike og Nazi-Tyskland ved forhandlingene om Paris-protokollene, også militært.[7] I april 1942 ble Darlan tvunget til å gi hovedparten av sine poster tilbake til Laval, som også hadde tyskernes støtte, mye på grunn av manglende suksess i forhandlingene med tyskerne.[8] Darlan beholdt likevel posten som sjef for de franske væpnede styrker.
Kuppet den 8. november[rediger | rediger kilde]
Den 7. november 1942, dagen før starten på Operation Torch, reiste Darlan til Alger for å besøke sønnen sin som lå på sykehus med polio. Han hadde ikke kunnskap om en hemmelig avtale inngått i Cherchell den 23. oktober, mellom den franske motstandsbevegelsen i Nord-Afrika og den amerikanske generalen Mark Clark.
Om ettermiddagen den 8. november angrep 400 dårlig utrustede franske partisaner kystartilleriet ved Sidi Ferruch og det vichy-franske 19. armékorps i Alger. Omkring 15 timer senere hadde motstandsfolkene nøytralisert begge styrker. Under ledelse av José Aboulker, Henri d'Astier de La Vigerie og oberst Jousse besatte opprørsstyrken i ly av mørket de fleste strategiske punkter i Alger (generalguvernementet, politihovedkvarteret, stabshovedkvarteret, telefonsentralen, kaserner, og så videre) og arresterte de fleste ledende Vichy-embedsmenn og offiserer. Én av de sivile gruppene av kadetter fra Ben-Aknoun-skolen under kommando av kadett Pauphilet tok både Darlan og general Alphonse Juin, den øverstkommanderende i Nord-Afrika, til fange.
Etter tre dager med trusler og forhandlinger tvang Clark Darlan og Juin til å beordre de franske styrkene til å innstille fiendtlighetene. Det skjedde den 10. november i Oran og den 11. november i Marokko, men det var forutsatt at Darlan kunne forbli leder av den franske administrasjon. Til gjengjeld var general Dwight D. Eisenhower innforstått med at Darlan utpekte seg selv til høykommissær for Fransk Nord- og Vest-Afrika den 14. november, noe som gjorde Charles de Gaulle rasende.[trenger referanse] Den 27. november ble resten av den franske flåte i Toulon senket av besetningene.
Darlan ble fjernet fra sine poster i Vichy-regjeringen og Vichy-Frankrike ble okkupert av tyskerne i operasjon Fall Anton. De fleste franske tropper i Afrika fulgte Darlans eksempel og kom under kommando av de frie franske styrkene.[9]
På ettermiddagen 24. desember 1942 trengte den 20 år gamle monarkisten Fernand Bonnier de La Chapelle seg inn i Darlans hovedkvarter i Alger og skjøt ham to ganger. Darlan døde få timer senere. Han ble erstattet som høykommissær av en annen general, Henri Giraud. La Chapelle ble henrettet ved skyting den 26. desember.
Darlan var upopulær blant de allierte. Han ble sett på som arrogant etter at han hadde bedt Eisenhower om å skaffe 200 menn fra Coldstream Guards og Grenadier Guards som æreskompani i forbindelse med markeringen av Napoleons seier ved Austerlitz — og det ble hevdet at det ikke ble felt tårer ved hans begravelse.[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Francois Darlan, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Francois-Darlan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118678892, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Francois Darlan, Munzinger IBA 00000008495, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Paxton, Robert O. (2001). «Darlan's Grand Design». Vichy France - Old Guard and New Order 1940-1944. New York: Columbia University Press. s. 109–110. ISBN 978-0-231-12469-0.
- ^ a b Stewart, William (2014). Admirals of the world: A bibliographical dictionary, 1500 to present. McFarland. s. 91. ISBN 9780786482887.
- ^ Paxton, Robert O. (2001). «Darlan's Grand Design». Vichy France - Old Guard and New Order 1940-1944. New York: Columbia University Press. s. 123. ISBN 978-0-231-12469-0.
- ^ Brégaint, David (19. november 2019). «François Darlan». Store norske leksikon. Besøkt 6. november 2021.
- ^ «François Darlan | French admiral». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 6. november 2021.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Henri Michel: Darlan, Hachette, Paris, 1993.
- George F. Howe: North West Africa: Seizing the initiative in the West, Center of Military history, US Army, Library of Congress, 1991.
- Arthur L. Funck: The politics of Torch, University Press of Kansas, 1974.
- Simon Kitson: Vichy et la chasse aux espions nazis, Paris, Autrement, 2005
- Simon Kitson, The Hunt for Nazi Spies: Fighting Espionage in Vichy France, Chicago, University of Chicago Press, 2008
- Professeur Yves Maxime Danan: La vie politique à Alger de 1940 à 1944, Paris, L.G.D.J., 1963.
- Christine Levisse-Touzet: L'Afrique du Nord dans la guerre, 1939-1945, Paris, Albin Michel, 1998.
- Professeur José Aboulker et Christine Levisse-Touzet: 8 novembre 1942 : Les armées américaine et anglaise prennent Alger en quinze heures, Paris, « Espoir », n° 133, Paris, 2002.
- Bernard Karsenty: Les compagnons du 8 novembre 1942, Les Nouveaux Cahiers, n°31, Nov. 1972.
- Melton, George (1998). Darlan: Admiral and Statesman of France 1881-1942. Westport, CT: Praeger. ISBN 0275959732.
- Delpont, Hubert (1998). Darlan, l'ambition perdue. AVN. ISBN 2-9503302-9-0.