Den fransk-prøyssiske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Fransk-tyske krig)
Gå til: navigasjon, søk
Den fransk-prøyssiske krig
Den fransk-prøyssiske krig
Det 7. prøyssiske kyrassérregiment møter franske våpen ved slaget ved Mars-La-Tour 16. august 1870
Dato 19. juli 1870 - 10. mai 1871
Sted Frankrike og Tyskland
Resultat
Tysk seier
Freden i Frankfurt
*Tysklands samling
*Alsace-Lorraine ble tysk
*Den tredje franske republikk
Parter
Keiserriket Tyskland Det nordtyske forbund, ledet av
*Preussen Preussen
Flagge Großherzogtum Baden (1871-1891).svg Baden
Flag of Bavaria (striped).svg Bayern
Flagge Königreich Württemberg.svg Württemberg
Frankrike Frankrike
Kommandanter
Preussen Wilhelm I
Preussen Otto von Bismarck
Preussen Helmuth von Moltke
Preussen Kronprins Fredrik
Preussen Karl Friedrich von Steinmetz
Preussen Prins Fredrik Karl
Preussen Albrecht von Roon
Frankrike Napoleon III
Frankrike François Achille Bazaine
Frankrike Louis Jules Trochu
Frankrike Patrice Mac-Mahon
Frankrike Léon Gambetta
Styrker
1 200 000[1] 492 585[2]
417 366 Garde Mobile (reservestyrker)[2]
Tap
44 781 døde
89 732 sårede
134 000 totalt[3]
Militære tap:
138 875 døde[4]

143 000 sårede
474 414 krigsfanger
756 285 totalt[4]

Den fransk-prøyssiske krig, også kalt den fransk-tyske krig og i Frankrike kjent som 1870-krigen[5], ble utkjempet mellom Frankrike og Det nordtyske forbund under Preussens ledelse, sammen med de sør-tyske statene Baden, Bayern, Storhertugdømmet Hessen og Württemberg mellom 19. juli 1870 og 10. mai 1871.

Etter en serie franske nederlag i åpningsfasen av krigen ble nesten halvparten av den franske styrken omringet ved Metz, og den nyetablerte franske unnsetningsstyrken ble knust i et slag ved Sedan, hvor den franske keiser Napoleon III overga seg til tyskerne. Dette førte til opprettelsen av den tredje franske republikk.

Krigen endte med en overveldende tysk seier etter at tyske styrker hadde erobret Paris, og Tyskland ble i løpet av krigen samlet under Preussens ledelse.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Napoleon III (18081873), fransk president 18481852, keiser 18521870
Wilhelm, konge av Preussen og fra 1871 tysk keiser

Den fransk-tyske krig 1870-71 hadde mange og dyptliggende årsaker. Franskmenn og tyskere, likesom deres regjeringer, mistrodde hverandre gjensidig. Den nordtyske forbundskansler og prøyssiske statsminister Otto von Bismarck hadde mistet all tillit til Frankrike, etter at landet i 1866 allikevel støttet Østerrike til tross for at Napoleon III og Bismarck på et møte i Biarritz i oktober 1865 hadde blitt enige om å ikke blande seg inn i striden om Østerrikes krav på den italienske regionen Veneto. Frankrike ønsket slik å bidra til å fremprovosere en krig mellom Tyskland og Østerrike, hovedsakelig på grunnlag av striden om forvaltningen av Slesvig og Holsten etter den andre slesvigske krig gjennom Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866.[6]

I Frankrike så man med mistro og misunnelse på Preussens økede makt etter Den østerriksk-prøyssiske krig, overvurderte den motvilje mot tysk samling under prøyssisk ledelse som rådet i statene i det sørlige Tyskland og håpet, gjerne med hjelp fra Østerrike, å ta «revansje for Sadowa». Hertil kom Otto von Bismarcks løfte om å fullføre samlingen med «blod og jern», samt Napoleon IIIs og hans miljøs tro på at en ærerik krig kunne befeste dynastiet og stanse den økende motstanden mot regjeringens innenrikspolitikk.[7]

Brennbare emner fantes således på begge sider. Den utløsende årsaken ble imidlertid prins Leopold av Hohenzollern-Sigmaringens kandidatur til den spanske tronen. Spanias regjering tilbød nemlig Leopold tronen. Prinsen og hans familie var i tvil, og han gav avvisende svar to ganger, høsten 1869 og vinteren 1870. Hans holdning ble delt av kong Wilhelm I av Preussen, som i egenskap av huset Hohenzollerns overhode deltok i forhandlingene. Bismarck var ikke involvert i forhandlingene, men fulgte dem med interesse, overbevist om at en forbindelse mellom Preussen og Spania kunne holde Frankrike i sjakk. Gjennom hemmelige agenter klarte Bismarck å få den spanske regjering til å gjenoppta forhandlingene, og siden han hadde vunnet kronprins Fredrik for sin sak, fikk man prins Leopold i mai 1870 til å endre sin beslutning og akseptere tilbudet om den spanske tronen.

Før kongevalget kunne skje i Spania, ble imidlertid planen kjent i Paris. Den franske regjeringen, spesielt utenriksminister Antoine Agénor de Gramont, som hadde håpet å tilføre Preussen et diplomatisk nederlag, krevde i en aggressiv tone at prinsens kandidatur formelt skulle trekkes tilbake av regjeringen i Berlin. Han lot sin ambassadør, grev Vincent Benedetti, oppsøke kong Vilhelm i Bad Ems for å få ham til å foreta en slik erklæring. Kongen, som ønsket å avslutte sin livsgjerning i ro, svarte unnvikende at saken ikke angikk Preussen, men kun prinsen personlig, og skyndte seg den 13. juli å gi Benedetti del i prinsens definitive avgjørelse og sin velsignelse av denne.

Det telegrammet som kongen sendte Bismarck for å underrette ham om sin samtale med Benedetti (Ems depeschen), ble publisert av Bismarck samme aften i avisene. Det skjedde i en lett redigert form; Bismarck fikk det til å se ut som om kongen hadde avvist ambassadørens krav temmelig bryskt.[8][9]

Denne fremstillingen reiste en storm av sjåvinistisk uvilje i Paris. Den ble skjerpet av Bismarck-inspirerte artikler i den tyske presse. Keiser Napoleon personlig ønsket fred, men han ble revet med av den franske nasjonalforsamlingen, og den 19. juli 1870 offentliggjorde han Frankrikes krigserklæring mot Preussen.[9]

Styrkeforhold og mobilisering[rediger | rediger kilde]

Franske forberedelser[rediger | rediger kilde]

De franske militære forberedelsene var dårlige, mens tyskernes var fortreffelige. Derfor tok krigen fra begynnelsen av en ganske annen vending enn Napoleon IIIs rådgivere hadde regnet med. Den 14. juli 1870 besluttet franskmennene å innkalle reservene. Dagen etter bevilget parlamentet og senatet 66 millioner franc til krigen; den 18. juli ble bevilgningen øket til 500 millioner. Samme dag ble krigserklæringen utferdiget, og dagen etter overlevert av den franske chargé d'affaires i Berlin.

28. juli 1870 forlot Napoleon III Paris og reiste til Metz for å ta kommandoen over den nyopprettede hæren som hadde fått navnet Rhin-hæren. Den besto på dette tidspunktet av kun 202 448 soldater, men det var forventet at hærstyrken skulle vokse etter hvert som mobiliseringen gikk videre.[10]

Den franske krigsledelsen lyktes imidlertid ikke i å samle mer enn rundt 300 000 menn. Størstedelen av dem ble forlagt mellom Metz og Saarbrücken, bortsett fra 1. korps, ledet av marskalk Patrice Mac-Mahon, som ble samlet omkring og nord for Strasbourg, 5. korps ved Bitsche, 6. korps ved Châlons-sur-Marne, og 7. korps i øvre Alsace. Stor uorden rådet såvel under mobiliseringen som under arméenes oppmarsj.

Prøyssiske og tyske forberedelser[rediger | rediger kilde]

Kronprins Fredrik leder troppene sammen med Moltke

Natten mellom 15 og 16. juli 1870 ble mobiliseringsordrer utstedt i Det nordtyske forbunds medlemsstater, fulgt en av tilsvarende avgjørelse i de sydtyske stater. Det nordtyske forbunds riksdag bevilget 120 millioner daler og de sørtyske folkeforsamlingene tilsammen 34 millioner gylden til krigen.

Den 23. juli begynte jernbanetransportene, og den 4. august rykket tyskernes venstre flanke over den franske grensen.

Tre arméer ble dannet.

  • Den 3. armé (kommandert av kronprins Fredrik av Preussen og bestående av 5. og 11. prøyssiske, 1. og 2. bayerske og baden-württembergske korps, senere også 6. prøyssiske) ble forlagt i og bak linjen Karlsruhe-Landau.
  • Den 2. armé (ledet av prins Fredrik Karl av Preussen og bestående av gardekorpsene 3., 4., 9., 10. og 12., senere også 2., hver med 30 000 mann) steg av ved Mainz, og fortsatte til fots bak begge de andre arméene.

Øverstkommanderende for alle arméer var kong Vilhelm av Preussen, med general Helmuth von Moltke som generalstabssjef.

Krigens innledning[rediger | rediger kilde]

Utplasseringen i juli 1870

De franske planene[rediger | rediger kilde]

De opprinnelige franske planene baserte seg på en sterk fransk offensiv fra Thionville mot Trier og videre inn i den prøyssiske Rhinprovinsen. Denne planen ble imidlertid endret til en mer defensiv plan utarbeidet av generalene Charles Auguste Frossard og Bartélemy Lebrun, hvor Rhin-hæren skulle bli stående i en mer defensiv posisjon nær den tyske grensen og slå tilbake en prøyssisk offensiv. Franskmennene bygde videre på at Østerrike, Bayern, Württemberg og Baden skulle slutte seg til dem i en krig mot Preussen, og det franske 1. korps skulle invadere området som i dag er Rheinland-Pfalz og rykke videre for å «befri» de sørlige tyske statene sammen med styrker fra Østerrike-Ungarn. 5. korps skulle kunne settes inn på det frontavsnittet hvor det var mest nødvendig.[11]

Imidlertid mobiliserte de prøyssiske styrkene langt raskere enn hva den franske planen forutsatte. Videre var Østerrike-Ungarn ikke i stand til å gå til en ny krig mot Preussen så tidlig etter krigen i 1866, og var tilbakeholdne, før de til slutt erklærte at de bare ville gripe inn i Sør-Tyskland dersom befolkningen der støttet en fransk innmarsj. Dette skjedde ikke, derimot sluttet de sør-tyske statene seg til Preussen og mobiliserte sine styrker mot Frankrike.[12]

Fransk framrykking[rediger | rediger kilde]

Napoleon III var under et innenriks press for å iverksette en offensiv før de tyske statene ble i stand til å gjennomføre en full mobilisering. De hadde avklart at bare den prøyssiske 16. infanteridivisjon sto i området mellom grensen og Saarbrücken, og overfor hele den franske Rhin-hæren. 31. juli rykket denne over elven Saar for å innta Saarbrücken.[13]

De franske 2. korps og 3. korps krysset den tyske grensen 2. august og presset de fåtallige prøyssiske styrkene tilbake og ut av Saarbrücken gjennom en rekke direkte angrep. Det viste seg her at de franske geværene hadde en større rekkevidde enn geværene som prøysserne var utrustet med. Allikevel ytet prøysserne stor motstand, og franskmennene hadde et tap på 86 mann, mot prøyssernes 83 i forbindelse med at Saarbrücken ble inntatt.

Okkupasjonen av Saarbrücken[rediger | rediger kilde]

Franskmennenes 2. korps rykket inn Saarbrücken den 2. august, og de tyske styrkene trakk seg ut. For franskmennene var det imidlertid logistiske problemer med å bli stående i byen; den hadde bare én jernbanelinje som gikk inn i Tyskland, og denne var enkel å forsvare for tyskerne. Videre rant elvene langs grensen og ikke inn i innlandet, slik at heller ikke disse egnet seg som forsyningskanaler.[14] Mens franskmennene hilste okkupasjonen velkommen som et første steg mot Rhinprovinsen og senere Berlin, mottok også den franske hærledelsen alarmerende rapporter om at prøyssiske og bayerske styrker samlet seg i sørøst, i tillegg til dem som allerede sto i nord og nordøst.[15]

Moltke hadde i realiteten tre armeer i området, den prøyssiske 1. arme under Karl Friedrich von Steinmetz besto av 50 000 og sto overfor Saarlouis, den prøyssiske 2. armé under prins Fredrik Karl med 134 000 sto mot linjen ForbachSpicheren, og den prøyssiske 3. armé under kronprins Fredrik med 120 000 mann sto langs grensen overfor Wissembourg.[16]

Franskmennene trakk seg derfor i de følgende dagene tilbake til høydene ved Spicheren, hvor de ble angrepet og slått tilbake av den prøyssiske 1. og 2. armé den 6. august.

Tysk framrykking[rediger | rediger kilde]

Den franske tilbaketrekningen fram til 1. september 1870

På den andre fløyen overskred den 3. tyske armé grensen den 4. august og beseiret divisjonen Douay av det første franske korps, som var blitt sendt til Wissembourg hvor det ble bygget opp defensive posisjoner da franskmennene ble klar over hvor nær den tyske styrken faktisk sto.[17]

Utdypende artikkel: slaget om Wissembourg

Slaget om Wissembourg sto 4. august og ble en intens bykrigføring fra hus til hus. Til tross for stadige angrep fra prøyssiske og bayerske enheter, holdt de tallmessig underlegne franske styrkene ut,[18] men måtte gi tapt da bybefolkningen i realiteten kapitulerte ved å nekte å gi sine egne styrker assistanse i noe de anså som et tapt sak, for slik å unngå at byen skulle bli ytterligere ødelagt. Til sammen 1 000 franske soldater med full utrustning ble tatt til fange av de tyske troppene.[19]

Utdypende artikkel: slaget om Wœrth

Styrker fra Württemberg under slaget om Wœrth

De øvrige franske soldatene fra Wissembourg trakk seg ut vestover. Neste dag fortsatte fremrykningen til Wœrth (Wörth), der marskalk Patrice Mac-Mahon hadde tatt stilling med sitt korps og en divisjon av det 7. korps. Etter et modig forsvar ble han slått den 6. august og trakk seg da i all hast tilbake til Châlons-sur-Marne, dit også 5. korps begav seg fra Bitsche. Støttet av Rhinhæren trakk de seg etterhvert tilbake til Metz. Der ble de reorganisert og slått sammen som det 6. korps, og 12. august ble de stilt under marskalk Achille Bazaines kommando.

Franskmennene kunne til å begynne med ikke få seg til å beordre et ordnet tilbaketog til Frankrikes indre. En slik retrett ville prisgi en stor del av landet til fienden. Når retretten likevel ble nødvendig, og troppene skulle overføres fra den østre til den vestre Moselbredden, ble de 14. august angrepet av tyskernes 1. armé ved Colombey-Nouilly og ytterligere svekket.

Utdypende artikkel: slaget ved Vionville

Tyskernes 2. armé hadde i mellomtiden rykket frem med hovedretning mot Pont-à-Mousson, og størstedelen av dens tropper nådde Mosel den 15. august. Samme dag satte franskmennene seg i marsj fra Metz mot Verdun, men gikk så langsomt frem at de den 16. august ble møtt av tyskernes 3. og 10. korps ved Vionville. Tyskerne hadde rykket raskt frem fra Pout-à-Mousson i nordvestlig retning for å kunne holde følge med franskmennene, som de trodde var i fullt tilbaketog. Slaget ved Vionville, eller slaget ved Mars-la-Tour, ble utkjempet den 16. august 1870 og endte med tysk seier.

Franske nonner som etter slaget ved Gravelotte stelte de skadde

Utdypende artikkel: slaget ved Gravelotte

Etter det blodige slaget ved Vionville som størstedelen av Bazaines armé deltok i, inntok marskalk Bazaine stilling med ryggen mot Metz. Størstedelen av 1. og 2. tyske armé var nå kommet over til den vestre Moselbredden. En frontforandring 180 grader ble utført til høyre, hvoretter tyskerne angrep franskmennene den 18. august 1870.

Til å begynne med hadde tyskerne ingen fremgang, og hadde franskmennene under Bazaine utnyttet de mulighetene som bød seg, kunne slaget kanskje ha blitt vunnet av den franske hær. Da Bazaine forble passiv, kunne tyskerne omgruppere og reorganisere seg, slik at de med ytterligere forsterkninger kunne bryte ned franskmennenes høyre fløy ved St. Privat.

Utdypende artikkel: beleiringen av Metz

Etter slaget ved Gravelotte — det største under krigen — ble franskmennene drevet tilbake til Metz, hvor denne store franske styrken ble omringet av tyske styrker 19. august. Denne beleiringen varte helt fram til 27. oktober, da Bazaine ble tvunget til å overgi seg med hele sin hær på 186 000 mann.[20]

Ny fransk hær[rediger | rediger kilde]

Som følge av det franske nederlaget ved Gravelotte ble det ved Châlons-sur-Marne dannet en ny hær under marskalk Mac-Mahon, kalt Châlons-hæren og bestående av 1., 5. og 7. korps og de nydannede 12. korps. Soldatene besto i hovedsak av den deler av Rhin-hæren som unnslapp beleiringen av Metz. Denne nye hæren skulle marsjere mot Metz for å komme de beleirede franske styrkene der under Bazaine til unnsetning, og den rykket mot nordøst og krysset den belgiske grensen for å unngå tyskerne før de skulle slå til sørover mot Bazaines styrker.

Mot den franske Châlons-hæren rykket imidlertid den 3. tyske armé og den nydannede Maas-hæren (ledet av kronprins Albert av Sachsen og bestående av gardekorpset, 4. og 12. korps av 2. armé), mens resten av denne samt 2. armé fortsatte beleiringen av Metz. Keiser Napoleon III sluttet seg personlig til Châlons-hæren, som den 21. august marsjerte til Reims for å fortsette til Paris. Regjeringen ba imidlertid om at marskalk Mac-Mahon hurtigst mulig skulle forene sine styrker med marskalk Bazaines. Mac-Mahon gav seg derfor i vei, og satte 23. august sin armé i marsj mot nordøst. Om aftenen 25. august fikk tyskerne, som beveget seg på linjen Verdun-Vitry-le-François, rede på de franske forflytningene. De endret da plutselig marsjretning mot nord. Franskmennene beveget seg meget langsomt, og snart lå tyskerne rett etter dem og trengte dem nordover mot den belgiske grense. Der ble det 5. franske korps under Pierre Louis Charles de Failly sammen med en divisjon av det 7. korps den 30. august overrumplet og slått etter harde kamper ved Beaumont.

Keiser Napoleon III tas til fange, republikk innføres i Frankrike[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Sedan 1. september 1870.
Napoleon III ble tatt til fange av prøyssiske tropper etter slaget ved Sedan. Her er han i samtale med Bismarck.

Utdypende artikkel: slaget ved Sedan

Tyskerne angrep da den franske Châlons-hæren fra alle sider i slaget ved Sedan den 1. september. Mac-Mahon var blitt såret tidlig under slaget, og general Emmanuel Félix de Wimpffen overtok kommandoen. Dagen etter overga Napoleon III seg og ble tatt til fange med sine 104 000 soldater. Det var en overveldende seier for tyskerne, ikke bare hadde de tatt en hel fransk hær til fange, mens den andre ble holdt innestengt i Metz, men de hadde også fanget Frankrikes leder.

Utdypende artikkel: Den nasjonale forsvarsregjeringen

Da nyheten om at keiseren var blitt tatt til fange nådde Paris, førte det til at det franske keiserdømmet ble avviklet under en fredelig revolusjon. Det ble erstattet med den tredje franske republikk. Den nye regjeringen, som kalte seg Den nasjonale forsvarsregjeringen og ble utropt den 4. september, bestemte at krigen skulle fortsette, mens Napoleon III fikk dra i eksil til England.

Tyskerne mente at i denne situasjonen var krigen over og tilbød franskmennene våpenhvile. Den nye utenriksministeren, Jules Favre, innledet fredsforhandlinger med Bismarck, men disse brøt sammen overfor det tyske kravet om Alsace og Lorraine.

Den republikanske regjeringen fortsetter kampen[rediger | rediger kilde]

Beleiring av Paris[rediger | rediger kilde]

Da fredsforhandlingene brøt sammen, vendte de tyske styrkene seg mot Paris og nådde raskt byen. 15. september ga Moltke ordre om å omringe byen. Styrkene under kommando av kronprins Albert av Sachsen nådde byen fra nord, uten å møte motstand, mens kronprins Fredrik av Preussen rykket inn med sine styrke fra sør. 17. september angrep en fransk styrke under kommando av Joseph Vinoy kronprins Fredriks styrke i nærheten av Villeneuve-Saint-Georges i et forsøk på å sikre seg et forsyningsdepot, men ble slått tilbake av det tyske artilleriet. Jernbanelinjen til Orléans ble kuttet, og 18. september ble Versailles inntatt av tyske styrker, og der opprettet tyskerne sitt hovedkvarter.

Den følgende dagen ble omringningen sluttet rundt byen og beleiringen innledet av den 3. tyske armé og Maas-arméen (4. armé). I Paris ble det på sin side bygget opp en stor hær under militærguvernøren, general Louis Jules Trochu. Opprettelsen av nye hærer i provinsene tok fart etter at Léon Gambetta overtok som krigsminister i regjeringsdelegasjonen i Tours. Med ukuelig viljekraft lyktes han i å mobilisere en ny armé med ikke mindre enn 600 000 mann.

Loire-aksjonen[rediger | rediger kilde]

Den første republikanske armé, den såkalte Loire-arméen (også kalt 1. Loire-armé, og bestående av to korps), ble dannet syd for Orléans under kommando av general Louis Jean Baptiste d'Aurelle de Paladines. Den rykket frem over Mer-Marchenoir og lyktes gjennom slaget om Coulmiers den 9. november å fordrive fra Orléans en arméavdeling utsendt fra beleiringsarméen ved Paris (bestående 1. bayerske korps m.fl. tropper), som siden 11. oktober (det første slaget om Orléans) hadde holdt byen.

Loirearméen inntok en fast stilling nord for Orléans og fikk betydelige forsterkninger. Imidlertid var Metz begynt å forhandle etter at Bazaine 31. august-1. september forgjeves hadde forsøkt å bryte inneslutningslinjen gjennom slaget ved Noisseville. Prins Fredrik Karl av Preussen fikk da ordre om å skynde seg til Loire med sin 2. armé. Han gjorde dette, og konsentrerte sine tropper (3., 9., og 10. korps) rundt Pithiviers fra 20. til 24. november. Den tyske arméavdelingen på denne krigsskueplassen (1. bayerske korps, 2. infanteri- og 3. kavaleridivisjon) var blitt stilt under storhertug Fredrik Franz av Mecklenburg-Schwerins kommando og hadde forflyttet seg til Dreux for å hindre fransk aktivitet på denne siden.

Kampene rundt Orléans i desember 1870.

Gambetta bestemte seg for å rykke frem i retning Paris og gav ordre om at Loire-arméens høyre fløy (to korps) skulle slå seg frem fra Gien over Montargis. Denne bevegelsen mislyktes da angrepet ble slått tilbake av tyske styrker (10. korps) ved Beaune-la-Rolande den 28. november. Den venstre fløyen (2. korps ledet av general Antoine Eugène Alfred Chanzy) skulle nå føres fremover, men ble den 2. desember slått ved Loigny og Poupry av storhertugens arméavdeling. Prins Fredrik Karl, som hadde fått kommandoen også over denne arméavdeling, passet da på å bryte gjennom franskmennenes langstrakte stillinger og bemektiget seg etter det andre slaget om Orléans den 3. og 4. desember denne byen.

General d'Aurelle de Paladines ble deretter avsatt og Loire-arméen ble delt i to arméer. Venstre fløy av den såkalte 2. Loire-armé under general Chanzy trakk seg tilbake til Le Mans i fullstendig oppløsning etter heftig strid ved Beaugency og ved Loir fra 7. til 10. desember. Der ble den på nytt angrepet av tyskerne under prins Fredrik Karl, og etter harde kamper fra 10. til 12. januar 1871 ble den fullstendig knust.

Paris kapitulerer[rediger | rediger kilde]

Prøyssisk artilleri utenfor Paris under beleiringen

I det nordlige Frankrike var en ny fransk armé, den såkalte nordarméen (2 korps med 45 000 mann) blitt dannet under general Louis Faidherbe. Mot denne ble etter Metz' fall den 1. tyske armé sendt (1. og 8. korps) under general Edwin von Manteuffel (senere under general August von Goeben), og etter slagene ved Amiens (27. november 1870), Hallue (23.-24. desember 1870), Bapaume (3. januar 1871) og Saint-Quentin (19. januar) var franskmennenes krefter slutt.

Fra hovedstaden var det blitt gjort et stort utfall den 30. november 1870 under general Auguste-Alexandre Ducrot i sydøstlig retning og et annet (slaget ved Mont-Valérien) under general Trochu den 19. januar 1871 i sydvestlig.

Etter råd fra Bismarck igangsatte det tyske artilleriet rundt byen et omfattende bombardement, hvor rundt 12 000 granater ble skutt inn i byen gjennom 23 netter i den hensikt å bryte den franske kampmoralen gjennom strategisk bombing. Rundt 400 mennesker ble drept eller savnet, men bombardementet viste seg å ha liten effekt på kampmoralen i Paris.[21]

Siden alle matforrådene var brukt opp, overga Paris seg, og våpenhvile ble sluttet den 28. januar 1871.

Krigen til sjøs[rediger | rediger kilde]

Franske krigsskip til sjøs i 1870

Ved krigsutbruddet stakk deler av den 470 skip store franske marine til sjøs for å iverksette en blokade av den nordtyske kyst. Den nordtyske forbundsflåte var alt for liten til å kunne konfrontere sin fiende, men likevel ble ikke den franske blokaden helt vellykket. Dette skyldtes franskmennenes kroniske kullmangel og mangelen av forsyningsbaser nærmere Nordsjøen og i Østersjøen.[22]

Napoleon III og andre i den franske overkommando la også planer om å landsette tropper på de nordtyske strender. Dette håpet man ville redusere det voldsomme presset de var utsatt for i Alsace-Lorraine, og anspore Danmark til å gå med i krigen med sin store marine og sin hær på 50 000.

Prøyssiske junkere var engstelige for at franskmennene ville invadere Pommern, fordi det kunne oppildne etniske polakker der til oppstand. Men da franskmennene oppdaget at Preussen hadde gjennomført en kraftig opprustning av forsvarsverkene rundt de større nordtyske havnebyene, blant annet med kraftig kystvernartilleri med svære kanoner fra Krupp, innså de at den franske marinen ikke ville lykkes i å støtte opp under en invasjon.[23]

Som høststormene satte inn, ble blokaden mindre og mindre effektiv. Før vinteren hadde den franske marine oppgitt det hele og trukket seg tilbake til baser ved Den engelske kanal. De troppestyrker som var stilt i beredskap for invasjonen av Nord-Tyskland ble deretter sendt som forsterkninger til fronten ved Châlons. Der ble de tatt til fange i slaget ved Sedan. Etterhvert som franskmennene fortsatte å lide store tap, ble marineoffiserer trukket tilbake fra havnene og sendt til fronten.[24] Dette førte til at den franske flåte ikke lenger kunne stikke til sjøs og gjenoppta operasjoner utenfor Nord-Tyskland.[24]

Den tyske riksgrunnleggelse[rediger | rediger kilde]

Kong Vilhelm av Preussen proklameres som tysk keiser i speilgalleriet i Versailles 18. januar 1871. Maleri fra 1885 av Anton von Werner (1843–1915).

Utdypende artikkel: Tysklands samling

Seieren over Frankrike gjorde at Tyskland kunne samles. Etter at kong Ludvig II av Bayern hadde sendt et brev der han ba Wilhelm stille seg i spissen for et samlet tysk rike, aksepterte den prøyssiske kongen endelig å stille som tysk keiser. En improvisert seremoni ble gjort i stand i Speilsalen i Versailles utenfor Paris hvor de tyske styrkene hadde sitt hovedkvarter i slottet under beleiringen av Paris, der Wilhelm ble proklamert som keiser den 18. januar 1871.

Det nye tyske keiserrikets forfatning bygde på forfatningen til Det nordtyske forbund fra 1867. Det ble en forbundsstat av 26 stater, men med Preussen som den førende stat. Keiseren var også konge av Preussen og hadde den utøvende makt, og det var ingen parlamentarisme, slik at rikskansleren var ansvarlig direkte overfor keiseren. Riksdagen var en videreføring av tilsvarende riksdag i Det nordtyske forbund, og ble valgt gjennom en alminnelig stemmerett for menn. Imidlertid favoriserte valgordningen landdistriktene. Riksdagen hadde ingen reell innflytelse over utenrikspolitikk og militærvesen. I tillegg var det et forbundsråd av representanter for regjeringene i de enkelte tyske statene.

Fortsatte stridigheter og tysk seier[rediger | rediger kilde]

Den våpenhvile som ble sluttet etter Paris' fall gjaldt imidlertid ikke den østlige krigsskuesplass. Der hadde tyskerne under general August von Werder beleiret Strasbourg (som åpnet sine porter 28. september), rykket videre frem i øvre Alsace og begynt å beleire Belfort. Etter at Loire-arméen var knust, hadde dens høyre fløy (3. korps), som først ble kalt den 1. Loire-armé, senere Østarméen, under general Charles Denis Bourbaki trukket seg tilbake til Bourges.

Gambetta la da en dristig plan: Han ville sende denne armé til Belforts unnsetning, og deretter trenge inn i Tyskland.

Utdypende artikkel: slaget ved Lisaine

General Werder tok med det nydannede 14. korps stilling foran Belfort og lyktes gjennom det forbitrede slaget ved Lisaine fra 15. til 17. januar å kaste franskmennene tilbake. Disse ble deretter angrepet i sin venstre fløy av en nydannet armé (2. og 7. korps) under general Manteuffel, som kom fra Troyes og Auxerre, og ble til slutt trengt inn på sveitsisk område ved Verrières, der de ble avvæpnet av sveitsiske myndigheter.

Belfort kapitulerte den 18. februar, da våpenstillstanden inntrådte på denne krigsskueplassen.

Krigens avslutning[rediger | rediger kilde]

De seierrike prøyssiske tropper holder sitt inntog i Berlin ved Brandenburger Tor
De seierrike prøyssiske tropper holder sitt inntog i Lübeck (18.06.1871)

Krigen ble avsluttet ved freden i Frankfurt den 10. mai 1871. Fredsavtalen ble undertegnet i Hotel Schwan på Steinweg.

Freden i Frankfurt bygget på det såkalte Versailler Präliminar-Vertrag, sluttet den 26. februar mellom Otto von Bismarck og Adolphe Thiers på de tyske styrkenes hovedkvarter i Versailles.

Årsaker til den tyske seieren[rediger | rediger kilde]

Generalstaben[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands generalstab

I fredstid var den regjerende monark den øverstkommanderende for de hærene i de tyske kongedømmene Preussen, Bayern, Sachsen og Württemberg, men i krigstid overtok keiseren som øverstkommanderende og koordinerende ledd for disse fire hærene gjennom den prøyssiske generalstaben.

I hovedsak besto strukturene i generalstaben slik da hadde vært i fredsårene etter Napoleonskrigene, men ble effektivisert gjennom reformene som kom etter at Helmuth von Moltke ble prøyssisk generalstabsjef i 1857. Blant annet styrket han konkurranseelementene ved den militære utdanningen, og utfra disse resultatene ble de 12 beste offiserene plukket ut for å få personlig spesialutdannelse i generalstabstjeneste. Selv om disse offiserene også tjenestegjorde ved operative avdelinger, sørget dette for en større forstående for et felles tenkesett og koordinerte handlinger, økende kompetanse i stabsavdelingene ute, og basen for rekruttering av generalstabsoffiserer ble stadig større.

Denne arbeidsformen medførte at Moltke under denne krigen bare trengte å utstede korte direktiver til de store formasjonene, slik at stabsoffiserene ved de underliggende hovedkvarterene kunne utarbeide disse videre i detalj, med sin lokalkjennskap og kjennskap til de militære doktrinene og den strategiske tenkningen de var lært opp til. Dette var i motsetning til situasjonen hos Preussens motstandere som Frankrike, hvor den sentrale militære enheten ble overlesset med spørsmål, detaljer og et svært vanskelig kommando- og kontrollsystem.

Verneplikt[rediger | rediger kilde]

Albrecht von Roon, som var prøyssisk krigsminister i årene fra 1859 til 1873, etablerte et vernepliktssystem hvor alle stridsdyktige prøyssiske menn kunne bli utskrevet ved mobilisering. Dette medførte at til tross for at Frankrikes befolkning var større enn den samlede befolkning i de deltakende tyske statene, var den tyske siden i stand til å mobilisere flere soldater. Videre skapte dette et grunnlag også for fortsatt økning av de tyske styrkene.

Befolkning og mobiliserte soldater[25]
Befolkning i 1870 Mobiliserte soldater ved krigsutbruddet
Det andre franske keiserdømme 38 000 000 500 000
De tyske statene 32 000 000 550 000

Jernbanesystemet[rediger | rediger kilde]

Både Frankrike og Tyskland hadde vel utviklede jernbanesystemer. Preussen hadde den fjerde tetteste dekningen i verden, mens Frankrike hadde den femte tetteste dekningen[26] Imidlertid hadde den prøyssiske hærledelsen under Moltke utarbeidet planer som gjorde at de tyske troppene kunne utnytte dette mer effektivt.[26]

Da krigen brøt ut, var det utplassert 462 000 tyske soldater langs grensen mot Frankrike, mens bare 270 000 franske soldater var på plass, mens 100 000 franske soldater ikke hadde kommet fram eller var sendt til gale steder og slik satt ut av spill allerede før krigen startet.[27]

Diplomatisk isolasjon[rediger | rediger kilde]

Både Østerrike-Ungarn og Danmark kunne ønske revansje etter sine nylige nederlag i henholdsvis Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 og Den andre slesvigske krig i 1864, men ingen av disse utnyttet situasjonen mens Preussen hadde bundet opp sine styrker i Frankrike. Dette skyldtes at de ikke stolte tilstrekkelig på franskmennene og Napoleon III. Napoleon hadde heller ikke sørget for å ivareta sine forbindelser med Det russiske keiserrike eller Storbritannia, noe som også skyldtes Bismarcks diplomatiske aktiviteter. Frankrike ble derfor stående alene mot Preussen.

Utrustning[rediger | rediger kilde]

Selv om franskmennene hadde godt artilleri, rifler og et enkelt maskingevær, ble deres munningsladede artilleri langt underlegen det prøyssiske artilleriet, laget av Krupp-stål.[28] Dette skulle vise seg, særlig under Slaget ved Gravelotte, å være viktigere enn det franske infanteriet og deres utrustning.

Land som tidligere ikke hadde hatt en generalstab eller et vernepliktsystem, innførte dette etter krigen, og utviklet logistikksystemer og militær bruk av jernbane,[26] samt brukt av telegrafi, alt tiltak som bidro til den tyske seieren.

Krigens følger[rediger | rediger kilde]

Området som ble okkupert av tyske styrker fram til krigserstatningen var betalt
Den nye tysk-franske grensen (i rødt) etter fredsavtalen i Frankfurt

Tysk tilbaketrekning[rediger | rediger kilde]

De prøyssiske styrkene holdt en liten seiersparade i Paris 17. februar, og som en anerkjennelse av våpenhvileavtalen sendte Bismarck jernbanelaster med mat til byen og trakk styrkene ut til øst for byen.

De tyske troppene forble stasjonert i deler av det nordlige Frankrike og i festninger i Paris inntil Frankrike hadde betalt krigsskadeserstatningene på fem milliarder gullfranc som landet var blitt pålagt ved fredstraktaten.[29]

I september 1873 var erstatningene betalt, og de tyske troppene trakk seg tilbake, men med en konsentrasjon stående i Elsass og Lothringen, som Frankrike måtte avstå til Tyskland etter å ha annektert provinsene i det 17. og 18. århundre.

Pariskommunen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pariskommunen

Mange franskmenn fant nederlaget svært ydmykende, spesielt hæren og arbeidere i Paris. Parisere som nektet å akseptere nederlaget og skyldte på den konservative regjeringen for ikke å ha maktet å forsvare landet, tok kontroll over den franske hovedstaden og etablerte Pariserkommunen den 18. mars.

Den franske regjeringshæren fikk lov å passere forbi de tyske linjene for å slå ned opprøret, og Bismarck løslot 100 000 franske krigsfanger for å hjelpe den franske regjeringen. Anslagene over antall drepte varierer mellom 10 000 til 50 000. Benedict Anderson hevder at «7 500 ble fengslet eller deportert, og rundt 20 000 henrettet» under den «blodige uken» (21. mai-28. mai) da regjeringen gjenopprettet kontroll over hovedstaden.[30]

Minnet om dette har fortsatt å splitte venstre- og høyresiden i fransk politikk. Pariserkommunens sosiale eksperimenter skulle senere bli en inspirasjon for den tyske filosofen Karl Marx gjennom blant annet boken Der Bürgerkrieg in Frankreich fra 1871 og utviklingen av kommunismen.

Italiensk samling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Italias samling

Kongedømmet Italia brukte maktvakuumet som oppstod ved det franske nederlaget til å fullføre samlingen av italienske stater. På grunn av krigen var Frankrike ikke lenger istand til å garantere Pavestatens uavhengighet.

Den franske garnisonen i Roma hadde blitt trukket tilbake fra juli 1870, og etter Napoleon IIIs nederlag ved slaget i Sedan hadde Pavestaten mistet sin garantist. Italia erklærte Pavestaten krig den 10. september 1870, og den 20. september okkuperte italienske styrker Roma.

Polen[rediger | rediger kilde]

I den prøyssiske provinsen Posen var det en stor polsk befolkning de sentrale og østlige områdene[31] som ga Frankrike sterk støtte, og meldinger om prøyssiske seiere under krigen utløste sinte demonstrasjoner, som klare manifestasjoner av polske nasjonale strømninger. Polske rekrutter ble også oppfordret til å desertere fra den prøyssiske hæren, men oppfordringene ble i hovedsak ikke fulgt. En alarmerende rapport til Bismarck 16. august 1870 førte til at en kontingent av reservestyrker ble stasjonert i provinsen.[32] Krigen ble en viktig hendelse i forholdet mellom den tyske og polske befolkningen, og den markerte innledningen til en lengre periode med undertrykkelse og harde tiltak, samt forsøk på germanisering.

Ny maktbalanse i Europa[rediger | rediger kilde]

Frankrikes nederlag og samlingen av Tyskland medførte et nytt politisk landskap i Europa. Krigen forbitret forholdet mellom Frankrike og Tyskland i årtier. I Frankrike bidro den til fransk agitasjon for révanche – hevn for tapet av Alsace-Lorraine – som gav navn til revansjismen. Etter krigen arbeidet Bismarck for å isolere Frankrike diplomatisk, men disse bestrebelsene tok slutt da Bismarck gikk av i 1890 og muliggjorde Frankrikes allianse med andre stormakter. Fransk revansjisme var en av faktorene bak den spenningen som til slutt førte til utbruddet av første verdenskrig.

Opptakt til første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bakgrunn til første verdenskrig

Den fransk-prøyssiske krig kan sees som en direkte forløper og forutsetning for første verdenskrig. Krigen dreide seg rundt de gamle tysk/franske spenningene som hadde eksistert gjennom historien helt siden Karl den stores karolingske rike ble delt etter Ludvig den fromme mellom hans arvinger ved Traktaten i Verdun i 843. I tillegg var den franske stoltheten blitt alvorlig krenket av Den fransk-prøyssiske krig og det ydmykende tapet av Alsace-Lorraine.

Bismarck prøvde å unngå at Frankrike fikk allierte, men etter at keiser Wilhelm II avsatte ham, ble den tyske utenrikspolitikken mer kortsiktig og aggressiv. Keiseren lot vennskapet med Russland forfalle, slik at Russland i stedet ble en alliert med Frankrike, og støttet i stedet Østerrike-Ungarn, noe som førte til at Tyskland ble dratt med i første verdenskrig.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wawro, Geoffrey: The Franco-Prussian War: The German Conquest of France in 1870–1871, Cambridge: Cambridge University Press, 2003, side 42, ISBN 0-521-58436-1
  2. ^ a b Howard,Michael: The Franco-Prussian War: The German Invasion of France 1870–1871, Routledge, 1991, side 39, ISBN 0-415-26671-8
  3. ^ Micheal Clodfelter: Warfare and armed conflicts: a statistical reference to casualty and other figures, 1500–2000, Jefferson, NC, 2002 (andre utgave), side 210, ISBN 0-7864-1204-6
  4. ^ a b Nolte, Frédérick: L'Europe militaire et diplomatique au dix-neuvième siècle, 1815–1884, E. Plon, Nourrit et ce, 1884, side 527
  5. ^ Taithe, Bertrand: Citizenship and Wars: France in Turmoil 1056–1871, Routledge, 2001
  6. ^ Taylor, A.J.P.: Bismarck: The Man and the Statesman, Hamish Hamilton, 1988, sidene 80–83, ISBN 0-241-11565-5
  7. ^ Wawro, side 30
  8. ^ Bresler, Fenton: Napoleon III: A Life, New York: Carroll & Graf, 1999, sidene 338-339 ISBN 0-7867-0660-0
  9. ^ a b Emserdepesjen i Store norske leksikon
  10. ^ Howard, side 78.
  11. ^ Wawro, sidene. 66–67.
  12. ^ Howard, sidene 47, 48 og 60.
  13. ^ Howard, sidene 85, 86 og 90.
  14. ^ Wawro, sidene 87 og 90
  15. ^ Wawro, side 94
  16. ^ Howard, side 82
  17. ^ Wawro, side 95
  18. ^ George Hooper: The Campaign of Sedan, side 84, ISBN 9781142561345
  19. ^ Wawro, sidene 101-103
  20. ^ William Fortescue: The Third Republic in France, 1870-1940: conflicts and continuities, side 9 ISBN 0415169445
  21. ^ Cobban, Alfred: A History of Modern France: 1799-1945, Penguin, 1961, side 204
  22. ^ Rüstow, Wilhelm, Layland Needham, John: The War for the Rhine Frontier, 1870: Its Political and Military History, Blackwood, 1872, sidene 229–235
  23. ^ Wawro, sidene 190–192
  24. ^ a b Wawro, side 192
  25. ^ OnWar.com. Franco-Prussian War 1870–1871, besøkt 23. juni 2011
  26. ^ a b c I boken Supplying War: Logistics from Wallenstein to Patton (1977), side 96. hevder Martin van Creveld at betydningen av Moltkes bruk av jernbane er noe overdrevet
  27. ^ McElwee, William: The Art of War: Waterloo to Mons, Bloomington: Indiana University Press, 1974,side 46 ISBN 0-253-20214-0
  28. ^ Richard Holmes: Franco-Prussian war, Military History Companion, besøkt 28. juni 2011
  29. ^ Taylor, side 133.
  30. ^ «In the World-Shadow of Bismarck and Nobel» Benedict Anderson: New Left Review, juli/august 2004
  31. ^ Sprachkarte von Posen und Westpreuszen
  32. ^ Christopher Clark: The Iron Kingdom, side 579.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Baumont, Maurice: Gloires et tragédies de la IIIe République. Hachette, 1956.
  • Bresler, Fenton: Napoleon III: A Life. New York: Carroll & Graf, 1999. ISBN 0-7867-0660-0.
  • Craig, Gordon A: Germany: 1866–1945. Oxford University Press, 1980.
  • The Last Days of Papal Rome by Raffaele De Cesare (1909) London, Archibald Constable & Co.
  • Howard, Michael: The Franco-Prussian War: The German Invasion of France 1870–1871. New York: Routledge, 2001. ISBN 0-415-26671-8.
  • Jerrold, Blanchard: The Life of Napoleon III. Longmans, Green & Co.,1882.
  • Lowe, William Joseph: The Nest in the Altar or Reminiscences of the Franco-Prussian War of 1870. Reprinted by Chapter Two, London in 1999. ISBN 1-85307-123-4.
  • Manchester, William: The Arms of Krupp: 1587–1968. Bantam Books, 1981.
  • Martin, Henri: Abby Langdon Alger. A Popular History of France from the First Revolution to the Present Time. D. Estes and C.E. Lauriat, 1882.
  • Holden-Reid, Brian: The American Civil War and the Wars of the Industrial Revolution. Cassel & Co. 1999. ISBN 0-304-35230-6
  • Maurice, John Frederick: Wilfred James Long. The Franco-German War, 1870–71. S. Sonnenschein and Co., 1900.
  • McElwee, William: The Art of War: Waterloo to Mons. Bloomington: Indiana University Press, 1974. ISBN 0-253-20214-0
  • Nolte, Frédérick: L'Europe militaire et diplomatique au dix-neuvième siècle, 1815–1884. E. Plon, Nourrit et ce, 1884.
  • Ridley, Jasper: Garibaldi. Viking Press, 1976.
  • Robertson, Charles Grant: Bismarck. H. Holt and Co., 1919.
  • Rüstow, Wilhelm: John Layland Needham. The War for the Rhine Frontier, 1870: Its Political and Military History. Blackwood, 1872.
  • Stoneman, Mark R.: "The Bavarian Army and French Civilians in the War of 1870–1871: A Cultural Interpretation," in: War in History 8.3 (2001): 271–93. Reprinted in Peter H. Wilson, ed., Warfare in Europe 1825–1914. The International Library of Essays on Military History, ed. Jeremy Black. Ashgate Publishing, 2006. 135–58.
  • Taithe, Bertrand. Citizenship and Wars: France in Turmoil 1870–1871. Routledge, 2001.
  • Taylor, A.J.P.: Bismarck: The Man and the Statesman. London: Hamish Hamilton, 1988. ISBN 0-241-11565-5.
  • Wawro, Geoffrey (2003). The Franco-Prussian War: The German Conquest of France in 1870–1871. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-58436-1. 
  • van Creveld, Martin: Supplying War: Logistics from Wallenstein to Patton. Cambridge: Cambridge University Press, 1977. ISBN 0-521-29793-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]